hits

Uken uten han

Vi kysset hverandre før Johnny gikk inn på flyplassen. Jeg i pysjbuksa og håret til alle kanter. Det var tidlig på morgenen. Torsdag for 8 dager siden. Satte meg inn i bilen og kjørte hjem. Det var litt rart. Vi er nesten alltid sammen. Løper, trener taekwondo, trener på Fresh og går på fjellturer. Sammen. Nå skulle vi være fra hverandre en uke.

Johnny har et gammelt sommerhus i Narvik med broren sin. Det har tilhørt familien hans i generasjoner. Han er der en uke fast hver sommer. Jeg tror han trenger å være der. Kjenne på røttene sine. Alle minnene han har derifra. Han har vokst opp i nord. Alle somrene tilbrakte han der ute. I et hvitt hus rett ved havet. Det er omgitt av fjell. Nydelig sted.

Utsikt fra gården

Johnny var så flink å trene når han var i nord. Og flink med selvutløseren ;)

Jeg har kun vært der en gang. For mange år siden. Da var det ikke ordentlig dusj der, og jeg hadde litt andre verdier. Interesser. Synes det var kjedelig der. Men pent. Det har bare blitt slik i årene som har gått at han har reist dit uten meg. 

De første dagene gikk greit. Vi har vært så mye sammen at det var helt ok med litt tid hver for oss. Godt å kjenne på savnet og tenke på hverandre. Jeg brukte dagene til å møte mine beste venninner, trene og bare slappe av i hagen. Var ute i det nydelige været. I hagen, stranda og i skogen. Deilig.

Var ute å spiste med to av mine hjertevenninner. En kveld med min kjære venninne jeg har hatt siden ungdomstiden, og en med min nye fine, gode venninne jeg har møtt igjennom jobb for Face casting <3 

Jeg var på Huk og Sørenga i 3 dager med min kjære, kjære venninne jeg har hatt i rundt 4-5 år. Vi møttes på jobb, og har vært så gode venner siden. Vi har også taekwondoen sammen <3 Huk er et av mine favorittsteder.

Jeg trener hver dag hele året. Elsker det. 

Veldig takknemlig for at vi har skogen rett bak hjemmet vårt. Enkelt å ta på seg joggeskoene og løpe en tur i vakre omgivelser.

Etterhvert som dagene gikk, begynte savnet å melde seg. Veldig. Dagen før Johnny skulle komme hjem ringte jeg han. Jeg hadde så lyst til å se han, så jeg ringte på Facetime. Da jeg så han kjente jeg tårene presse seg på. Øynene ble fulle av tårer, og det rant nedover kinnene mine. Det kom brått på. Uventet. Jeg visste jeg savnet han, men ikke at savnet var så sterkt. Det var både fint og godt. Deilig å kjenne på følelsene sine. Det var så fint å se han. Mannen min. Han var så glad og viste meg hva de har gjort på gården. Pusset opp. Laget ordentlig dusj. 

Når jeg la på ville jeg bare at det skulle bli torsdag, og at jeg skulle hente han på Gardermoen. Få han hjem. Kjenne armene hans rundt meg. Klemme han. Snakke med han. Være med han. 

Såå deilig å være sammen igjen 

Det var så godt å hente han. Han så meg før jeg så han. Sto og vinket til meg. Fine mannen min. Gud hvor deilig det var å kjenne armene hans rundt meg. Trygt og godt. Vi kjøpte sushi og dro hjem. Rakk en tur sammen på Fresh før vi pakket. I dag dro vi til Rondane Høyfjellshotell. Har hatt en amazing dag sammen. Denne helgen blir super. Livet er herlig. Kjærligheten er herlig. Kjærligheten til barna, familie, venner og til partneren.

Nå er vi godt i gang med å skape nye minner. Gleder meg så veldig til morgendagen, og til resten av livet. Sammen. Vi har jo vært separert. Det begynner å bli en stund siden. Et minne som blekner etter hvert som tiden går. Vi har lært. Aldri mer. 

Det ble en helt fantastisk start på helgen vår. 8 km løpetur i skjønne omgivelser. Masse fluer i panna, slitne men lykkelige.

Johnny - du er min aller beste venn, treningskompis og kjære mann. Jeg elsker deg evig

Ha en fantastisk helg og nyt <3

 

En heftig løpetur

Vi har hatt en super helg. Slappet av. Spist godt. Trent. Vært sammen med familien. Gjordt de tingene vi liker å gjøre. Det som gir oss det gode liv. 

Min eldste sønn Jonna har vært hjemme. Til daglig bor og jobber han i Tromsø. Nå hadde han noen etterlengtede dager i «syden». Han er gründer. Har startet sitt eget firma. Jobber mye. Så fint å ha han hjemme noen dager. På fredag løp vi sammen i skogen hos oss. Bare oss to. Det var så fint. Da han var barn trente vi sammen hver dag. Han drev med alpint og sykling. Jeg pushet han. Sørget for at han fikk sin daglige dose trening.  Jeg savner virkelig den tiden. Vi kom så nært sammen da.

Vi trengte en treningsfri dag. Linn var ennå ikke helt restituert etter forrige helgs halvmaraton. Lørdag dro vi til byen på dagen. Fint vær. God stemning. Fotball på storskjerm. Forventningsfulle og glade mennesker over alt.

Vi gjorde alt og ingenting. Gikk innom noen butikker. Spiste is. Tok en kaffe. Satt på en benk. Så på det pulserende livet på Aker Brygge. Koste oss.

Søndag hadde vi bestemt oss for å dra til Mørkonga på Sundvollen. Vi har sett bilder fra den fantastiske utsikten der. Vi så for oss at det ville være en fin løpetur og rosinen i pølsa ville være utsikten over Steinsfjorden når vi nådde toppen.

Jeg kan innrømme det med en gang. Forberedelsene var litt dårlige. Turen opp er ca. 2 kilometer og 450 høydemeter. Jeg var liksom ikke forberedt på det. Likevel løp vi mesteparten. Linn og Jonna noen meter foran. Den første kilometeren er ikke lett men det er mulig å løpe. Sakte. Den neste ble tung. Når vi passerte den gamle kjerreveien måtte vi delvis ned på alle fire og løping var uaktuelt.

Stien er en blanding av ur og røtter, Mye løse steiner som rutsjer nedover. Man må være påpasselig. Trå forsiktig. Og ikke minst se opp. Det er ikke så enkelt når beina er stokke stiv og pulsen er 180. Linn smalt hodet i et tre som hadde falt på tvers av stien. Like etter gjorde jeg det samme. Men jeg dør ikke av noen kutt i panna så jeg beit tennene sammen og forsøkte å holde følge med fjellgeitene foran meg.

Det siste partiet er det mest krevende. 45 grader helling. Heldigvis er det satt opp wire og tau som man kan holde i det siste stykket.  For noen år siden ville Linn ha snudd før det siste partiet. Nå var hun flink. Krabbet oppover med ett godt grep rundt tauet. Hun kom seg helskinnet opp. Så stolt.

Toppen er vel verdt løpingen og klatringen. En formidabel utsikt over Steinsfjorden og de omliggende områdene.

Jonna skal rekke et fly på ettermiddagen så vi starter nedturen etter en liten pust i bakken. Noen bilder og en drikkepause. Hjemover tar vi en slakere men noe lengre sti. Vi løper lett. Flyr over steiner og røtter. Det er så deilig å løpe på skogsstier. Samtidig må vi være oppmerksom. Ha hodet med. Med ett roper Linn ett eller annet som ikke egner seg på trykk. Jeg snur meg og ser henne ligge på bakken. Tar seg til venstre ankel. Overtråkk. Det er tydelig at hun har smerter. Blir sittende lenge. Fortviler. Jeg vet hva som går gjennom hodet på henne. Skadet igjen. Ingen løping.

Enkelt sagt er en skadet Linn ikke bra for noen av oss. Alle har det best når hun kan hoppe og danse seg gjennom skogen hver eneste dag.

Vi blir stående en stund. Ingen sier noe særlig. Dette må hun ordne selv. Reiser seg. Prøver å belaste foten. Lyser opp. Det gjør mindre vondt. Ingen hevelse. Jeg sender en stor takk til han der oppe. 

Etter en evighet. Eller kanskje bare noen minutter er vi i gang igjen. Først rolig gåtempo. Det går fint. Deretter forsiktig løping. Smertene gir seg og snart løper vi normalt. Det er steinete og ruglete på stien. Vi løper forsiktig. Men vi kommer oss helskinnet ned til parkeringsplassen uten flere episoder.

Over Sollihøgda kommer plutselig skogens konge ut av skogen. Skjønt det så mer ut som sønnen. En liten elgkalv. Forvirret. Løper langs veien. Trafikken stopper opp før den plutselig bestemmer seg for å løpe inn i en hage.

Jonna rekker flyet. Vi har hatt nok en super helg. Nå jobb i 3 dager så ferie.

 

Angrepet av villdyr

 

Ja det var ikke helt sånn. Men for Linn ble denne turen litt mer spennende enn hun hadde sett for seg.

For en uke siden bråbestemte vi oss for å finne en tur. Været var fint og vi hadde ingen planer den dagen. Vi liker å røre på oss. Kjenne musklene bli ømme og slitne. Bruke kroppen. Svette.

Når du bor i Oslo området er det ikke så mange muligheter til å komme høyt opp på en dag. Valget falt på Høgevarde. Det er den høyeste toppen på Norefjell på 1459 meter. Eller rettere sagt den nest høyeste. Gråfjelltoppen er høyere med 1466 meter.

Vi valgte å gå fra Norefjell Spa hotell. Været var fint. Heldigvis ikke så varmt som det har vært de siste dagene. De nye tursekkene var med. Det var også mat,drikke og fotoapparat. Og godt humør. Alt blir enklere når humøret er på topp. 

Første del av traseen er grusvei. Det er enkelt å gå og det går relativt fort. Etter noen hundre meter slutter veien og stien slynger seg oppover lia. Over en bro og en liten bekk før stigningen starter. Vi følger juvet oppover noen hunder meter. 

Før vi vet ordet av det står vi på kanten av juvet. 200 meter ned. Linn er litt engstelig av seg. Kan vi falle ned? Vi smyger oss forsiktig forbi den bratte skrenten.

Vi kommer forbi det bratte juvet og terrenget åpner seg opp. Det flater ut. Det er stille. Bare lyden av bekken som danser mellom steiner som ble fraktet ditt etter siste istid. Jeg stopper opp. Lukker øynene. Kjenner på luktene, Hører en fugl i det fjerne. En flue som summer rundt hodet. Jeg er lykkelig. Jeg er i paradis. Tenk hvor heldige vi er. Som har muligheten til å oppleve dette.

Turen er 10 kilometer hver vei og ca 750 høydemeter. En barnevennlig rute. Vi ble derfor litt overrasket da vi kun møtte på en håndfull andre turgåere på turen. Fordelen er at vi slipper å stampe i kø som man må på andre mer populære ruter.

Etter 5 kilometer er det hvilepause, mat og drikke. Vi er allerede kommet så høyt at utsikten er fantastisk. Jeg tøyer stive muskler og gjør en yeop chagi til ære for fotografen. Det er 3 uker siden siste Taekwondotrening. Det gjelder å holde ferdighetene ved like.

De siste 5 kilometrene er enkle. Selvfølgelig går det oppover. Men det er slakt og fint å gå. 

Hele turen har Linn ligget foran og satt tempo. Med ett stopper hun opp. Rygger. Hva er det der? sier hun forskremt. Går bakover. Smyger seg forsiktig opp i lia på motsatt side. 

Rett foran oss ikke mer enn 40, kanskje 50 meter kommer det en reinflokk. Vi har vinden i ryggen og de har ikke sett oss. Jeg setter meg ned på huk. Ber Linn være stille. Må få tatt noen bilder av dette. Så fantastisk. Se dyrene i sitt rette element. På fjellet. Jeg blir oppspilt. Linn blir bare redd. Går en stor omvei. Med ett sanser de oss. Løper ut og er borte bak en åsrygg. Senere traff vi på flere rein både oppover og på vei ned. Linn veldig skeptisk. Jeg fikk en opplevelse for livet.

Vi nærmer oss toppen og blir både overrasket og litt skuffet. I mitt indre så jeg for meg hytta klamre seg fast på en topp med 360 graders utsikt. Nå ligger den i et søkk mellom to topper. Stengt. Ingen vaffel. Ingen kaffe.

Opp på toppen. Fin utsikt, men langt fra noen toppfølelse. Vi hadde ventet oss en mer spektakulær utsikt. Jeg setter meg på en stein. Er glad og fornøyd. Føler meg veldig heldig. Blir nesten litt rørt.  Få oppleve dette sammen med min kjære. Vi to sammen. Linn som står foran meg. Ubevegelig. Jeg må holde rundt henne. Kysse henne på kinnet. I det øyeblikket er jeg verdens lykkeligste mann. 

Hvor lenge var Adam i paradiset? Plutselig fyker en hånd opp i ansiktet mitt. Brillene blir slått av. Hva er det der? Linn litt hysterisk. Beveger seg bakover. Holder på å snuble. En fin bukk stopper opp. Vurderer oss. Linn vil gå ned. Vil hjem. Den kan jo være farlig. Se på de store hornene.

Hjemturen er fin. Storslått natur. En rein her og der. Det er mange av de. Møtte kun en syklist på vei ned. Hvor er alle sammen? Vi er slitne. Veldig fornøyde og glade når vi sitter i resepsjonen på hotellet med en iskald cola.

Høgevarden er en fin dagstur fra Oslo. Nå venter nye eventyr på oss. Vi gleder oss til Rondane senere i måneden.

Ha en god helg!

Betalt trappeløp

Jeg er ikke noen utpreget morgenfulg - for å si det mildt. Når jeg skal på oppdrag er det som regel oppmøte fryktelig tidlig - i min målestokk. Mitt faste rituale er å ta øyemaske. Det er det beste rådet jeg har fått - ever. Mens jeg ordner meg lar jeg de to klebrige "maskene" gjøre mirakler. Under en halvtime senere drar jeg de av, og - voila - som reneste magien er det som måtte være av poser og trøtte tegn så godt som forduftet under øynene. Det som er over øynene går seg til etterhvert.. Love it!

Johnny drar på jobb grytidlig hver eneste dag. Når klokka hans ringer kjenner jeg på takknemligheten for at jeg som regel kan sove litt lenger. Jeg overtalte han til å dra en halvtime senere på jobb i dag - så vi kunne reise til byen sammen. Fryktelig hyggelig start på dagen! 

Da jeg sto opp tror jeg kroppen var litt i sjokk. Den trodde nok ikke helt at jeg skulle stå opp så tidlig  - kanskje jeg bare skulle på do? Jeg følte meg så utrolig pigg og sprudlende. Johnny er vant til å være alene på morgenen så jeg er litt usikker på hvor fryktelig hyggelig det var med en litt i overkant oppspilt og ivrig kone. 

Litt trøtt, men såå glad 

Jeg så meg rundt på togstasjonen. Alle var pent kledd. Dress, drakt, kjole, penbukse osv. Jeg sto der med rosa bag, kort løpeshorts og singlet. Føltes litt ut som om jeg hadde bommet skikkelig på dress coden i et selskap..

Jeg gleder meg alltid til jeg skal på oppdrag. Kjenner forventningene og spenningen allerede dagen før. I dag var en slik dag. Jeg skulle til byen og være med på innspilling for Imsdal. Oppgaven var å løpe opp en lang trapp. Mange ganger. Jeg var litt spent på hvordan bena skulle takle trappeløp i dag. Det er bare 4 dager siden halvmaraton, og jeg har vært stiv og støl siden. Hatt litt vondt i beina. Men det skulle ikke få stoppe meg uansett. Crewet rigget til, jeg stilte meg opp og så var det bare å begynne. Det gikk så fint. Jeg kjente ingen verdens ting i beina. Heldigvis.

Jeg løp opp trappene og kjente hvor godt det er å røre på seg. Trene. Tenk å få betalt for å gjøre det man elsker? Det er helt amazing. Jeg trives også veldig godt foran kamera. Jeg med min sceneskrekk - hvem kunne tro det? Etter en time var de fornøyd og min arbeidsdag var allerede over. Jeg liker dette så godt så for min del kunne jeg like gjerne ha jobbet i mange timer til. Det er en god følelse. Da vet man at man gjør noe som er rett for en selv.

Jeg hadde all verdens tid og gikk igjennom byen. Johnny inviterte til lunch, så det måtte jeg jo benytte meg av. Date med verdens fineste mann og deilig mat samtidig - kan det bli bedre? 

 

Gårsdagens blogginnlegg var det mange som ville lese - vi havnet på 58. plass på topplisten! Veldig gøy!

Ha en flott ettermiddag og kveld i det herlige, varme været! Much love <3

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #jobb #kjærlighet #trening #aktivlivsstil #aktivtliv 

 

En syk opplevelse

Tre miutter til start. 180 sekunder. Jeg kjente meg svimmel. Hadde jeg kanskje litt vondt i hodet? Pulsen var høy - som vanlig før et løp. Men denne gangen var alt annerledes. 

Deltakerne satt, sto og gikk rolig rundt ved start. Folk pratet og lo. Solte seg. Skulle de ikke varme opp? Slik man gjør før løp? Jeg hadde tenkt å bruke de første kilometerne som oppvarming. Spare på kreftene. Det så ut som om de fleste andre tenkte som meg. 

Jeg har vært med på mange løp. 3 og 5 km. Ett løp på 10 km. BDO mila i fjor. 48:00 og så stolt. Da gikk jeg rett på Taekwondo trening. Det betydde at jeg hadde mer å gå på. Jeg burde prøve å løpe lengre. Så ble jeg skadet. "Runners knee." Lang historie kort. Vondt, vondt vondt. Behandling. Opptrening. I år har jeg ikke løpt på langt nær så mye som de siste årene. Har hatt vondt, og vært redd for kneet. Jeg har også fått rødt belte i Taekwondo og konkurrert. Jeg kan ikke både  løpe og trene Taekwondo hver eneste dag. Må begrense meg. Men jeg har løpt Holmenkollstafetten, 5 km på Sentrumsløpet og 3 km på OsloMila. Det gikk veldig bra i alle løpene. Fornebuløpet endte i DNF. Kjip opplevelse. Har skrevet om alt dette i tidligere blogginnlegg. 

Sist torsdag møtte jeg den nye løpegruppa til "Midtlivskrise i lycra." Det var en hyggelig og inspirerende kveld. Spreke folk som løper langt. Da jeg kjørte hjem den kvelden tenkte jeg på Krokskogen Halvmaraton. Skulle jeg være litt impulsiv og melde meg på det? Jeg elsker å løpe i skogen. Det er også best for beina. Spesielt knærne. Men jeg har jo aldri løpt 21 km før. Takler kneet det? Har jeg kondisjon til det? Er ikke jeg best på korte løp? Ikke er jeg god på å havne langt nede på resultatlistene heller. Fryktelig dårlig taper.

Jeg sendte sms til Johnny fredag formiddag om at jeg hadde lyst til å delta. Men kun om han ble med. Fikk til svar at han selvfølgelig ble med. Jeg ble så glad og rørt. Min snille, gode Wingman. Stiller alltid opp. Always by my side. 

My Wingman

Ett minutt til start. Jeg hadde meldt meg på kun tre timer før løpet. Hadde ikke fortalt det til noen. Ville ikke ha noen avtale om å møte noen andre løpere. Ikke noe press. Hadde jeg sovet dårlig natt til løpet, eller ikke vært i form, hadde jeg droppet det. Men alt lå til rette. Jeg sov godt, formen var super. Jeg prøvde å kjenne etter om det feilte meg noe. Hadde jeg noen vondter? Måtte le av meg selv. Selvsagt hadde jeg ikke det. Bortsett fra magen. Der var det fult kaos. Det er vanlig. Alltid slik på løpsdager.

Rimelig spent når jeg skulle hente startnummeret mitt. Jeg har aldri meldt meg på et løp så sent før

Vanligvis stiller jeg meg opp i en av de første rekkene. Når startskuddet går av løper jeg så fort jeg kan. Løper og løper. Spurter alt jeg kan gjennom hele løpet. Når jeg er i mål må jeg sette meg ned. Helt ferdig. Sjekker resultatene. Gjør det som regel bra i min aldersgruppe. Egentlig gjør jeg det bra overall. Det er en god følelse og lønn for strevet. 

Nå sto jeg langt bak. Utfordringen min visste jeg var å løpe sakte nok. Ikke la meg rive med og løpe av gårde i full fart. Da kom jeg ikke til å klare hele løpet. Jeg trodde det skulle være vanskelig, men det gikk overraskende greit. Jeg brydde meg faktisk ikke så mye om at folk løp forbi meg. Vanligvis gjør jeg alt for å unngå det. Jeg koste meg der jeg løp i et rolig tempo innover i skogen. Etter noen hundre meter fikk jeg øye på Johnny. Han sto og vinket til meg. Hjertet mitt hamret litt ekstra. Jeg ville så gjerne klare dette løpet. Jeg ville løpe over målstreken med hendene over hodet. Løpe rett i armene til mannen min. Han skulle stå der og være så stolt - kanskje med en liten tåre i øyet? Vi hadde snakket om hvor lang tid jeg kom til å bruke. Det viktigste var å klare å gjennomføre. Tiden var ikke så viktig. Men kanskje rundt 2:15? Det burde være oppnåelig. 

 

De første fem kilometerne gikk greit. Jeg hadde bestemt meg for å drikke på alle stasjonene. Jeg senket farten og fikk i meg litt væske. Humøret var på topp. Jeg løftet hånden og tok en "high five" med en mann som heiet i løypa. Det pleier jeg aldri å gjøre, men jeg bare måtte - av glede. De neste fem gikk også bra. Det var egentlig ganske behagelig å løpe i et slikt rolig tempo. Det gjør jeg vanligvis ikke når jeg løper alene engang. Gjennomsnittsfarten min var 5:47. Nice. Jeg nådde 10,9 km målingen på akkurat en time. Jeg hadde det så fint, og begynte å leke med tanken på å klare løpet på under 2 timer. Eneste som ødela litt var frykten for å få vondt i kneet. Jeg brukte unødig mye energi på å kjenne etter og løpe der det var minst steiner. Tenk om jeg fikk så vondt at jeg ikke klarte å løpe mer? At jeg måtte sette meg ned og bli hentet av Røde Kors? Det måtte ikke skje. 

Jeg fikk i meg en halv banan ved 10,9 km. Mer drikke. Så begynte en lang oppoverbakke. Den føltes uendelig. Jeg la meg bak en dame. Brukte hun som hare. Det må være lov. Jeg hørte tung pust rett bak meg - noen hang seg også bak meg. Det gikk oppover og oppover. Jeg takket høyere makter for at jeg er vant til å løpe i motbakker. Jeg elsker det. Melder meg på Oslos Bratteste år etter år. Selv om jeg lover meg selv å kaste alle joggesko og begynne med noe helt annet når jeg er halvveis i løypa.

Det føltes som en evig motbakke. Jeg så på klokka. 12 km. 13. 14. 15. Jeg hadde lest på løypekartet at de siste 5 kilometerne var forholdsvis lettløpte. Gud som jeg gledet jeg til å passere 16 km merket. Jeg prøvde å ikke tenkte på at nå løp jeg faktisk så langt som jeg aldri har løpt før. Dyttet den tanken vekk. Tenkte heller på at jeg trener hver eneste dag. Taekwondo, løping eller på Fresh. Jeg sykler mye på Fresh. Det er skånsomt for knærne. Prøvde å si til meg selv at alt dette i sum gjør meg sterk nok til å gjennomføre et slikt løp. Da jeg endelig kom til 16 km var det ikke gøy lenger. Det begynte å gjøre vondt. Litt her og der. Smerter kom og gikk. Men heldigvis ikke der jeg hadde de største problemene med kneet. Jeg måtte ta meg selv i nakken og si at de siste 5 km skulle jeg klare. Det er fort gjort.

Bena mine var ikke helt enig. De ville stoppe. Hadde fått nok. Jeg ble stivere og stivere i lårene. Det var som om jeg hadde bein av tre. De ble stokke helvetes stive. Dette hadde jeg ikke tenkt på. Aldri opplevd før. Shit. Jeg har jo absolutt ikke den treningsmengden inne som jeg bør ha for å løpe en halvmaraton. Fy så vondt det var.

Dette bildet husker jeg ikke ble tatt. Det var nok i den siste delen av løypa. Klarte å smile og vinke tydeligvis. Foto: Siri K. Rakeie

Det ble glissent med løpere rundt meg. Jeg løp alene i lange perioder av gangen. Det gjorde ikke saken noe bedre. Følte meg litt alene med vondtene og slitet mitt. Jeg er god på å presse meg selv så jeg stengte av alt og bare løp. Tenkte på at jeg kunne dra til fysioterapeut på mandag om bena fortsatt var vonde. Tenkte alt mulig rart. Hodet føltes som bomull. Tenkte at jeg var glad for at jeg ikke hadde tatt på ringer. De måtte jeg antakeligvis ha brukt avbitertang for å noensinne få av. Fingrene mine så ut som pølser. En funksjonær ropte til meg at jeg måtte holde stilen. Hvilken stil? Var han blind eller noe? Så han ikke at jeg løp som en gås? Jeg kjente at jeg ikke var så hyggelig lengre. Tvang fram et smil. Han kunne jo ikke noe for at jeg holdt på å gå i kjelleren. Han var bare grei og motiverende. Den neste jeg møtte var en eldre mann. Han ropte noe om at jeg måtte holde ut - snart kom jeg i mål og kunne spise og drikke. Jeg vinket til han. Gode, snille mannen. Heiet på en vilt fremmed dame. Så herlig.

Jeg prøvde å konsentrer meg om musikken min. Konsentrerte meg om å ikke se på klokken for hver 10. meter. Prøvde å regne ut om jeg ville klare det på under to timer. Det var vanskelig å regne. Det virket som om hjernen hadde mer enn nok med å kommandere bena mine til å løpe. Jeg prøvde å ta meg sammen. Jeg kunne klare det. Men det gikk for sakte. 18, 19 og 20 km. Jeg husker ikke så mye fra den distansen. Vil helst glemme. Husker bare at hver lille helling i veien føltes som en stor, diger monsterbakke. Tenkte på hvorfor de skrev at de siste 5 km var lettløpte? Det var jo de verste! Jeg løp alt jeg kunne. Løp og løp på bare viljestyrke. 400 meter igjen. Det er like langt som en runde rundt en bane. Jeg kom til å klare det - ikke under to timer, men jeg ville klare å gjennomføre. Lykken bredte seg utover i brystet mitt. Bena mine begynte plutselig å fungere nogenlunde normalt igjen. Jeg løp fortere og forter mot mål. En mann sto og tok bilder. Jeg strakte hendene mot været av glede over at jeg snart var i mål. Fotografen var Hans Edgar. En instagramvenn. Det så jeg ikke. Hadde ikke kjent igjen noen av mine nærmeste venner om de hadde stått der. Var helt i min egen boble.

Der så jeg tidtakeren på bakken. Den vi løp over litt etter start. Kunne det være mål? Men det var jo nesten ingen der? Jeg ropte til en mann som sto der om dette var målstreken? Han ropte tilbake at den er rett ved. Jeg visste det jo innerst inne - men hadde så veldig lyst til å være ferdig. 

Der så jeg mål - jeg løp alt jeg klarte. Hvordan i alle dager kunne jeg løpe så fort til mål? Jeg overrasket meg selv. Jeg fikk øye på Johnny. Han sto midt foran mål men så meg ikke. Ventet meg ikke enda. Jeg ropte på han og fektet med armene. "Johnny, Johnny!" Han så meg. Jeg løp rett i armene hans. En blanding av latter og gråt kom ut av munnen min. Jeg klarte det. 2:01. En dame med en blokk og penn prøvde å spørre meg om noe. Jeg registrerte ikke hva hun sa. Johnny svarte for meg. De lurte på hva jeg het, det var noe surr med noen av numrene. Hun kunne sagt hva som helst. Jeg hadde ikke hørt uansett.

Jeg sjanglet bort til gresset og la meg ned noen sekunder. Herregud for en deilig følelse. Jeg var i mål. Uskadd. Kneet holdt. Kondisen holdt. Jeg holdt. For en syk opplevelse. Dette var noe helt annet enn noe jeg har gjort i hele mitt liv. En milepæl i mitt idrettsliv, tenkte jeg. 

Selfie noen minutter etter løpet. Såå glad, flluer i panna og full av endorfiner

Jeg er så glad jeg gjorde det. At jeg tok sjansen. Jeg er så takknemlig for at jeg har Johnny som står i mål. Venter på meg med open arms. Kjærlighet og omsorg. Det er så fint og godt.

Jeg var høy lenge etter løpet. Johnny hørte tålmodig på meg fortelle om løpet i bilen på vei hjem. Han ble tydeligvis motivert, for da jeg hoppet i dusjen dro han ut på løpetur. Neste år kanskje vi løper halvmaraton sammen. Det blir fint.

Etter dusj heiv jeg meg i bilen og kjørte til byen. Min kjære venninne hadde invitert meg ut på middag. Det var så godt å se henne. Feire løpet, Pride og alt mulig annet. Livet. Vennskap. Kjærlighet.

Det ble tidlig kveld på meg. Jeg kunne knapt gå og hadde parkert rett ved restauranten. Da jeg la meg følte jeg meg lys våken. Jeg var fremdeles høy og hadde så mange nye inntrykk. Jeg la meg men forventet ikke å sovne. Det tok under ett minutt eller noe før jeg sov. Så sliten, men lykkelig. Idrett gjør meg lykkelig. Løpeglede. Runners High. Mestringsfølelse. Stolt. Støl. En salig blanding av alt mulig. Dette var mitt første lange løp. Men absolutt ikke siste. Kroppen vår kan gjøre de sykeste ting. Med trening, sunn kost og riktig innstilling. Det er en quote som heter noe sånt som at når bena ikke vil løpe lengre så løp med hjertet. Det gjorde jeg på lørdag. Virkelig. Jeg elsket det. 

Dagen etter løpet kunne jeg nesten ikke gå. Jeg var så støl i beina. Vi gikk en liten "recovery walk" i skogen der vi bor. Tror vi brukte en time på noen få kilometre. Vondt å røre på meg, men kjente at jeg hadde gjort noe - for meg - stort dagen før. Noe sykt. Det var absolutt verdt det og jeg gleder meg til å gjøre det igjen!

Ha en god uke videre <3

 

Foto første bildet: Hans Edgar Rakeie

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#krokskogenhalvmaraton #halvmaraton #blogg #blogglisten #trening #aktivtliv #aktivtlivsstil #kjærlighet #ekteskap

Livet er å oppleve

Min yngste stesønn er ferdig utdannet politi. Tre tøffe år på Politihøgskolen er over. Det er klart at vi skulle være med på avslutningen. Seremonien og festen. Jeg var så utrolig stolt av han. Flotte, flinke stesønnen min. Den andre stesønnen min, moren deres og hennes forlovede hadde også tatt turen til Bodø. Jeg har aldri vært så langt nord, så det ble en opplevelse i seg selv. Jeg elsker å reise. Oppleve nye steder. Treffe nye mennesker. 

 

 

Johnny og de flotte stesønnene mine 

Det blåser mye i Bodø fant jeg ut

Vi fikk et rom med en fantastisk utsikt. Herlig. Eneste ulempen var at de holdt på med renovering av hotellet. Det var boring non stop. Jeg har lært meg å si ifra når noe ikke er greit. Det hjalp. Vips så fikk vi suite i en annen etasje og hyggelig gave fra hotellet. Det er bra kundeservice og gir fornøyde kunder!

 

Det ble selvsagt trening på turen - vi testet ut det lokale gymet 

Fredag var det tid for å reise hjem. Rett etter frokosten fulgte Johnny meg ut til taxien - kysset meg og ønsket meg god tur. Han skulle ta med kofferten min, så jeg trengte bare å ta med meg veske. For taxisjåføren så det kanskje ut som om jeg hadde vært på jobb - av det litt shady slaget. Eller kanskje han trodde vi hadde et "forbudt" forhold? Jeg satt i baksetet og smilte av tanken. Smilet skled av fjeset mitt da jeg så flyplassen. Bodø Lufthavn sto det med store, blå bokstaver. Magen vrengte seg og det føltes ut som om jeg ble akutt syk. Det som for noen dager siden hadde vært en god idé virket plutselig ikke særlig smart. Jeg skulle snart befinne meg langt oppe i luften. Alene. 

Jeg prøvde å ta meg sammen. Se meg rundt. Alle andre virket helt upåvirket av at de var på en flyplass. Flyet var forsinket. Minuttene sneglet seg avgårde. Halsen ble tørr. Magen var som et tivoli og sirkus på én gang. Jeg ville bare gå inn i flyet og få turen overstått. Lande trygt på Gardermoen. Kjøpe meg mat, kaffe og sette meg på flytoget. Dra på jobb. Kose meg. 

Jeg så på billetten min. Fy faen. Rad nr 30. Nest bakerst. Om det blir turbulens er det bakerst i flyet man merker det best. Jeg hater å sitte bakerst. Betaler gjerne litt ekstra for å sitte langt foran. Helst i setene ved midtgangen. Jeg vil ikke se ut. Vil ikke se 10000 meter ned mot bakken. Jeg måtte sette meg ned. Mitt sete var 30 B. Hvordan kunne jeg glemme å sjekke det? Jeg satt midt mellom to fremmede menn. Øretelefoner på. Meditering. Letting. Marsjhøyde. Det gikk greit. Jeg hadde det ikke fint, men jeg taklet det. Jeg hadde nett hele veien, og tiden gikk når jeg var på sosiale medier. En halvtime til landing. Fest setebeltevarsel på. Det begynte å riste. Veldig. Nei. Nei, nei, nei. Jeg orker ikke turbulens. Tanken på at flyet flyr så sykt fort nedover mot bakken - mens det rister og krenger er helt forferdelig. Lufttomt rom. Flyet datt mange meter ned. Flere ganger. Det føltes som om jeg skulle svime av. Jeg ble så redd at tårene presset på. Pusten og hjertet mitt gikk fortere og fortere. Det dunket i hodet. Mannen ved vinduet så ut. Han på andre siden så rett fram. Så de ikke at jeg var redd? Kunne ikke en av de holde meg i hånda? Spørre om det var noe de kunne gjøre? 

Flyet ristet og ristet. Da det datt ned for 3. gang klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. De rant nedover kinnene mine som en liten bekk om våren. Mannen ved midtgangen så på meg og sa at det ikke var farlig. Det kom til å gå bra. Jeg klarte ikke å svare. Var helt stiv av skrekk. Jeg vet at det kommer til å gå bra. Det gjør det alltid. Men det hjelper ikke - jeg blir så redd og jeg vil ikke være i flyet når slikt skjer. Da vi endelig landet beklaget jeg for at jeg hadde grått og vært redd. De smilte og sa at det er naturlig å bli redd når det rister. Jeg tenkte fremdeles på hvorfor ingen av de tok hånden min, eller spurte om de skulle holde meg i hånda eller rundt skulderen. Er det "Me too" kampanjen som er grunnen? Tenkte de at jeg er psykisk syk og ikke turte? Ville de, men visste ikke hvordan? Ikke vet jeg. Jeg har i vert fall bestemt meg for lenge siden at jeg skal hjelpe om jeg kan. Tilby hjelp, i det minste. Det blir tatt i mot på ulike måter, men jeg kommer aldri til å slutte med det.  

Da jeg gikk ut av flyet var jeg så glad. Lykkelig over å være på bakken. Jeg måtte riste redselen av meg. Jeg skulle være med i en reklamefilm, og måtte ta meg sammen. Være profesjonell. Det var så hyggelig å komme på jobb. Jeg elsker å være aktør. De hadde flyttet opptaksdag så jeg måtte ta et tidligere fly enn det Johnny hadde bestilt. Han kom derfor med et senere fly, og jeg fløy alene. 

Jeg gikk på senteret mens jeg ventet på at han skulle hente meg. Jeg synes jeg hadde vært så flink til å fly og jobbe så jeg unnet meg en trench coat. Den skal få være med meg på reiser. Jeg kommer til å fortsette å fly. Mange, mange ganger. Det går bra hver gang. En dag skal jeg gå inn i flyet. Legge trench coaten inn i hattehyllen. Sette meg ned i setet mitt - hvor som helst på flyet - og nyte turen. Glede meg over at det finnes fly. Jeg har lest at å fly er noe av det sikreste transportmiddelet vi har. Jeg vet det. Og en dag skal jeg føle det slik også. 

Jeg var høy etter filmingen og replikker, men samtidig så sliten etter reisen. Da var det ekstra kos å se Johnny igjen. Fortelle om turen og jobben. Min beste venn og fine mann.

I dag skal vi ut på tur. Høgevarde på Norefjell. Gleder meg så utrolig mye. Vi skal dele nok en opplevelse sammen. En ny reise, Elsker det. 

Ha en super søndag!

 

 

 

 

 

 

 

 

#flyskrekk #reise #blogg #blogglisten #aktivtliv 

"We train together to make each other great"

Kara Goucher har sagt eller skrevet dette. Hun er en amerikansk friidrettsutøver som konkurrerer i maraton. Jeg kan tenke meg hun siktet til de andre på landslaget. Kollegene sine. Vennene sine. Det er slik det skal være. Man skal eller burde gjøre hverandre gode. Inspirere, heie og få hverandre opp og fram. Kolleger. Venner. Partnere. 

Min partner er veldig god til akkurat det. Det er vel også noe av grunnen til at vi har det så bra sammen. Vi vil hverandre alt godt. Ønsker at den andre skal lykkes. Hjelper og støtter hverandre. De aller fleste trenger støtte for å bli gode. Ha noen som heier og som står på sidelinja. Uansett. 

Det er også slik i Taekwondo klubben vår. Man heier og støtter. Gjør hverandre gode. For en uke siden var det sommertrening i klubben. Det innebærer en helg med trening fra morgen til kveld. Fest. Klubbkonkurranse og gradering. Sykt slitsomt, men gøy. 

Det hele startet fredag ettermiddag, men det var 18-års dagen til sønnen min. Family first. Det var en flott dag, men også litt vemodig - for å bruke et gammelt ord. Mitt minste barn har blitt voksen. 

Tiden flyr. Virkelig.

Jeg er så stolt og takknemlig for barna mine og stesønnene mine. Hver eneste dag. Det er greit og fint at alle fire er voksne. Vi kommer alltid til stå hverandre nære. Det er det viktigste. På bildet er vi på vei til Aker Brygge og et lite surprise party med familie og venner. En superkoselig kveld og en fin feiring.

Resten av helgen tilbragte vi i hallen. Det var tøft med både konkurranse og gradering på samme dag. Jeg sliter fremdeles med prestasjonsangst. Uansett hvor mye jeg jobber med å bli kvitt den er den der. Den kommer som lyn fra klar himmel. Gjør så hjertet mitt dunker altfor fort. Får hendene mine til å skjelve. Bena mine blir stive og vil ikke gjøre som jeg vil.

Jeg ser på bildet at bena har feil stilling. Fingrene spriker. Jeg ser redd ut. Klubbkonkurranse skal være gøy. Avslappet. Det ble ikke noen av delene. Jeg har øvd på hva jeg skal gjøre så utrolig mange ganger. Visualisert. Forberedt meg. Når jeg står alene på matta skjer det. Prestasjonsangsten tar nesten over. Men bare nesten. Jeg får ikke vist alt hva jeg kan. Det er utrolig irriterende og kjipt.

Jeg synes det ble verre på hjemmebane. Alle dommerne var mine kolleger. En av mine beste venninner var en av de. Masteren som trener oss mest i Poomsae var en annen. Vår hovedtrener og Master så på. Alle de andre i klubben var der. De vet at jeg konkurrerer - får individuell oppfølging og undervisning. Presset føltes stort. Jeg ville vise at jeg fortjener plassen min på konkurranseteamet. Vise hva jeg har lært av de. Jeg synes ikke jeg var særlig flink. Blir så irritert på meg selv. Alle gode ord og støtte fra kolleger hjelper på. En av de minste utøverne kom bort til meg og sa at hun synes jeg var veldig flink. Jeg ble så rørt at jeg nesten begynte å gråte. Jeg prøvde så godt jeg kunne å støtte og heie på de andre - ville så gjerne at alle skulle gjøre det bra. Skinne på matta og gjøre bra kamper.

Stolte og glade etter konkurransen

Johnny får medaljen sin av en av klubbens dyktige, unge sortbelter

Jeg fikk også prøve meg som coach. Alle som konkurrerer har en egen coach. Det var fint og gøy å få prøve meg i den rollen. Det fikk tankene mine over på noe annet før jeg skulle konkurrere. Jeg fikk konsentrert meg om å gi råd og støtte til en ung gutt som skulle ut på matta. Sortbeltene var coah for hverandre, selv om de kjempet om samme pall. Det er en god ting og sier det meste. "We train together to make each other great." Det er akkurat det vi gjør i klubben vår. Det er også det vi gjør i ekteskapet. På alle arenaer. 

Jeg er så uendelig stolt av Johnny. Om det bare var han av som hadde klart å fått rødt belte hadde det vært helt ok. Han står på og gjør sitt beste. Alltid. Vi klarte det begge to. Det er helt utrolig å få dele slike opplevelser. Det binder oss enda tettere sammen.

 I forrige blogginnlegg skrev jeg om mitt siste løp som endte i DNF. Jeg var derfor ekstra spent før Oslomila. Det ble en super opplevelse. Jeg koste meg veldig, og endte på en 5. plass av alle damene. 12:11 på 3 KM. Not bad. 

Jeg elsker medaljer. For meg er det er et bevis og minne om at man har vært med på noe gøy. Vært sporty og flink. 

Jeg har vært så heldig å få være aktør på noen veldig morsomme prosjekt de siste ukene. Resultatet kommer på web og Insta. Her var en svensk dame som heter Blossom hovedrolleinnehaver. Inspirerende, flott dame

Det har vært en flott start på livet som 42-åring. Virkelig. Jeg gleder meg over det som har skjedd og hva vi har oppnådd. Det er lov. Men vi retter også blikket mot nye mål. Elsker å ha mål å se fram til. Jobbe mot. "Jobbe på," som en amazing dame jeg møtte ifm jobb her om dagen pleier å si. Stine Hartmann. Flott motto! 

Ha en strålende mandag og god uke videre!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogglisten #blogg #trening #kampsport #kjærlighet #aktivlivsstil

Fra den dype dal til en høy topp (bokstavelig talt)

Fornebuløpet. Det er klart jeg måtte henge meg med på det. Løpe 5 km i flotte omgivelser. Få fin medalje. Kanskje gjøre det bra - i vert fall i min aldersgruppe. Og det beste av alt - Johnny ville bli med på det også. Så fantastisk. 

Det var strålende sol og varmt. Veldig varmt. Så varmt jeg ikke kan huske at det har vært i mai. Nesten 30 grader. Det burde ikke bety så mye. Jeg har løpt i varmere vær. Det gikk fint. Selv om fingre og føtter ble hovne. Ikke noe å klage over. 

Jeg møtte et par instagramvenner og en bekjent. Så hyggelig. Varmet opp og gjorde meg klar. Alt var på plass. Startskuddet gikk, og jeg løp avgårde. Allerede etter en kilometer kjente jeg det. Jeg sleit med å løpe. Virkelig. Det var ikke bare at jeg ble sliten - som jeg alltid blir i løp - men jeg sleit skikkelig. Det var som om jeg løp med vekter på beina. Kom nesten ikke av flekken. Hodet verket. Magen hadde vært ugrei hele dagen. Lysken og kneet var ikke helt med. Vi var på taekwondo trening kvelden før. Det var blant annet lett kamptrening. Var det derfor jeg kjente det i beinet? Mulig. Jeg har løpt med "vondter" før. En brysom mage har jeg så og si hver eneste dag. Det går fint å løpe uansett. Men hvorfor kjentes det slik ut? Det føltes ut som om det ble varmere og varmere. Jeg så på klokka utallige ganger. Tiden sneglet seg av sted. Blikket mitt gikk ustanselig til skyggefulle steder. Det var som om kroppen min ble dratt ut av løypa og mot skyggen av en ukjent kraft. Jeg er god på å presse meg selv. Denne gangen var alt annerledes. Kroppen fungerte ikke. Jeg heiv etter pusten og svettet som jeg nesten aldri har gjort før. Alt var galt. Jeg kjente meg dårlig. Jeg som elsker å løpe synes det var helt forferdelig. Jeg drømte meg bort til Dojangen - salen vi trener taekwondo i. Jeg så for meg at jeg lå på de myke mattene. Hadde på min fineste drakt. Håret lå utover gulvet. Øynene var lukket. Den rolige musikken strømmet ut av høytalleren. Jeg mediterte. Det var hva de andre i klubben min gjorde på det tidspunktet. Jeg angret på at jeg hadde blitt med på løpet. Skulle ønske at jeg kunne åpne øynene og så lå jeg der i salen med de.

Jeg så på klokken igjen. Det var 2 kilometer til mål. Bare jeg kom meg dit kunne jeg legge meg ned i det grønne, friske gresset. Jeg kunne se opp mot himmelen. Smile og klappe meg selv på skulderen. Beundre den fine medaljen som hang rundt halsen min. Jeg kunne slå opp og sjekke resultatet. Se hvor bra jeg hadde gjort det. Det eneste jeg trengte var å løpe de siste 2000 meterne. Det gikk ikke. Jeg klarte ikke. Jeg vet ikke hva som hadde skjedd om jeg hadde presset meg mer. Hadde jeg besvimt? Blitt dehydrert? Skadet benet? Hadde ingenting skjedd? Det får jeg aldri vite.

Jeg gikk ut - eller rettere sagt sjanglet som en full dame ut av løypa. Jeg satte meg ned på gresset i skyggen. Reiv av meg startnummeret. Solen skinte og vi var i en nydelig park. Jeg klarte ikke å se skjønnheten i noe av det akkurat da. Johnny hadde startet i en pulje litt etter meg. Han ble rimelig overrasket da han så meg sitte i skyggen - under et stort tre. Han løp forbi, og lurte på om jeg allerede hadde løpt i mål og fortet meg tilbake. I wish. "Jeg er dårlig," ropte jeg tilbake. Var jeg dårlig? Syk? Eller bare dårlig til å løpe? Var det slik det var å bli 42 år? Blir man dårlig da? Jeg var bare forvirret og irritert. Jeg gikk mot mål. Walk of shame. @runninglinnravn heter jeg på Instagram. Løpende Linn. 2266 følgere i skrivende stund. Og så klarer jeg ikke å løpe stakkarslige 5 km fordi jeg ikke er helt i form, har litt vondt i benet og det er varmt? Herregud, så jævlig flaut. Jeg brettet startnummeret mitt så mange ganger at jeg kunne holde det inni hånda mi. Da ville folk bare tro at jeg var ute og gikk tur eller noe. Kanskje litt rart sett sånn i ettertid - jeg hadde på lange kompresjonsokker som gikk opp til knærne. Løpeshorts og singlet. Litt underlig antrekk for en som går på tur.

Plutselig fikk jeg øye på en venninne av meg - en jeg har kjent nesten hele livet og som jeg er veldig glad i. Jeg hadde ikke fortalt at jeg skulle løpe, så jeg lurte på hva hun gjorde der? Hun var der for å heie på en annen venninne av henne. Det var forresten hun jeg skrev om sist høst i innlegget om Helvetesbakken. Supersupporteren. Det var så godt å se henne. Få en god klem, trøstende ord og frukt. 

Jeg måtte gå videre mot mål. Møte Johnny. Min flinke, sporty Johnny. Han kom mot meg så sliten, men glad. Den fine medaljen skinte der den hang om halsen hans. Han hadde klart det. Jeg failet. DNF. Did not finish. Hva faen. Det er jeg som er løperen i familien. Jeg er den som løper ute hele året - i all slags vær og vind. Så var det jeg som satt her på gresset - uten medalje men med DNF på resultatlistene.

Jeg tror ikke jeg var verdens triveligste person på vei hjem. Jeg skjønte ikke helt hva som hadde skjedd. Det har aldri vært slik før. Jeg elsker jo å løpe. Lite slår det. Hva skjedde? Det kom noen tårer på hjemturen. Tror jeg gikk igjennom hele følelsesregisteret. Da jeg la meg om kvelden fikk jeg ikke sove. Ble liggende og vri meg. Hadde jeg blitt dårlig? Svak? Gammel? Ikke godt å si. Jeg la ut bilde på Instagram og fortalte om min DNF. Det er jo egentlig ikke flaut. Jeg fikk masse hyggelige kommentarer og oppmuntrende ord. En fortalte meg at det var bra jeg hadde stoppet - det var visstnok flere personer som hadde falt om i løypa. Huff. Jeg lyttet til kroppen og stoppet i tide. Heldigvis.

Fredagen ble hviledag. Lørdag morgen løp Johnny og jeg en tur i skogen. Det var nesten så jeg ikke turte å løpe. Tenk om jeg ikke klarte? Det ble en fin tur. Formen var akkurat så bra som dagen før løpet. Jeg hadde hverken blitt dårlig, syk eller gammel. Benet mitt var ikke skadet. Jeg ble så uendelig glad. Alt var ok. Torsdagen må jeg bare glemme. Slikt skjer. Før eller siden.

På ettermiddagen kjørte vi til Drøbak. Vi tok ferja over til Oscarsborg. Søsteren min og svogeren min var der med seilbåten sin i helgen. Nevøen min og kjæresten hans var også der. Det ble en super kveld. Glede, latter og en helt amazing solnedgang som jeg aldri kommer til å glemme. 

 

 

 

 

Søndag kveld var vi igjen ute på tur. Vi dro til Bjønnåsen. Det er en super, liten tur. 396 moh. Det føltes ut som om jeg var på verdens høyeste topp. Det er nydelig utsikt og vi var der rett før solnedgang. Herlig. Torsdagens skuffelse var forlengst glemt. Når solen går ned kommer det snart en soloppgang. Nye dager med nye muligheter. 

 

 

 

 

 Nå kaller sengen. Jeg skal opp tidlig i morgen for å være med på OsloMila i Frognerparken. Det kommer til å bli varmt. Kanskje jeg kjenner noe i benet. Eller magen. Det spiller ingen rolle. Om jeg må gi meg er det helt ok. Det kommer alltids nye sjanser. Muligheter. Det er flott.

Ha en god natt og helg videre!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #løp #dnf #aktivlivsstil #aktivtliv #trening 

I am another year wiser, happier and more grateful

Det quotet passer veldig bra. Jeg er 42 år. I dag. Det betyr at jeg har levd en stund. Hver dag lærer man noe nytt, og midt i livet er man kunnskapsrik. Man lærer det som en blir fortalt, leser om og hører. Jeg har lært mye på disse 42 årene. Noe av det viktigste jeg har lært er å ha troen på meg selv. 

Tidligere i livet hadde jeg dårlig selvtillit. Jeg kavet rundt og prøvde å gjøre alle til lags. Det var viktig for meg å bli likt. Jeg synes ikke jeg var pen. Kroppen var i vert fall ikke noe å skryte av. Ikke var jeg spesielt morsom heller. Når jeg snakket med fremmede rødmet jeg. Det var slitsomt.

Da jeg ble Mor var det viktig for meg å gi barna mine god selvtillit og troen på seg selv. Det har jeg heldigvis lykkes med. Man kan oppnå akkurat det man ønsker og vil - hvis man har troen på at man klarer det. 

Barna mine og Svigersønnen min  - hjertene mine <3

Sist helg dro Johnny og jeg til Sverige. Målet var Lomma Cup. Min første internasjonale Taekwondo konkurranse. Master Ferhat og min kjære venninne Mai Linn var også med. Han som leder og trener/coach og hun som deltaker. Jeg skalv på hendene da jeg filmet henne. Da hun var ferdig rant tårene. Jeg vet hvor mye hun har jobbet for å komme dit hun er i dag. Jeg ville så gjerne at hun skulle lykkes. Det gjorde hun. Hun skinte på matta. Fikk en flott 2. plass i elite gruppa. Hun har selvtillit og troen på seg selv. Det må man ha. 

Min vakre, flinke og skjønne venn og forbilde <3 Hun er så flink til å støtte og heie. Gi selvtillit 

Teamet fra Romerike Taekwondo klubb <3 

Da det var min tur var jeg et nervevrak. Prestasjonsangsten tok nesten over. Men bare nesten. Jeg har fått veldig bra undervisning. Jeg kunne det jeg skulle gjøre. Så hvorfor ble jeg så utrolig nervøs? Hvorfor blir jeg 14 år når jeg skal ut på matta? Hvorfor får jeg hjertebank og ut av meg selv opplevelse? Hvorfor tror jeg at jeg suger? Jeg tror det henger igjen fra tidligere i livet. Fra da jeg ikke trodde jeg var bra nok.

Jeg har bare trent Taekwondo i 16 måneder så jeg deltok i nybegynnerklassen. Senior 3. Høres veldig gammelt ut. Under 50 heter klassen. Er jeg virkelig der? I aldersklasse 41 - 50? Jeg er det. Og det er helt greit.

Målet mitt jeg hadde satt for meg selv var å ikke komme sist. I vert fall slå én. Jeg er en fryktelig dårlig taper. Jeg endte på 2. plass. Kun 0,02 poeng bak vinneren. Jeg så på tavla og kunne nesten ikke tro mine egne øyne. Jeg ble så glad, stolt og lykkelig. Jeg er bra nok. 

Det er noe av det beste med å bli ordentlig voksen. Selvtillit. Med alderen kom troen på meg selv. Jeg er bra nok. På alle måter. Det er godt å vite. Det er ikke viktig å bli likt av alle. Ingen blir det. Jeg leste en quote som var omtrent som dette: "Slutt å løpe etter folk - se heller hvem som kommer bak deg." Det er så veldig sant. 

Da jeg våknet i dag spurte Johnny meg om hva som var viktigst for meg og hva som gjør meg lykkelig. Det var lett å svare på. Kjærligheten er viktigst. Barna mine. Mannen min. Venner og familie. Ha det godt. Gjøre ting jeg blir lykkelig av. Det er lov. Man skal tenke på andre, men også seg selv. Man har ett liv. En sjanse til å leve et lykkelig liv. Være et godt medmenneske. Være lykkelig. Jeg er lykkelig. Og takknemlig. Takknemlig for alle jeg har og alt jeg har.

Denne flotte, sporty og snille mannen er min. Han gjør meg så lykkelig <3

Hver bursdag ønsker jeg meg bare én ting. Et kort fra barna mine med gode ord. I dag sto det blant annet på kortet at de er takknemlige for at de har meg som Mor. Mannen min skrev at han er takknemlig for å få være en del av livet mitt. Det gjorde meg så rørt og evig takknemlig. Det gjør meg lykkelig. De gjør meg lykkelig. Jeg er verdens rikeste som har kjærlighet. Det er det aller viktigste.

Min Wingman er alltid i mål. Heier og støtter. Jeg er evig takknemlig <3

Dette året som 42 - åring skal bli bra. Jeg skal fortsette å konkurrere i både taekwondo og løp. Fordi jeg elsker det. Det gir meg lykke, mestringsfølelse og glede. Men først skal jeg nyte dagen min. Jeg skal kose meg med min flotte, kjære familie. Jeg skal glede meg over og lese alle gratulasjonene jeg har fått og får. Det er koselig og fint. Det er og blir en fin dag. 

Ha en flott 2. pinsedag!

Klem fra Linn

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #trening #kjærlighet #familie #bursdag

Fra 60-tallet til stafett

Jeg så på meg selv i speilet. Drakten jeg hadde fått utdelt var lilla med hvite prikker. Den var fra 60-tallet. Kanskje 50. Jeg synes selv jeg er en slank dame. Tynn. Hun som hadde eid denne drakten hadde også vært tynn. Drakten strammet seg rundt livet mitt. Det gikk akkurat. Hvordan hadde livet til denne damen vært? Livet til hun som hadde gått rundt i byen med denne fine drakten? Slank som et siv selv i en tid det ikke var treningssenter på hvert gatehjørne. Hun spiste sikkert både karbohydrater og drakk helmelk. Hun gikk ikke på crossfit eller yoga. Hun løp sikkert ikke engang.

Til tross for dette hadde hun vært en slank dame. En som likte å være fin. Pynte seg. Kanskje hun hadde mange barn. Tøff hverdag. Lange dager med husarbeid, matlaging og barnepass. Eller kanskje hun var barnløs og hadde en jobb? Mulig hun satt på trikken til byen hver morgen. Innimellom hadde hun på seg den lilla drakten. Dager der hun ville være ekstra fin. Kvinnelig. Kanskje hun hadde den på den dagen hun traff mannen i sitt liv. Tenk om det var dette hun hadde hatt på seg da hun ble fridd til? 

Nå er det NRK som eier denne drakten. Jeg skulle få ha den på i noen timer. Drakten har sikkert blitt brukt til mange filminnspillinger og reklamer. Tenk alt den har vært med på? Jeg gikk ut til de andre statistene. Midt blant de skjønne, flotte damene satt Johnny. Min Johnny. Han var så fin i dress, frakk og hatt. Det er første gang jeg har sett han med hatt. Min fine mann. Min egen mann. Den dagen skulle vi reise tilbake i tid. En tid der menn gikk med hatt og løftet på den da de så kjente.

 

Vi satte oss i bilen lenge før jeg vanligvis står opp. Jeg var glad for å ha masse kvalitetstid med Johnny. Selv om han var litt usikker på at å være med meg kl. 05.30 om morgenen kan kalles det, fikk vi det så fint og gøy sammen. As always.

Flott gjeng. Jeg møter så utrolig mange hyggelige, skjønne folk gjennom Face Casting.

Fineste Kristin <3 Vi har møttes flere ganger før, og det er alltid så kos!

Jeg fikk også ha på meg en nydelig, gul kjole. Ønsker at dette var min. Skal lete hos Fretex og andre bruktbutikker etter en lignende. Ønsker meg veldig en kjole som ikke bare ser gammel ut, men som er det. En kjole med historie. 

Johnny og jeg har også vært med på Holmenkollstafetten siden sist. Vi løp for Johnny sin jobb. Jeg hadde aldri møtt han som skulle veksle med meg. Bare sett bilder. Det er ganske kaotisk ved vekslingene. Heldigvis skulle han ha på seg lange supermannstrømper. Med kappe. Jeg ventet i spenning. Hadde lastet ned en fancy app og prøvde å følge med. Plutselig så jeg et par supermannstrømper i øyekroken. De små kappene blafret i vinden. Jeg ropte alt jeg kunne og fikk kontakt. Grep stafettpinnen som om det skulle være liv og død om å gjøre. Konkurranseinstinktet mitt var skrudd på. Min etappe var litt over 1 km. Perfekt. Jeg kan løpe så fort jeg klarer hele veien. Før jeg vet ordet av det er det veksling og min etappe er over. Jeg kan sette meg ned på asfalten og puste ut. Kjenne på gleden jeg får når jeg løper. Jeg ga pinnen videre til Johnny. Det var en skikkelig folkefest og en super stafett. Det beste av alt var at Johnny fikk en god løpeopplevelse. Løping har vært mest min greie. Han har fulgt meg på opp - og nedturer, vært med på mine "runnershigh" og hørt tålmodig på meg. Denne gangen var det han som fikk en slik opplevelse av å være med på et løp. Det var herlig å se. Det er så godt å bli "høy" av løpeopplevelser. Han var rask. Mye raskere enn jeg hadde trodd. Tror han overrasket seg selv også. Jeg ønsker meg supermannstrømper. I mitt neste løp skal jeg løpe så fort at de små kappene blafrer i vinden. Det er slik jeg føler meg når jeg løper. Som en supermann. Eller superkvinne. Deilig følelse.

Spent før start 

Sporty, fine mannen min <3

Sliten men lykkelig etter å ha løpt min etappe

Nå er det taekwondo konkurranse som står for tur. Lørdag skal jeg ut på matta. Denne gangen får jeg konkurrenter. 4 damer. Jeg aner ikke hvor gode de er. Hvor høyt sparker de? Hvor presist slår de? Er de flinke til å stå riktig i grunnstillingene? Jeg får ikke gjort noe med hvor gode eller mindre gode mine konkurrenter er. Det eneste jeg får gjort noe med er min egen prestasjon. Jeg vil så gjerne gjøre det bra. Prestasjonsangsten skal ikke ta overhånd. Jeg skal gå ut på matta, bukke og puste. Gjøre mitt beste. Være en god representant for klubben. Min kjære venninne skal også konkurrere. Jeg gleder meg til å se henne skinne på matta. Hun er en fantastisk utøver og venn. Det blir en super helg og tur. Uansett hvordan det går blir det fine minner.

Jeg håper damen som eide drakten også fikk mange gode minner. Eller har om hun fremdeles lever. Håper hun levde et godt liv. Et liv fult av kjærlighet, vennskap og glede. 

Ha en flott dag og god uke videre <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#kjærlighet #holmenkollstafetten #trening #aktivlivsstil #reklameinnspilling #statister #blog #bloglisten 

 

Vårens verste eventyr

Det var 2 minutter til start. Jeg sto ganske langt framme. Har lært meg til å tørre det. Vil ikke bruke dyrebare sekunder til å kjempe meg forbi løpere foran meg. Jeg så på klokka igjen. Sjekket pulsen. 142. Virkelig? Herregud. Hva stresset jeg for? Det er jo bare et løp. Et av mange. Det gjør ingenting om jeg løper tregere enn i fjor. Har absolutt ikke noe å si om jeg gjør det dårlig i min aldersklasse. Jeg prøvde å snakke fornuft til meg selv. Uten hell. Jeg er et konkurransemenneske. Hater å gjøre det dårlig. 

Startskuddet gikk av. Jeg begynte å løpe. Jeg burde ha stilt meg enda lengre framme. Det ble litt slalåm de første hundre meterne. Jeg følte meg rask. Akkurat som om en kalv som ble sluppet ut på jordet om våren. Eller en ku. Kanskje heller det. Jeg løp opp bakken forbi slottet. Dette kan jeg. Jeg er god på motbakker. Denne er jo ikke akkurat bratt heller, sa jeg til meg selv. 

Jeg hadde bestemt meg for å ikke se på klokken så mange ganger. Det løftet holdt jeg til jeg løp forbi 1 km merket. Jøss - var jeg så rask? Jeg kjente gleden i brystet. Om jeg løp i den samme farten og økte mot slutten kunne jeg kanskje nesten klare tiden fra i fjor. Ikke verst.

Ett år tidligere. 29. april. Sentrumsløpet. Jeg var sliten og litt gretten da jeg kom i mål. Følte det gikk altfor sakte. Jeg kunne mer. All treningen burde gikk bedre resultater. Så kom det en SMS. Tiden min var 23.23. Det holdt til 6. plass i min aldersgruppe av nesten 200 damer. Not bad. Not bad at all. Jeg var så glad. 

Rett før passering av mållinjen KK mila 2017

Jeg gjorde det bedre og bedre i de neste løpene. Mitt stolteste (idretts) øyeblikk var da jeg i fjor høst løp i mål på KK Mila, 5 km , og ble nummer 19. 41 år gammel. Av alle de 2202 damene som var med. Jeg var "høy" i flere dager etterpå. Angret på at jeg ikke begynte å løpe da jeg var liten. Var overbevist om at jeg kunne ha blitt en kvinnelige utgave av Bolt. Eller noe lignende. Festen fortsatte en stakket stund til. En dag løp jeg som vanlig rundt i skogen her vi bor. Solen skinte på ansiktet mitt. Vinden lekte med håret. Jeg smilte mens jeg løp. Følte meg lett som en fjær. Kjente på lykken. Det nesten jeg husker er at jeg flyr igjennom luften. Det var ikke fordi jeg var lett som en fjær eller fordi jeg løp så fort. Det var fordi jeg tryna. Grisetryna. Det første som traff bakken var utsiden av kneet mitt. Lang historie kort. Vondt, vondt vondt. MR. Behandlinger hos fysio og kiropraktor. Au. Au. Au. Muligens Runners Knee. Kjedelige øvelser. Fortvilelse. Sinne. Oppgitthet. Utålmodighet. Kun litt løping i oppoverbakker. Forsiktighet på Taekwondo treninger. Uttøying. Løping veldig korte distanser. Så litt lenger. Ikke så forsiktig på Taekwondo treninger. Motbakkeløp i Skådalen  23. mars. All good. Bortsett fra tiden. Før påske løp jeg 5 km. Det gikk greit. Lykke. Ren og skjær glede. Jeg kunne begynne å løpe litt mer. Jeg meldte meg på Sentrumsløpet. Elsker å konkurrere. Måle meg med andre på min alder. Føle stemningen og alt som hører med. 

Spent og glad før start 

Jeg nærmet meg to kilometer. Kjente meg ikke som en ung, sprek kalv lenger. Ikke som en ku engang. Det ble ubehagelig. Jeg hadde lyst til å stoppe. Det var altfor tidlig å være med på et løp. Ja, jeg trener hver dag. Men i det siste halve året har det vært mest Taekwondo og på Fresh. Jeg hadde nesten 15 minutter med løping foran meg. Hvorfor gjorde jeg dette? Hadde jeg kanskje fått vondt i kneet? Det er en god grunn for å bryte. Selv om jeg kjente veldig godt etter kunne jeg ikke kjenne noen verdens ting. Typisk. Å ja - der kom det hold! Plutselig og veldig vondt. Eller var det egentlig så veldig vondt? Var det en grunn for å stoppe? Absolutt ikke. Men sliten, det var jeg. Veldig. Så fikk jeg en fantastisk idé! Om jeg løp inn i en sidegate kunne jeg sette meg ned på fortauet. Da kunne jeg sitte og nyte sola som varmet. Kanskje kjøpe meg noe å drikke. En kaffe, kanskje? Så når det nærmet seg 25 minutter kunne jeg liste meg mot mål. Smette fram fra et gatehjørnet og løpe som en vind over målstreken. Folk kom til å peke og klappe der jeg kom løpende som en gal. Fort, fort. Jeg så meg rundt. Det sto masse folk langs løypa. De heiet og klappet. Vakter med gule vester viste veien. Frivillige som jobbet på en lørdag for å gi oss løpere en fin opplevelse. Søte jenter og gutter som tjente penger til russebussene sine. Lag og foreninger som var på dugnad for idretten de elsker. Herregud - hva var det jeg tenkte på? Hvordan kunne jeg tenke tanken på å jukse? Jeg skammet meg veldig av tankene mine. Følte meg slem.

Tre dager før løpet fikk jeg betennelse i øregangen. Det betydde ingen øretelefoner med musikk i dag. Jeg er vant til å løpe med musikk. Synes det er deilig å høre på raske sanger mens jeg løper. Tror det gjør meg raskere. Mindre sliten. Det gjør vel egentlig ikke det. Vi mennesker kan sikkert flere hundre - om ikke tusen sanger. Prøvde å tenke på noen sanger jeg liker. Jeg kom ikke på en eneste. Tankene fløy rundt i hodet mitt. I løpet av løypa hadde jeg lagt opp flere ganger. Jeg hadde begynt på aktiviteter som innebar alt annet enn å løpe rundt. Jeg skrev en Mail til Oslo kommune om at de ikke kan vente til 17. mai med å feie opp grusen. Det er frekt å arrangere løp når det er så mye grus. Jeg tenkte at dette løpet er vårens verste eventyr. Kjipeste. Jeg nærmet meg festningen. Der sto det en flott gjeng å heiet. Musikken dundret og heiaropene ga meg styrke. Jeg løp og løp. Forbi en spreder. Jeg var veldig varm, men hadde ikke vannfast mascara på. Akkurat som om det har noe å si. Jeg så på klokka. Det var snart bare en kilometer igjen. Jeg kjente etter. Bena løp under meg. Det var som om de gjorde det de hadde blitt lært opp til. Trent til. Jeg hadde ikke vondt et eneste sted. Selv om bena mine traff hard asfalt kjente jeg ingen verdens ting. Holdet var forsvunnet. Jeg bare løp. Løp og løp. Svetten rant. Solen skinte. Det var en fantastisk dag. Jeg kunne løpe med shorts for første gang i år. Det var en skikkelig folkefest i byen. Det var fint. Det var deilig. Det ER deilig å løpe. Kjenne at kroppen fungerer. Jeg er frisk. Jeg har helse til å løpe. Gjøre det jeg elsker. Det var ikke mange rundt meg. De ivrigste var foran. Mange kom bak. Folk heiet.  Uten musikk fikk jeg med meg så mye mer av lyder og inntrykk.

Jeg har lest at selv om man kjenner seg utslitt så har man endel igjen. Det er bare hjernen som vil få oss til å stoppe. Få oss til å ikke løpe oss i hjel. Beskytte oss. Det er ingen fare for å løpe seg ihjel i Sentrumsløpet. Eller i noe annet løp for den saks skyld. Det er ikke farlig å bli sliten. Det er egentlig bare godt. Jeg gledet meg veldig til å krysse mållinjen. Telte ned for hver 100 meter. Jeg løp oppover Karl Johans gate, under den første blå oppblåsbare buen. Etter den gikk det svakt nedover. Det husket jeg fra i fjor. Bena smalt på brosteinen. Løpestilen min var nok ikke veldig flott. Det spilte ingen rolle. Det ble flere tilskuere langs løypa. Folk var så hyggelige og heiet. Jeg løp så fort jeg kunne mot mål og over mållinjen. Jeg smilte mens jeg løp det siste stykke. Var så sykt glad. Lykkelig. Gud for en deilig, ubeskrivelig følelse. Runners High. Jeg tror man kan få det selv ved å løpe korte distanser. Jeg VET man kan få det. Jeg har fått det mange ganger. Love it! 

Glad og stolt med finfin medalje 

Møtte superspreke og skjønne Jeanette. Hun løp mila - fort!

Jeg måtte sette meg ned på fortauskanten et lite minutt. Akkurat da betydde tiden lite. Klokka kunne vist 45 minutter. Eller to timer. Hadde ikke spilt noen rolle. Jeg kan løpe igjen. Smertefri. Jeg reiste meg opp, fikk medalje rundt halsen. Da så jeg mannen min. Min beste venn og Wingman. Alltid med. Heiende. Støttende. Jeg fikk tårer i øynene da jeg så han. Han klemte meg og var så stolt. Uansett tid. Han hadde stått i løypa og vært så nervøs. Han var så redd for kneet mitt. Hadde tenkt alt mulig rart som kunne ha skjedd. Det skjedde ingen verdens ting. Jeg la ikke opp. Ikke har jeg skrevet Mail til kommunen heller eller begynt på rolige aktiviteter. Dette var absolutt ikke vårens verste eventyr. Kanskje heller det beste og fineste. Jeg gjennomførte. Og tiden, den ble bra. 23.48. Bra for meg. Det er 25 sekunder tregere enn i fjor. 1 sekund tregere per 200 meter. Det er helt ok. Holdt til en 8. plass av over 200 damer i min aldersgruppe.

Min Wingman og store kjærlighet. Sliten med lykkelig

Jeg blir aldri noen kvinnelig utgave av Bolt. Det hadde jeg nok aldri blitt uansett hvor tidlig jeg hadde startet med løping. Men jeg har løpegleden. Den kommer jeg til å ha hele livet. Det er en verdifull gave jeg skal ta godt vare på. Jeg skal lytte til kroppen og gjøre alt jeg kan for å holde meg skadefri. For løping - det er en så stor del av meg og livet jeg ikke vil være foruten. Nå gleder jeg meg til å løpe mer, lengre og oftere. Og til neste løp. Jeg kommer til å stå ved start med et dunkende hjerte. Skyhøy puls. Tankene kommer til å være like rare på hvert eneste løp. De kommer til å få meg til å føle meg crazy. Det er helt ok. Jeg liker det. Elsker det!

Ha en flott mandag og god uke!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#sentrumsløpet #kkmila #løping #trening #blogg #blogglisten #aktivtliv

 

I decided to fly through the air

and live in the sunlight and enjoy life as much as I could - Evel Knievel

Jeg har et favorittsted. Et sted som har en ekstra plass i hjertet mitt. Det er Hotell Strømstad Spa & Resort. Jeg har skrevet om det før. Sist gang vi var der. Det var i september. Vi har vært der mange ganger. Første gang vi var der oppdaget vi et perfekt tur/løpe sted. Nøtholmen. Det er mange år siden. Den gangen var vi mest opptatt av å spise god mat, drikke vin og være i spa avdelingen. Det er vi fremdeles, men vi har lagt til trening i oppholdene våre. 

For fire måneder siden bestilte vi billetter til en forestilling i Sarpsborg. Fame med VilleKulla Barne- og Ungdomsteater. En skjønn dame jeg har møtt på oppdrag for Face Casting hadde lagt ut en link. Datteren hennes skulle være med. Johnny foreslo at vi kunne kombinere forestillingen med et opphold på Strømstad Spa. Perfekt. Det var så langt fram i tid at jeg har ikke tenkt så mye på det. 

Tiden går fort. Veldig fort. Jeg blunket, så var vinteren over. Det var blitt midt i april og straks tid for forestillingen. Og tur. Hver gang jeg ser hotellet får jeg gåsehud. Jeg kjenner en velvære som brer seg utover kroppen. Det er som om en bryter slår seg på. Ro i sjelen. Alt av slike uttrykk passer. 

Å våkne opp til denne utsikten er fantastisk. Avhengighetsskapende. 

 

Nøtholmen ligger rett ved hotellet. Det er perfekt å gå tur og løpe der. Året rundt. 

 

Det er så utrolig koselig å trene sammen. Er så takknemlig for at vi har de samme interessene. Med Johnny som mann har jeg alt. Kjæreste, treningskompis og bestevenn. Han er så sprek og jeg er så stolt av han!

 

 

Strømstad sentrum ligger kun en kort gåtur fra hotellet. Koselige restauranter ligger rett ved havna. 

Kos i hotellbaren. Alltid den samme "regelen" - aldri mer enn to glass. Så pigg dagen etter!

En selfie hører med ;) Såå glad 

Etter oppholdet dro vi til Sarpsborg og forestilling. Vi visste ikke helt hva som ventet oss. Det var jo et barne- og ungdomsteater. Men musikken er jo fin og det er alltid hyggelig å se på barn og unge. Forestillingen begynte. Jeg satt som vanlig å holdt Johnny i hånda. Det er så fint å se og oppleve ting sammen. Sitte i mørket tett inntil. Få opplevelser sammen. Og denne opplevelsen var fin. Veldig fin. Vi så på hverandre og måpte. Hvordan i alle dager har lille Sarpsborg klart å oppfostre så mange talenter? Det var sangstemmer som ga oss gåsehud. Flere ganger. Dansere og skuespillere som gjorde oss målløse. Dette var unikt. Virkelig.

Jeg kommer gjerne og ser på flere forestillinger. Så kan jeg bare håpe på at Johnny invitere meg med på en aldri så liten overnatting i Strømstad i samme slengen :) 

Ha en flott uke videre og gjør som Evel Knievel!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #stromstadspa #strømstad #teater #kjærlighet #trening #aktivlivsstil #villekulla

Norge er det eneste land i verden der misunnelsen er sterkere enn seksualdriften

Opphavet til dette sitatet kjenner jeg ikke, men mange mener det var nå avdøde NRK sjef og tidligere topp politiker Einar Førde som uttalte det. Uansett er dette er et tema som engasjerer. Som mange har et litt ubehagelig forhold til. Som mange føler i forhold til. Men som de aller fleste ikke snakker om. Som de holder for seg selv. I beste fall snakker med en nær venn eller ektefelle om. Og for å presisere det viktige her. Jeg mener misunnelsen og ikke seksualdriften.

I boken "En flykting krysser sitt spor" formulerer Aksel Sandemose de 10 «levereglene.» De vi som mennesker må forholde oss til for ikke å «stikke oss ut.» For ikke å være annerledes.

Du skal ikke tro at du er noe.

Du skal ikke tro at du er like så meget som oss.

Du skal ikke tro du er klokere enn oss.

Du skal ikke innbille deg du er bedre enn oss.

Du skal ikke tro du vet mere enn oss.

Du skal ikke tro du er mere enn oss.

Du skal ikke tro at du duger til noe.

Du skal ikke le av oss.

Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.

Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.

Og om ikke dette er nok, prøver du likevel å stikke deg fram. Være stolt av noe du har gjort. Da skal du vite at "noen" kjenner deg.

Du tror kanskje ikke at jeg vet noe om deg?

Hvorfor er det slik at vi ikke unner hverandre suksess, lykke og et godt liv? Hvorfor heier vi ikke på hverandre når vi gjør noe bra? Hvorfor overser gode venner hverandre når noen stolt står frem på Facebook, på Instagram eller Snap og forteller at de er lykkelige, har gjort en god prestasjon eller har fått drømmejobben? Hvorfor later vi som vi ikke ser det nye innlegget? Hvorfor unnskylder vi oss og sier at vi ikke er så mye på sosiale medier? Hvorfor synes vi det er enklere å stille opp for hverandre når forhold krasjer, helsen skranter og andre ulykker treffer oss? Da står vi frem og øser av våre medmenneskelighet, vår kjærlighet og omtanke. 

Dette er bra. Det er dette man har gode venner og familie til. De skal stille opp når livet er skjørt og vanskelig.

Så til det som ikke er like enkelt. Det vanskelige. Det vi ikke snakker om. Det vi later som vi ikke ser. Det vi "tilfeldigvis" ikke har fått med oss. Det som bunner i en destruktiv kraft i oss mennesker. Misunnelsen. Den djevelske følelsen. Den vi egentlig ikke vil kjenne på. Den som skaper skamfølelse. Den som skaper underlegenhet. Den som får oss til tenke. Den som får oss til å baksnakke hverandre.

Misunnelsen er følelsen hvor vi ikke unner et annet menneskes egenskaper, status, evner, anseelse eller prestasjoner. Følelsen blir utløst ved at personen sammenligner med seg selv og føler seg underlegen. Så kommer det rare. Jo nærmere relasjon. Jo bedre venn.  Desto sterkere er kraften i misunnelsen. Vi tenker at kan ikke personen dempe seg litt? Må hun brette ut alt hun gjør på Facebook og Instagram? Må hun flashe at hun trener hver dag når vi andre knapt nok orker å slepe oss til sofaen etter middag? Da velger vi å overse. Vi later som vi ikke har sett. Vi later som vi ikke har  hørt. Den gnagende følelsen av at hun er bedre enn oss. At hun fikser jobb, kropp og alt annet er en tung bør for oss. Vi snakker ikke om det.    

Man kan si mye om den amerikanske kulturen. Den har sine negativer og positive sider. Men en ting er de gode på. De elsker gode prestasjoner. De heier og støtter de som lykkes. De heier på de som prøver. De løfter hverandre frem. Hvorfor kan vi ikke kopiere dette i Norge? Tenk hvor fint det er når noen fremmede sier at du er flink. At du har gjort en god prestasjon. At du ser bra ut. Men enda sterkere er det når de nærmeste, familien og vennene sier det. De som betyr noe for deg. De som skal være der for deg. 

Jeg er så stolt av deg kjære for alt du oppnår. Du er et fantastisk forbilde for alle andre.

I dag har jeg bestemt meg for å lete etter gode prestasjoner hos andre. Jeg skal heie. Støtte. Være positiv og gi gode kommentarer.

Med ønske om en super helg.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #janteloven 

Om jeg vil selge noen brukte sokker?

Denne meldingen så jeg da jeg sjekket Instagram i dag tidlig. Den lå i innboksen min. Jeg har vært aktiv på Instagram en god stund. Alle kan se bildene jeg legger ut da jeg har åpen profil.  De som vil kan skrive en kommentar eller sende meg melding i innboksen. Jeg har aldri fått en eneste stygg kommentar. Aldri en frekk eller ufin. Ikke en på kanten engang. Det er noe av grunnene til at jeg liker Instagram. Alle er greie og heier på hverandre. Jeg velger selv hvem jeg vil følge. Folk med like interesser som meg selv. Mest løpere og de som holder på med kampsport. Venner og kjente. Noen inspirerer meg. Et par jeg jeg litt hemmelig misunnelig på. Prøver å trene så jeg blir like flinke som de. Det er en god ting. Kanskje jeg motiverer noen til å trene, leve sunt. Det håper jeg virkelig at jeg gjør. 

Jeg ble ganske så overrasket da denne meldingen kom. Det første jeg tenke var "din ekle gris! Hva faen skal du med mine brukte sokker? Æsj!" Så måtte jeg le litt for meg selv - av tanken på at noen faktisk er villig til å betale for et par eller to av mine sokker. Brukte. Det er en helt syk tanke for meg. Hva faen liksom. Jeg måtte bare snappe noen av venninnene mine dette. Det gjør vi noen ganger når noe er litt rart eller vi synes noe er morsomt. Helt normalt. Ikke mobbing - ingen som vet hvem dette er. Jeg vet det ikke selv. Et par av venninnene mine mente jeg seriøst burde vurdere det - mot en høy pris. Vi lo alle av det og synes det var veldig morsomt. Alle var enige om at dette var en ekkel gris. Punktum finale som jeg har lest eller hørt en gang at det heter. End of discussion. 

Men så har jeg tenkt litt på det. Sett på meldingen med nye øyne - eller rettere sagt med lesebrillene på. Er det egentlig så ille? Har vi med en ekkel gris å gjøre? Jeg ser for meg en ensom, eldre mann som har skrevet dette. Et utskudd. En outsider. En som vet han er annerledes. Flau over det. Skammer seg kanskje. Profilen meldingen kom fra er privat. Ikke overraskende. Men er det slik? Har denne personen så mye å skamme seg over? For alt jeg vet kan dette være en dame. Eller en ung mann. Det spiller ingen rolle hvem det er fra. Kommer jeg til å takke ja? Er dette en lett vei til ekstra penger? Er det så ille? 1. Det er ikke ulovlig 2. Ingen tar skade av det 3. Personen spurte ikke om trusene mine 4. Vi kan begge tjene på det 

1. Det er absolutt ikke ulovlig. 2. Er det riktig? Vil jeg klare å kose meg med det jeg kommer til å kjøpe for de pengene jeg ville ha fått for det? Ville de tingene mint meg på at en person har mine brukte sokker? Ville jeg tenkt på hva den personen gjør med de? Er det som å selge litt av seg selv, sjela si? 3. Jeg har hørt om at det er et marked for å selge brukte truser. Det er en helt annen sak. En for meg, ekkel sak. 4. Personen får hva den vil ha, jeg får penger. Men for hvilken pris? Da tenker jeg ikke i kroner.

Dette er ikke noe for meg. Men om noen jeg kjenner hadde takket ja - hadde jeg sett ned på de for det? Synes de var rare eller ekle? Nei. Folk får gjøre som de vil. Denne personen gjør dette anonymt. Jeg ser den. Ingen vil vel legge ut på kjøp/salg sider med fult navn og bilde og søke etter brukte sokker. Eller truser. Er det egentlig noe å skamme seg over? Er det unormalt? Ja, jeg tenker at det er unormalt. Det er unormalt for meg. Men for denne personen er det DET som er det normale. I vert fall det den personen foretrekker. Liker. Kanskje begjærer. 

Det finnes mange fetisjer. Er det så galt? Det å være litt annerledes? Etter "Fifty Shades of Gray" har det plutselig blitt helt innafor å like litt lakk & lær. Kanskje et par håndjern. Eller en aldri så liten pisk for de riktig så vågale. Det virker nesten som om det har blitt litt "hipt og in" å like det. Har inntrykk av at det var noe man var i smug før. Det finnes over 7 milliarder mennesker på jorda. Det er ikke så rart at vi har forskjellige interesser. Lidenskaper. Det hadde vel vært rarere om alle var like? Om vi likte det samme alle sammen? Hadde det ikke vært litt kjedelig? Det som er litt synd, er at vi er opptatt av det normale. Jeg er slik selv. Men jeg fikk en liten oppvekker i dag. Jeg skal prøve å ikke være like forutinntatt og generaliserende. 

I kveld skal Johnny og jeg på taekwondotrening. Tre timer. Hele kvelden går. Men vi liker det. Derfor bruker vi så mye tid på trening. Noen synes kanskje det er litt sært. Kanskje er det noen som himler med øynene og tenker at vi har havnet i 40 - eller 50 årskriser - igjen. Det gir oss glede. Det er noe av det samme som at å kjøpe bruke sokker - eller noe annet - gir noen en glede. So what. Gjør det som gjør deg lykkelig. Vær den du er. 

Jeg håper denne personen får det den er ute etter. Men det blir nok ikke fra meg. Selv om det var fristende et lite øyeblikk. Det skal jeg ærlig innrømme.

Ha en riktig god uke videre og våg å være dere selv ;)

Det første besøket

Klokka ringte 06:15. Det var lørdag morgen. Påskeaften. Vi hadde lagt oss ganske tidlig kvelden før. Johnny sovnet med det samme. Jeg ble liggende å vri meg. Vanligvis sovner jeg like fort. Men jeg klarte ikke å tenke på annet enn at om 9 timer skulle jeg sitte i et fly. Det skulle kjøre fortere og fortere langs rullebanen før det skulle lette fra bakken. Flyet ville kjøre - eller fly - oppover mot himmelen helt til vi befant oss rundt en mil fra jorden. Der skulle vi kjøre i over 800 km i timen. Jeg hater det. Alt inni meg prøver å få meg fra å sette meg i et fly. Det er som om overlevelsesinstinktet i meg vil redde meg fra faren. Allikevel gjør jeg det flere ganger hvert eneste år. Jeg må. Jeg vil. Ferie. Reise. 

Mariel har bodd i Danmark i ett år. Jeg har ikke vært å besøkt henne. Hun har vært så utrolig flink til å komme hjem ofte. Gjennomsnittlig en helg/langhelg hver måned. Nå var det på tide at jeg dro til henne. Se hvordan hun har det med egne øyne. Hvor og hvordan hun bor, hvor hun er og hvem hun er med. 

Johnny ble hjemme. Yngste stesønnen min kom hjem, og de fikk besøk av noen andre i familien. Noen ganger er det godt å ha tid bare med barna sine. Mor og barn tid. Eller Far og barn tid. 

 

Jeg lå og tenkte på mye rart mens jeg ventet på å sovne. Jeg tenkte på Mariel. Min kjære, kjære datter. Hvor lang tid tar det før man venner seg til at barna flytter ut? Ett år? Ti? Aldri? Jeg gledet meg så utrolig mye til å se henne igjen. Det var ikke mer enn tre uker siden sist hun var hjemme, men det føltes så lenge siden. Jeg vil helst se henne hver dag. I vert fall hver uke. Vil ta del i hverdagen hennes. Høre hun fortelle om jobb, kjærlighet og venner. Ikke bare gjennom telefonen eller meldinger, men når jeg ser på henne. Jeg vet det er egoistisk. Det viktigste er at hun har det bra. Og det har hun. 

Johnny kjørte Fabian og meg til flyplassen. Det var litt trist å si hadet selv om det bare var for to dager. Jeg er vant til å være med Johnny hver dag. Deilig å kjenne det slik 11 år etter at vi ble kjærester. Det er lenge siden Fabian og jeg har reist sammen, bare vi to. Han har blitt en så utrolig flott, ung mann. Snill, omtenksom og smart. Min elskede sønn og beste kamerat.

Flyturen gikk bedre enn jeg hadde våget å håpe på. Ingen turbulens og en kort time i luften. Vi overlevde denne gangen også.

Mariel var på flyplassen for å møte oss. Vi kastet oss rundt halsen på hverandre. Det er verdt all verdens flyturer for å være med henne. Barnet mitt. Min voksne datter. 

Vi dro hjem til henne og Mads. Midt på bordet sto det en kurv fylt med påskeegg til oss. Velkomstgave. Mariel er utrolig raus. Tenker alltid på andre. Det var så fint å være hjemme hos henne. Fint og rart på en gang. For nå er den leiligheten hjemmet hennes. Det er ikke lenger hjemme hos oss. Hun har samboer og et voksent liv. Jobber og studerer. Min flinke datter har blitt ordentlig voksen. 

 

Vi hadde noen fantastiske dager i København. Jeg skjønner hvorfor hun trives så godt der. Byen er flott. De bor i et rolig strøk en kort togtur fra sentrum. Vi shoppet, spiste god mat og møtte familien til Mads. Mariel sin svigerfamilie. Jeg så at de var glade i Mariel. Det lyste lang vei. Veldig godt å se. 

 

Søndag var Mariel, Fabian og jeg rundt i byen. Det var så utrolig godt å være sammen vi tre. Mor og barn. Før jeg ble sammen med Jonny bodde jeg alene med barna i 5 år. Det bandt oss veldig tett sammen. Vi kommer til å være tette hele livet. Uansett hvor de måtte velge å studere eller bo. 

Søndag kveld var det tid for å reise hjem. Det er alltid trist når jeg kjører Mariel til Gardermoen når hun skal hjem. Nå var det enda verre. Å se med egne øyne at hun har skapt seg et liv i et annet land. At hun er voksen. Hun skulle ikke være med oss. Vi skulle reise hjem uten henne. Jeg hadde bestemt meg for å ikke gråte. Det løftet klarte jeg ikke å holde. Jeg ville ikke reise fra henne. Det føles helt feil. 

Jeg fikk en god klem av Fabian. Det var godt. Vi koste oss på flyplassen. Vi to. Flyturen tok bare 48 minutter. Orker ikke å tenke på stor fart det flyet må ha hatt. Det spilte egentlig ingen rolle. Jeg satt på flyet ved siden av Fabian. Så ut og klarte faktisk å ikke være så redd. Johnny hentet oss på Gardermoen. Det var så utrolig godt å være i armene hans igjen. Stesønnen min var fremdeles hjemme hos oss. Veldig koselig. 

Jeg vet ikke når jeg blir vant til at Mariel har flyttet. Muligens blir jeg vel aldri det. Men nå kan jeg slappe av litt mer. Jeg har sett med egne øyne at hun har det bra. Hun stråler. Mads er en utrolig flott mann. De er perfekte for hverandre. Han gjør henne lykkelig. Hun er lykkelig. Det er det viktigste. Kjærligheten mellom oss blir ikke mindre av at hun bor langt unna. Tvert i mot. 

Nå er det bare tre uker og tre dager til vi ses igjen. Johnny og jeg skal til Malmø. Jeg skal delta i min andre Taekwondo konkurranse. Mariel og Mads skal ta toget fra København for å treffe oss. Heie og se på. Det setter jeg så utrolig stor pris på, og gleder meg masse til.

Ha en flott dag videre og en god uke <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #kjærlighet #barn 

 

 

 

Påske er kjærlighet

Vi skulle ikke være sammen lenger. Det som en gang hadde vært var ikke mer. Et kapittel av livene våre var avsluttet. Det var som om vi skrev en kjærlighetshistorie sammen. Begynnelsen hadde vært romantisk og flott. Akkurat som i et eventyr. Fortsettelsen ble også veldig bra. Men så begynte vi å slite. Alt ble vanskelig. Vi klarte ikke å finne ut av hvordan historien skulle skrives videre. Fant ikke løsningen mot veien til en lykkelig slutt. Det ble en trist avslutning på det som hadde vært en fantastisk begynnelse. Ingen var lykkelige.

Jeg husker ikke så mye fra påsken 2015. Det er som om jeg har fortrengt det meste. Det var et kaos av følelser. Mye skjedde på kort tid. Påsken fra året etter er også litt uklar.

I fjor var vi sammen. Vi hadde klart å fortsette på historien. Den delen som ikke var bra, var visket vekk. Vi begynte på nytt fra der hvor nedoverbakken startet. Sørget for at alt gikk riktig vei. Vi har funnet ut av hvordan vi skal skrive videre på historien. Den skal avsluttes med at de levde lykkelige sammen alle sine dager. Eller rettere sagt at VI lever lykkelig sammen alle våre dager. Slik et eventyr avsluttes. Vårt eventyr sammen.

Påske er kjærlighet på flere områder.  Om man er kristen eller ei så er påsken en tid for samvær og ettertanke. Påsken er også en deilig tid på året. Naturen gjør seg klar til vår, varmere og lysere dager. Det er godt å kjenne på kjærligheten til hverandre og til naturen. Glede seg til å fylle historien med nye kapitler. Glade, lykkelige og aktive historier skal fylle sidene. 

Påsken fikk en sporty start. Jeg var med på Oslos Råeste Vinterbakkeløp i Skådalen fredag kveld. Det var rimelig tungt etter gradering på Taekwondoen dagen før, og jeg nesten krabbet i mål. Men jeg gjennomførte, og vant til og med min aldersgruppe. Vi var bare 4 damer i min klasse, men uansett så er et mål for 2018 nådd. 

Johnny var med som alltid. Min Wingman og heiagjeng. Han gikk hele løypa før løpet startet, så han skulle være der når jeg kom i mål. Det er kjærlighet. Jeg setter så uendelig pris på at han alltid stiller opp og er der for meg. Det betyr så mye.

Noe av det som binder oss sammen er felles interesser. Johnny har også begynt å finne gleden av å løpe, så vi har begynt å løpe sammen. I påsken ble det løpeturer på Lillestrøm, i Frognerparken og i skogen bak der vi bor. Herlig. 

Det blir ofte cafèbesøk etter løpeturer

 

Styrketrening blir viktigere jo eldre man blir. Det gir Johnny mye å trene styrke. Jeg gjør det mest for å unngå skader. Og få en sterk og smidig kropp.

Vi jobbet også litt sammen på onsdag. Vi fikk et lite oppdrag for Oslo Business Forum. Min jobb var over på kort tid, men de ville filme Johnny litt mer. Det skjønner jeg godt - han er jo verdens fineste mann <3

Jeg var så stolt av Johnny da jeg så på mens de filmet han. Det er så godt å kjenne på kjærligheten. Den følelsen skal jeg alltid holde fast på. Om vi blir usikre på hvordan vi skal skrive videre på historien, skal vi hjelpe hverandre. Støtte og veilede slik at slutten blir som vi vil. Lykkelig.

Siste helgen i påsken var i København. Det skriver jeg mer om i morgen. Håper du har hatt en deilig og flott påske. Ønsker deg en super dag videre og en fantastisk uke!

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #kjærlighet #påske #trening #løping #aktivtliv #aktivlivsstil

Sannhetens 3 timer

Jeg er fremdeles «høy» selv om jeg bare sov 5 timer siste natt. I dag har kroppen gått på autopilot.

I går var dagen da vi skulle gradere til 5 cup - få en rød stripe på det blå belte. Kanskje oppnå høy cup som det heter på Taekwondo språket. Og det beste - vi skulle gjøre det sammen. Linn og meg. Vi to. Det er hyggelig å gjøre ting sammen. Ha noe felles. Noe som binder oss enda tettere sammen.

Vi har vært gjennom dette flere ganger tidligere. Vi visste hva som skulle skje. Og vi var godt forberedt. Vi har trent utallige timer med Poomse eller mønster som det heter på fagspråket, trent selvforsvar, avtalt kampteknikk, gått kamper, knust planker og lest pensum. Jeg følte at jeg aldri har vært bedre forberedt enn i går.

Rammen rundt graderingen er høytidelig og strukturert. Med norsk og koreansk flagg, klubbflagg og andre symboler på veggen.  Bak et langbord sitter vår Master og noen av klubbens svartbelter. De skal bedømme oss - meg. Avgjøre om jeg er klar for å ta et steg videre innenfor denne sporten som jeg bare blir mer og mer fasinert av. 

Hvorfor denne fasinasjonen?

Først og fremst handler det om at jeg opplever at Taekwondo representerer verdier som er mine egne. Viktige ting som respekt, høflighet, ærlighet, selvkontroll og hjelpsomhet. Jeg vil være en del av et samfunn som verdsetter disse verdiene.

For det andre handler det om at jeg må gjøre meg fortjent til å bære beltet mitt. Inneha graden min. Dette kan jeg ikke gjøre uten å ta del i filosofien, kulturen og de skrevne og uskrevne regler som gjelder innenfor denne sporten. For å forstå alt dette må jeg være en del av miljøet, klubben og det sosiale livet.

Den fremste kulturbæreren i klubben er Master Dong. Han har min største respekt. Først og fremst fordi han lever ut de verdiene jeg setter mest pris på. Dernest fordi hans kunnskap og ferdigheter innen Taekwondo i mine uskolerte øyne, er fremragende. Hans iver og «passion» for å dele denne kunnskapen gjør at han tilbringer største del av sin våkne tilstand i en svett og tett Dojang (treningslokale) hvor han prøver å få oss vanlige dødelige til å perfeksjonere våre ferdigheter og kunnskaper. Han kunne valgt et annet liv, gjort andre ting og jeg er dypt takknemlig for at han velger å bruke fritiden sin på meg. På oss.   

 

Det er 18 år siden jeg overtalte min yngste sønn til å tilbringe hver onsdag på Taekwondotrening. Tanken var god. Jeg ville han skulle gjøre andre ting enn å spille og sitte foran pc'en. Han fant imidlertid ikke gleden ved Taekwondo og sluttet etter noen år. Den gang var det litt for hektisk til at jeg selv følte jeg kunne binde meg til faste treningstider. Motivasjonen for å begynne nå, i godt voksen alder har alltid vært der, men nå kommer den fra min kjære Linn. Uten henne - ingen Taekwondo.

Jeg beundrer hennes fantastiske pågangsmot, hennes iver, hennes målbevissthet, hennes viljestyrke. Når andre belønner seg med sofa og smågodt på fredagskvelden, tar Linn på seg treningsklær og trener. Selv i dag, dagen etter graderingen, deltar hun på et motbakkeløp. Hun er et fyrverkeri og en energibombe. Jeg kjenner ingen som er så dedikert som henne. Og det viktige - hun drar meg med seg. Hun er min største motivator. Jeg prøver å henge med så godt jeg kan. Tenk så fantastisk. Min beste treningskamerat er min kone. Min egen Linn.

Tilbake til graderingen. Tre timer hvor jeg skal vise hva jeg kan. Forsvare beltet. Forsvare graden. Jeg pleier vanligvis ikke å stå i første rekke på trening. I går sto jeg forrest. Ingen å gjemme seg bak. Jeg kjenner pulsen stiger. Dette er uvant. Ingen jeg kan se på hvis jeg glemmer det jeg skal gjøre. Og glemmer, det gjør jeg. Master ber oss vise posisjoner. Dette er i utgangspunktet greit. Men så var det dette med koreansk. Jeg prøver å konsentrere meg. Lytte til det han sier. Men alt flyter ut. Blir en usammenhengende smørje. Jeg hører han snakker, men hører ikke hva han sier. Pulsen øker.  Jeg blir med ett veldig usikker. Feiler. Gjør andre ting enn det jeg skal. Det går bedre etter hvert. Men følelsen av å ikke mestre er vond. Mange tanker flyr gjennom hodet. Ser han noterer ned ting på papir. Føler meg dum. Får negative tanker. Det hjelper ikke at de fleste andre også gjør feil.

I pausen vil jeg bare være for meg selv. Prøver å analysere. Jeg er god på analyse. Hva er sannsynligheten for at jeg skal klare graderingen? Mister motet. De fleste hadde en dårlig start. Nå gelder det å være positive. Komme inn i flyten. Det gjenstår fremdeles mye før økta er over.

Poomsen går bedre. Jeg får selvtillit. Prøver å vise styrke. Være kontant. Skap flyt i bevegelsene. Jeg er fornøyd. Kjenner på den gode følelsen av å lykkes. Brekkingen går bra. To planker med to forskjellige spark. Linn har grudd seg for brekking på de tidligere graderingene. Nå står hun rak i ryggen og ser helt avslappet ut. Plankene fyker av i alle retninger og hun viser sann idrettsglede. Hopper og jubler som om hun skulle vunnet i Lotto. Så gøy. Vi er i flytsonen begge to. Selvforsvar og et stegs avtalt kampteknikk. Dette kan jeg. Selvtilliten styrkes ytterligere. Jeg må da være innenfor nå?

Vi er ferdige. Sannhetens øyeblikk er kommet. Vi skal få dommen. Master og de andre svartbeltene diskuterer seg i mellom. Hvem er klar for neste beltegrad? Jeg er spent. Kjenner pulsen øker igjen. Svinger mellom å tro jeg har klart det og stryk. Jeg sitter på matta med bøyd hode og venter på dommen. Gjennomgår alle øvelsene i hodet. Analyserer de forskjellige øvelsens og ender opp med en liten sannsynlighets overvekt for at jeg har klart det. Likevel er jeg anspent. En og en ropes opp. Jeg sitter dypt konsentrert. Er forberedt på begge utfall. Kjenner en befriende glede når navnet mitt blir ropt opp. Jeg klarte det. Det gjorde vi begge.

 

 

Det er en stund til neste gradering. Det er jeg glad for. Jeg skal jobbe hardt for å bli bedre og jeg skal bruke tiden godt. Være forberedt. Inntil da kommer Linn til å motivere, lokke og slepe meg med på trening selv om jeg er trøtt og sliten. Alle burde ha en som Linn. 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #taekwondo #aktivtliv #kjærlighet #kampsport

Jeg vant!

06:40. Jeg våknet av meg selv 5 minutter før alarmen. Lett å stå opp selv om det var fryktelig tidlig. Det var søndag og konkurransedag. Dagen for min første Taekwondo konkurranse. 08:00. Johnny strøk meg over hånden da jeg satte meg inn i bilen. Han var like nervøs og spent som meg. Min beste venn og Wingman. Alltid med. Alltid støttende. Min klippe. 

Det er 18 år siden vi møttes for første gang. Johnny husker godt hvordan jeg var som 24 -åring. Veldig usikker og sjenert. Rødmet lett. Dårlig selvtillit. Prestasjonsangst. Sceneskrekk. Usikkerheten og sjenertheten er så godt som borte. Rødmingen også. Jeg er endelig voksen og trygg på meg selv. Men prestasjonsangsten har fulgt meg hele livet. 

Jeg gikk inn døra til Bygdøhus. Denne dagen kunne jeg gå rett inn uten å betale. Jeg var der som utøver, ikke som publikum. Det var Østlandscup 2 og jeg skulle være med. Jeg skulle være en av de som gikk ut på matta foran dommere og publikum. Bli bedømt. Få en poengsum for det jeg utførte. Ville jeg klare det? Jeg kan poomsene (mønstrene) mine. Det har vært uendelige treningstimer de siste månedene. Jeg har trent opptil 18 timer taekwondo ila en uke. Jeg vet hva jeg skal gjøre. Men ville jeg klare å gjennomføre? Vinne over prestasjonsangsten? Vil jeg klare å gå ut på matta og gjøre mønstrene mine uten å stoppe? Tenk om jeg får jernteppe eller blackout? Vil gardina gå ned? 

Dagen før tilbragte Johnny og jeg i samme hall. Det var Norgescup. Flere av klubbens utøvere deltok og vi var der for dem. Det var også bra for meg å se ordentlig hvordan det foregår. Når og til hvem bukker man, hvordan annonserer man hvilken poomse man skal gå osv. Klubbens utøvere var kjempeflinke. Jeg var så stolt av de og å være en del av Romerike Taekwondo klubb.

 På kvelden var vi med klubben ut for å spise. Kjempekoselig å gjøre noe sosialt sammen. Sent på kvelden fikk jeg det for meg at jeg måtte til Fresh for å gå igjennom poomsene. Johnny ble med. As always. Jeg stilte meg foran speilene og prøvde å se om jeg gjorde det rett. Om jeg husket. En dag vi øvde igjen og igjen, sa Masteren vår at om hodet glemmer så vil kroppen huske. Jeg satset på det. Om gardina kom til å gå ned, så ville kanskje kroppen fortsette. 

Konkurransedagen var lang. Det gikk 5 timer før det ble min tur. Min kjære venninne og treningspartner Mail Linn var coachen min. Hun er A - utøver og konkurrerte dagen før. Jeg så på henne mens hjertet banket. Ble nervøs på hennes vegne. Det trengte jeg ikke å bli. Hun skinte på matta og var så utrolig flink. Som alltid.

Hun gjorde en flott jobb som min venn og coach på søndag. Jeg blir ikke helt meg selv når prestasjonssangsten trenger seg på. Jeg visste ikke helt hvordan jeg kom til å reagere, eller hva jeg skulle gjøre. Mai Linn gjorde alt for å hjelpe og støtte meg. Strekke meg ut, holde meg oppdatert på tider, si når jeg burde varme opp osv. Tiden sneglet seg avgårde. Det var mulig jeg skulle inn før lunsj. Så ble det klart at det ble ikke før etter. Magen min var ikke særlig sulten. Det var tivoli og sirkus der inne på en gang, og ikke plass til mat. Jeg tvang i meg en bar og nøtter. Det ble verre for hvert minutt som gikk. Jeg skalv på hendene da jeg varmet opp. Synes jeg plutselig var blitt mye stivere. Svakere. Gjorde ikke bevegelsene så kraftfullt og bra som jeg vet jeg kan. Jeg begynte å angre. Veldig. Hvorfor sa jeg ja til dette? Det er jo mye mer behagelig å være publikum. Sitte på et sitteunderlag og kose meg ved siden av Johnny. Se og heie på de andre. Kanskje noe godt å spise. Kaffe. 

Helt uvirkelig at om ett døgn skulle jeg stille meg opp på den røde matta foran dommere og publikum

Dagen før så jeg ting jeg helst ikke ville se. I vert fall ikke dagen før jeg selv skulle ut på matta. En dame kom ut av poomsen sin. En ung jente måtte starte på nytt. En gutt mistet balansen og datt. Herregud. Tenk om det ville skje med meg? Det er helt naturlig at slikt skjer. Men hvordan ville jeg ha taklet det? Mest sannsynlig ville dette blitt min første og siste konkurranse. Det er helt tullete, men jeg hadde friket helt ut og aldri vist meg på matta igjen. Det var en sjanse for at noe slikt ville skje. Det har skjedd meg før. På min andre gradering. Jeg sto stiv som en stokk midt i poomsen og visste plutselig ikke hva jeg skulle gjøre. Det ble tårer og frustrasjon, men det endte bra. Jeg klarte det til slutt og jeg sluttet ikke å gradere. 

Jeg hørte på musikk for å dempe prestasjonsangsten og for å få tiden til å gå

13:30. Det var min tur. Jeg skulle ut på matta. Jeg så på coachen min. Tenk å få ha en av mine aller beste venner med meg på denne dagen - og som min coach! Følte meg heldig. Og redd. Jeg ville ikke skuffe henne. Ville ikke skuffe Johnny heller. Jeg så han nesten ikke ila dagen. Jeg måtte være for meg selv og drive med mitt. Men jeg visste at han var der for meg. Han var også litt i sin egen verden. Så spent på mine vegne. Jeg ville ikke skuffe min Master heller. Han som er så tålmodig og har lært meg så mye. Som tror på meg og heier på meg. Klubbkollegaene mine. De som gir meg så mye støtte og oppmuntrende ord. 

Jeg ventet på klarsignal. Ventet i noe som føltes ut som en evighet. Jeg kjente hjertet slå hardt. Svetten kom fram fra steder jeg ikke trodde var mulig. Jeg kjente meg ør. Redd. Oppspilt. Alt på én gang. Dommerne hadde tekniske problemer så jeg ble stående slik. Med ryggen vendt mot coachen, men fra matta. Jeg kjente på panikken. Angsten. Jeg hadde lyst til å løpe vekk. Løpe opp på tribunen og inn i Johnny sine trygge armer. Fake en akutt sykdom. Besvime. Jeg hadde lyst til å gjøre alt annet enn å snu meg å stille meg foran dommerne. Coachen sa noe til meg. Noe betryggende og fint. Jeg hørte ikke. Hørselen min var koblet ut. Klarsignalet kom og vi bukket til hverandre. Jeg snudde meg og vi bukket til dommerne. Bena mine beveget seg over matta. Jeg stilte meg opp. Annonserte poomsen min. Klarte å puste dypt før jeg startet. Masteren min hadde rett. Om hodet glemmer husker kroppen. Om man har gjort ting mange nok ganger. Jeg har gjort alt mange ganger. Kroppen husket.

Dette bildet er et godt eksempel på at jeg gjør stillingen og blokkeringen som er i mønsteret, men som man lett kan bruke som "finn fem feil" bilde.  

Jeg gikk første mønsteret mitt. Husket å bukke før jeg gikk tilbake til coachen. Jeg så hverken publikum eller dommerne. De satt bak hvert sitt bord med hver sitt nettbrett. På det prikket de inn hver gang jeg gjorde noe som ga meg minuspoeng. Jeg visste det, men så det heldigvis ikke. Synet var også nesten borte. Applaus. Jeg fikk applaus. Den hørte jeg. Der og da var det ikke viktig om folk klappet av høflighet eller fordi de synes det var bra. Spilte ingen rolle. Det var fint. Så gikk jeg igjennom hele prosessen igjen og gjennomførte det andre mønsteret også. Jeg besvimte ikke. Mistet ikke balansen. Gardina gikk ikke ned. Jeg gikk begge mønstrene uten å glemme. Absolutt alt annet enn feilfritt, men jeg gjennomførte. Jeg vant. Det var hverken medalje eller pallplass. Jeg hadde ingen konkurrenter. Det var bare meg med blått belte og i min alder. Jeg var i en bedømmelsesklasse med en annen som heller ikke hadde konkurrenter. Vi kunne ikke konkurrere om medalje eller pallplass fordi vi ikke hadde samme grad og alder. Om jeg hadde hatt konkurrenter hadde jeg neppe vunnet noen medalje. Jeg har en lang vei igjen å gå før jeg kan kalle meg en god utøver. Men jeg vant. Jeg vant over prestasjonsangsten. Den gjorde det vanskelig for meg, men jeg lot den ikke vinne. 

Det var fint og uvirkelig å se navnet mitt på tavlen. Jeg fikk 4.8 på første og 4.9 på andre poomse. Det var høyere poengsum enn jeg hadde forventet, og jeg ble så glad!

Dommerne kom med råd, tips og gode ord etter at vi var ferdige. Jeg tok i mot ros og ris og var fryktelig stolt og glad

Et bilde sier mer enn tusen ord <3

Følelsen etterpå var ubeskrivelig. Jeg var så uendelig lettet og stolt over meg selv. Kroppen ble fylt med glede og mestringsfølelse.  For et år siden hadde jeg aldri, aldri trodd at jeg noensinne skulle gjøre noe slikt som dette. At jeg skulle delta i en konkurranse. No way. Taekwondoen har gitt meg selvtillit og styrke. På flere områder. Jeg klarer mer enn jeg tror. Det gjør vi alle. Med trening, innsats og støtte kan man klare alt.

Johnny kom bort til meg. Han så på meg med et blikk som jeg aldri til å glemme. Det var verdt alt. Absolutt all svette, harde arbeid og alt mulig annet. Det var blikket til en som elsker meg. En som støtter, hjelper og er stolt av meg. Det å ha en på tribunen som er der bare for meg, som vil meg alt vel. Som vet hva det kostet meg. Det er ubetalelig. 

Denne uken har vi hatt teoriprøve, og i morgen er det gradering igjen. Jeg har grudd meg og kjent veldig på prestasjonsangsten på de foregående graderingene. Nå har jeg gjort noe som har vært mye mer utfordrende for meg. Nå håper jeg og tror at angsten har dempet seg. Om jeg klarer graderingen får jeg rød stripe på mitt blå belte. Samme som Johnny får. Det viser at vi er klare for mer kunnskap og skal forberede oss til rødt belte. Det får komme når det kommer. Når vi er klare.

Jeg gleder meg til neste konkurranse. Høres kanskje litt rart ut når det var så tøft for meg. Men det blir lettere. Akkurat som gradering blir en bedre opplevelse for hver gang. Jeg gleder meg også til morgendagen. Det er høytidelig og fint. Vi har en klubb med godt samhold og mye varme. Alle vil det beste for hverandre og støtter. Det er viktig. Å være der for hverandre. 

Ønsker dere en god dag og flott uke videre <3

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #prestasjonsangst #kampsport #kjærlighet #taekwondo 

 

10 timer taekwondo og Les Misérables

I løpet av de siste 6 ukene har Johnny og jeg vært i Operaen, Nationaltheateret og Folketeateret. Ballett, teaterstykke og musikal. Tre veldig forskjellige opplevelser, men samtidig er det noen likheter. Det er historier som blir fortalt. Enten ved dans, tale eller sang. Forskjellige historier som setter i sving ulike følelser. Får en til å leve seg inn i det som skjer på scenen. Det er dyktige underholdere. De som er med i stykkene har forberedt seg godt. Veldig godt. De har øvd og terpet på det som skjer i hvert eneste sekund av forestillingene. De vil gi publikum en flott opplevelse. Vise hva de kan. 

Jeg blir så fascinert av slike talenter. Men er det slik at alle som står på en scene er født med ett utrolig talent for det ene eller det andre? Jeg tror ikke det. Det meste kan læres. Bare man vil det nok. Ingenting kommer gratis. Det er hardt arbeid, tid og energi som gjør en god i noe. Gjør det mulig å leve av interessen sin. Lidenskapen sin. Eller å bli god i en idrett. Det har jeg fått erfare. 

Fredag etter trening hentet jeg datteren min på Gardermoen. Det er som alltid helt fantastisk. Jeg elsker å se hun komme ut fra flyplassen. Den følelsen når jeg endelig har hun i armene mine igjen. Ubetalelig. Selv om hun er 21 vil hun for alltid være min lille datter. Akkurat slik som sønnen min alltid vil være gutten min. Hjertene mine <3

Jeg kjørte Mariel på fest, og dro rett på jentekveld. Det var godt å se fire av de beste venninnene mine. Barndomsvenner. Jeg kom 3 timer etter de andre pga trening. Jeg fikk ikke blitt med de på tur i går av samme grunn. Sånn er det. Vil jeg bli god i Taekwondo må jeg være med på så mange treninger som jeg kan. Det er helt greit. Venner er der for hverandre uansett. Det er snakk om prioritering. Tirsdag møtte jeg en venninne, og vi spiste middag ute sammen. Vi fikk 1,5 timer før jeg måtte dra på trening. Man har alltid lyst til å være lengre sammen, men et kort treff er bedre enn ingen. 

Det var så gripende å se Les Misérables på lørdag. Selvoppofrelse. Lidenskap. Kjærlighet. Det var en veldig overveldende musikal på alle måter. Trist og flott på en gang. Jeg setter så stor pris på at Johnny inviterer meg med på slike opplevelser. Love it!

Det er mange år siden jeg har vært i Folketeateret. Der er det på tide med en renovering. Selv om man er der på grunn av forestillinger, er det hyggelig å være i et stilfullt lokale. Det kan man ikke si at Folketeateret er. 

Jeg elsker å gå på forestillinger med Johnny. Sitte og holde hverandre i hendene, nyte kjærligheten og hva som skjer på scenen. La seg bevege og leve seg inn i historiene. Amazing <3

Godt å pynte seg litt innimellom. Blir mye treningsklær og Taekwondodrakt i både hverdager og helger. 

Mor og datter på trening. Mariel er så sporty at hun tok på seg en drakt og ble med meg. Det var så utrolig fint å ha de timene med henne. Kjempekoselig å trene sammen. Vise hun hva jeg bruker uendelig mange timer på hver eneste uke. Denne helgen ble det 10 timers trening. Nesten 18 timer tilsammen denne uken. Det var fint å gi henne et innblikk i hva kampsport er. Min sport. Min datter.

 

At Mariel fikk bli med på en trening med konkurranseteamet, sier veldig mye om vår Master og om Romerike Taekwondoklubb. Jeg er så takknemlig og stolt over at jeg er en del av denne klubben. 

Nå har en ny uke startet. Til helgen er min første Taekwondo konkurranse. Kommer jeg til å være klar? Nok forberedt? Vil jeg skinne på matta slik som de jeg har sett i forestillinger skinner på scenen? Det kommer an på øyet som ser. I Johnny sine øyne vil jeg gjøre det bra. Han kommer til å se på meg med et stolt blikk uansett hvordan det går. Det er så utrolig godt å vite.

Jeg vet jeg har en lang vei igjen før jeg blir god. Det er helt ok. Jeg skal ta med meg erfaringene og lære av de. Jobbe fram mot nye mål. Lære så mye jeg kan. Ikke fordi jeg må, men vil. 

Ha en god uke <3

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #kampsport #lesmisoslo #trening #taekwondo #aktivlivsstil #aktivtliv

Ny uke, nye muligheter!

 

Mandag er en fantastisk dag! Tanken på at det ligger syv helt ubrukte dager foran meg liker jeg godt. Syv dager med muligheter. Det har vært perioder i livet da jeg synes mandager var et ork. Tanken på alle timene med jobb, stress og mas lå foran før en deilig helg kunne begynne. Slik burde det ikke være. Det er flest hverdager i en uke. Dager da vekkerklokken ringer og det er ting man må gjøre. Det gjelder å lage seg en hverdag man trives med. Vi er så heldige å bo i et land med så mange muligheter. Både når det gjelder jobb, utdannelse og fritidsaktiviteter. 

Johnny og jeg trener hver dag. Det er ikke et offer, men en berikelse. Det gir oss energi og glede. Styrke. Vi trener mest sammen, men også hver for oss. Fredagen ble avsluttet med 3 timer og 45 min med Taekwondo. Sliten, men glad da jeg kom hjem. Lørdag hadde vi ingen planer. Det var veldig godt med en dag vi ikke skulle noe, bare gjøre det vi hadde lyst til der og da. Det ble café, shopping og Fresh på kvelden. Vi hadde nesten hele Fresh for oss selv. Så uendelig mye bedre enn å sløve på sofaen med hånda nedi en eller annen godtepose. 

 

Lørdag var vi på café og shopping. Kjærestetid. Ingenting vi måtte eller burde - bare ville gjøre. Det er noe av det beste med helg. Det er viktig med balanse. Ta seg tid til kos. Slappe av. Nyte. 

I går kom jeg på den "smarte" ideen å dra til Romerike stadion for å løpe. Tror ikke det blir aktuelt før i mai eller juni.. Heldigvis var det brøytet en super løype rett ved.

Jeg er gift med verdens beste venn, treningskompis og kjæreste <3

 

Det var helt amazing å løpe i går. Solen varmet litt, det var nydelige omgivelser og koselig selskap. Følte meg helt "høy" etter løpeturen.

Koste oss på cafébesøk i Lillestrøm og en tur innom min yndlingsbutikk; Plantasjen. Det var faktisk Johnny som foreslo at vi skulle dra innom der. Han gjør så utrolig mye for at jeg skal ha det bra. Hver eneste dag. I hverdager og helger. Jeg er heldig.

Ha en flott mandag og en god uke. Lag deg gode, innholdsrike hverdager. Gjør ting du blir lykkelig av og som gir deg glede og energi <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #aktivtliv #aktivhverdag #trening #løping #kjærlighet

 

 

 

Beeing deeply loved by someone gives you strength

Beeing deeply loved by someone gives you strength -while loving someone deeply gives you courage ~ Lao Tzu

Lao Tzu var en kinesisk filosof som skal ha levd rundt det 6. århundre f. Kr. Lao var nok en romantisk mann. Dette bildet med denne quoten av Tzu la Johnny ut på sin Instagram konto her om dagen. Han er ganske romantisk han også. Jeg ble veldig glad og litt rørt. Den er så fin og sann. Man får styrke og mot av å elske og bli elsket. Det har man fått i alle tider. Vi setter begge stor pris på å ha en idrett til felles. Hver kveld er det trening, og det hadde ikke vært like enkelt å få til eller å prioritere om vi ikke hadde gått dit sammen. 

Endelig begynner all treningen og uttøyingen å gi resultater. Jeg har blitt mykere enn jeg noensinne har vært. Kanskje med unntak da jeg var barn.

Godt å trene sammen. Motivere hverandre, hjelpe og støtte

Ingenting kommer av seg selv. Det er hard jobbing som gir resultater. As simple as that. Jeg har en lang vei igjen for å bli god i Taekwondo. Det har vi begge. Vi har blått belte. Det regnes som en av de lave beltene. Men vi har lært mye. Det gjør man når vi trener så mye som vi gjør. Alt legges til rette i klubben for at man kan bli god. Veldig god. Det er bare opp til oss. Hvor sterkt ønsker vi å nå mål/målene våre? Trenger man egentlig mål for å få noe ut av en idrett? Det er nok veldig individuelt. Noen kan holde på med en idrett i årevis uten å ha noen mål. De vil bare holde seg i form og ha det gøy. Det er ikke noe i veien med det. Det viktigste er at man trener.

Jeg setter meg alltid mål. Grunnen til det er at jeg liker å ha noe å jobbe mot. Måle meg. Jeg er med på løp fordi jeg vil se hvordan jeg ligger an i forhold til andre på min alder. Da får jeg en viss pekepinn på om formen er bra, og om jeg trener "riktig." Når det gjelder Taekwondo er målet hele tiden å tilegne meg nye kunnskaper og oppnå nye beltefarger. Det betyr nye utfordringer og erfaringer. Nå skal jeg også snart være med i min første konkurranse. Det blir spennende og gøy å se hvordan det går. Hvordan er mine kunnskaper og forståelse i forhold til andre med min beltefarge? Hvordan ligger jeg an? Om jeg havner nederst på pallen blir jeg gretten og sur. Jeg er en sykt dårlig taper og ordtaket "tap og vinn med samme sinn" og "det viktigste er å delta" er jeg ikke så god på. Det kommer til å gå fort over. Jeg vet at det er bare én jeg kan skylde på om det skulle skje. Meg selv.

Kamptrening er kjempegøy - svetter som en gris og blir sykt sliten. Love it!

Når jeg er med på løp gjør jeg det bra. Jeg er vant til å komme høyt opp. Høres cocky ut, men det er fakta. Grunnen til det er at jeg ventet med å delta i løp til jeg hadde trent så mye at jeg var blitt god. Jeg var så godt forberedt at jeg gjorde det bra. Første løpet mitt var 3 km og jeg løp på 11.13. Det er fort. Veldig fort. Jeg har aldri løpt så fort i hele mitt liv og kommer mest sannsynlig aldri til å gjøre det igjen. Det skjedde noe med meg da jeg fikk et nummer på trøya og det var publikum. Jeg løp til det verket i brystet og jeg trodde at jeg skulle besvime eller at lungene skulle kollapse. Så meg rundt og så mange fra Røde Kors i løypa. Tenkte at det gikk bra om jeg svimte av med så mye helsepersonell tilstede. Jeg svimte ikke av. Ikke fikk jeg lungekollaps eller noe annet heller. Det skjedde ingen verdens ting - bortsett fra at jeg ble stolt som en hane og følte meg høy i mange dager etterpå. Deilig. Min aller største motivasjon er at idrettene skal gi meg glede. Jeg skal glede meg og se fram til hver eneste trening og løpetur. Etter trening skal jeg føle meg glad, tilfreds og lykkelig. Det er akkurat slik jeg har det i dag. Og forhåpentligvis i mange år framover.

Johnny trener på Fresh fordi han liker det. Jeg trener der fordi jeg prøver å holde meg skadefri slik at jeg kan drive med idrettene jeg elsker. Taekwondo og løping. Og fordi styrketrening er bra for alt.

Nå skal jeg snart konkurrere i noe som jeg ikke er så god i enda. Poomsae. Mønster. Men jeg gjør alt jeg kan for å stille så godt forberedt som jeg kan bli. Jeg trener hardt og målrettet. Og det viktigste av alt - jeg har en mann som elsker meg. Som jeg elsker så uendelig høyt tilbake. Det gjør meg sterk og modig. Jeg kommer til å kaste meg om halsen hans etter konkurransen. Enten er jeg glad og høy, eller gråter av skuffelse. Det er lov og greit. Jeg kommer ikke til å late som om det går helt fint å tape. For meg gjør det ikke det. Mitt konkurranseinstinkt er sterkt. Om det skulle skje er det bare å brette opp armene og jobbe hardere. I Johnny sine armer kan jeg være sterk eller sårbar. Jeg kan være redd, modig, lykkelig eller lei meg. Det er helt fantastisk. 

Denne uken har gått med til trening. Jeg har også vært på kaffedate med Johnny, møtt en venninne til lunsj og hatt besøk av en annen venninne. Begge to har jeg kjent siden barneskolen. Herlig. Jeg har også fått lest litt bøker. Kjærlighetsromaner. Jeg studerer for meg selv hva det er som gjør at noen lykkes med historiene sine. Hva er hemmeligheten for at en historie blir solgt til 15 land og solgt i hundretusenvis i antall? Som jeg har skrevet om tidligere skriver jeg på en historie selv. Da er det greit å gjøre litt research. Forberede meg. Øve og trene. Slik det er med idretten. Man når ikke mål om man ikke jobber hardt. Det er det eneste som er sikkert. 

God helg <3

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #kjærlighet #trening #taekwondo #aktivlivsstil #aktivtliv #løping #kampsport

Bravissimo!

Sist gang jeg var her satt jeg bare å tenkte på hvordan jeg kunne komme meg ut. Jeg tenkte på hva slags unnskyldninger jeg kunne bruke for å få dra hjem. Kanskje jeg hadde litt vondt i blindtarmen? Migrene på vei? En død hund eller en syk slektning? Jeg var 14 og så på "Vilanden" eller "Et dukkehjem" med klassen og lærere. Obligatorisk. Litt usikker på akkurat hvilket stykke det var. Forferdelig kjedelig var det i alle fall. Mine tenåringsøyne så ikke skjønnheten i bygningen eller i stykket. Jeg klarte ikke å leve meg inn i historien som utspant seg foran øynene mine. Eneste jeg tenke på var at dette var noe av det verste og kjedeligste jeg hadde vært med på i hele mitt liv. Jeg skulle aldri tilbake dit!

Nationaltheateret har blitt litt glemt for vår del. Da barna mine var små tok jeg de med inn i bygningen. Jeg ville de skulle få se hvordan det så ut inni. De ville fortest mulig ut derifra for å leke. Det er eneste gangen jeg har vært der siden jeg var 14 - inntil i går. Jeg tror min opplevelse som "fjortis" har satt sine spor. Det å gå å se på et teaterstykke har ikke vært noe jeg har prioritert. Alt mulig annet har lokket. Ballettforestilllinger, konserter og musikaler. 

 

Johnny foreslo at vi skulle gå og se et teaterstykke. Jeg er ikke 14 lenger. Ting kunne ha forandret seg. Jeg har forandret meg. Da vi gikk inn gjennom dørene ble jeg helt satt ut. Jeg hadde helt glemt hvor nydelig og flott teateret er. Det er som om man reiser flere hundre år tilbake i tid. Jeg kunne se for meg damer i fjonge hatter og nydelige kjoler skride opp trappen. Menn med sjakett og flosshatt. Nydelig. 

Stykket var så bra. Det var absolutt ingen komedie. Det er 70 år siden det ble skrevet, men like aktuelt i dag. Jeg levde meg inn i handlingen og nøt hvert eneste sekund. Dette var noe helt, helt annet enn opplevelsen min her for 27 år siden. Et vennepar av Johnny og meg var med, og vi spiste deilig middag på Eik etter forestillingen. En perfekt og koselig kveld. 

Vi var på farten allerede fra tidlig lørdag morgen. Det var Taekwondostevne på Jessheim. Klubben vår stilte med flere utøvere både i kamp og poomsae. Dette skulle være min første konkurranse. På grunn av influensaen som varte i flere uker måtte jeg stå over og vente på neste. Det føltes veldig greit i går. Det var godt å se på de andre. Være en støtte og support. Se og lære.

Godt å være publikum med Johnny og heie på teamet

Min utrolige flinke venninne. Her står hun foran dommere og publikum. Konsentrerer seg om jobben hun skal gjøre. Det ligger utallige treningstimer bak det hun presterte. Om 3 uker fra i dag er det jeg som står slik som henne. Alene midt ute på matta. Jeg er spent, men gleder meg masse. Gleder meg til å vise hva jeg kan (eller ikke kan) og til å være en av de som representere klubben vår. 

Mai Linn var amazing. Det synes dommerne også og hun fikk bronsje. Utrolig bra prestasjon og en stor motivasjon! Hun har jobbet hardt og stilte forberedt. Det er vel nøkkelen for å lykkes.

"Where there is preparation there is no fear" - Hwang Kee Disse ordene skal jeg ta med meg inn i de neste tre ukene. Jeg har jobbet hardt, og skal fortsette å jobbe - enda hardere. Jeg skal stille forberedt. Jeg skal stå på matta helt alene med hodet hevet - fordi jeg skal vite inni meg at jeg kan det jeg skal vise fram. Gleder meg!

 

Ha en fantastisk søndag!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #trening #nationaltheateret #kjærlighet #aktivlivsstil #aktivtliv #taekwondo

 

Livet forandrer seg

Noen år før jeg ble 40 kom jeg i 40-års krisa. Jeg hadde hørt om den, men trodde ikke at den virkelig eksisterte. Ikke før den rammet meg selv. Den var hard og brutal. Den fikk meg til å sette spørsmålstegn om jeg levde det livet jeg ønsket med rett person. Den var en stor grunn til at jeg "dro på ferie" som vi kaller det. Jeg dro med barna - uten mannen i mitt liv. Livet forandret seg drastisk. Vi kavet begge rundt i 1,5 år før vi tok til vettet og fant tilbake til hverandre. Heldigvis. Vi skjønner fremdeles ikke hvordan det skjedde. Det er ikke viktig. Det som betyr noe er at vi ble sammen igjen før det var for sent. Vi hadde begge forandret oss i løpet av den tiden. Til det bedre. Vi lærte å prioritere hverandre, vise respekt og snakke bedre sammen. Hver dag er jeg takknemlig for at det skjedde. Alt. Både "ferien" og det at vi ble kjærester igjen mens vi fremdeles var separert. Vi fikk en second chance. Vi fylte ut papiret på at vi flyttet sammen igjen og opphevet seperasjonen. Det var nesten som jeg forventet å få et brev tilbake hvor det sto gratulerer, lykke til og fint at vi ikke ble nok et bidrag til skilsmissestatistikken. Det kom aldri. Livet fortsatte slik det hadde vært før "ferien." Bortsett fra at vi hadde det supert sammen som par.

Familiemiddag på Egons sist søndag. Du gjør meg så uendelig lykkelig, Johnny

5 måneder senere var dagen kommet da datteren min skulle flytte til Danmark. Hun hadde fylt 20 år og ville utvide horisonten. Hos kjæresten i København. Igjen forandret livet seg. Min lille datter som for en liten stund siden løp rundt med dukkevogn og fletter i håret. Jeg hadde hatt henne hos meg hele livet. Helt siden jeg var like gammel som det hun var da. Jeg har ikke vært voksen uten å være Mamma. Vet ikke hvordan det er. Nå er jeg plutselig midt i livet, har en voksen datter og en sønn som fyller 18 om noen få måneder. Jeg øver meg fremdeles på å være Mamma for store barn. Heldigvis har jeg sønnen min hos meg - og det i mange år til forhåpentligvis.

Tirsdag denne uken fylte Mariel 21 år. Det var den første bursdagen i livet hennes vi ikke var sammen. Jeg husker alle bursdagene til barna. Den første feiret vi når hun var 6 måneder. Det er vel egentlig ingenting som heter halvtårsbursdag, men det brydde jeg meg ikke noe om. Det var masse gjester, kaker og kos. Mariel var hjemme sist helg og dro hjem mandag morgen. På tirsdag var det derfor ikke så lenge siden jeg hadde sett henne. Kun ett døgn. Vi hadde kontakt på messenger, telefon, snap, facebook og Instagram. Heldigvis. Kjæresten hennes laget en super dag og hun var så glad. Det betyr alt. At barna er lykkelige. 

Bildet øverst i blogginnlegget er fra 20. februar 1997. Jeg blunket og så har Mariel plutselig blitt en ung, vakker dame <3

Mariel har funnet mannen i sitt liv <3

Denne uken har gått med til 10 timer med Taekwondo trening, og jeg skriver en historie. En kjærlighetshistorie. Jeg elsker å skrive, og har bestemt meg for å gjøre noe med det. Jeg satt her om dagen og tenke på hvordan livet forandrer seg. For 13 måneder siden visste jeg egentlig ikke helt hva Taekwondo var. Nå er det en stor del av livet til Johnny og meg. Det er også en forandring. Jeg skal være med på min første konkurranse allerede 18. mars. Jeg skal stå rak i ryggen på matta og vise hva jeg kan. Uten at prestasjonsangsten tar over. Jeg skal lukke ørene for støy rundt meg, og ikke se på dommerne. Glemme at det er tilskuere og konkurrenter der. Det er på tide at prestasjonsangsten forsvinner ut av livet mitt. Jeg er voksen nå. Godt voksen. Jeg har kommet meg igjennom 40-års krisa, "ferie" og at datteren min har forlatt redet. Jeg har vunnet tilbake kjærligheten. Da er jeg sterk nok til å vinne den 18. Ikke selve konkurransen, men vinne over prestasjonsangsten. Sceneskrekken. Den må vike til fordel for min lidenskap til Taekwondoen. Livet forandrer seg hele tiden. Vi forandrer oss. Hva og hvem vi prioriterer, hva vi vil bruke tiden på og interesser. Det at vi blir eldre får vi ikke gjort noe med. Men vi kan sørge for å ha det bra - leve et rikt og meningsfylt liv uansett hvor gamle eller unge vi er. Jeg tenker at det handler om å gjøre det beste ut av alle situasjoner. Ta utfordringer og tørre å prøve. Det gir i alle fall meg et rikt og spennende liv. 

Slitne, men lykkelige etter kamptrening

Målet med historien jeg skriver på er at det engang skal bli en bok. Jeg vet ikke om jeg noensinne blir ferdig med den. Om jeg blir det, er det mest sannsynlig ingen forlag som vil gi den ut. Det spiller egentlig ingen rolle. Jeg skriver mest fordi jeg liker det. Livet har blitt slik at jeg har tid akkurat nå. Det gir meg glede. Jeg prøver. Det er det viktigste. Livet er her og nå - ikke neste uke eller år. Ingen har garantier for noenting her i livet. Gjør det du tenker på og har lyst til! Mens jeg sitter her og skriver ser Johnny på TV. Jeg så med et halvt øye bort dit nå. Det er et program som handler om en 90 år gammel dame. Familiemedlemmene hennes har samlet dikt hun har skrevet og det har blitt en bok. Som nå har blitt gitt ut. Hun har dermed blitt forfatter i en alder av 90. Nok et bevis på at det er aldri for sent. For kjærligheten eller for noe som helst annet.

God helg!

"Enjoy life now. This is not a rehearsal." Berta Lippert

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #kjærlighet #ekteskap #aktivlivsstil #aktivtliv

Endelig hjemme

51 dager. 1224 timer. 73440 minutter. Vi har aldri vært så lenge fra hverandre før. Da datteren min fylte 20 år hadde vi ikke vært borte fra hverandre i mer enn 1 uke av gangen. For snart ett år siden flyttet hun til Danmark. Kjæreste og en spennende tilværelse i København lokket. Det er bra. Man skal utforske verden, prøve noe nytt. Hun var klar. Ikke jeg. 

Mariel har vært veldig flink til å komme hjem ofte. Gjennomsnittelig en helg i måneden. Det er så utrolig deilig å få henne hjem. Hver gang hun reiser er det som om hjertet mitt brister. Jeg gråter og er så utrolig lei meg. Hverdager. Helger. Jeg føler det er så mye jeg går glipp av. Noen ganger savner jeg henne så mye at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre. Da går jeg inn på rommet hennes som står urørt. Tørker støv. Ser på tingene hennes. Hun er lykkelig i Danmark. Det betyr selvsagt alt. Det er egoismen i meg som vil ha henne nærme. Mariel har blitt en selvstendig, ung dame. Det har hun egentlig vært lenge. 

Jeg startet helgen med en liten løpetur i skogen. Endelig er jeg frisk nok til å løpe etter influensaen. Det var så utrolig godt å komme seg ut i skogen. Kjenne at kroppen jobbet. Bli varm og god. Herlig. Kvelden gikk med til ukens 5. taekwondotrening. Johnny og jeg rakk å bli med på 2 av de 3 timene fredagstreningene varer. Vi måtte gå for å hente Mariel og samboeren hennes Mads, på Gardermoen. Min datter og svigersønn. Hva skjedde med tiden? Hvor ble min lille, søte datter av? Nå har hun blitt så voksen. Like søt, men vakker og sterk. Jeg er heldig. Hun er så forelsket i samboeren sin. De to er et flott par på alle måter. Ingenting gleder et morshjerte mer enn når barna er lykkelige.

Deilig å løpe i skogen. Jeg tok sjansen på å løpe i lysløypa, men unngikk selvsagt skisporet. Skiløpere hater løpere. I beste fall kunne jeg fått litt kjeft - i verste fall en stav i ryggen. Det gikk bra. Fikk bare noen stygge blikk. Det kan jeg leve godt med ;)

Vårt faste fredagsrituale - sushi og trening 

Jeg kunne nesten ikke vente med å se de på Gardermoen. Flyet var forsinket og minuttene sneglet seg av sted. Plutselig så jeg de. Mariel kom løpende mot meg med et stort smil om munnen. Vi kastet oss rundt halsen på hverandre. Det var så utrolig deilig å klemme henne. Holde hånden hennes. Ha henne nære. 

I dag våknet jeg 07.30 selv om vi la oss litt sent. Det var akkurat som om underbevisstheten min visste at Mariel var hjemme. Ville ikke kaste bort tiden med å sove lenge. Mariel, sønnen min og Mads våknet ikke like tidlig. Johnny og jeg benyttet derfor tiden etter frokost til å løpe en tur. Deilig å komme seg ut. Det var minus 9 grader ute, men vi kjente ikke kulden. Før etter en stund. Fingrene mine ble kalde. Veldig kalde. 200 meter hjemmefra visste jeg ikke hvordan jeg skulle komme meg hjem. Det verket i fingrene og neglene. Ordet neglesprett dukket opp i hodet mitt. Kan man miste neglene om man fryser nok? Da var mine i så fall i faresonen. Det gjorde så utrolig vondt. Løpevantene mine er absolutt ikke laget for en norsk vinter. I vert fall ikke denne vinteren.

Deilig å løpe før kulda tok overhånd 

Etter en lang, varm dusj var jeg ok igjen. Mariel, svigersønnen og jeg dro på Strømmen Storsenter en tur. Så koselig dag med litt shopping og være sammen. Mariel og Mads skal i dåp i morgen, og vi kjøpte gaver og litt annet. Votter til å løpe med fikk også bli med meg hjem. Jeg nøt hvert sekund med de. Johnny er så sprek at han valgte å ta en lang økt på Fresh. Spreke mannen min. Noen ganger lurer jeg på hvor han henter all energien sin fra. Det er noe i det at jo mer energi man bruker, jo mer får man. Det stemmer. 

Jeg elsker deg, Mariel og er så glad for det gode forholdet vårt!

De unge dro på fest, og nå nyter Johnny og jeg en rolig kveld hjemme med et par glass (velfortjent) vin. Vi har trent ca 12 timer hittil denne uken. Deilig. 

Ha en flott kveld og god helg videre <3

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #trening #aktivtliv #aktivlivsstil #barn #kjærllighet #løping

 

 

Onegin - en historie om kjærlighet

Jeg har aldri blitt så grepet av en forestilling før. Fra første scene var jeg solgt. Den nydelige musikken til Tsjajkovskij strømmet utover salen. Danserne fortalte en historie uten å si et eneste ord. En ulykkelig kjærlighetshistorie. De forteller med kroppene og ansiktene sine. Jeg ble så rørt. Hadde lest historien på forhånd. Ikke hele romanen til Pusjkins, men et sammendrag. "Klassisk ballett som treffer deg midt i hjertet," skrev operaen.no. De hadde helt rett. 

Foto: Den norske opera & ballett

Vi satt i mørket i salen. Gode plasser. Holdt hender som vanlig. Jeg så bort på Johnny. Jeg så på den fine munnen hans. Det to dagers lange skjegget. Øynene. De vakre, snille øynene. Han så på meg og smilte. Kysset meg forsiktig. Det er noe av det aller beste jeg vet. Å gå i operaen og se på klassisk ballett. Med Johnny. Det er bare to måneder siden sist. Men jeg har ikke sett noe som dette. Det er sjelden et stykke får tårene mine til å flomme over. Flere ganger. Når teppet gikk ned var jeg helt ferdig. Utladet. Tårene ville ikke stoppe å renne. Jeg lot de. Det er godt å leve seg inn i forestillinger. La seg rive med. Jeg tenker at det må jo være det optimale med å være danser eller å underholde på andre måter. Få publikum til å leve seg inn. Vi har vært her mange ganger før. Når vi var fra hverandre - eller når jeg var på ferie som vi kaller det - var jeg ikke i operaen. Fikk meg ikke til det. Etter at vi på mirakuløst vis fant tilbake til hverandre for snart 1,5 år siden dro vi igjen i opreaen. Det var noe av det første vi gjorde. Den tiden gjennomgikk jeg samtidig et helvete jobbmessig. Jeg klarte ikke helt å nyte den gangen. Tusen tanker strømmet gjennom hodet mitt. En blanding av svik, skuffelse men samtidig kjærlighet. Nå var det annerledes. Jeg var 100 % tilstede. Lykkelig. Full av kjærlighet.

Jeg hadde gledet meg i flere uker. De siste 14 dagene har jeg vært hjemme med influensa. At vi skulle ut på date og i opreaen har vært en skikkelig gulrot. Når man gleder seg så mye til noe kan fallhøyden være stor. Det var den absolutt ikke i går. Vi spiste ute før forestillingen. Jeg elsker å spise ute. Slippe å lage mat. Bli servert. Snakke om alt og ingenting. Pynte seg. Gud hvor deilig  det var å pynte meg i går. Har dasset rundt i pysj og ull mens jeg var syk. Følt meg forferdelig. I går krøllet jeg håret, sminket meg og tok på neglelakk. Godt å føle seg fin. Johnny er veldig flink til å få meg til å føle meg vakker. Uansett. Selv 11 år etter at vi ble sammen er han like flink til å gi komplimenter. 

 

Resten av helgen prøvde jeg å slappe av og bli helt frisk. Lørdag dro vi ut på café en liten tur. Liten mini-date. Hadde så lyst til å trene med klarte å la være. I dag føler jeg meg piggere og skal prøve. Taekwondo trening med Johnny. Savner å trene. Veldig. Har også savnet å se venninna mi som jeg trener med. Er vant til å se henne mange ganger hver eneste uke. Det blir stas. 

Ut på mini - date lørdag. Har sett 3 sesonger av serien "Younger" mens jeg var syk. Amazing serie. Blitt litt inspirert av hun som har hovedrollen. Hun pynter seg alltid og har ofte fletter i håret. Og er like gammel som meg ;)

Jeg har fremdeles mange gode følelser i kroppen etter gårsdagen. De skal jeg gjemme i hjertet mitt. En flott opplevelse. Denne uken vet jeg blir bra. Jeg skal ta over instagram kontoen til Face denne uken. Veldig hyggelig at de spurte meg! Følg de (og meg) på @facecasting_

Eldste stesønnen og kollegaen hans kommer hjem fra onsdag til torsdag. Er så stolt av stesønnen min. Han har fått til så mye allerede. Han gjorde ferdig Masteren sin sist sommer, og nå har han sitt eget firma. Det blir så godt og fint å se de. Fredag kommer datteren min og samboeren hennes  hjem. De blir hele helgen. Gleder meg så utrolig mye. Kan nesten ikke vente til det blir fredag. Jeg skal kaste meg rundt henne og klemme henne så mye. Holde hånden hennes og se på henne. Min vakre, snille og gode datter. 

Kjærligheten er flott. Den er mektig, intens og spennende. Jeg er så glad jeg ikke endte som Tatjana i Onegin. Hun fikk aldri sitt livs kjærlighet. Det gjorde jeg. Vi har hatt våre humper i veien. Nå er veien fikset. Humpene er borte. For evig og alltid. 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #kjærlighet #onegin #ballett

 

Fordi jeg fortjener det!

Sist innlegg skrev jeg mandag for snart to uker siden. Jeg avsluttet med at uken hadde begynt annerledes. Hvor annerledes uken skulle bli var jeg i lykkelig uvitenhet om da. 

Jeg startet uken på Sabelink tattoo på Lillestrøm. Har lenge tenkt på en ny tattoo. For en stund siden googlet jeg og fant den perfekte! Akkurat slik jeg ville ha. 

Det er symbolet for styrke - med et hjerte under. Perfekt. Jeg har blitt sterkere de siste årene. På alle måter. Kjærligheten til barna mine, mannen min og venner har hjulpet. Jeg sendte snap til venninnene. Jeg fikk mange tilbakemeldinger om at den passer til meg. Det var godt og veldig hyggelig å høre. Jeg vet at dette ikke er det hotteste på tattofronten. Det bryr jeg meg svært lite om. Det er ikke så lurt å la seg rive med av trender når det gjelder tatoveringer. Piggtråd og tribal som var såå hot for endel år siden er ikke like fancy lenger. Derfor synes jeg det er mye bedre å velge noe som er viktig for en selv. Noe som har mening. Om jeg trenger styrke eller kjærlighet kan jeg se på armen min. På min nye tatto. Det er fint.

Utover dagen følte jeg meg rar. Varm og kald på samme tid. Alt begynte å gjøre vondt. Det ble ingen Taekwondo den kvelden. Det ble influensa. Jeg har aldri vært så syk i hele mitt liv. Orker ikke engang å tenke på hvordan jeg haddde det. Tirsdagen ringte jeg Johnny og ba han komme hjem fra jobb. Det har jeg aldri gjort før. Følte at jeg ikke klarte å ta vare på meg selv. Så fulgte en hel uke med feber og utrolig dårlig form. 

I dag var første dagen jeg følte meg sånn nogenlunde frisk. Bedre i vert fall. Jeg måtte ut. Har vært inne så altfor lenge. Det ble en skikkelig kosedag bare med meg selv. Spiste lunch og shoppet litt. Fant de fineste vårskoene jeg har sett i hele mitt liv. De fikk bli med hjem. Fordi jeg fortjener det. 

 

Tror jeg er i min "røde fase" 

 

Det beste med hele dagen var å sjekke posten. Der var det to håndskrevne konvolutter. En veldig hyggelig invitasjon til konfirmasjon. Det andre var fra datteren min. Et fantastisk, amazing, rørende og flott kort. Nydelige ord jeg ikke vil dele. De vil jeg ha for meg selv. Leste kortet mange ganger. Ble så utrolig glad og rørt. Hun elsker å skrive kort. Jeg elsker at hun elsker det. Jeg ønsker meg alltid kort til bursdagen min. Kort med gode ord. Det er den beste gaven jeg kan få. 

I ettermiddag har det vært sushi med gutta mine og nå straks Norske Talenter. Ser sjelden/aldri på TV men har blitt mye nå som jeg har vært syk. Ellers hadde det klikka for meg av kjedsomhet. Jeg er ikke skapt for å ligge i senga eller på sofaen.

Johnny er på trening. Han har trent nesten hver eneste dag. Synes det er imponerende at han trener uten meg. Vanligvis er jeg den mest ivrige. Men han har fått det inn i blodet. Blitt avhengig. Det er supert. 

Nå skal jeg vente enda et par dager med å trene. La kroppen få den hvile den trenger for å bli helt frisk. Gleder meg som en unge til å trene igjen. Savner Taekwondo og løping. Savner til og med kjedelige øvelser på Fresh. Det blir så fint å trene med Johnny igjen. Leve normalt. Merker hvor stor del av livet mitt trening er. Sist helg skulle Johnny og jeg løpe Winterrun i Oslo sentrum. Jeg måtte bare glemme hele greia. Det kommer flere løp. Heldigvis.

Neste høst blir det influensavaksine. Dette vil jeg ikke igjennom flere ganger. Aldri mer.

Ønsker dere en flott, aktiv helg <3

 

 

 

 

 

 

#helg #blogg #blogglisten #shopping #influensa #kjærlighet #tattoo 

Spenstig helg!

Fredag morgen møtte jeg min kollega som har blitt en venninne. Dagens oppdrag var å være statister i en dramaserie som kommer på TV2. Det er så fint å møte henne. Glade, morsomme og flotte Ingrid som jeg har blitt så glad i.

Det var som vanlig mye venting og litt jobb. Men jeg elsker det. Jeg så på skuespilleren som har en av hovedrollene. Hun levde seg så inn i rollen og var så flink. Tenk om jeg en dag får en slik rolle i en film? Tenk om jeg få leve meg inn i en stor rolle? Det hadde vært helt fantastisk. Det blir fantastisk. Man må ikke slutte å drømme selv om vi blir eldre. Jeg tror det er sunt. Jobbe fram mot noe. Drømmer og mål.

Venter på opptak. Har blitt gode på venting. Alt blir mye morsommere når man gjør ting sammen med en venn <3

Johnny og jeg startet helgen med 3 timer Taekwondo. Det er mye på grunn av et mål jeg har. Fredag var det nemlig bare 29 dager til min første konkurranse. Med det i tankene er det veldig enkelt å prioritere Taekwondo på fredagskveldene. Selv om det er trening hver ukedag. Vi får så utrolig bra undervisning. Nå framover blir det 5 kvelder med kampsport hver uke. Det er helt ok. Det gir meg og oss så mye. 

 

Spreke mannen min - hadde tydeligvis mer energi etter 3 timer med trening

Lørdag morgen dro jeg til Chateau Neuf. Denne gangen var det ingen forestilling jeg skulle på, men et kurs. Teaterkurs. Improteater for nybegynnere. Det er forskjellige grunner til at jeg meldte meg på dette. Det ene er at jeg tenkte det vil kunne hjelpe meg med prestasjonsangsten min. Den har blitt mindre - men ligger fremdeles der og lurer. Som et dyr ligger den og venter på å angripe byttet sitt. Det kommer brått på og alltid upassende. Dette kurset tenkte jeg skulle hjelpe meg litt å temme dyret. Få det mer under kontroll. Tenker spesielt på Taekwondo konkurransen. Jeg vil ikke la prestasjonsangsten ødelegge. Den andre grunnen er at jeg vil være enda bedre forberedt når jeg får oppdrag. Jeg har vært med på så mye spennende og gøy. Håper det fortsetter evig og med enda flere utfordringer. Større utfordringer. Et av mine mål for 2018 var å gå på et slikt teaterkurs. Check. Så får framtiden vise om jeg kommer til å gå videre med dette eller en annen type teaterkurs.

Spente damer før kurset. Veldig glad Ingrid og jeg gjorde dette sammen.

Kurset var bra, men jeg hadde håpet at jeg skulle bli pushet enda mer. Bli kastet ut på glattisen uten hverken skøyter eller brodder. Bli tvunget til å gjøre noe som er helt utenfor komfortsonen. Noe som trigger dyret. Får meg til å øve på å ta kontrollen over det. Det kommer på neste kurs. Om jeg velger å ta det.

Jeg hentet Johnny og vi gikk ut for å spise på Majorstua. Plan A var å spise på Delicatessen. Det var fullt. Plan B var Yaya's. Samme der. Det er ikke alltid jeg er så flink til å planlegge. I midt hode er det ikke fullt kl 17.30 på en lørdag. Butikkene er fremdeles åpne da og folk er vel på shopping? Tydeligvis ikke. De er ute å spiser. Min noe manglende planlegging funker nesten alltid bra. Men denne lørdagskvelden måtte jeg grave fram plan F eller noe. Fant en fin, ledig restaurant på Lørenskog. Rolig sted. Det viktigste er ikke hvor vi spiste, men at vi var på date. Johnny og jeg. Romantisk middag for to. Vi har bestemt oss for aldri slutte å date. Det er så viktig. Sette av tid til hverandre. Være kjærester. Det var så fint å sitte og se på mannen min. Fine, snille, elskede kjæresten min. Det var første gang på 11 år jeg spanderte middag på han ute. Johnny er så generøs og gavmild. Nå måtte jeg gi han middag som en av julegavene hans. Ellers hadde jeg aldri fått lov til å betale. Min gentleman. 

 

Restaurant Buen på Lørenskog. God mat og super service!

 

Søndag var det andre og siste del av teaterkurset. Etter et besøk hos nevøen min og samboeren hans kom jeg hjem til deilig middag og et lite glass vin. Middag med gutta mine. Deilig og fin avslutning på helgen. Nå er det mandag og en helt ny uke. Den begynte litt annerledes - det skal jeg fortelle om siden ;)

Ha en strålende uke!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #trening #teater #ekteskap #kjærlighet #aktivlivsstil #aktivtliv

 

 

 

Flyskrekk

Jeg hadde akkurat satt meg til rette i flysetet mitt. Var på vei til å finne fram øretelefonene og sette på musikk da purseren begynte å snakke. Han beklaget at vi lå 2,5 timer bak skjemaet. Grunnen til forsinkelsen var at det ikke var mulig å lande på grunn av dårlig vær. Jeg så ut av vinduet. Tåken hadde endelig begynt å lette.

Tåke er en sky som er i kontakt med bakken. Det er nesten som om den ikke forstår at den skal være i luften - opptil 6 kilometer - høyt der oppe. Kanskje den vil kjenne tryggheten det gir å ha kontakt med bakken. Men den hører ikke hjemme der. Over de høyeste skyene skal flyet jeg sitter i befinne seg om kort tid. Det er helt sykt å tenke på. En hel mil fra bakken. Det er langt. Jeg kan løpe en mil. Om jeg er rask bruker jeg 48 minutter på mila. Jeg grøsser ved tanken. Skyver det vekk. Orker ikke å tenke på det. Vil heller høre på musikken min og stenge det ute. Tankene. Redselen.

Før avgang. Jeg smiler, men inni meg er det kaos. Det er tivoli i magen og sirkus i hodet.

Purseren fortsetter å snakke. Jeg hører etter med et halvt øre. Vi må belage oss på kraftig turbulens. Nei. Nei, nei, nei! Det er ikke hva han skulle ha sagt. Han skulle ha fortalt noe om sikkerhetsrutinene, salg av ett eller annet - hva som helst egentlig, men ikke snakket om turbulens. Jeg klarer ikke å forholde meg til det. Tusen bilder raser igjennom hodet mitt. Jeg ser for meg at vi må sitte fastspente gjennom hele turen. Stengte toaletter. Ingen servering. Folk blir kvalme og kaster opp. Barn gråter. Flyet rister, detter ned i lufttomme rom og krenger fra side til side. Jeg kommer til å sitte stiv som en stokk. Med en redsel som tar over kroppen. Musikken klarer ikke til å hjelpe meg. Uansett om jeg hører på de beste sangene jeg vet om. Hendene kommer til å bli så svette at det drypper fra de. Halsen blir tørr som sandpapir. Hjertet vil dunke like fort som hos en hare. Harehjerte. Jeg kommer til å angre at jeg satte meg på flyet. Det pleier jeg å gjøre. Om vi kommer fram i live vil jeg være helt utslitt. Vi skal bli hentet av en sjåfør som kjører oss til neste flyplass. Der venter et lite fly som skal frakte oss til nord. Det kommer til å bli enda verre. 

Jeg kjennet at gardina holder på å gå ned. Det prikker foran øynene mine. Jeg blir svimmel, kvalm og uvel. Kjenner klumpen i halsen. Jeg vil ut av flyet. Aller helst vil jeg dytte opp døra og løpe ut derifra. Løpe helt hjem. Det kan jeg ikke. Jeg er nødt for å bli med dette flyet. I kraftig turbulens. 

Det lyser nok lang vei at jeg er redd. En av kollegaene mine sier at jeg bør si ifra til flyvertene. Det vil hjelpe meg. Jeg tar meg sammen og reiser meg opp. Går gjennom midtgangen på ustøe ben. Tårene presser på da jeg begynner å snakke. Den søte, middelaldrende flyvertinnen smiler til meg. Et ekte, varmt smil. Hun takker for at jeg fortalte det. Hun skal hjelpe meg. Om jeg blir redd kan jeg sitte foran hos de eller kapteinen. Jeg klarer ikke å høre alt hva hun sier, men det er betryggende ord. Kabinbesetningen vil også hjem til middag. De har ingen ønske om å dø - hverken i dag eller noen andre dager. Kapteinen hadde ikke fløyet om det hadde vært farlig. Dette er ting jeg vet og har hørt så mange ganger før. Men uansett så hjelper det å høre det igjen. 

Jeg setter meg. Setter telefonen på flymodus og musikk. Gruer meg så mye at jeg holder på å kaste opp. Må ta meg sammen. Jeg vil se verden. Reise og oppleve nye steder. Varme og sol. Denne gangen er det jobb. Jeg er så heldig som har fått denne muligheten. Alle tankene flyter rundt som en lapskaus og jeg må jobbe med meg selv. Meditere. Jeg kan prøve å meditere. Masteren vår på Taekwondoen har lært oss enkel meditasjon. Han sa vi kan bruke den i forskjellige situasjoner. Jeg bestemmer meg for å prøve. 

Flyet begynner å kjøre. Først sakte og så øker farten. Vi kjører i flere hundre kilometer i timen. Jeg lukker øynene. Tvinger bort lapskausen i hodet mitt. Fokuserer på musikken, så på pusten. Puster inn med hele magen. Holder pusten mens jeg teller. Puster ut. Teller før jeg puster inn igjen. Gjentar dette mange ganger. Jeg sitter ikke i et fly og venter på turbulens. Jeg er ute å løper langs veien på Island. Hestehalen svaier i vinden. Den friske luften treffer meg i ansiktet. Jeg ser rundt meg. Det er fjorder og fjell så langt øyet kan se. Krystallklart vann. Jeg løper og løper. Holder pusten lengre og lengre for hvert åndedrag. Det begynner å gå av seg selv. Hjertet dunker normalt. Jeg har ikke harehjerte. Det kjennes ikke ut som om jeg skal få hjerteinfarkt når som helst. Det er under kontroll. Hendene er klamme, men that's it. Jeg sitter med øynene igjen og mediterer. Plutselig hører vi signalet om at vi er i marsjhøyde. Vi kan ta av beltet om vi vil. Gå på do, eller hva vi måtte ønske. Det er nesten ikke turbulens. Heldigvis. Det gikk bra - som det alltid gjør. Jeg gjentar meditasjonen på vei ned. Vi blir hentet og kjørt til neste flyplass.

Jeg fikk løpt på Island. Det var akkurat slik det var i tankene mine. Like herlig. 

Jeg har ikke googlet hva slags fly vi skal kjøre med. Ville ikke vite. Jeg blir glad da det er et mellomstort fly. Et propellfly. Det blåser veldig og jeg går inn i flyet. Rad 13. Selvsagt. Det er to seter på hver side av midtgangen. Trangt, men langt. Over 20 rader. De sier ingenting om turbulens. Heldigvis. Før jeg vet ordet av det er vi på vei opp i luften igjen. Jeg mediterer. Flyet rister og krenger. Det er turbulens. Tankene tvinges vekk av meditasjonen. Jeg overvinner frykten. 

 

Trodde ikke de hadde rad 13 på fly

Vi er raskt oppe i marsjfart. Blir servert litt drikke. Flyturen skal bare ta 45 minutter så det er straks klar for landing. Har aldri fløyet så kort før. Så kommer turbulensen. Det er dårlig vær. Flyet rister, detter litt og gjør alt jeg er redd for. Jeg mediterer for harde livet. Hendene blir svette. Våte. Men hjertet er rolig. Angsten tar ikke overhånd. Jeg ser ut av vinduet. Ser rett på propellen. Det har blitt mørkt ute. Jeg lukker øynene igjen og puster. Orker ikke å bli redd. Minner meg selv om at kapteinen er vant til slikt vær. Vi er tross alt på Island. Jeg sitter på rad 13 - i kraftig turbulens - med øynene lukket. Jeg smiler. Av alle rare ting i hele verden sitter jeg helt rolig og mediterer med et smil om munnen. Det går bra. Jeg vet det kommer til å gå bra. Dette er noe jeg så gjerne vil være med på. Da må jeg fly. I løpet av dette året vil jeg til New York. Det har jeg ønsket så lenge. Men flyskrekken har stoppet meg. Jeg vil ikke lenger la det ødelegge for hva jeg vil. Det er så utrolig unødvendig og dumt. 

Jeg vil bli en av de som leser og koser seg på flyturer. Som klarer å spise og nyte. Det vet jeg kommer til å skje en dag. Ikke enda, men en dag. Jeg er på god vei. Meditasjon er noe jeg skal utforske mer. Det hjelper tydeligvis. Jeg skal bruke det når jeg flyr og i andre situasjoner jeg trenger det. Det er menneskelig å være redd for noe. Man kan ikke alltid styre det, men kontrollere det. Prøve, i alle fall. Jobbe for og mot det. En dag skal jeg være som tåken. Dra steder hvor jeg egentlig ikke hører hjemme - uten å være redd. Det er unaturlig for mennesker å være en mil fra jorden. Men det er det også å kjøre i over 100 km i timen i bil på veier. Det gjør jeg hver dag uten å tenke over det. Det er en del av hverdagen, ikke noe å være redd for. Jeg ser fram til den dagen jeg setter meg i et fly - som den naturligste ting i verden. Uten klamme hender skal jeg bestille meg noe å drikke. Jeg skal se ut av vinduet og nyte utsikten. Om det kommer turbulens skal jeg bare smile og sette meg godt til rette. Glede meg over at vi har muligheten til å fly. Det blir fint. 

Ha en strålende dag og god uke videre <3

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #flyskrekk #reise #norwegian 

Beste jobbdager - ever

Tirsdag dro jeg tilbake til Island. Denne gangen for å spille inn den siste scenen i filmen jeg er med i. Forhåpentligvis bare siste i min første film, ikke siste for evig.

Jeg har en liten rolle i en stor film. Kan vel nesten ikke kalle det for en rolle engang. Men jeg er med. Og det er jeg så utrolig glad for. Jeg har møtt og fått spille med noen av mine forbilder. Fantastiske, dyktige norske skuespillere. Både kjente og litt mindre kjente. Fått en ny venninne. Filmregissøren er en svært kjent mann i Hollywood. Han er amazing. Det er også resten av crewet og alle jeg har jobbet med. Jeg er dypt takknemlig for å være en del av dette.

For ett år siden var jeg "through hell and back" når det gjelder jobb. Jeg har vært i min dypeste dal og på de høyeste topper ila de siste 15 månedene. Det har vært som en rå karusell. 

"Life is like a box of chocolates. You never know what you're gonna get" - Forrest Gump 

 

Jeg tenkte på dette da jeg svømte rundt i den Blå Lagunen onsdag kveld. En lang dag med innspilling var over. Når jeg lukker øynene kan jeg fremdeles kjenne det varme vannet mot kroppen min. Jeg kan lukte svovel og se dampen fra vannet. Høre latteren fra de flotte kollegaene mine. Se rester av gamle vulkaner. Den stjerneklare himmelen. Smaken av smoothien fra baren man svømmer bort til. Jenta som delte ut deilige, naturlige ansiktsmasker, spurte om vi var på ferie. Jeg fortalte at vi var på Island på grunn av filminnspilling. Hun synes det var stas. Det synes jeg også. Er så stolt av dette. Virkelig. Det er deilig, flott og morsomt. Utfordrende og lærerikt. Det er nesten som om jeg må klype meg selv i armen. Alt av slitte ordtak passer inn. For det ER slik det oppleves for meg. 

Vi ble hentet på flyplassen og kjørt til hotellet. Denne gangen bodde vi midt i Reykjavik. Perfekt. 

Den deilige himmelsengen. Manglet bare å ha med Johnny på turen så hadde alt vært helt perfekt :)

Etter lunsj kom trangen til å løpe en tur. Fikk helt sjokk når jeg begynte å løpe - har aldri vært ute i så mye vind. Når de verste takene kom mistet jeg nesten pusten. Løp ned til vannet. Helt fantastisk. Kjente en dusj fra havet. Gjorde absolutt ingenting. Kjente meg så levende og frisk. En refreshing treningsøkt kan man si.

10 retters på en av de beste restaurantene i byen. Deilig mat og fantastisk selskap. Skulle ønske kvelden kunne vare evig.

 

Min nye venninne og kollega <3

Et par selfies er obligatorisk ;)

 

I går tidlig var eventyret over for denne gang. Jeg har med så mange gode minner i bagasjen som jeg aldri kommer til å glemme. Det er en kjær skatt jeg skal passe godt på. Nyte og glede meg over. Det samme skal jeg gjøre med de nye bekjentskapene. 

Johnny hentet meg på flyplassen. Min kjære, kjære snille mann. Det var så godt å være i armene hans igjen. Føltes så lenge siden jeg hadde sett han. Gud så deilig det er å elske og være elsket. Rakk hjem for å hive i oss litt sushi og skifte før kveldens trening. 

Johnny var så glad for å få meg hjem - og jeg glad for å være hjemme. Nå er det snart helg igjen. I kveld blir det 3 timer Taekwondo og kos med familien. Jeg skal også tenke på de fine opplevelsene jeg har hatt. De flotte menneskene, alt jeg har lært og sett. Glede meg til hva som kommer neste gang jeg åpner sjokoladeboksen. Det er noe jeg liker og blir glad av. Det vet jeg. Nå har karusellen stoppet og jeg har gått av. Jeg skal bare hoppe fra topp til topp. Om jeg skulle snuble og falle ned i en dal - er det greit. Johnny er der og hjelper meg opp igjen. My Wingman og beste venn. 

Ha en fantastisk helg!

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #trening #aktivtliv #aktivlivsstil #kjærlighet #jobb #reise

 

 

 

Oppdrag Island

Tirsdag dro jeg til Island. Jeg hadde gledet meg lenge. Har aldri vært der før. Alltid gøy og spennende med nye steder. Denne reisen var jeg ekstra spent for. Det var hverken ferie eller besøk jeg skulle på. Det var jobb. Vi har hatt flere innspillingsdager i Oslo - nå var det i et annet land.

Etter to flyturer og flere timer i bil var vi framme. "Vi" besto av tre anerkjente skuespillere, en ung gutt, moren hans og tre aktører fra Face Casting. En av aktørene var meg selv. Ganske uvirkelig egentlig. 

Klar for middag

Vi bodde på et bittelite sted som heter Siglufjordur. Nydelig natur. 

 

Onsdagen hadde jeg fri. Det er helt fantastisk å ha en hel dag til å gjøre det jeg ville. Eneste vi skulle møte opp til var kostymeprøve. Løping er den beste måten å se nye steder for meg. Det er så fint å løpe avgårde og ikke vite hva man kommer til å se. Jeg løp gjennom byen. Husene var lave og veldig like. Julebelysningen var fremdeles oppe på alle husene. De fleste har fargerike lys.

Rett utenfor byen viste Island hva det har å by på. Vill og vakker natur så langt øyet kunne se. Herlig. Jeg hadde lyst til å løpe mye lengre men må fremdeles være forsiktig med tanke på kneet. Og jeg måtte tilbake til kostymeprøven.

Utsikt fra hotellrommet mitt

Klar for middag dag 2. Første kvelden følte jeg meg litt "overdressed" så jeg tonet det ned en smule..

Dagen ble avsluttet med deilig, varmt utebad, gode samtaler og middag. Torsdagen var vi på sett, men ikke før ettermiddagen. Det ble mange timer med cafe, avslapning og jeg trente litt Taekwondo, poomsae. En liten powernap unnet jeg meg også. Deilig dag. Det gikk så fint på sett. Jeg elsker å være aktør for Face. Føler meg så heldig. Det har gitt meg så mange gode opplevelser, selvtillit og mestringsfølelse. Jeg møter mange flotte mennesker og får se nye steder. Feeling blessed <3

Å være aktør betyr mye venting. Det er helt ok for meg. Jeg har god tålmodighet og koser meg.

Fredag var det opp 05.30, frokost og så hjemreise. Gledet meg veldig til å se de hjemme og lengtet hjem. Borte bra, hjemme best. Det er helt sikkert.

Nå er det helg og kos med familien. Til uken skal jeg tilbake til Island igjen. Gleder meg så mye til nye, spennende dager. Denne gangen til et nytt sted. Både joggeskoene og badedrakten skal med. Alltid klar for trening. Håper muligheten byr seg for en løpetur. Og et bad i en varm kilde. Om det ikke skjer skal Johnny og jeg tilbake en langhelg. Kjærestehelg. Johnny har vært der før og vil vise meg severdighetene. Den blå lagune, Gullfoss og Thingvellir. Men først skal jeg konsentrere meg om å gjøre en så god jobb som mulig. Er så glad for den tilliten Face har vist meg og muligheten jeg har fått. Kommer aldri til å glemme denne opplevelsen. 

God helg videre <3

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #island #jobb #reise #trening #løping

Les mer i arkivet » Juli 2018 » Juni 2018 » Mai 2018
linnogjohnny

linnogjohnny

42, Oslo

"Perfect match" på 41 og 57 år :) Vi er kjærester, ektefeller, treningspartnere, bestevenner og hverandres coach. Livet vårt består av de store barna våre, kjærlighet, trening, venner, opplevelser og familie. Løping, taekwondo, turer og trening på Fresh er en del av vår hverdag. Vi lever akkurat det livet vi ønsker og inviterer deg med på reisen - og håper du blir inspirert til et mer aktivt liv og deler litt av din hverdag med oss

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker