Bursdagsfeiring på Madeira

Hovmesteren kom mot oss. Lurte på hvilket rom vi bodde på. Ingen spurte om det dagen før. Trodde de vi hadde sneket oss inn på hotellet for å spise av den fantastiske frokosten deres? Riktignok så vi ikke så fjonge ut som dagen før. 

Vi kom til Madeira to dager tidligere. Det lå en brosjyre med info på bordet. Ikke lov å henge badetøy og håndklær på verandaen. Dresscode til middagen. Shorts og flippflapper var bannlyst. Det var helt ok. Jeg liker å bo fint. Vi pyntet oss derfor til frokosten neste morgen. Hvit linbukse, marineblå topp med hvite kanter. Hvite seilersko med blå lisser. Flettet håret og sminket meg litt. Det var unødvendig. Folk møtte opp til frokost med alt mulig. Til og med treningsklær. Vi var derfor en smule mer casual antrukket neste morgen. Denne morgenen. Johnny sin bursdag. Den dagen min kjære mann, bestevenn og treningskompis kom til verden. 

Nydelig start på dagen med frokost her <3

Det var derfor jeg stusset når hovmesteren snakket til oss. Så vi virkelig ut som ubudne gjester? Blindpassasjerere? Snyltere? Før jeg rakk å si noe svarte Johnny. Hvem av dere har bursdag i dag, ville Hovmesteren vite mens han smilte til oss. Johnny fortalte – om enn litt blyg – at det var han. 

Litt av frokostbuffeen

Johnny vil ikke gjøre noe stort nummer ut av sin egen dag. Jeg får nesten ikke lov å nevne at han har bursdag. Han vil at dagen skal gå forbi i stillhet. Liker ikke å få gaver. Vil ikke ha oppmerksomhet. Jeg har mange artige og ikke fult så artige minner om at jeg gir han gaver. For noen år siden kjøpte jeg en fin Seiko klokke til han. Jeg var butikksjef i en gullsmed, og Johnny kom ofte innom. Han pleide å se på klokkene, og jeg skjønte at han ønsket seg en. Han er mye flinkere til å kjøpe gaver og ting til andre enn seg selv, og kjøpte seg derfor ikke klokke. Dagen hans kom, og jeg ga ham stolt pakken sin. Han pakket motvillig opp. Tok opp klokken og så lenge på den. “Det er ikke den jeg ønsker meg” var de eneste ordene som kom ut av munnen hans. Det var siste gang jeg kjøpte noe dyrt til han. Jeg må le når jeg tenker på dette nå – men den gangen var det ikke så veldig gøy. 

Nydelig hage på hotellet

Det var ikke helt tilfeldig at vi var på Madeira akkurat denne uken. Johnny synes det var godt å reise bort, feire dagen bare vi to. Vi ble geleidet bort til et bord ute i hotellets hage. Vi satte oss ned og bestilte kaffe. Solen begynte å varme. Utsikten var helt fantastisk. Palmer. Blomster. Blå himmel. Hav så langt øyet kunne se. Frisk luft og en deilig, frisk bris som lekte med håret mitt. Vi reiste oss for å hente frokost fra buffeen. Vi fikk beskjed om å sette oss ned igjen. En søt servitør kom mot oss med to glass sjampanje. Sjampanjefrokost! Det er lenge siden vi har hatt. Om vi noensinne har hatt det. For en start på dagen! Johnny måtte innrømme at det var hyggelig. Litt stas med bursdag. 

 

Resten av dagen gikk vi tur, shoppet litt, spiste deilig lunch og lå et par timer ved bassenget. Temperaturen var som en norsk sommerdag. Ikke den vi hadde denne sommeren, men en vanlig sommer. Helt herlig. 

 

 

Spreke mannen min <3

Da vi gikk til hotellrommet for å slappe litt av og dusje, sto det en sjampanjeflaske på bordet. En hilsen fra hotellet. Så utrolig hyggelig gjort! Mens vi ordnet oss banket det på døra. Det var en av vaskedamene. De hadde plukket blomster og kom med sjokolade. Ble litt rørt av omtanken. 

 

Vi gikk mot byen for å finne en koselig restaurant. Det er ikke vanskelig på Madeira. Det ligger flotte, koselige restauranter på rekke og rad. Nå er det også lite turister, så det er alltid ledig og god service. Vi gikk til vi fant en restaurant vi hadde sett fra bussen kvelden før. For å komme opp til den måtte vi opp en trapp. Den fant vi aldri. Men vi bråstoppet på likt mens vi lette. Plutselig så vi en helt amazing restaurant. Den var pyntet så nydelig. Vi gikk nærmere, og så de hadde underholdning der. En dame sang så vakkert mens en annen dame spilte piano. Dette var kveldens restaurant. Definitivt. 

 

 

 

Det ble en helt magisk opplevelse. Jeg turte ikke å si at Johnny hadde bursdag, men vi fikk sjampanje når vi kom. Gratis forrett. Nydelig hovedrett og vin. Deilig madeiravin til desserten. Gode samtaler. Jeg skulle ønske kvelden kunne vart evig. Damene var snart ferdig med å underholde – samtidig som vi var i ferd med å avslutte måltidet. Nei. Nei. Nei. Ikke spill og syng fra Operafantomet. Jeg orker ikke. Klarer ikke. Det er noe med de sangene som setter utrolig mange følelser hos meg i sving. Det er som om de nydelige melodiene og sangene åpner tårekanalene mine. Det er ikke like sterkt å høre på Spotify eller se på TV. Men å høre de live gjør noe med meg. Jeg elsker de sangene. I høst var vi på Folketeateret og så musikalen. Den var nydelig og jeg kunne ha sittet der hele natten i strekk.

 

Damen sang av full hals. Ikke en eneste tangent ble truffet feil. Det var så perfekt. Kvelden var perfekt. Jeg satt og holdt mannen min i hånda. Min kjære, kjære Johnny. Bursdagsbarnet. Kvelden før tullet Johnny med at han ble 48, ikke 58. Eneste grunnen til at jeg skulle ønske at han ble det er at da kan jeg få ha ham lenger. Statistisk sett lever damer lengre enn menn. Og han er 16 år eldre enn meg. Jeg vil ikke være uten Johnny. Aldri. Jeg kan ikke tenke meg et liv uten han. Min elskede kjæreste. Smarte, morsomme, snille, generøse og vakre mann. Klarer ikke å tenke tanken på at en gang i framtiden kan livet bli uten han. Det går ikke. Det er for vondt og jævelig å tenke på. Jeg vil ikke tenke på det. Det er ikke sikkert det blir slik. Ting kan skje. En av oss kan bli syke. Ulykke. Ingen vet hva morgendagen bringer. Det er derfor viktig å leve her og nå. Det gjør vi hver dag. Og særlig den dagen. Tårene presset seg på og rant nedover kinnene mine. Ikke av tankene, men av den vakre sangen og musikken. Jeg blåste i det. Hadde ikke sminket meg. Noen ganger er det godt å gå uten sminke. Det er jeg veldig glad jeg gjorde den kvelden. 

Det ble en veldig fin dag for Johnny. En bursdag han for alltid kommer til å huske. Selv om han ikke er så opptatt av dagen sin, måtte han innrømme at det var koselig med bursdag. Johnny fortjener alt godt i verden. Han fortjener å være lykkelig på alle måter. Jeg skal gjøre mitt til at han blir det så lenge han – eller jeg – lever. Slik han gjør for og med meg hver eneste dag. 

Nå er hverdagen her igjen. Det er helt greit. Livet er flest hverdager. Begge gutta til Johnny er hjemme nå. Og Mariel kom hjem i dag. Så alle 4 barna er hjemme i helgen. Det er lenge siden hele gjengen har vært samlet og det er så uendelig godt. Sånn er det når alle er over 18, bor og jobber på forskjellige steder. I dag har Mariel og jeg hatt en super, etterlengtet dag med shopping, cafe og trening før familiemiddag. I morgen venter en ny dag med familien. Gleder meg allerede. 

God kveld, natt og helg <3

Norgesmester 2018!

Jeg var våken da klokka ringte. Våken hadde jeg egentlig vært så og si hele natten. Vi var på et hotell i Trondheim. Jeg sover som regel dårlig natten før jeg skal på løp eller konkurranse. Men en eller to timers søvn er drøyt og uvanlig for meg. 

Natten hadde vært en blanding av feber og vondt i halsen. Fryktelig vondt i halsen. Det kjentes ut som om jeg hadde fått kjøttetende bakterier som gikk amok nedi der. I vert fall streptokokker. Mitt eget spytt var plutselig helt umulig å svelge. Dette skulle ikke skje den dagen. Av alle årets dager. Den dagen jeg skulle være med på NM. 

Dette hadde jeg sett fram til så lenge. Trent, øvd og forberedt meg på. Veldig stas å motta dette. Beviset på at man er deltaker og utøver i NM

Jeg hadde kjent det hele uka. Formen var elendig. Halsen var vond. Men det er vel slik som går over etter noen dager? Det var dumt jeg ikke fikk trent så mye siste uka før NM. Men jeg måtte si til meg selv at det jeg ikke kan nå, det kan jeg faktisk ikke. Ukene og månedene før hadde jeg trent mye. Veldig mye. Utallige timer i dojangen med Taekwondo og uttøying. Styrke på Fresh. Løping. Trening hver eneste dag, noen dager to økter. Jeg hadde studert videoer på Youtube. Lest bok om Poomsae. Jeg ville stille forberedt. Så godt jeg kunne.

Jeg har øvd på Poomsaene (mønstrene) jeg skulle gå hundrevis av ganger. Hver lille detalj måtte på plass. Jeg ville vise at jeg hadde noe i NM å gjøre. Jeg er den på laget som har lavest grad og gått på Taekwondo i kortest tid. Jeg liker å være best, så jeg kjenner jo på den. Venninna mi er til og med på landslaget i Poomsae. Det er en stor inspirasjon men legger jo også et press. Som jeg legger på meg selv.

Jeg ville være flink for dommerne, laget, coachen, Masteren vår og ikke minst Johnny. Hovedmålet mitt var at Johnny skulle bli stolt av meg. Se på meg med et blikk som lyste av stolthet og kjærlighet. Johnny er flink til så mye. Han har tre Mastergrader og bra jobb. Flink til alt han gjør. Jeg er stolt av han hver eneste dag, og det føles godt at vi er stolte av hverandre. Det skal og bør man være. Det må ikke være at man presterer på forskjellige arenaer, men det kan også være stolthet over over den andres personlige egenskaper. At man er empatisk eller snill på andre måter feks. Men akkurat denne dagen ville jeg at han skulle synes jeg var flink i Poomsae. 

Dagen kunne ikke ha begynt verre. Jeg slepte meg i dusjen. Prøvde å sminke meg litt for å se friskere ut. Det hjalp lite. Vi gikk ned til de andre kl 07.00 og fikk i oss litt frokost. Coachen min minnet meg på at dette ikke var så fryktelig ille. Det er jo mest for at det skal være gøy. Han hadde selvsagt rett, men det er ikke så lett å tenke slik når jeg har et konkurranseinstinkt som er milevis over gjennomsnittet. Jeg hadde problemer med å være positiv og blid. Synes det var fryktelig dumt at jeg skulle bli syk akkurat nå. 

Laget ble hentet i buss sammen med andre deltakere. Jeg kjente pulsen stige. Jeg kunne nesten ikke fatte at jeg satt her sammen med de andre utøverne og var på vei til NM. Norgesmesterskapet. Jeg har gått på Taekwondo i under to år. Mange treningsdager hver eneste uke har gitt meg kunnskapen til å ha rødt belte. Det betyr høy cup. For å delta i NM må man være A – utøver. Sist konkurranse var jeg B – utøver. Det føles mer rett. Jeg måtte dytte tankene unna. 

Klokka nærmet seg 09.00 og det var straks klart for innmars. Det føltes tungt å måtte stå. Kroppen ville ligge. Aller helst i min egen seng med et par puter og varm dyne. Jeg drømte meg til senga mi. En varm te og en pose med nøtter overtrukket av deilig, tykk sjokolade. Ullgenser og en myk pysjbukse. Varme sokker. Lyden av musikkorpset – eller rettere sagt janitsjarkorpset – fikk meg tilbake til virkeligheten. Venninna mi løftet opp skiltet. Romerike Taekwondo klubb. Jeg kjente en stolthet og glede i brystet. Tenk at jeg gikk bak venninna mi, sammen med resten av teamet og skulle delta i NM? Jeg skulle være en av representantene for klubben! Johnny sto rett ved og tok masse bilder av oss. Jeg fikk gestikulert til han at han måtte holde kameraet loddrett, ikke vannrett. Instavennlig format. Fryktelig viktig akkurat da.. 

Vi stilte oss opp alle sammen. Det var taler, og vi måtte love å gjennomføre konkurransen på en ærlig måte. Så snudde vi oss mot flaggene. Korpset spilte Nasjonalsangen. Jeg ble veldig rørt. Kjente jeg blunket og blunket. Jeg så bort på flaggene. Under de skulle vinnerne stå. Der fikk man medaljer, applaus og blomst om man vant. I tillegg til gjev tittel. Norgesmester. 

Konkurransen var i gang. Det var flere timer til jeg skulle ut på matta. Jeg fikk sett venninna mi gå synkron. Dvs at man går to mønstre sammen med to andre. Som et lag. De var så utrolig flinke, og det så helt likt ut. Jeg så på yngre, og eldre. Damer og menn. De som gikk kamp og på poomsae. Prøvde å spise litt. Få tiden til å gå. Gruppene er delt inn i alder og grad. Min gruppe heter Senior 3 høy cup. Det betyr alder 41-50, rødt belte og rødt belte med en til tre sorte striper. Til neste gradering får jeg en sort stripe på det røde beltet mitt – om jeg klarer det. 

Det er varierende hvor mange som er med i hver gruppe. I min var det kun to. Navnene er oppgitt, og jeg hadde googlet motstanderen min. Plutselig så jeg henne på tribunen. Hun kom mot meg med et stort smil. Presenterte seg og sa at hun kjente meg igjen. Hun hadde googlet meg også. Hun var så utrolig hyggelig, utadvendt og blid. Hun fortalte at hun hadde startet en Taekwondoklubb for litt siden, og var trener der. På beltet hennes var det to sorte striper. Det betydde at hun har kommet lenger enn meg. Jeg hadde gjort en fryktelig dårlig jobb med stalkingen min. Jeg kjente jeg ble urolig. Hvor god var hun? Hun så sterk ut. Jeg hadde sett at klubben hennes hadde to treninger i uka. Vi har mulighet til å trene hver eneste dag. Det kunne være min fordel. Uendelige treningstimer satt i kroppen og hodet mitt. 

Den beste motstanderen jeg kunne få. Maken til hyggelig og trivelig dame!

Etter hvert som timene gikk ble vi gode venner. Innimellom hosting og snørr fikk vi snakket og ledd. Det ble det nesten som om det ikke betydde noe hvem av oss som vant. Den følelsen varte helt til det var vår tur. Da hadde vi vært i hallen i 7 timer. Jeg hadde tatt en 500 mg paracet – noe jeg svært sjelden gjør. Drukket masse kaffe og cola. Brus med sukker drikker jeg kun når jeg er syk. Og i tillegg spist en stor, glutenfri sjokoladecoockie. Alt for å holde meg oppegående. 

Jeg varmet opp i god tid. Hørte på yndlingsmusikken og sanger som girer meg opp. Strakk ut. Varmet opp mer. Jeg har tidligere skrevet om min sceneskrekk og hvor vanskelig det er for meg å prestere foran andre. Jeg kjente ikke noe til det akkurat da. Det var nok en blanding av feber, paracet, koffein og det at motstanderen min var så hyggelig som gjorde det. 

Jeg stilte meg opp sammen med coachen min. Han er så utrolig rolig og hyggelig. Det var fint å ha han som coach. Jeg hadde visualisert meg dette øyeblikket mange, mange ganger. Jeg skulle bukke til coachen min, snu meg, bukke til dommerne og gå pent ut på matta. Vi har øvd på alt dette. Hvordan man snur, bukker og går. Det hjelper å øve – både fysisk og mentalt. Nå var det hverken trening eller i hodet mitt. Nå var det virkelig. Disse tre korte minuttene jeg hadde øvd på i månedsvis. Man har en eneste sjanse. Det sitter dommere både foran og bak. De har på dress og slips. Alle 5 holder ett nettbrett i hånda. Der trykker de hver gang man gjør en ørliten feil. De ser alt. Det er akkurat som om man får supersyn når man er dommer. Man kan ikke skjule noe som helst. 

Jeg ropte så høyt jeg kunne hvilken poomsae jeg skulle gå. Det må man. Så kjente jeg gardina gikk ned. Sceneskrekken ble kastet på meg. Jeg ble fryktelig nervøs. Bak meg foregikk det kamper. Jeg hadde hørt de rope og heie hele dagen på de som gikk kamp. Det var tromme, klapping og heiing. Nå hørte jeg ingenting. Det var som om all lyd forsvant. Jeg ble så nervøs at hørselen sluttet å fungere. Det føles slik. Jeg så ingen. Publikum, laget og dommere ble til en uklar masse. Jeg satte igang. Kjente meg skjelven. Ustø. Jeg visste så veldig godt hva jeg skulle gjøre. Er trent opp til det. Vi har en utrolig dyktig Master som lærer oss alt vi trenger. Det vet jeg.

Jeg var først ut. Jeg visste ikke hvor god eller mindre god motstanderen min var. Hadde ikke fått sett henne varme opp. Det var ikke likegyldig hvem av oss som ble vinneren. Ikke i det hele tatt. Det forsvant i det øyeblikket jeg marsjerte ut på matta. Konkurranseinstinktet mitt tok fullstendig over. Heldigvis var det instinktet enda sterkere enn sceneskrekken min. Jeg sa til meg selv at hvis jeg tok meg sammen kunne jeg vinne. Jeg har den treningsmengden inne som trengs. Jeg kan det jeg skal gjøre. Bildet av pallen dukket opp i hodet mitt. Jeg så meg selv stå med gullmedaljen rundt halsen. Jeg ville vinne! Så veldig! Selvsagt unnet jeg min skjønne motstander å vinne, men ikke i dag. I dag var min dag! Dagen da jeg skulle bli Norgesmester!

 

Jeg kjente vekten av medaljen rundt halsen og av blomsterbuketten i hånden min. Fanfaren ble spilt. Applaus. Denne gangen var det ikke i hodet mitt. Det skjedde. Jeg klarte det. Det kommer til å stå i historiebøkene for evig. Norgesmester i Poomsae, Senior 3 høy cup. Stas. Stolt. Glad.

 

Hele teamet mitt gjorde det bra og jeg er så utrolig stolt av de. Jeg er også veldig stolt av å være på Romerike Teakwondo og så uendelig takknemlig for hva denne idretten gir meg. Jeg så på de andre i teamet konkurrere. Tok bilder og ble nervøs og spent på de andres vegne. Det er godt og fint å være et team. Støtte og heie på hverandre. 

Det aller beste var uansett det som skjedde etter at jeg hadde gjort meg ferdig på matta. Jeg sto spent med coachen min og ventet på poengsummen. Hva synes dommerne jeg hadde gjort meg fortjent til? Johnny kom bort til meg. Han hadde stått rett ved og tatt bilder. Han klemte meg så godt inntil seg. Kysset meg. Sa han var så stolt av meg. Så så jeg blikket hans. Det var fylt av stolthet og kjærlighet. Akkurat slik jeg hadde drømt om, men det var så mye bedre i virkeligheten. Johnny er utrolig flink til å glede seg på andre sine vegne. Han blir glad når andre lykkes. Det er en svært god egenskap.

Formen min ble verre, men jeg klarte å dusje, ordne meg og være med på banketten. Tror jeg hadde rimelig mye adrenalin i kroppen fremdeles. Det var så koselig å spise god mat og være med teamet. Jeg hadde gledet meg til et glass rødvin. Det må jeg ha tilgode. Arrangementet var alkoholfritt. Egentlig var det veldig bra. Det var mange mindreårige der, og det er fint å vise at man kan kose seg like mye uten alkohol. 

Natten og dagen etter vil jeg egentlig bare glemme. Jeg var så dårlig at vi måtte be om å få ha rommet litt lenger. Vi kom oss etterhvert avgårde og til flypassen. Vi hadde det så morsomt på vei hjem. Det er noe av det jeg setter aller mest pris på med Johnny. Vi har lik type humor og ler masse sammen. 

Takk for at du alltid stiller opp, heier og støtter <3 Du er verdens beste Wingman og mann <3

Det var godt å komme hjem. Det er det alltid. Vi har vært mye ute og reist det siste året. Opplevd så utrolig mye sammen. Nå er det bare noen få dager til neste reise. Vi drar på ferie til Madeira. Formen er fremdeles dårlig, men jeg er nok frisk som en fisk til da. Det må jeg bli. 

Ha en god kveld og god natt <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogglisten #blogg #nm #taekwondo #kjærlighet #aktivtliv #aktivlivsstil #kampsport

 

Blir jeg noensinne vant til det?

Jeg så Mariel på lang avstand. Synet av henne var nok til at tårene presset seg på. Hun smilte og vinket til oss. Jeg kunne ikke komme meg fort nok bort til henne. Jenta mi. Datteren min. Bestevennen min. Jeg klemte henne så hardt at jeg var redd hun ikke skulle få puste. Tårene rant. Gledestårer. Endelig fikk jeg klemme de myke, fine kinnene hennes. Være med henne. Se henne. 

Det føltes som en evighet siden vi hadde sett hverandre. Hun har vært så flink til å komme hjem ofte etter at hun flyttet. Heldigvis. Nå har det vært mye jobb og annet for hennes del, og for oss. Derfor hadde det gått to måneder siden vi hadde møttes. Altfor lenge for mitt morshjerte. Aller helst vil jeg se begge barna mine hver eneste dag. Spise middag med de, snakke med de. Klemme de god natt. I det minste ha de i nærheten, så vi kan treffes på kaffe eller middag noen ganger i uken. 

Barna og jeg med ca 15 års tid i mellom <3

Når man får barn, tenker man ikke på at de engang kommer til å flytte hjemmefra. Bli selvstendige. Få egne familier. Det tenkte ikke jeg på, i alle fall. Derfor skjønte jeg ikke helt hva som skjedde da hun flyttet. Hun var klar. Jeg var langt i fra klar. 

Jeg tror ikke det hadde vært bedre om hun hadde ventet i 3 år. Eller 5. Jeg hadde nok ikke følt meg klar uansett. 

Det aller viktigste for meg er at barna har det bra. Er lykkelige. At de tar rette valg som gir de lykke. Min datter fant kjærligheten. Den store. Hva er vel bedre enn det? Han er dansk. Det er ikke livets undergang. Hun kunne ha funnet seg en fra den andre siden av kloden. En som ikke ville flytte derifra. Danmark er ikke verdens ende. På noen måte. 

De bor i København og stortrives. Jeg skjønner de godt. Den byen er helt fantastisk. Stor, spennende og flott. 

 

 

Jeg blir så varm i hjertet av å se på kjærligheten Mariel og Mads deler. De er så snille mot hverandre. Respekterer, hjelper og støtter hverandre. Er bestevenner. Familien til Mads er også helt super mot Mariel. De har tatt henne i mot med åpne armer. Viser at de setter pris på henne. Det er så flott. Virkelig. Men det er min egoistiske side som vil ha henne nærme. Hun er en så fantastisk person på alle måter. Jeg elsker å være med henne. Hun har gitt meg så uendelig mye glede siden dagen hun ble født. Akkurat som sønnen min har. Jeg har skrevet det før – jeg er er så takknemlig for de hver eneste dag. Heldigvis bor sønnen min fremdeles hjemme. Snart skal han studere, og det kan hende det blir i utlandet. Jeg håper han følger drømmene sine og går “all in.” Ønsker at han opplever verden. Gjør alt han har lyst til. Selv om jeg ikke orker å tenke tanken engang. Jeg får ta det når den dagen kommer. 

Flotte trioen min <3

Johnny brakk to bein i hånda på taekwondo trening to dager før vi skulle reise. Veldig sprekt av han å bli med i den tilstanden!

Vi hadde det så fint sammen. Mariel, Mads, Johnny, Fabian og jeg. De menneskene som betyr aller mest for meg. I tillegg til de voksne stesønnene mine. Familien vår utvides når barna får partnere. Det er fint og hyggelig. Jeg har blitt så glad i Mads, og jeg kjente at jeg ble rørt da jeg så han også. God følelse. 

 

 

Er det rart jeg er stolt av barna mine? De er like vakre inni som utenpå <3

Tiden gikk så altfor fort, og det var plutselig tid for å reise hjem. Jeg hadde bestemt meg for å ikke gråte. Det gikk dårlig. Det var vondt å reiste fra henne. Barnet mitt. Jeg klarte nesten ikke å se på henne da vi dro. Det er like vondt hver gang. Jeg blir aldri vant til det. Er det noe man kan venne seg til? 100%? Jeg tror ikke det – for min del. Jeg kommer nok aldri til å venne meg helt til det, men jeg kan leve med det. Må leve med det. Jeg har ikke noe valg. 

Tiden flyr. På godt og vondt. Snart er det jul, og da kommer Mariel hjem. Gleder meg allerede så utrolig mye til vi ses igjen. Men det er mye som skjer før den tid. I morgen reiser Johnny og jeg på et nytt eventyr. Jeg gleder meg masse og er veldig spent! Forteller om det da vi kommer hjem igjen.

Ha en flott kveld og god helg når den tid kommer <3

 

På tur med Ole

Vi bestemte oss for å ta en siste tur før vinteren. Gaustatoppen er i kjøreavstand fra der vi bor. Selv om værprognosen var dårlig, ville vi dra en tur til før vinteren kommer for fullt. En super søndagstur for oss. Ole, min yngste sønn, ville også bli med. Så hyggelig! Jeg gledet meg til fjellet, til turen. Være sammen ute i naturen.Til sesongens siste fjelltur med min kjære Linn.

Lørdag ville vi løpe en tur i den strålende høstsolen. Linn skulle på en privatvisning av filmen 22. juli på ettermiddagen. Treffe kolleger fra innspillingen tidligere i år. Hun gledet seg til å treffe de andre. Hun var forventningsfull selv om hun har sett filmen før. Jeg forstår henne. Hun var så flink. Min supre skuespillerkone som jeg er så stolt av. 

Vi løp på stien. Tok det rolig fordi det var vått og sleipt i terrenget. Glatt på plankene over bekkene. Jeg løper foran. Liker å se terrenget. Liker å planlegge hvor jeg skal løpe. På stien er det mye røtter og steiner. Plutselig sklir jeg. Klarer å finne balansen. Kjenner hjertet slår raskt og puster lettet ut. Prøver å konsentrere meg om å løpe. Finne enkleste og sikreste vei på stien.

Bildet er fra en tidligere løpetur

Vi kommer til den siste broen. Plankene skinner våte i den lave høstsolen. Idet jeg er over hører et brøl bak meg. Det skjærer i ørene. Snur meg raskt og ser Linn ligge sammenkrøket på broen i en merkelig stilling. Jeg forstår ikke hva som har skjedd. Hvorfor ligger hun på knærne? Hun er hysterisk og gråter. Holder seg til leggene og har store smerter. Klarer ikke å si noe fornuftig.

Vi går forsiktig hjem. Bruker uendelig lang tid. Renser sårene og legger på is. Det ble ingen film på Linn. Hun er lei seg og må tilbringe lørdagen på sofaen med beina høyt. Det hjelper litt med god mat og god vin.

Det var uaktuelt for Linn å være med søndag morgen. Det ble lite søvn. Leggene er hovne og såre. Jeg ser det er smertefullt. Jeg synes så synd på henne. Hun hadde gledet seg så til tur. Men denne gangen ble det tur uten Linn.

Vi kjører oppover dalen. Gleder oss til på komme frem. Gleder oss til å gå, bruke kroppen. Det er bare tre biler på parkeringsplassen på Stavro, som er utgangspunktet for turen. Det er bra, jeg liker ikke å gå i kø. Egentlig liker jeg best å være alene med mine kjære når jeg går tur. Se på endeløs og uberørt natur. Lytte til stillheten og kjenne på uendeligheten.

På vei opp blir Ole ivrig. Først ser vi en røyskatt vimse rundt i en ur. På jakt etter mat eller ly for den stadig økende vinden. Det er hans første røyskatt. Turen er allerede reddet for hans vedkommende. Litt lenger opp i ura går vi på en enorm rypeflokk. Sikkert 100 eller flere. Så vakre og hvite. Vi kommer tett på. Tror de liker seg bedre på bakken når det blåser som det gjør nå.

Halvveis opp kommer det en vindkule. Den er så sterk at vi må stoppe opp. Vi prøver å finne balansen. Det er umulig å gå og vi må stoppe. Ser på hverandre og rister oppgitt på hodet. Vi tenker nok det samme. Skal vi snu? Blåser det mer lenger opp? Så roer vinden seg litt og vi bestemmer oss for å gå et stykke til. Med ett er det helt vindstille. Ikke et vindpust. Men tåka ligger tjukk og det er ikke lett å se noe som helst. Men jeg liker det. Det uforutsigbare været. På vei opp kjenne jeg kroppen bli varm. Kjenner melkesyre i lår og legger. Jeg føler virkelig at jeg lever.

Vi treffer på en kule til før vi når toppen. Vi bare stopper, snur oss med vinden og lar regnet piske mot klærne. Det blir fort kaldt når man blir våt så vi kan ikke stå der lenge. Det uaktuelt å snu, vi er nesten oppe.

Jeg trodde hytta på toppen var stengt for sesongen. Ja, det er dårlig planlegging. Men til min store overraskelse var det siste åpningsdag. Jeg sender en tanke til høyere makter. Det er varmt og godt innendørs. Vi får kaffe, vaffel og varme i kroppen. Så himmelsk. Vi har hytta nesten for oss selv, bare noen turister som har tatt banen opp. Ser ikke helt vitsen med det, men det er ikke min sak.

Vi sitter ikke så lenge. Vi må ned før det blir mørkt. Vi går raskt, men vi må passe på. Det er sleipt i terrenget og jeg vil ikke ende som Linn. På knærne. Jeg savner henne der i ura. Vi gjør jo alltid slike ting sammen. Tenker på hvor heldig jeg er som har henne. Vi deler de fleste opplevelser sammen. Nå ligger hun hjemme. Ville så gjerne vært med. Jeg savner henne virkelig og jeg kjenner det blir godt å se henne. Holde rundt henne. Kysse henne.

Det ble en fin tur. Jeg og Ole. Min fine, flinke yngstemann. Super guttetur. Så fint å ha han for meg selv. Vi har gode samtaler i bilen. På fjellet. Jeg kjenner jeg trenger det. Takk for super tur, Ole. Det skal vi gjenta!

Relaunch Party på Barry’s

Sist fredag var vi så heldig å bli invitert til Barry’s Sandvika. Relaunch Party. Klart vi måtte dra! Jeg har vært på Barry’s Bootcamp en gang før. I august. Åpningen av Barry’s Barcode. Da visste jeg ikke helt hva jeg gikk til. Hadde aldri vært på bootcamp før. Ikke så fryktelig mange åpningsfester heller. 

23. august, Barry’s Barcode. Jeg ville være ute i god tid, og var den aller første som kom. Det var rød løper. Litt flaut å være den første som kom. Det gikk fort over. Det sto minst 10 superhyggelige ansatte og tok meg i mot. Goodiebag og bestilling av proteindrikk fra “baren.” Jeg fikk omvisning av en skjønn dame. Mingling og så var det tid for the Red Rom. 

Bootcamp er helt rå trening! Timen jeg var med på i august var core. Halve timen med løping på mølle, resten på gulvet – med og uten vekter. Jeg trener jo hver dag, og blir sjelden støl. Var derfor overrasket da jeg sto opp dagen etter. Jeg var så sinnsykt støl at det var ubehagelig å puste. Herlig!

Rimerlig fresh garderobe på Barry’s Barcode. Her kan man føle seg som en stjerne!

So true!

 

Foto: Marikafoto

Fredagen var like super som dagen i august. Rå trening. Johnny elsket det. Jeg visste han ville digge det! Dusj og mykt håndkle. Det sto frisører og ordnet oss i jentegarderoben. Vi fikk låne kjoler. Neglelakkbar og ordning av bryn for de som ville det. Blant annet. Jeg går så mye med treningsklær og taekwondo drakt så det føles ekstra godt å pynte seg. 

 

Veldig stas å få låne en så fin kjole! 

Flotte, tålmodige mannen min ventet en evighet på at jeg skulle bli ferdig <3

 

Skjønne Anine Stang <3

 

Hyggelig å treffe Grunde fra Paradise. Synes han er et veldig godt forbilde for unge og gjorde en god figur i programmet.

Vi dro hjem med store smil om munnen og en utrolig flott og innholdsrik goodiebag <3 For en start på helgen!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#barrysbootcamp #barryssandvika #relaunchparty #party #aktivtliv #bootcamp 

Årets viktigste løp

Johnny og jeg kom til Vaterlandsparken en halvtime før løpet startet. Som alltid stiller han som Wingman og heiagjeng. Nesten 2000 rosakledde damer og menn gjorde seg klare. Klare for å løpe for en viktig sak. Jeg ble rørt og glad da jeg så alle deltakerne. 

 

 

Rett før start. Min kjære Wingman helt til venstre <3

Oktober er rosa måned: Til minne om hver eneste kreftpasient som har tapt kampen, og til ære for alle som fortsetter å kjempe. Dette står på Facebook siden til Oslo Cancer Cluster. Brystkreft er den vanligste kreftformen blant kvinner. 3371 kvinner fikk brystkreft i 2016. Kreftregisteret.no

3371 kvinner hvert år. Og noen menn. Det er mange. 3371 kvinner og noen menn for mange, faktisk. Derfor er det flott at det settes på agendaen. Googlet Rosa Sløyfe løp i går. Det arrangeres mange steder i verden. Oktober blir kalt for “Breast Cancer Awarness Month”

Klart jeg ville være med på det. Vanligvis løper jeg for å måle meg med andre på min alder. Elsker å være med på løp. Adrenalinet det gir. Løpsopplevelsen. Løpe med og mot andre. Stemningen. Det er også veldig god trening å være med på løp. Man tar seg aldri ut så mye alene. I går løp jeg for alle som har vært eller er kreftsyke. 

 

Jeg fikk muligheten til å være med på teamet til løpets ambassadør, Anna. (nest bortest fra høyre) Det var så utrolig hyggelig og jeg er så takknemlig for at jeg fikk bli med på teamet.

Sist uke treffes vi for å løpe, bli kjent og være sammen.  Noen kjente jeg litt fra før. De andre ble jeg fort kjent med. Utadvendte og positive alle sammen. Det var en gjeng med glade og sprudlende damer som har to ting til felles. Løping og ønske om å støtte en viktig sak. Vi hadde en super ettermiddag med mye latter og glede. For en herlig og sprudlende gjeng!

I går møttes vi igjen. Løpsdagen. Det føltes så godt å løpe for en god og viktig sak. Kreft er urettferdig. Det er fælt og vondt. Jeg kjenner flere som har hatt kreft. Det gjør de fleste av oss, dessverre.

Rosa sløyfe-løpet arrangeres i åtte byer i Norge. Inntektene fra løpet går til brystkreftforskning. Man løper eller går løypa for å støtte rosa sløyfe-aksjonen. Det føltes godt og fint å være en del av dette. Alle de nesten 2000 deltakerne hadde kledd seg i rosa. Løypa var så fin. Det er vakkert langs Akerselva.

Når jeg kom i mål fikk jeg medalje rundt halsen. For en gangs skyld tenkte jeg ikke på at medaljen var et minne for hvor flink og sporty jeg er. Jeg tenkte at dette er et minne om at jeg har vært med på å støtte en viktig sak. 

 

Dette blir tradisjon framover. Hvert år skal jeg stille meg ved start – kledd i rosa. Johnny blir også med – ikke som Wingman, men som deltaker. Håper enda flere blir med til neste år. Løpet passer for alle – uansett hvilken form man er i. 

Ha en god fredag og helg <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#rosasløyfeløpet #kreftforeningen #teamløpeoldemor #rosasløyfeaksjonen

Verdens dårligste taper

50 meter til mål. Speakeren heiet. Ropte ut navnet til de som nærmet seg mållinjen. Et par, tre navn. Hvorfor sa han ikke mitt? Eller damen foran meg sitt? Hvorfor ropte han opp herrenavn? Det var da bare jenter og damer i min pulje? Her kom jeg så fort jeg kunne opp den siste helvetes bakken og strevde som bare det – og så gadd han ikke å si navnet mitt! Speakeren og de andre heiet på noen andre – noen menn som fosset forbi meg. Om ikke alt var dritt fra før så ble det i alle fall det nå. 

Jeg krysset mållinjen. Sjanglet et par meter før jeg satte meg ned. Flere menn kom i mål. Jeg burde passe meg. Reiste meg på ustø ben og gikk bort til der man får utdelt goodiebag og medalje. Eller vent – hvor var medaljen? En smilende, eldre mann rakte meg posen. Jeg smilte høflig tilbake og mumlet tusen takk. Jeg ville ikke ha noen pose. Jeg ville ha en medalje for dette løpet. Det fortjente jeg. Jeg gikk bort til en ledig plass på gresset. Satte meg på posen. Det var vått i gresset, og jeg var våt nok fra før. Av svette. Jeg var forbanna. Gretten. Sint. Sur. Peise sur som jeg har hørt Johnny har sagt før. Han er nordlending. Skuffet. Mest skuffet. Over meg selv. Igjen av de tingene er jeg vanligvis. Svært sjelden, faktisk. Men nå satt jeg der på gresset og var alt jeg enn jeg pleier å være. Uten medalje, men med en pose. Under rumpa. 

Stesønnene mine satt noen meter bak. Johnny ventet litt med å komme bort. Han har lært. På den smertefulle måten. Etter noen minutter rakte Johnny meg et glass. Jeg hadde ikke drukket noe. Gadd ikke. Jeg strakte ut hånden og tok i mot glasset. Men hva faen var dette? Det var jo sportsdrikk! Jeg satt jo her med vondt i magen og han ga meg sportsdrikk! Jeg kastet fra meg glasset som en trassig drittunge. Sto Johnny virkelig foran meg og tok bilder av meg? Når jeg hadde det så fælt? Seriøst? Hvor ufølsom kan man bli? Akkurat da skulle jeg ønske jeg var familieløs. At jeg var der helt alene. Jeg kjente hverken kulde eller tørst. Ville bare sitte der evig for meg selv. 

Johnny la jakken min rundt skuldrene mine. Klemte meg inntil seg. Da kom tårene. Jeg lot de renne nedover kinnene mine. Blande seg med svetten. Jeg tørket tårene og tok meg sammen. Dette var ikke verdens undergang. Det var et løp som ikke hadde gått helt som planlagt. Jeg forventet PB. Formen min den siste tiden ga meg forventning og håp om det. Jeg kan løpe opp og ned fjellet der vi bor, uten at det gjør meg noe særlig. Det er 6 km. Super tur. Jeg ser for meg at jeg er med i Oslos Bratteste når jeg løper opp den løypa. Det har jeg gjort mange ganger i det siste halve året. Eller årene. Det er bratt. Men ikke så bratt som Oslos Bratteste.

To timer før løpet. Alt var klart. Jeg hadde spist, flettet håret og ordnet alt. Dagen før hadde jeg tatt på rød neglelakk. Ville være fin. Pynte meg. Jeg går så mye med treningsklær og Taekwondo drakt at jeg har behov for å pynte meg innimellom. Være fin dame. Sminket meg litt og tok på øredobber. Så kom mensen. En dag for tidlig. Fy. Ikke i dag. Av alle årets dager kan jeg få mensen, men ikke dagen jeg skal på løp eller konkurranse. Ikke de dagene jeg skal prestere. Tanker om hodepine, oppblåst, vond mage og toaletter ved løpet uten vask dukket opp i hodet mitt. Jeg måtte skyve tankene unna. Det var sikkert mange andre deltakere som også fikk mensen i dag. Det er helt naturlig. Slikt skjer. 

Jeg sto ved start og så oppover. Snart min tur. Den eldste stesønnen min var ved start. Han deltok for første gang. Sprek, ung mann med et sterkt konkurranseinstinkt. Ligner på meg der – det med instinktet, altså. Jeg varmet opp og gjorde meg klar. Var på do 100 ganger. Av og på med klær. Det var så surt og kaldt, men jeg vet jeg blir varm så fort jeg begynner å løpe.

Endelig min tur til å starte. Jeg hadde Oslo Maraton klart i minnet. Der startet jeg i en gruppe som hadde helt andre ambisjoner enn meg. Den første kilometeren ble bare sikksakkløping og presse meg forbi. Nå hadde jeg meldt meg på i en gruppe med løpere som var bedre enn meg. Vi var bare rundt 30 stk så alle fikk god plass ved start. Da startskuddet gikk løp alle som gale. Herregud – var de ikke klar over hvor langt og tøft dette løpet er? Eller var de så sykt spreke at de kunne holde den farten helt til mål? Det var faktisk mest det siste. 

Wyller er tøff og det er en brutal start på løpet.  Etter rundt 500 meter så jeg på klokka. Jeg begynte å bli sliten allerede, og så var det 2,2 km igjen. Jeg glemmer hvor sykt slitsomt dette er for hver gang jeg løper her. De andre årene har jeg trent i bakken. Ikke i år. Vet ikke helt hvorfor, men jeg har bare trent i bakken hjemme. Og vært med på Barcode Challenge og Kollen Opp. Det gikk så fint, så jeg regnet med at dette skulle gå bra.

Midt i bakken begynte jeg å slite. Veldig. Det er så bratt at jeg fikk dotter i ørene. Magen ble vond. Veldig vond. Ikke bare mensenvond men skikkelig knip. Jeg sto ikke først i køen da mager skulle bli utdelt. Jeg liker å løpe med løpebelte, så jeg kan ha med mobil og høre på musikk. Særlig i Oslos Bratteste. Jeg vil ikke høre på min egen tunge pust. Ikke andres heller. I vert fall ikke andres. For to år siden hadde jeg kjøpt nytt løpebelte. Det var bredt, og fungerte utmerket når jeg løp bortover. Jeg måtte dra det av meg og kaste det ut av løype halvveis i løpet. Det klemte på magen og ga meg knip. Nå skjedde det igjen. Jeg fikk mageknip. Skikkelig. For hvert skritt kjentes det ut som om beltet gnagde seg inn i magen. Jeg løsnet det mens jeg løp. Prøvde å flytte det oppover og nedover. Holdt det ut fra magen med begge hender mens jeg fortsatte. Ingenting hjalp. Skulle jeg kaste det fra meg og hente det senere? Men hva med mobilen? Jeg orket ikke tanken på å måtte holde den i hånda. Var så sliten at det høres veldig fælt ut. Jeg så på klokken. Det gikk for sakte. Jeg var helt ferdig. Hadde bare lyst til å gå ut av løypa, ta av meg løpebelte og legge meg i gresset, gjørma eller hva som helst. Hadde lyst til å gjøre alt annet enn å fortsette. Hvorfor meldte jeg meg på dette løpet? Det var ikke gøy – i det hele tatt! Det er bare vondt og slitsomt. 

Jeg kunne jo bare stoppe. Hadde jo vondt i magen, så det var god grunn. Jeg så for meg resultatlisten. Linn Ravn DNF. Did Not Finish. Med røde bokstaver slik at det synes best mulig. Det ville stå på nettet til evig tid. Ville jeg virkelig det? Skulle jeg la en dårlig dag få ødelegge for dette? Jeg hadde jo trent og sett fram til denne dagen så lenge. Nei. Nei, nei, nei. Det var ikke en mulighet. Jeg måtte fortsette. Er jo god på å presse meg selv. 

Bena mine kjentes fremmede ut. Den lille vekten av mobilen var nok til at beltet presset på magen. Jeg måtte gjøre noe. Kunne ikke fortsette og ha det slik. Jeg tok av meg beltet og kastet det fra meg. Heldigvis tok jeg ut mobilen først. Det rosa beltet som har vært med meg på utallige turer. Det er falmet av solen og er slitt. Har ikke kjøpt nytt med vilje fordi jeg har så mange gode minner knyttet til det. Det har vært med på løpeturer i alle årstider og i flere land. På løp i alt mellom 3 og 21 km. Det var befriende å ta det av. Hjalp på magesmertene. Kanskje det bare var placebo. Ikke vet jeg, men det hjalp.

500 meter igjen. Det er ikke lengre enn litt over en runde rundt en bane. Jeg måtte fortsette. Formen var elendig. Jeg måtte gå litt. Plutselig så jeg den yngste stesønnen min i løypa. Han heiet og løp oppover med meg. Vanligvis ville jeg blitt overlykkelig over det. Nå orket jeg ikke heiing. Orket ingenting. Tror tilogmed jeg gjorde hysjetegn til han. Huff. Stemoren fra Helvete. Jeg fikk ropt til han om han kunne ta mobilen min. Jeg hadde tenkt å kaste den til han, men snill som han er løp han inn i løypa og tok den. Han ville ikke at den skulle havne i søla. Han er god. Rett etterpå rev jeg av meg øretelefonene og kastet de ut av løypa. Jeg var nesten helt i kjelleren både psykisk og fysisk. Det var godt å ikke ha noe i hånda eller rundt magen. Jeg tenkte at det var bare å følge etter meg, så hadde man til slutt komplett løpeutstyr – slik som jeg kastet både det ene og det andre fra meg. Jisses.

Johnny og stesønnen min som hadde løpt, sto nærmere mål. De heiet men jeg orket ikke å høre. Tenkte dette ikke var noe å heie på. Visste jeg ikke ville klare ny PB og at tiden ble grusom. Hadde nok med å komme meg i mål. Det var da jeg hørte speakeren heie på mennene som løp forbi meg. Jeg skjønte senere at det var ikke for å være ufin han ikke sa navnet mitt. Ikke var det fordi jeg løp dårlig heller. Det var rett og slett fordi de som passerte meg var eliteklassen, og mest sannsynlig vinnerne av herreklassen. Derfor sa de navnet og tiden til de som kom. De startet lenge etter meg, men fosset i mål før. Helt utrolig at noen kan være så spreke.

Etter at tårene hadde rent et par minutter tok jeg meg sammen. Herregud for en dårlig taper jeg er. Jeg som har fnist av menn som gråter på fotballkamper. Synes det er rart når idrettsstjerner reagerer med sinne eller tårer når det har gått dårlig i konkurranser. Tenkt at de som kaster ting eller banner etter mål må slite psykisk. Jeg har blitt sånn selv. Idrett betyr så mye for meg. Jeg legger ned mye tid og energi i løpingen og Taekwondo. Jeg elsker det. Men jeg setter også strenge krav til meg selv. Vil gjøre det bra i min aldersgruppe. Sette nye PB’r og bli bedre. Vil at treningen skal gi resultater – selv om jeg er 42 år.

Jeg gikk bort til stesønnene mine og klemte de. Beklaget for oppførselen min. Var absolutt ikke noe godt forbilde. Sa unnskyld til Johnny også. Han forstår meg. Min kjære gode mann og Wingman. Jeg endte på 25:10. Det er 30 sekunder tregere enn i fjor. Men egentlig en ok tid når jeg fikk tenkt meg om. 

 

 

Heldigvis går det fort over. Jeg begynte å kjenne på gleden av å klare å fullføre noe som dette. Glede meg på stesønnen min sin vegne, som gjorde et supert løp. Mestringsfølelsen noe slikt gir. Jeg så oppi goodiebagen. En flott lue, blant annet. Det var en fin premie. Ingen medalje, men ting jeg får brukt for. Jeg ble så gira etterhvert at jeg bestemte meg for å trene masse i bakken før neste års løp. Da skal jeg være enda bedre forberedt, og løpe uten musikk. Jeg skal smile og vinke når noen heier. Løpe over mål med hendene over hodet. Legge meg ned på gresset og ta i mot drikke. Sportsdrikke eller vann.. Jeg skal se på resultatet og være lykkelig uansett hvordan det går. Klemme familien og være glad. Lykkelig for at jeg har helse til å gjøre ting som dette. Prøve, i vert fall. 

Med lua jeg fikk fra et annet Oslos Bratteste løp

Søndagen ble en fin og koselig “restday” i solen. Johnny og jeg gikk en tur og koste oss på cafè. September viste seg fra sin beste side. Jeg er alltid trøtt dagen etter løp, så det var utrolig deilig med en avslappende dag. Vi grillet med gutta våre og unnet oss et glass rødvin og dessert. Jeg så på bildene og lo flere ganger av meg selv da jeg tenkte på oppførselen min dagen i forveien. Var glad for alle bildene Johnny tok. At idrett kan bringe fram slik oppførsel og følelser i meg er ganske fascinerende.

Jeg gleder meg allerede til neste løp og Taekwondo konkurranse. Elsker å konkurrere, og håper jeg kan gjøre det i lang tid framover.

Tøying etter gårsdagens trening 🙂

Ha en god dag og uke videre <3

 

PS følg oss gjerne på Facebook linnogjohnny eller på Instagram @runninglinnravn @jravn06 @linnogjohnny

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#oslosbratteste #aktivtliv #trening #kjærlighet #konkurranse #blogg #blogglisten 

“Live with no excuses and travel with no regrets”

Den varme, fuktige luften omringet meg da jeg åpnet bildøren. Jeg gikk ut av bilen og inn i solskinnet. Det var torsdag og formiddag. Varmen ga meg gåsehud. Av velbehag.

Jeg så meg rundt. Det var biler overalt og masse liv. Jeg tok på meg solbrillene. Sto et øyeblikk og bare nøt. Kunne nesten ikke tro det. Kalenderen viste 20. september. På Gardermoen løp jeg hutrende inn med altfor tynne klær. Nå klebret den tynne buksen seg til lårene mine. Jeg elsker sol og varme. Nå lå en “oval weekend” foran oss. Lå der klar med blanke ark. Det var opp til oss å fylle den med glade dager og gode minner. Lade batteriene. 

Johnny og kameraten hans løftet bagasjen ut av bilen. Jeg klarte nesten ikke å røre på meg. Bare sto der og nøt. Pustet inn den varme luften. Sugde inn alle inntrykkene. 

 

Kameraten til Johnny og hans samboer har hatt hus i VillaJoyosa en stund. Vi var så heldige å bli bedt ned til de. Så utrolig snilt. Hyggelig. Jeg har hørt de fortelle om byen og sett bilder. Visste den skulle være vakker. Det er noe helt annet å se den med egne øyne, ikke gjennom øynene til fotografen. 

Vi gikk det korte stykket fra sentrum og inn til gamlebyen, der huset til venneparet vårt ligger. Jeg har aldri sett noe lignende. En del av husene er bygget oppå den gamle bymuren. De ligger tette som perler på en snor. Fargerike perler. Alle er høye – 4 etasjer – men veldig smale. Man kan velge farger fra et fargekart. Sterke, flotte farger. Jeg hørte at grunnen til at husene er så fargerike er fordi fiskerne skulle se huset sitt fra havet. Jeg synes det var en romantisk forklaring.

 

Da vi kom fram til huset skiftet vi, og gikk opp på takterrassen. For en terrasse! Den var stor og hadde utsikt til verdens ende. Det føltes i alle fall slik. Vi koste oss med deilig tapas og et glass. Så utrolig herlig. Vi ble sittende i mange timer på terrassen. Bare nyte. Skravle, spise og kose oss. Jeg skjønner godt at venneparet vårt valgte å kjøpe akkurat det huset i den byen. Villajoyosa – den lystige byen, blir den kalt. 

 

Dagene som fulgte var deilige. Herlige. Strand, soling, café, bading, lange, fine middager på restauranter med gode samtaler. Løpetur og et bryllup. Vi var ikke i bryllup, men utenfor kirken. Vi ble stående og se på alle gjestene som ventet på bruden. De pynter seg på en helt annen måte enn oss her i nord. De er fargerike – like fargerike som husene i byen. Masse sminke, smykker og høye hæler. De ropte og sang da bruden endelig kom. Jeg ble veldig rørt. De er så fulle av liv og varme. 

Flotte, spanske damer klare for bryllup 

 

 

 

 

 

 

Full av liv og varme ble jeg et øyeblikk også. På stranden følte jeg meg så levende og sterk. Jeg tøyet litt, og satt meg ned i spagaten i den varme sanden – med armene over hodet. Noen eldre menn ble stående og se på. Det er vel ikke helt dagligdags at en dame midt i livet gjør slikt. De smilte og ga meg tommelen opp. Man skal tørre å gjøre hva man har lyst til. Leve. Utfordre seg selv. Live with no regrets.

Det er supert å reise på høsten. Vi fikk nesten hele den flotte stranden for oss selv og temperaturen var helt perfekt. Halvfulle restauranter gir god service. Vi koste oss veldig, og tiden fløy avgårde. Det var så snilt å åpne hjemmet sitt for oss. La oss få et innblikk i hvordan livet er i Villajoyosa. I vert fall en liten del av det. 

 

Lyset om morgenen er fantastisk

Det er godt å reise. For kropp og sjel. For forholdet og for alt mulig annet. Jeg følte meg – om mulig – enda nærmere Johnny etter turen. Vi svevde på en sky da vi kom hjem, og i går bestilte vi en ny tur. Den går til et sted vi aldri har vært før. Madeira. Jeg gleder meg allerede. Det blir senere i høst.

 

Ha en strålende uke videre <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #reise #spania #villajoyosa #aktivtliv

 

Always earned never given

Det bildet med den teksten la jeg ut på Instagram sist søndag. “Always earned never given.” Dagen etter Oslo Maraton. 

Jeg sov lenge. Tror jeg sov i over 9 timer. Sto opp, og det føltes ut som om jeg hadde vært på en heidundranes fest dagen før. Det stemte til en viss grad. Jeg hadde vært på fest dagen før. Folkefest. Følte meg ikke helt som om jeg hadde hangover, men runover. Vet at det betyr noe annet, men synes det passet for hvordan jeg følte meg. Trøtt, slapp og veldig fysen. Tenkte på at jeg er veldig glad jeg ikke drikker. Mye bedre å føle seg slik.

Jeg spoler tilbake til lørdag morgen. Våknet av meg selv. Altfor tidlig. Sover nesten alltid dårlig før et løp. Og sist lørdag skulle jeg på jobb før løpet. Jeg visste ikke engang om jeg kom til å rekke å løpe. Håpet det. Elsker å være med på løp.

Johnny kjørte meg ned til toget. Da jeg gikk av på Nationalteatheret så jeg med én gang at det ikke var en vanlig lørdag. Byen var full av mennesker allerede før 12:00. Maraton var i full gang. Solen skinte og det var nesten like varmt som en sommerdag. Jeg skulle ha på tynne klær på jobb, og hadde sikret meg med ulltrøye. Den klamret seg til ryggen min der jeg gikk i rask gange bort til festingen. Uventet varmt. Deilig.

Jeg møtte de andre aktørere og crewet. Dette var 4. dagen vi skulle jobbe sammen – spredt siden juni. Så utrolig hyggelig å se de andre igjen! Når man jobber som aktør møter man mange forskjellige mennesker på jobb. Derfor er det ekstra godt å treffe igjen noen man har jobbet med før. 

 

Vi hadde en flott dag på jobb med reklameinnspilling. Jeg fikk heiet på mange av de som løp forbi. Både kjente og ukjente. Der vi sto var det 7 km igjen til mål. Det vil si at løperne hadde løpt 35 kilometer før de løp forbi vår “spot.” Det er så utrolig imponerende. Noen løp forbi på sterke bein, mens andre hadde stivnet totalt og kjempet seg avgårde. Jeg grøsset inni meg. Kjenner den følelsen godt fra da jeg løp halvmaraton i sommer. 

Folk smilte og vinket tilbake da de ble heiet på. Jeg så en mann i supermannkostyme. Veldig passende – de som løper så langt er virkelig supermenn og superdamer. Alle som deltar er egentlig det – uansett distanse. Man stiller opp i et løp man vet man ikke kommer til å vinne, vet det blir tøft og så utrolig mange ser deg i løypa. Det står det respekt av. 

Noen av aktørene. Superflinke og så tøffe!

Jeg hadde meldt meg på halvmaraton, men fordi jeg skulle jobbe måtte det bli 10 for Grete. Jeg har aldri vært med på Oslo Maraton før. Har synes det virket litt skummelt. Jeg løper sjelden på asfalt. Hvordan takler beina – og ikke minst kneet mitt å løpe langt på så hardt underlag? Og så er det mye folk. Derfor har jeg i flere år heller løpt “3 for alle” som har vært dagen før selve maraton – for å få en liten smakebit. I år ble det løpet flyttet til Frognerparken tidligere i sommer. Jeg deltok på det. Gikk så bra. 3 km på 12:11 og så fornøyd. Nå ville jeg prøve meg på mila. Oppleve Maraton. Eller Maraton Light i vert fall.. Hadde satt meg som mål å løpe under 50 minutter. Om jeg rakk å være med, da. 

Johnny kom ned til byen etterhvert. Han kom for å heie. Støtte meg i løpet. Være min Wingman. Som alltid. Jeg setter så utrolig pris på at han alltid er der for meg. Uansett. Det er så trygt og godt.

Denne lappen fant jeg i matpakke mi – oppå bananpannekaka som er min “løpemat.” Så utrolig koselig <3

Vi var ferdig med innspilling 16:05. Starten for min pulje var 16:20. Jeg løp avgårde for å skifte og gjøre meg klar. Det ble bare stress, og jeg rakk ikke før to puljer etter min. Der var det løpere som hadde litt bedre tid enn meg. Jeg sto nesten bakerst i puljen, og prøvde å komme meg litt foran. Starten gikk, og vi begynte å løpe. Det gikk altfor sakte. Jeg løp ut i veien for å kunne løpe forbi folk. Det ble en blanding av sikksakk løping og presse meg forbi. Så smidig som mulig – uten å være til hinder eller bry for noen.

Det var så utrolig deilig å løpe. Alt stemte. Selv om jeg hverken hadde fått tid til å varme opp, og var usikker på om jeg hadde fått i meg nok næring og væske i løpet av dagen gikk det så bra. Jeg koste meg så veldig. Datteren min skrev til meg dagen før at uansett hvordan det gikk måtte jeg huske på at jeg løper fordi jeg elsker det – og at hun var stolt av meg uansett hvordan det kom til å gå. Jeg tenkte på de ordene mens jeg løp. De motiverte og hjalp meg.

Solen stekte og jeg løp. Løp og løp. Uten musikk – for første gang på lenge. Jeg hadde glemt beltet til mobilen min hjemme. Det betydde ingenting. Det var underholdning langs løypa. DJ’s, cheerleadere og et kor, faktisk. En gjeng med glade gutter heiet på alle fra en balkong. Jeg vinket tilbake. Var så glad og lykkelig. 

5 km. Jeg kjente etter. Hvor sliten var jeg på en skala fra 1-10? Ca 5. Det var bra. Da kunne jeg holde samme farten og komme meg i mål før det føltes ut som 10. Jeg løp langs Frognerstranda og så utover vannet. Sola skinte og varmet. Jeg fortsatte med sikksakk løpingen. Det var mye folk i løypa. Jeg løp ved Tjuvholmen og rundt ved Aker Brygge. Der sto publikum tett i tett langs gjerdene. De heiet og fikk oss framover. Jeg fikk øye på min kjære Johnny. Midt blant alle så jeg den kjære mannen min. Min Wingman og store støtte. Jeg ropte på han og vinket. Så sykt godt å se han. Jeg følte meg som en ekte atlet der jeg løp. 7 km. Jeg holdt samme farten. Marsfarten min, tenkte jeg. Det føltes ut som om jeg kunne løpe evig. Bare løpe og løpe. 

Da jeg kom forbi festningen sto speakeren og noen fra crewet der og jobbet fremdeles. Jeg vinket til de, og de heiet. Heiet høyt og mye. Det var så utrolig deilig. Det er godt å bli heiet på. Det gir ekstra krefter. 

Jeg begynte å bli sliten da jeg nærmet meg 8 km. Det var bare å overse. Jeg skulle klare å holde samme farten de siste 2 kilometerne. Løp videre. Så begynte jeg å nærme meg mål. 200 meter sto det på en plakat. Det er bare en halv runde rundt en bane. Jeg satte opp farten. Plutselig ble bakken dekket av blå matter. Så deilig. Jeg spurtet alt jeg klarte de siste meterne. Ville ta meg helt ut. Med den beste følelsen i hele verden løp jeg i mål. Øynene var lukket og hendene strakte jeg mot himmelen. Jeg vet ikke hvorfor, men noen ganger gjør jeg det. Av ren lykkefølelse, I guess.

Foto: Oslo Maraton

Jeg fikk medaljen av en smilende, ung gutt. Takket og smilte tilbake. Tok den selv rundt halsen min. Gud for en herlig følelse! Jeg tok et beger drikke og så etter Johnny. Jeg så han omtrent med det samme. Jeg ropte tiden min til han – full av endorfiner og runners high. 49:33. Så glad! Målet var nådd! Jeg vet det er mange som løper mye fortere enn det. Men jeg følte meg så flink. Mestringsfølelse. Lykke. Følte meg god. 

Jeg fortet meg bort til han og fikk en god klem. Jeg så kjærligheten i øynene hans. Stoltheten. Han er helt super og unik når det gjelder å glede seg på andres vegne. Min mann. Min Wingman. Alle burde ha en som Johnny i livet sitt. En bestevenn, kjæreste og støttespiller. 

Nå har jeg lagt medaljen i esken sammen med de andre. Det er gode minner for hva jeg har vært med på. Det er plass til mange flere medaljer i esken. Kanskje blir det en medalje for et hel maraton som kommer til å ligge der om en stund. Hvem vet. 

Jeg fikk nydelige roser av min kjære venninne og av Johnny etter løpet. Veldig hyggelig – elsker roser<3

Ha en strålende uke videre!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#oslomaraton #10forgrete #kjærlighet #løp #blogg #blogglisten

Amor omnia vincit

OLYMPUS DIGITAL CAMERA  

“Likeså spør jeg deg, Linn Synnøve Johansen – Vil du ha Johnny Ravn som står ved din side, til din ektefelle?” “Ja!” Inni meg ropte jeg ja hundre ganger. Ja, ja, ja. Det var ingenting jeg ville mer i hele verden enn å bli Johnny’s kone. Ektefelle. Nå og for alltid.
“Vil du elske og ære ham og bli trofast hos ham i gode og onde dager inntil døden skiller dere?” Jeg så på mannen jeg elsket. “Ja.”
“Så gi hverandre hånden på det.” 

Vi var gift. Ektepar. Mann og kone. Jeg var verdens heldigste. Lykkeligste. Hadde fått mannen jeg elsket. 10 år etter vårt første møte. Helt utrolig. Fantastisk. 

Jeg husker alt fra den dagen. 11. september 2010. Barna våre. Gjestene. Kirken. Presten. Vielsen. Følelsene. Kjærligheten. Festen. Johnny som sang for meg under middagen. Det var en helt fantastisk helg i kjærlighetens tegn. 

Da vi sto foran presten var det lett å love hverandre evig troskap. Å bli hos hverandre i gode og onde dager inntil døden vil skille oss. Det var ingenting vi heller ville. Vår kjærlighet skulle vare evig. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg skiftet etternavn – ville hete det samme som Johnny. Ville vise for hele verden at jeg var hans kone. Det har skjedd mye i årene etter bryllupet. 8 år er lang tid. Mest godt, men også vonde ting. For oss begge. Løftene våre bleknet med årene. Vi flyttet fra hverandre. Separerte oss. Tok av ringene våre. Beviset på at vi er hverandres. Jeg tok ikke tilbake mitt gamle etternavn. Johnny solgte ikke hjemmet vårt. Vi sparte på ringene våre. Vet ikke hvorfor, men det ble bare slik. 

Vi fant tilbake til hverandre. På magisk vis fant vi kjærligheten igjen. Tilhørigheten. Lykken. Vi skilte oss aldri. Heldigvis. Det er meningen at vi to skal være sammen. For alltid. Vi trengte bare litt tid hver for oss for å se det. Vi mennesker er ikke perfekte. Vi gjør og sier ting vi kan angre på senere. Heldigvis finnes også tilgivelse. Ny start. Jeg har tatt valg i livet som er bra, men også valg som ikke alltid har vært de smarteste. Beste. Men valget av ektemann var riktig. Jeg valgte den beste mannen – for meg. 

Vi er like, men samtidig veldig forskjellige. Kanskje det er derfor vi utfyller hverandre. Får fram det beste hos den andre. Løfter hverandre opp og fram. Vi er bestevenner og kjærester. Det tror jeg er nøkkelen til et godt ekteskap. Vi vil hverandre alt godt. Gleder oss på hverandres vegne. Respekterer hverandre. Tar hverandre ikke forgitt. Jobber hver dag for kjærligheten. Har det gøy sammen. Lager fine dager og opplevelser. 

Johnny gir meg trygghet. Han får meg til å føle meg vakker, flink og som et godt menneske. Han ser meg. Forstår meg. Støtter meg. Tar meg med på eventyr. Jeg prøver å gjøre det samme tilbake.

Her om dagen hørte jeg en sang – en mann sang så vakkert om at han ville leve tusen liv med dama si. Jeg skjønner han så godt. Jeg vil også leve tusen liv med min kjære. Nå er jo det litt vanskelig å få til, men det er en quote som sier noe om at om du lever det livet du ønsker er ett liv nok. Det gjør jeg. Jeg lever akkurat slik jeg ønsker med mannen i mitt liv. Den rette – for meg. Kjærligheten er fantastisk. Johnny er fantastisk. Jeg føler meg fremdeles som den heldigste i hele verden.

Jeg elsker å være gift med deg, Johnny – elsker å være kona di. Og jeg elsker deg. Nå og for alltid. Vi skal holde løftene vi ga presten. Være sammen inntil døden skiller oss. Det vil komme mange gode dager og noen mindre gode dager. Slik er livet. Vi skal takle det – sammen <3

Amor omnia vincit – kjærligheten overvinner alt 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #ekteskap #bryllupsdag #kjærlighet