Det første kysset

Dette bildet er fra forlovelsesdagen vår. Det var ikke vårt første kyss. I dag er det 11 år siden vi kysset for første gang. Eller rettere sagt jeg kysset Johnny.

Februar 2000 sto det på kalenderen. Jeg var på jobb. Ute skinte solen på snøen som hadde lagt seg som et hvitt teppe over Oslofjorden. Den nye direktøren skulle begynne. Jeg hadde fått i oppgave å vise han systemet vi brukte. Tenkte ikke noe særlig over det. Jeg var mer opptatt av det lille underet som var i ferd med å utvikle seg inni magen min. Om 4 måneder skulle jeg bli mamma igjen - denne gangen til en liten Prins. Jeg var på vei ut fra kontorlandskapet og over til kopirommet da jeg så han. Han sto og snakket med noen av de andre lederne. En middels høy mann med briller. Slank. Hårfargen var litt ubestemmelig. Fargecellene hans hadde begynt å gå tomme. Jeg synes han så ut som en snill, godt voksen mann. Jeg var 23. Han var 39. Middelaldrende, tenkte jeg. Jeg fortsatte å gå og det lille følget stoppet meg. "Hils på den nye direktøren vår" Jeg stoppet og rakte fram hånden min. Han så på meg og smilte. Da så jeg han ordentlig. De snille, vakre øynene hans ble omkranset av små rynker.  Den fine munnen som ble et stort smil. Hørte den fine stemmen hans. Han snakket østlandsdialekt med nord norsk intonasjon. Den gode hånden hans tok min. Jeg kjente noe rart i magen. Det var ikke sønnen min som sparket. Det var noe helt annet. Noe jeg ikke helt visste hva var. Jeg ble litt satt ut. Kjente kinnene ble røde og varme. Jeg hadde akkurat hilst på min kommende ektemann. 

 

Snøen hadde igjen lagt seg utenfor kontoret. Det var november 2006. Årets julebord var det store temaet i lunsjen. Vi snakket om artistene som skulle opptre, hva vi skulle ha på oss og hva som sto på menyen. Firmaet jeg jobbet i laget alltid så flotte fester. Jeg hørte etter med et halvt øre. Tankene mine var helt andre steder. Tenk om jeg fikk danse med han? Være tett inntil - om så bare i noen få minutter? Kanskje han ville sette seg ved siden av meg? I hvert fall i nærheten? Jeg kjente på sommerfuglene i magen. Jeg måtte innrømme det for meg selv. Jeg var forelsket. Dypt og inderlig. Vi satt rett ved hverandre på jobb. Det var kun en kollega og noen skillevegger mellom oss. Det var en lidelse å sitte så nær men allikevel så langt unna. Jeg ville så gjerne være inntil han. Kysse han masse og fortelle om mine følelser. Men det turte jeg absolutt ikke. Jeg håpet og trodde forelskelsen ville gå over. Men det hadde vart lenge.

Jeg hadde gjort mye rart. Meldte meg som assistent til å arrangere fjorårets julebord. Bare fordi han var i komiteen. Da fikk jeg sitte på i bilen hans og være nesten inntil. I alle fall nærme. Jeg fikk snakket med han på en annen arena. Vi undersøkte aktuelle steder for fest. Snakket om løst og fast. Jeg turte aldri å si hva jeg følte. Det passet ikke. I drømmene mine var jeg hans og han min. Jeg var så fascinert av han. Han virket så trygg og smart. Snill. Morsom. Spennende. Fin. Jeg var ikke helt meg selv rundt han. Kinnene ble stadig røde bare av at han snakket til meg. Det var vanskelig å konsentrere meg rundt han. Jeg så for meg at han skulle dra meg inntil seg når ingen så det. Kysse meg og si at han var forelsket i meg. Det skjedde selvsagt ikke.

Jeg pyntet meg på jobb. Meldte meg som loddselger til fredagenes vinlotteri. Da kunne jeg gå bort og småprate med han. En varm sommerdag tok jeg på meg en rosa, søt drakt. Den var litt for kort for å å bruke på et kontor men jeg brydde meg ikke. Ville så gjerne at han skulle se meg. Synes at jeg var fin. Jeg gikk bort til han og han ble sittende å måpe. Og kjøpte en haug med lodd. Yes! tenkte jeg - han liker meg. En dag han skulle komme bort til meg med noen oppgaver, fortet jeg meg å se i lommespeilet mitt. Så jeg ok ut? Han kom bort litt før jeg trodde - akkurat da jeg satt og så på meg selv i speilet. Veldig flaut. Kinnene ble så røde som de aldri har vært før. Fikk mumlet noe om at jeg hadde fått et hår i øyet. Slik var hverdagen i mange år.

Så var det tid for julebord igjen. Jeg pyntet meg. Gjorde meg så fin jeg kunne uten å overdrive. Da jeg kom var festen i full gang. Jeg snakket høflig med kollegene og så meg rundt. Der så jeg han. Johnny. Mitt livs store kjærlighet. Han kom bort til meg og småpratet. Forelskelsen sprengte i brystet mitt. Han kjente mange i lokalet men sto her med meg. Jeg ble litt smånervøs og sa jeg skulle kjøpe meg en øl. Han spurte om jeg kunne kjøpe en til oss hver og ga meg en seddel. Det føles rart og uvirkelig. Jeg sto i baren og skulle kjøpe drikke til meg og han - til oss. Vi fortsatte og prate. Bare vi to. Jeg hørte ikke musikken eller enset noe annet. Det var bare oss to i hele det store lokalet. Jeg så bare Johnny. Hodet føltes som bomull og jeg var ør. Det var ikke av ølen men av forelskelse. Etter en liten stund foreslo han at vi skulle gå utenfor en tur. Ute var det mørkt og kaldt. Så surt som bare en novembernatt kan være. Jeg enset ikke kulden. Jeg som vanligvis er så frossen. Kjente ikke annet en nærheten til han. Så munnen hans snakke men hørte ikke ordene. Endelig var anledningen der. Plutselig tok jeg rundt halsen hans og kysset han. Hva i alle dager var det som skjedde? Blyge, sjenerte meg? Kysse sjefen til sjefen min - rett utenfor julebordet? Jeg vet ikke. Kanskje var det mange års innestengte følelser. Eller skjebnen som dyttet meg mot han. Han trakk meg inntil seg og gjengjeldte kysset. Slik som jeg hadde sett for meg så mange ganger. Skjedde dette på ordentlig? Dagdrømte jeg? Drømte jeg? Det skjedde virkelig. Han likte meg også. Veldig mye. Jeg kjente en glede bre seg utover kroppen min. Sterke følelser jeg aldri har kjent før. I dag er det 11 år siden vårt første kyss. 17. november 2006. Jeg glemmer aldri den kvelden. Kjolen henger i skapet mitt fremdeles. Den passer perfekt. Akkurat som Johnny passer perfekt til meg. Og jeg til han. Nå og for alltid <3

På husjakt for mange år siden.. <3

 

#kjærlighet #ekteskap #blogg #blogglisten

Kom deg ut!

Noen ganger er det deilig å bo på landet. I går ville vi gå en tur og vi hadde ikke lyst å kjøre langt. Personlig er jeg veldig glad i vill og naken natur. Jeg liker det åpne, vide landskapet hvor det er mulig å se langt og vidt. Men det er ikke alltid det passer å bruke mange timer på en tur. Etter at klokka er stilt tilbake blir det i tillegg tidlig mørkt og da begrenser det seg selv hvor langt vi kan dra. Da er det perfekt å ha skogen rett bak huset. Vi er så heldig å bo på toppen av en ås. Bak oss skog så langt øyet kan se. Skog er ikke det samme som høyfjell, men det er supert for korte turer på ettermiddagen midt i uka.

Det går mot vinter nå. Gradestokken viser såvidt over null - så det er viktig å kle seg godt. Jeg orker ikke å fryse. Heldigvis har vi gode klær.

Dette er Linn sitt rette element og landskap. Jeg ser hun lyser opp når vi går langs skogsveien hvor hun har løpt så mange ganger. Hun kjenner hvert tre, hver stein. Her pleier jeg å øke farten sier hun. En ganske bratt og lang bakke. Jada sier jeg - det har jeg også veldig lyst til. Særlig. Jeg har også løpt her men deler ikke hennes passion i forhold til løping. Men det er viktig for meg å ha en viss kondisjon - så jeg løper - selv om jeg ikke liker det.

 

Sommer som vinter freser Linn rundt i denne løypa, de fleste gangene brekker hun av mot skogen og tar en rundløype på skogsstier. Løper som en gal på kryss og tvers i skogen - jeg forstår det jo ikke helt - men hun påstår at det er deilig, fantastisk og verdt hver kalori hun legger igjen langs løypa. Jeg prøver å overbevise henne om at de kaloriene trenger hun for å overleve.

Det er nesten mørkt når vi er gjennom men heldigvis er det flomlys i løypa. Skogsveien er kupert ca 3 km lang. Egentlig en skitrasse - men perfekt til tur med fineste kjæresten. 

Det som slår meg er at vi nesten alltid har veien og skogen for oss selv. Hvor er alle menneskene som bor her? Hvorfor bruker de ikke skogen? Stiene? Det er jo så fint her. Stille. Vakkert. Frisk luft. En god hånd å holde i. Vi er heldige. Priviligerte. 

 

 

#helg #kjærlighet #aktivtliv #blogg #blogglisten

 

"Don't let your weekend be your week end"

Helg. Fritid. Fri tid. Tid til å gjøre det man vil. Sammen og hver for seg. Ingen vekkerklokker. Lange frokoster. Cafè besøk eller annet besøk. Shopping. Gode middager. Trening. Jeg er veldig glad i hverdager. Men det er noe spesielt med helg. Denne helgen ble en aktiv kjærestehelg. Tidligere i høst hadde vi så mange planer. Nå har det vært godt med noen helger uten ting vi skulle. Bare gjøre om vi ville. Deilig. 

Vi trener nesten hver ukedag. Det har blitt veldig naturlig for oss å trene i helgene også. Det har ikke alltid vært sånn. Før hendte det seg at vi "havnet på galeien" en fredag eller lørdags kveld. Fest. Drinker. Festrøyking. Lakenskrekk. Dagen derpå. Tørst. Fyllesyk. Skrukkete hud. Ingen energi. Jeg var morsom på fest. Danset, sang karaoke og laget stemning. Noen ganger dro jeg fram gamle turntriks - om jeg var riktig i slaget. Det er ikke gøy lenger. Nå er det helt greit å være på fest, selskap eller andre sosiale settinger uten å drikke alkohol. Jeg kan danse og lage stemning. Det gjør meg ingenting. Kanskje jeg har blitt voksen. Eller har blitt trygg på meg selv. Det kan rett og slett være all treningen. Vil ikke ødelegge. Det er ikke verdt det. Jeg vet hva jeg foretrekker. Å våkne hver lørdag og søndag uthvilt. Starte dagen med en tur i skogen eller trening. Gjøre ting sammen med hverandre og andre. Dra på turer. 

 

Johnny har ønsket seg en pulsklokke en stund. Han synes det er lettere å kjøpe til andre enn seg selv. Det er en veldig fin egenskap, men det er også viktig å unne seg selv ting og opplevelser. Her om dagen fikk han "ånden over seg" og bestilte en fin klokke. Og en til meg. Min snille, generøse mann. Vi dro på shopping og hentet klokkene samtidig. Han klarte ikke å vente med å pakke opp klokka til vi kom hjem. Det er så fint å se han så glad og interessert. Jeg klarte forsåvidt ikke å vente med å pakke opp jeg heller.. Det kjennes godt å investere i noe som er bra for helsen. Noe som gir ekstra motivasjon til trening og sunn livsstil. 

Jeg kan fremdeles ikke løpe så det ble skogstur og trening på Fresh fredag, lørdag og i dag. Ikke fordi vi måtte men ville. Det er supert å trene på Fresh i helgene - lite folk og rolig stemning. Det er så utrolig godt å dra hjem etter trening - lage seg god mat og kose seg. Men veldig god samvittighet. Selvsagt skal man kose seg og spise god mat, godteri og ta et glass eller to. Men alt med måte. Å bruke helgen til å ligge på sofaen, spise usunt og masse godteri er ikke en bra eller fin helg for oss. Hvorfor skal det å kose seg egentlig være ensbetydende med å spise noe? Det er veldig mye annet som er kos. Jeg er ofte på cafè - i 9 av 10 tilfeller drikker jeg bare kaffe. Jeg trenger ikke noe mer for å kose meg. Kaffe og hyggelig selskap. Det er mer enn nok. Å starte en ny uke etter en aktiv og sunn helg er godt. "Don't let your weekend be your week end" leste jeg tidligere i dag. Det er bra ord. Lag deg selv flotte, aktive og sunne helger. Gjør det som gjør deg lykkelig. Som gir deg glede og energi. Ta sunne valg - fordi du fortjener det <3

 

 

#blogg #blogglisten #aktivtliv #aktivlivsstil #helg #trening #kjærlighet

Unnskyld, Bari!

Jeg må dessverre innrømme at jeg er litt komfortabel av meg. Bedagelig. Bekvem. Kjært barn har mange navn. Poenget er at jeg egentlig ikke liker så godt å bli sliten. Bli svett og få høy puls. Etter en lang dag på jobben er jeg ofte sammen med min gode venn Bari. Hun er så myk. Fin og mørk. Lukter alltid så godt. Stiller ingen krav til meg. Tar i mot meg med åpne armer. Vi sover sammen. Koser oss i hverandres selskap.

Linn har alltid irritert seg over dette vennskapet. Jeg forstår det. En dag sa hun at det var nok. Jeg fikk velge mellom henne og Bari. Tanken på å ikke være sammen med Bari er vanskelig. Vi har gjennom årene blitt nære venner, men jeg forsto til slutt at jeg måtte gjøre det slutt. Jeg er fremdeles sammen med Bari - men ikke så mye som før. Det har jeg ikke tid til. Med mindre jeg klarer å finne på en god unnskyldning når Linn vil trene og jeg ikke alltid er like motivert. Jeg simpelthen elsker den sofaen. 3 seter. Skinn. Svart. Deilig å ligge i. Et utmerket selskap en hel kveld.

I dag ble det trening og ikke Bari. Men ok - det jeg liker med trening er den følelsen jeg har når økta er ferdig. Mange ganger føler jeg at jeg har fått mer energi enn før treningen. Den gode følelsen av å ha tatt vare på kroppen. Vi har jo bare denne ene kroppen. Den skal jo vare en stund. Så hvorfor prøver jeg noen ganger å finne på gode argumenter for ikke å trene? For ikke å være i aktivitet? Hvorfor frister Bari noen ganger så mye at jeg klarer å overtale meg selv til å synke ned i henne?

Ferdig med dagens økt - gleder oss til Sushi

Min beste motivasjon. Min største inspirasjon til ikke å være sammen med Bari - er  min kjære Linn. Med sin utadvendte positivitet. Sitt store engasjement. Sin ekte innlevelse. De gode smilene. Tommel opp; hun klarer å motivere meg til å ta på treningsklær eller Taekwondodrakten. Jeg trenger Linn for å komme meg opp, ut og inn i treningssalen. Alle burde ha en treningsbuddy som Linn. Min egen supermotivator.

Unnskyld Bari for at vi ikke kan være så mye sammen som før men slik livet er nå - motiverer Linn meg mer enn du.

Er det rart jeg elsker denne sjarmerende energibunten?

God lørdag!

 

 

 

#trening #aktivtliv #aktivhverdag #kjærlighet #blogg #blogglisten #ekteskap

 

 

 

 

 

Hvorfor liker du Instagram?

Dette spørsmålet fikk jeg på et hageparty i sommer. Vi pratet om sosiale medier og jeg snakket varmt om IG. Jeg ble litt overrasket over spørsmålet. Liker ikke alle IG? Eller de fleste? Er det jeg som er litt over snittet interessert? Jeg synes IG er både morsomt, interessant og spennende. 

 

20. februar 2014 postet jeg mitt første bilde. 17 års dagen til datteren min. Jeg hadde kjøpt ny mobil - min første smarttelefon, faktisk. Mariel ga meg et lynkurs i bruk av IG, jeg tok et bilde av barna mine og så var jeg i gang. Veldig gøy. I begynnelsen brukte jeg IG som en utvidelse av Facebook. Bilder av det kjæreste jeg har - barna mine. Johnny, familie og venner. Skilpadda vår. Ferie. Selfies. Brukte ikke så mye tid på IG. Barna ble eldre og ikke så keene på at jeg la ut bilder av de. Så begynte jeg på Taekwondo i år. Var i tillegg blitt skadefri så jeg kunne løpe mye. Og trene på Fresh. Idrett og trening har aldri vært en så stor del av livet mitt som det er nå. Det gjenspeiles på IG. Jeg begynte å legge ut bilder fra løp, graderinger og trening. Det ble nesten som en offentlig treningsdagbok. Byttet navn til @runninglinnravn. Så begynte jeg å få flere og flere følgere. Ble repostet av forskjellige sider. Stor stas. Begynte å følge løpere og folk som har de samme interessene som meg. Jeg begynte å bruke mer tid på IG. I våres fikk jeg forespørsel om å være ambassadør for Conquer. Jeg - en 40 år gammel dame! Selvsagt måtte jeg si ja. Ble veldig stolt og glad. De valgte meg som en av ambassadørene fordi de mente jeg motiverte til en aktiv livsstil. Utstrålte treningsglede. Det er akkurat det jeg ønsker og brenner for. Få andre til å elske idrett og kjenne gleden ved å bevege seg. Leve et aktivt, sunt liv.

Det er godt å dele treningsgleden, skader og opp - og nedturer

Jeg følger folk og har følgere fra forskjellige deler av verden. Det er så utrolig fint å få et innblikk i hvordan andre har det, trener og konkurrerer. Oppdage at selv om vi bor langt fra hverandre er vi veldig like. Vi deler idrettsgleden. Jeg har også truffet flere av mine IG venner - både avtalt og tilfeldig. Superkoselig å ses "på ordentlig." Oppleve gleden når noen gjøre det bra på løp, trøste når det oppstår skader og heie på hverandre. Og akkurat det med å heie på hverandre er også noe jeg brenner for. Vi motiverer barna våre - og andres barn - til å oppnå forskjellige ting. Vi står på sidelinjen og heier de fram. Ser de, gleder oss over det de gjør - uansett om det er feilfritt eller ikke. Selv om de tar valg og interesserer seg for andre ting en det vi gjør, heier vi. Når vi blir voksne stilner heiingen. Vi heier fremdeles på barna våre - men hva med de rundt oss? Familie og venner? Bekjente? Hvorfor er vi ikke like flinke til å heie på hverandre? Er det sjalusi? Unorskt? Misunnelse? En jeg følger på IG skrev at "Oppnår du noe nevneverdig i USA er de raske med å hedre deg. De fyrer deg opp med entusiasme, de digger deg for innsatsen og gutsen, de oppfordrer deg til videre innsats. Her hjemme er du heldig." Hvorfor er det slik? Jeg la ut et bilde på Facebook 1.januar i år med et nyttårsønske for 2017. At vi skal bli flinkere til å heie på hverandre, motivere og backe hverandre opp -  uansett om man er bestevenner eller bekjente. Jeg ble derfor veldig glad da en venninne skrev til meg at hun digger at jeg er så flink til å glede meg på andres vegne samt å motivere folk rundt meg. Det er noe jeg jobber med å bli enda bedre til. Det kan alle bli flinkere til. På IG heier jeg på andre og får det samme tilbake. Jeg blir motivert av å se deres prestasjoner og trening. Der har jeg kontakt med andre som deler mine lidenskaper. De skjønner hva jeg legger ned av tid og energi i idrettene mine. Jeg skjønner de. Fremmede mennesker og venner som kan glede seg på mine vegne. Og jeg på deres. Der blir ikke innlegg oversett eller latet som om det ikke har blitt sett. Jeg har aldri opplevd noe negativt på IG. Tvert imot. Derfor liker jeg Instagram.

Ha en strålende uke videre og husk å heie på hverandre <3

 

 

 

 

#instagram #aktivtliv #trening #blogg #blogglisten #treningsglede

 

 

 

 

Eyes on the prize

Jeg elsker den quoten. Den er kort, men sier så utrolig mye. De ordene passer i mange sammenhenger. Til jobb, trening og i kjærlighetsforhold. De ordene får meg til å fokusere - minne meg på hvor jeg skal og hvorfor. Ingenting kommer av seg selv. Man må jobbe for det man vil oppnå. 

Siden januar har Johnny og jeg vært på 3 taekwondo treninger per uke. Denne uken ble det 4. Det blir det nok framover også. Hva er det som gjør at vi bruker nesten alle kveldene til dette? Hvorfor gidder vi? Hva går det utover? 

Så glad og fornøyd etter en av de første kamptreningene 

Jeg tenker tilbake. For snart ett år siden sa jeg ja til å prøve. Venninna mi hadde spurt meg lenge. Jeg - kampsport? Skjønte ikke helt hvorfor hun ville ha meg med. Jeg er jo en løper. Det er min greie. Og så var jeg 40 år - hvem begynner med slikt i den alderen? For ikke å snakke om Johnny - som er 16 år eldre enn meg. Det virket jo ganske meningsløst. Men hun er veldig god til å overtale så jeg sa ja til en prøvetime. Johnny hadde faktisk tenkt på dette i mange år. Men det hadde ikke blitt noe av tidligere. Vi møtte opp mandag 2. januar. Jeg var ganske spent, men hadde ikke så mange forventninger. Jeg hadde sett for meg at vi nye skulle få en rolig start. At vi kanskje skulle varme opp litt, høre litt om dette og se på. Slik var det ikke. Det var rett på. Venninna mi, som har sort belte 2. dan ble min partner. Det var både fint og litt flaut på en gang. Hun skal ha for at hun var så oppmuntrende. Jeg kan tenkte meg hvordan jeg så ut. Armer og bein i alle retninger. Stiv som en stokk. Jeg ble veldig overrasket over at vi gjorde mye av det samme uansett hvilken farge på beltene vi hadde. Eller vi hadde jo ikke engang belte. Masteren vår var litt streng. Vi måtte bukke og stå på rekker. Bare drikke når vi fikk lov. Veldig uvant. Jeg er glad i å bruke kroppen min og har god kondisjon. Det hjalp meg. Timene gikk fort. Plutselig var treningen over. Jeg hadde kommet meg gjennom første trening - min aller første kampsport trening - uten å ha hverken brukket eller forstrukket noe. "Takk for i dag - ses onsdag" Hva? Hva onsdag? Er ikke dette en gang i uka? Det var det altså ikke. Det viste seg å være trening 3 ganger per uke. Etter sommeren er det 4. Den kom litt brått på. Det får man vel ikke til? Man har jo annet å gjøre? Tenkte at vi ikke måtte komme alle dagene. Kanskje en eller to per uke. Men så ble vi med på onsdagen. Og torsdag. Vi fant fort ut at vi ikke vil gå glipp av noe. Treningen er så variert og man lærer utrolig mye forskjellig. Slag, spark, mønster, selvforsvar, avtalt kampteknikk og kamp. Chi gong. Styrke. Disiplin. Selvtillit. Selvkontroll. Etterhvert som ukene gikk ble det en rutine. 3 kvelder i uka var plutselig ikke så mye. Vi hadde funnet noe vi begge likte veldig godt. En Master som er helt fantastisk, hyggelige kollegaer og en ny passion. Som vi deler. At vi er på denne reisen sammen er helt utrolig. Vi føler ikke at det går utover noe som helst. Tvert i mot. Vi har middager sammen med sønnen min, noen ganger besøk eller møter andre før trening og får vært sammen. Jeg får sett min kjære venninne mange kvelder i uka - det er så utrolig godt og fint. Vi lærer så uendelig mye mer enn slag og spark. Vi lærer kunst. Kroppen vår blir smidigere og sterkere. Jeg er i stand til å gjøre ting jeg ikke trodde jeg kunne. Som å sparke høyt og rope ut. Jeg hadde aldri trodd at jeg likte kamptrening. Men det gjør jeg. Veldig. Taekwondo har åpnet øynene mine for så mye. Jeg gleder meg til å lære mer, tilegne meg mer kunnskap.

Flinke, sporty og sterke mannen min

Om noen måneder skal vi gradere igjen og prøve å få blått belte. Som jeg har skrevet før så er ikke fargen viktig men å ha kunnskapen som ligger bak. Jeg må kunne teorien, mønsteret og alt annet som kreves. Det er spennende og motiverende. Jeg vil så gjerne gjøre det bra. Hver dag jobber jeg med meg selv for å bli kvitt sceneskrekken. Den har vært som en ond blindpassasjer som har plaget meg i alle år. Den har kommet på besøk når det passer dårligst. Den skal ikke få plage meg mer. Aldri. Jeg skal kaste den vekk og aldri se den igjen. På neste gradering skal jeg stille meg opp uten hjertebank og klamme hender. Når det er grønnbeltenes tur skal jeg gå med bestemte skritt mot plassen min. Jeg skal stå rett i ryggen og leve meg inn i mønsteret. Sparkene skal være høye. Bevegelsene skal være sterke og riktige. Tenke på at JEG er sterk. På alle måter. Det skal føles godt og trygt. Jeg skal ikke kjenne på angsten som kommer når jeg gjør ting foran andre. Skal ikke la meg lamme av skrekken. Gardina skal ikke gå ned. Jeg skal kunne mønsteret så godt og kjenne meg trygg. Fletta mi skal danse i takt med kroppen min. Jeg skal gjøre med selv stolt. Eyes on the prize. 

Ønsker dere en flott helg <3

 

#trening #taekwondo #aktivtliv #aktivlivsstil #ekteskap #kjærlighet #vennskap #blogg #blogglisten

Jeg hater å løpe

Jeg liker det ikke. Har aldri likt det og kommer etter all sannsynlighet aldri til å like det. Det er litt dumt når jeg er gift med en runaddict. Tenk hvor praktisk, hyggelig og fint vi kunne hatt det. Være sammen. Løpe sammen. Likevel løper jeg. Fordi jeg tror det er bra for meg. Fordi jeg er overbevist om at det er sunt. Fordi jeg prøver å finne ut hvorfor Linn må ut i all slags vær - for å løpe. Men den egentlige grunnen har jeg ikke fortalt til noen. Jeg løper fordi jeg en dag tror jeg kan slå Linn.

Litt spent før start i 2014 - mens jeg fremdeles hadde troen

Det hele startet en septemberdag i 2014. Egentlig et veddemål. Seks måneder tidligere fikk jeg det for meg at jeg kunne slå Linn på 3 km på Oslo Maraton. Linn hadde allerede løpt i flere år - men jeg tenkte at det var mulig. For meg var det krystallklart at jeg kunne grisemose henne på den korte distansen. Historiebøkene viser at hun slo meg med 16 sekunder. Ikke mye - men nok til at jeg la løpeskoene på hylla - for godt. Trodde jeg.

Dette var sårt og vanskelig lenge. Men tiden leger som kjent alle sår - og nå er jeg klar for et nytt veddemål. Ikke mot Linn - hun stiller i en helt annen klasse enn meg - men mot meg selv. Jeg skal løpe Oslo Winterrun på 25 minutter. Pinglete og lite hårete mål vil mange av dere si - men for meg som ikke liker å løpe er dette utfordrende nok.

Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg ikke liker å løpe. Jeg er ikke helt sikker - men jeg tror det skyldes at jeg ikke liker å presse kroppen. Det er ikke redsel for å stupe i bakken og dø. Det er mer det at hjernen klarer å overbevise meg om at jeg MÅ stoppe. At jeg ikke klarer mer. At det er dumt å pese høyt og hektisk. Jeg er en svak karakter når det gjelder løping. Jeg klarer å overbevise meg selv om at det er smart å stoppe. Etterpå føler jeg meg bare dum og flau. Jeg kunne jo løpt lenger. Jeg hadde jo klart en kilometer til.

Linn dro meg med på løpetur på Corfu - i 41 grader. Jeg hatet det.

Med et slikt utgangspunkt må jeg ha et mål. Jeg vil så gjerne slå Linn i et løp.

Sentrumsløpet 2017. Jeg er påmeldt på 5 kilometer. Det samme er Linn. Endelig skal jeg oppfylle drømmen. Dette er dagen da jeg skal jeg få revansj fra det kjipe tapet i 2014. Det starter bra og vi løper lenge sammen. Linn foran og jeg bak. Jeg føler meg lett og ledig i kroppen. Løper nokså uanstrengt til det er 1 kilometer igjen. Linn snur seg. Vurderer meg. Jeg gjør noen grimaser, puster høyt som en hvalross. Later som jeg er sliten. Jeg ser oppgitt på henne og signaliserer at jeg er tom. Ferdig. Jeg er i ferd med å sprekke. Hun sendte meg et smilende men nedlatende blikk som sier. Så flink du er Johnny - men du slår ikke meg. Aldri.

200 meter igjen. Linn langer ut med de lange beina sine. Jeg ligger tett på. Har spart noen krefter til en sluttspurt. Jeg kommer opp på siden av henne og hun ser overrasket ut. Da ser jeg det blikket jeg ikke liker. Hun biter tennene sammen og beveger bare leppene. Det er umulig å høre hva hun sier. Men jeg forstår det. Dette er min greie Johnny - ikke din. Det er jeg som er løper - ikke du. Gi deg. La meg vinne dette.

Men jeg må. Jeg tar ut de siste kreftene. Siger forbi henne. Vil hun dytte meg? Vil hun lange ut en fot slik at jeg tryner? Jeg tar et skritt til siden for sikkerhets skyld. Ser målseilet nærme seg. Kjenner den fantastiske følelsen av å passere mållinjen. Foran Linn. Jeg stuper forover. Ruller rundt. Men kjenner en endeløs lykke. Jeg slo henne. På hjemmebane.

Linn etter en fantastisk innsats på årets Sentrumsløp - jeg gjør meg best som Wingman

Vekkerklokka ringer. Ok Linn - så var dette bare en drøm. Ja, det er din greie. Jeg klarer aldri å slå deg i løping. Men jeg skal klare å løpe Oslo Winterrun på 25 minutter. Det holder for meg.

 

#trening #aktivtliv #blogg #blogglisten #ekteskap #kjærlighet

 

Kjærlighetens slør

Det var så utrolig deilig å våkne lørdag morgen. Etter sushi og Fresh fredag, som er vårt - når vi ikke skal andre ting - faste fredagsrituale, føltes det så godt å våkne av seg selv. Ingen klokke. Johnny hadde stått opp flere timer før meg og bakt glutenfritt brød mens jeg sov. Til meg. Er det rart jeg elsker den mannen? Sto opp til ferdiglaget frokost og duftlys på bordet. Følte meg som en prinsesse. Som Rapunsel med det lange håret mitt. Da jeg fikk øye på mitt eget speilbilde i stua landet jeg fort med begge bena på bakken. Eller rettere sagt gulvet. Det var absolutt ikke synet av en vakker prinsesse som møtte meg. Håret var bustete og øynene hovne etter å ha sovet lenge. Så vel heller mer ut som et lite, magert troll der jeg sto. Så for meg Johnny skvatt så han hoppet i stolen av synet. Det gjorde han ikke. Han satt våken og opplagt, smilte mot meg og ønsket meg god morgen. Tror han er litt forhekset fremdeles. Ligger nok et slør av forelskelse over øynene hans. Et slør som gjør at jeg ser ut som Prinsesse Rapunsel uansett når på døgnet han ser på meg. Om jeg har sminke på eller er helt naturlig. Svett etter trening eller har pyntet meg til selskap. Det er noe av det som er så flott med å elske noen. Jeg tok en snap av han på Fresh lørdag som jeg la ut på Mystory. Ble nesten rørt av det fine bildet. Synes han så sterk, sporty og flott ut. Fineste mannen. Min mann.

 

 

Jeg har nok litt av det sløret fremdeles på jeg også. Håper vi beholder det resten av livet. Eller vi kan velge å ha det på. For alltid. Om en av oss mister det får den andre hjelpe til med å lete. Vi får finne det sammen og sette det på. Det er så viktig. Sløret får en til å se gjennom fingrene med bagateller. Hjelper til med å se de positive egenskapene, ikke lete etter feil eller mangler. Se hverandre med kjærlige øyne. Få fram det beste hos den andre. Være en trygg havn, bestevenn og kjæreste. Hjelpe og støtte hverandre. Huske hvorfor man valgte hverandre og stå ved det valget. Å gjøre ting som å bake brød til den andre hjelper på å beholde sløret. Trene sammen eller gjøre andre hyggelige ting. Denne helgen var den første på mange måneder uten en eneste plan eller noe vi skulle til eller på. Sammen eller hver for oss. Ingen løp, avtaler eller selskap. Det var deilig. Ha et hav av tid til hverandre, være impulsive og gjøre det vi hadde lyst til akkurat som det passet oss. Trening, lange middager med sønnen min og Johnny, gravlunden, shopping og cafe. Vin og Skal Vi Danse. Snakke masse sammen, le og være kjærester. Ha det godt sammen. Vi føler at vi har tid å ta igjen. Tid fra den perioden vi mistet sløret og ikke hjalp hverandre å lete. En tid jeg ikke vil tenke på. Det skjer ikke igjen. Vi har lært. Det var etter dette vi tatoverte oss. Vi valgte å skrive en kjærlighetserklæring til hverandre på armene våre. Den varer evig. Slik som vår kjærlighet til hverandre.

 

Nå er det mandag og en helt ny uke venter. For vår del blir det fire kvelder med taekwondo, trening på Fresh og vi får besøk. Og når det blir fredag kommer datteren min hjem. Jeg gleder meg så utrolig mye til å hente henne på Gardermoen. Klemme og kysse på kinnene hennes. Holde hånden hennes og se det vakre, blide ansiktet hennes. De strålende øynene. Ja, hun er voksen men fremdeles min lille jente. Det vil hun alltid være.

Ha en flott uke <3

 

#kjærlighet #ekteskap #aktivtliv #trening #blogg #blogglisten 

Gymlærer fra helvete

 

Sensommeren 1993. Vi står i en sirkel i gymsalen. Første gymtime på videregående. Jeg kjenner den klamme luften tetter seg i halsen min. Den stramme lukten av gammel svette. Ser nedover kroppen min. Har tatt på den fineste toppen jeg har. Joggebuksa var den jeg hadde. Grå, vid og altfor stor for den slanke kroppen min. Det lange, mørke håret mitt er satt opp i en hestehale. Håret rekker til rompa - om jeg bøyer hodet bakover. Jeg står og venter på det som skal skje. Så kommer gymlæreren. Kjekk, veltrent mann. Tipper han er rundt 30. Han forteller at han har bakgrunn fra forsvaret. Den bakgrunnen tok han nok med seg videre i karrieren som lærer. Vi skulle begynne med å ta armhevinger en og en. Sjekke hvor sterke vi var. Jeg husker det gikk rundt for meg og at jeg holdt på å besvime av redsel. Jeg visste jeg ikke klarte en eneste en. Så flaut. Alle kom til å se at jeg var svak. Jeg kom til å stryke i gym. Forferdelig opplevelse. Bedre ble det ikke da vi skulle ut på løpetur. Læreren vår elsket løping. Det gjorde absolutt ikke jeg på den tiden. Eneste gangene jeg løp var på vei til bussen. Vi skulle løpe 3 km. Jeg tenkte i mitt stille sinn at denne mannen måtte være gal. Han var absolutt helt utilregnelig og burde bli sperret inne. Hvem var det som klarte å løpe 3 km - og det i strekk? Hvordan kunne han forlange det av oss? Dette var en gymlærer fra helvete. Kunne ikke i min villeste fantasi forestille meg hvordan jeg skulle klare det. Og det klarte jeg ikke heller. Siste gang jeg løp var en gang på ungdomsskolen. Jeg var med på noen løp med venninna mi, Lin. Osloløpet. Vi trente ikke på forhånd, bare var med på løp. Vet ikke helt hvorfor vi var med. Det var ikke gøy husker jeg. Sleit meg rundt løypa. Bilde innledningsvis er fra et slikt løp. 

På fritiden gikk jeg på drilling. Jeg var så flink - sto alltid foran. Kunne alltid det vi skulle gjøre og misset sjelden. Elsket å gå med kort skjørt, hvite støvler og fjong hatt. Marsjere i takt med korpset. Gjøre innøvde trinn til mer eller mindre melodiøse sanger. Trengte ikke å være hverken sterk eller ha god kondis for å være drillpike. Da vi løp avgårde med klassen angret jeg. Angret på at jeg ikke hadde blitt hjemme den dagen. Det var helt forferdelig. Nesten på grensen til barnemishandling. Læreren løp i tet med fløyte rundt halsen og ropte på oss. Han skulle ikke ha sluttet i militæret. Han burde ha fortsatt i en jobb hvor han kunne ha vært ekkel og slem mot noen andre enn oss stakkars ungdommen. Joggebuksa slang rundt leggene mine. Det gjorde vondt for hver gang bena traff bakken. Overhodet ingen demping i de gamle joggeskoene mine. Jeg er usikker på om de egentlig var laget for løping. Det kjentes ikke slik ut. Jeg hev etter pusten. Svetten silte. Det var altfor varmt å løpe. Hvorfor måtte vi løpe? Kunne vi ikke bare ha spilt volleyball eller innebandy? Gjøre normale ting? Hvem dust av en rektor ansatte en slik mann? En som tydeligvis hatet ungdom. En som kanskje hadde blitt plaget selv da han var ung og ville ta igjen. Ville at vi skulle drite oss ut og ha det fælt. Uansett om vi hadde menssmerter eller vondt i hodet måtte vi bli med. Han brydde seg ikke om noe. Bare styrketrening og løping. Det jeg hatet mest. Tenk om vi kunne hatt turn og drilling? Tenk om jeg kunne ha kommet til timene med en flott turndrakt? Slått hjul og tatt stiften - vist at jeg var flink? For ikke å snakke om drilling. Så for meg at læreren satte på korpsmusikk og dele ut drillstaver. Alle hadde mistet stavene og slått til hverandre - uten vilje da. Alle utenom en. Det hadde vært en jente som sto midt i salen. Med en skinnende drillstav i hendene. Hun hadde gjort halsbrekkende øvelser med staven. Kastet den høyt opp i luften. Snudd seg rundt så fort at hestehalen sto rett ut som halen på en redd katt. Eller noe annet dyr med rett hale. Om det finnes. Den jenta var meg. Jeg skulle ta tak i staven akkurat i det den dalte nedover. Det skulle bli helt stille i den klamme gymsalen. Alle skulle måpe av forbauselse. Læreren skulle klappe i hendene og si at jeg får høyeste karakter i gym. Uansett hvor dårlig jeg var til å løpe. Han skulle si at hver gang jeg hadde mensen skulle jeg få ligge på tjukkassen og slappe av. Om jeg var forkjøla eller hadde vondt i hodet skulle jeg få sitte på en myk matte. Jeg skulle få sitte der og spise sjokoladekjeks og drikke brus. Få lov å se på de andre ta pushups og hjelpe han å telle. Om jeg telte for mange på de fineste guttene skulle han bare blunke til meg å si det var greit. For jeg skulle bli yndlingseleven hans. Vi skulle ta high five når vi så hverandre. Han skulle spørre - kanskje tigge meg om å vise noen nye drilltriks. Kanskje skulle jeg lære han å marsjere. Men det ble ikke slik. Ikke i det hele tatt. Jeg fikk aldri vist han drillingen min. Jeg ble absolutt ikke yndlingseleven hans. Ikke fikk jeg toppkarakter i gym heller. Ting forandrer seg. Heldigvis. Hvis jeg hadde valgt å bli gymlærer hadde jeg blitt en kvinnelig utgave av vår lærer. Jeg hadde trent masse styrke med elevene. Ikke latt de ta armhevinger en og en. Men i fellesskap. Jeg hadde lukket ørene for menssmerter og annen klaging. Hadde dratt de med ut på løpeturer. Hver eneste uke. Året rundt. Jeg hadde gjort alt jeg kunne for at de skulle elske løping. La de få oppleve glede av å løpe ute i all slags vær.

Det skulle gå 19 år før jeg begynte å løpe. Frivillig. Så mange år tok det før jeg oppdaget løpegleden. Jeg er så takknemlig for at den kom. Sent men godt. Skulle ønske at læreren så meg på et løp. Tenk om han sto ved mål og så meg passere mållinjen. Nesten først i min aldersklasse. Like slank som for 20 år siden. Nesten like langt hår, men nå er det lyst. Armene og bena er like tynne. Men nå er de sterke. Jeg kan ta mange armhevinger og uendelige situps. Løpe som en vind. Driver til og med med kampsport. Men drilling er jeg ikke like god i lenger. Det er ok. Det er helt ok. Idrett har blitt en veldig stor del av livet mitt. Lin er fremdeles min venn. De fleste ting forandrer seg men ikke alt. Det er jeg veldig glad og takknemlig for. 

Nr 2 ut av Bislet Stadion på KK mila i høst. Etter meg kom det over 2200 damer. 19 år etter gymtimen på videregående. 

Nå har det blitt fredag kveld igjen. Johnny og jeg er straks på vei til Fresh. Vårt faste fredagsrituale. Det er så fint å starte helgen med en treningsøkt sammen. Hadde ikke i min villeste fantasi trodd at vi skulle bruke fredagskveldene på dette - og like det. Men det gjør vi :) Ønsker dere en god, aktiv helg!

 

#trening #blogg #blogglisten #løping #aktivtliv 

 

Den store nedturen

Dette skulle være dagen da jeg løp langt. Så langt som jeg aldri har løpt før. Løpeturen var 5 mil men man kunne henge med så langt man klarte. Tenk om omgivelsene, de jeg skulle løpe sammen med og en av Norges beste ultraløpere skulle gi meg den motivasjonen og energien jeg trengte til å løpe halvveis? Eller lengre? Jeg liker egentlig å løpe kort og fort. Som en vind gjennom skogen. Eller som en gaselle langs landeveien. Vet at jeg ikke alltid ser slik ut, men det gjør ingenting. Jeg ser slik ut i mitt eget hode. Det er godt nok. Men det ble ikke slik. Det ble alt annet enn det jeg hadde sett for meg. 

Det er 5. oktober. Jeg sitter på spinningsykkelen på Fresh. Sjekker Facebook mens jeg sykler. Detter nesten av sykkelen når jeg ser igjennom varslene. Der ligger det en melding fra Elkjøp. Jeg er en av de 10 heldige vinnerne som har vunnet løpetur med en av Norges beste løpere, Bjørn Tore Kronen Taranger. I tillegg får alle hodetelefoner fra Jaybird. Blir så glad at jeg nesten blir litt emosjonell. Tenk at jeg skal få bli med på dette! Datoen er 14. oktober - altså om 9 dager. Den dagen skal jeg egentlig løpe Ivar Formoes minneløp, 11 km terrengløp. Det får bare være. Jeg skal på den løpeturen. Så kommer jeg på hvorfor jeg sitter på en sykkel inne på Fresh og ikke er ute å løper. Det er fordi jeg kjenner det i kneet. Som jeg har skrevet om tidligere grisetryna jeg i skogen og slo kneet. Har hatt vondt siden. Hver gang jeg prøver å løpe får jeg problemer. Spesielt i nedoverbakke. Men 9 dager er lang tid og jeg blir nok bra til det. No problemo.

Dagene går og jeg er forsiktig med kneet. Står over noen taekwondo treninger. Løper bare litt - i oppoverbakker. Trener heller styrke og sykler på Fresh. Savner løpingen som om det var en god venn jeg ikke hadde sett på lenge. Begynner å drømme at jeg løper. Både i søvne og i våken tilstand. Går turer med Johnny, men det er nesten bare irriterende for å sette det på spissen. Jeg vil løpe. Fort. Kjenne bena jobbe og musklene stramme. Høre på musikk og glede meg over at jeg er i god form. Løpe så svetten renner og halsen bli tørr. Helst hver dag. To dager før løpet prøver jeg å løpe en liten tur. Johnny og jeg er i skogen og jeg løper et par runder. Det går bra. Kjenner ingenting. Endelig. Det har gått over. Det blir fredag og dagen før løpeturen. Spiser så mye mat jeg klarer. Prøve å lade opp til dagen etter. Drikker også masse vann. På kvelden går jeg ut å spiser med tre av mine kjære barndomsvenninner. Vi koser oss masse som alltid når vi er sammen. Det viser seg at restauranten, Lemongrass,  har salsadans i helgene. Elsker salsa. Danser altfor sjelden og er derfor heller ikke særlig flink. Men tenk å ta en drink eller to og hive seg med? La hemninger bli igjen hjemme og kaste seg ut på dansegulvet. Det blir ikke denne kvelden. Som Askepott må jeg dra hjem en stund etter maten. Må være hjemme før midnatt. Jeg må hjem å sove før dagen. Trenger all den søvn jeg kan få. Før årets løpetur. Det er faktisk helt greit. Dette velger jeg selv og det er så verdt det. Elsker å være med venninnene mine, men idrett er også veldig viktig for meg. Føler meg som en atlet der jeg går gjennom gatene med fuskepelsen min og støvletter. Kjenner føttene har det best i joggesko. Mine atletføtter. I morgen skal jeg tilbake til Oslo. Under 12 timer senere skal jeg gå igjennom gatene igjen. Da er antrekket byttet ut med løpeklær, håret i en flette og ansiktet nesten usminket. Litt eyeliner og vannfast mascara er et must. Uansett.

Jeg har en tendens til å matche interiøret når jeg er ute ;)

Så er dagen der. Dagen for mitt lange løp. Er så spent. Hvordan form er de andre løperne i? Har alle løpt maraton før? Hvordan er Taranger? Jeg har kommet meg til Oslo og går til oppmøtestedet.  Det er 10 andre som også har blitt trukket ut på en eller annen måte i tillegg til oss fra Elkjøp konkurransen. Jeg kjenner igjen noen fra Instagram. Ser en blogger. De er gode. Veldig gode. Kjenner det i magen. Shit. Er det bare råskinn her?Blir litt kjent med de andre som vant konkurransen. Tenker at de er mer eller mindre på mitt nivå. Ser en "Instavenn" i mengden. Får kontakt med henne - så koselig å treffes! Det er et filmteam som skal følge oss hele dagen. De kommer bort og spør om jeg kan svare på noen musikk spørsmål. Jeg får på en mic og de starter. Det kom litt brått på og jeg husker plutselig ikke helt hvilken artister jeg har på spotify lista mi. Kjenner jeg blir irritert på meg selv for at jeg lar sceneskrekken ta overhånd. Jeg kan alltid si navnet på nesten alle artister på radioen om vi hører på The Beat. Det er more or less den samme musikken jeg har på lista. Men det glemte jeg helt. Kommer bare på en gresk artist som ingen har hørt om - og som jeg ikke engang husker hva heter bortsett fra at han er gresk. Og hørte han på ferie på Korfu. Pinlig. Herregud. Hva tenker den unge mannen som intervjuet meg? At jeg er så gammel at jeg har begynt å glemme? Jeg må le av tanken og le av meg selv. Han takket så pent for intervjuet og sa det ble veldig bra. Han skal ha for høfligheten. Taranger fortalte at han skal bli verdensmester. Han har skrevet det hårete målet overalt. På sosiale medier. Bilen sin. Han bryr seg hverken om janteloven eller misunnelse. Det er sterkt og motiverende.

 

Nye hodetelefoner er på og jeg er veldig spent

Litt av gjengen før start

Vi begynner endelig å løpe. De nye hodetelefonene er koblet på og jeg er så klar. Vi løper gjennom sentrum og folk ser på oss. Lurte nok på hva vi holdt på med en lørdags formiddag. En kjent løper i front, 20 bak og filmteam på elsykler. Vi løper opp langs Akerselva. Skulle virkelig ønske at jeg kunne tatt bilder. Det var som å løpe i et maleri. Solen skinte. Bladene var gule. Har aldri sett Akerselva så vakker før. Og det beste av alt var at jeg ikke kjente noe i kneet.  Bare løp. Gud som jeg hadde savnet å løpe. Jeg løp et godt stykke sammen med en hyggelig, sprek dame. Vi holdt samme tempo. Etterhvert ble vi tre. Jeg var så lykkelig. Det var som om  jeg var i en annen verden. Vi løp oppover og oppover. Kjentes ut som om jeg hadde en utømmelig energikilde inni meg. Folk som gikk tur så på oss. Tenkte at de kanskje synes vi var spreke. Atleter. Jeg var så glad og stolt. Så fantastisk å løpe med denne gruppen. Disse spreke, flotte menneskene. Som elsker løping like mye som meg. Vi hadde løpt 5 km. Da ble jeg enda mer overbevist. Dette var dagen jeg skulle løpe veldig langt. Jeg har det i meg. Jeg er en løper. Kanskje en dag blir jeg ultraløper? Alt mulig surret rundt i hodet mitt. Så kom smertene. Jeg kjente det i kneet. Prøvde å dytte smerten vekk. Prøvde å si til meg selv at smerte sitter bare i hodet. Noen mennesker kjenner ikke smerte. Kanskje jeg kunne legge bort smerten til etter løpet og late som om jeg var en av de? Kanskje jeg bare trengte å bli ordentlig varm. Da ville smerten forsvinne. Det funket dårlig. Det ble verre og verre. Så ble det vanskelig å konsentrere seg. Klarte ikke å dytte bort smerten. Det føltes ut som om en kniv ble stukket inn på siden av kneet mitt for hvert løpesteg. Prøvde å løpe annerledes. Det hjalp ikke. Kjente fortvilelsen bre seg i kroppen som en klam klo. Kjente følelsen av at halsen snørte seg sammen og tårene presse på. Jeg måtte stoppe. Måtte gi meg. Etter 8 kilometer. Jeg kjente meg ikke sliten i det hele tatt. De andre løp videre uten meg. Det å se de løpe videre i solen var så utrolig vondt. Og leit. Det føltes så veldig urettferdig og dårlig gjort. Ikke at de løp men at jeg ikke kunne. Jeg hyperventilerte et lite øyeblikk før jeg innså at min Instavenn var der fremdeles. Hun valgte også å gi seg. Det var så godt at vi var to i samme båt. Jeg skulle klemt henne og sagt masse til henne før hun dro men jeg var ikke helt meg selv. Visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Litt ut av meg selv opplevelse. Når hun dro videre kom tårene. Jeg stå midt på fortauet i en gate jeg ikke kjente igjen og gråt. Masse. Heldigvis hadde jeg på vannfast mascara rakk jeg å tenke. Jeg ble kald. Hadde altfor lite klær for å stå stille en dag midt i oktober. Selv om solen skinte. Jeg sto der en stund. Har ikke følt meg så alene på så lenge jeg kan huske. Så alene og "lost." Kom meg etterhvert litt ut av boblen og ringte Johnny. Han hørte nesten ikke hva jeg sa fordi jeg gråt. Gråt fordi jeg var lei meg og sint. Lei meg fordi jeg ikke fikk løpt langt og sint fordi jeg ikke har gått til legen tidligere. Hvorfor hadde jeg ikke gått dagen etter at jeg slo meg? Hvorfor skal jeg alltid tenke at det går over av seg selv? Hvorfor skal jeg alltid være så j... positiv?

På vei for å hente sekken min for å reise hjem. Føltes forferdelig. 

Etter det som kjentes ut som evigheter kommer prinsen på den hvite hesten og redder prinsessa si. Eller rettere sagt Johnny kommer og henter meg i den sorte bilen sin. Det var så godt å få en god klem og trøstende ord. Så utrolig godt å se han. My Wingman er her - da blir alt bra. Verden raste ikke sammen. Jorda gikk ikke under. Det finnes verre ting enn dette. Jeg kom meg ut av boblen og begynte å tenke klart. Det går bra. Det går alltid bra. Man må bare få ting litt i perspektiv. Komme over skuffelsen og at ting ikke alltid går slik som planlagt. Jeg kan løpe langt en annen dag. Men det ble ikke i dag. Det ble ikke denne flotte oktoberdagen. Jeg begynte heller å tenke på at det faktisk hadde vært en fin opplevelse. Møtt nye mennesker. Løpt litt med en av de beste. Kjent på lykken av å løpe i solskinnet. Om enn en stakket stund. 

Da jeg våknet i dag var jeg lykkelig. Kneet er fremdeles vondt men jeg kan gå. Det går over. Dagen i dag ble brukt til å lunsje med to andre barndomsvenninner. Det er kos som alltid. Sitte lenge og skravle om alt og ingenting. Le sammen. Gleden over å treffes. Det er godt og fint. 

Nå gleder jeg meg til å dra til legen. Få sjekket kneet så jeg kan løpe igjen. Jo fortere jo bedre. Når jeg er bra skal jeg løpe langt. Jeg skal ikke vente på et løp eller noe annet. Jeg skal løpe langt helt alene. Så langt jeg klarer. Mange ganger. Jeg skal bli verdensmester. Ikke for denne verden men for min egen. Den jeg lager meg når jeg løper i skogen. Inni bobla mi. 

God søndag kveld og god uke <3

 

 

#trening #løping #blogg #blogglisten #aktivtliv 

Fra legevakta til åpningsfest

I går var vi så heldige å bli invitert til åpningsfest for den flotte restauranten Sørenga Sjømat. Jeg er - som jeg tidligere har skrevet - veldig glad i hverdager. Ekstra hyggelig å gå ut på en helt vanlig, grå og regntung onsdag. Men jeg spoler 24 timer tilbake i tid. Vi hadde kommet godt i gang med dagens taekwondo trening. Varmet opp og begynt å trene på spark. Jeg elsker å sparke. Det er så fantastisk å oppdage at kroppen blir mykere, mer smidig. At jeg kan sparke slik jeg aldri har forestilt meg at jeg noensinne kunne - eller trodde jeg ville. Få ut alt man måtte ha inni seg. Så befriende. Vi jobbet sammen to og to til fengende musikk. Blir så gira av musikken. Et øyeblikks uoppmerksomhet fra min partner og meg så smalt det i armen min. Jeg kjente en smerte som jeg aldri har kjent før i armen. Jeg tenkte at det snart gikk over - har jo fått meg et og annet slag etter at jeg begynte med dette. Blitt litt herdet. Det er bra. Jeg har alltid vært litt pysete og engstelig. Men så ble det vanskelig å konsentrere seg. Kjente meg svimmel og uvel. Måtte innse at jeg ikke kunne fortsette treningen. 

Ispose og omtanke. Det er godt når man har det vondt. Det som er kjipt er å sitte på sidelinja og se på de andre fortsette med treningen. Hater det. Hater å være skadet. 

Min fine Johnny. Dedikerte, flinke og sterke mann. Jobber så hardt for å utvikle seg og lære. Han imponerer meg.

Jeg har nok ikke helt sluttet å være engstelig. Etter treningen gjorde det fremdeles veldig vondt og jeg var redd noe hadde brukket. Så for meg ukevis uten trening. Det er helt uaktuelt for meg. Ble helt dårlig av tanken. Trening er en så stor del av meg og ikke noe jeg vil være foruten. Vi dro innom legevakta for å sjekke. Bare for sikkerhets skyld. 

Jeg lærte at belte fungerer utmerket som fatle

Heldigvis bor vi på landet og det er aldri kø på legevakta. Og enda bedre - jeg hadde ikke brukket noe som helst. Følte meg bedre bare ved å høre det. Placebo effekten lenge leve. Krisen avblåst og vi kunne dra hjem. Litt pjusk men glad.

 Så lenge jeg kan huske har jeg hatt et lite mantra for meg selv - å gjøre noe hyggelig hver eneste dag. Det trenger ikke være så store ting, men noe som gjør dagen flott og meningsfull. En telefonsamtale med en god venn. Lang middag med familien. Gi et kompliment. Trene. Gå tur. Mandag var jeg ute å spiste middag med en venninne. Det var nesten bare oss der. Servitøren fortalte at mandager var den dagen med minst besøk. Så herlig - da kan man jo sitte hvor man vil og få super service! Hvorfor ikke heller gå ut på en mandag innimellom - og lage seg en flott hverdag? 

Tilbake til gårsdagen. Eller rettere sagt kvelden og åpningsfest. Vi ble møtt av sprudlende mennesker og godt drikke ved inngangen. Jeg hadde forestilt meg at denne restauranten skulle være fin. Liker meg så godt på Sørenga. Men ble helt satt ut av størrelsen og det stilige lokalet. Det overgikk mine forventninger. Har sett tegninger av stedet før det var ferdig - men er absolutt ingen ingeniør og har tydeligvis dårlig øyemål. Restauranten var enorm og så utrolig flott! Super stilig! Vi ble servert smakebiter og småretter. Både Johnny og jeg elsker sjømat så dette var stor stas. 

Det så ut som om jeg hadde brukt rester fra trekket til stolene for å lage meg et lite skjørt.Til og med knappene var like.. Men jeg velger å tenkte at det er viktig å matche - alltid og uansett ;)

Min skjønne venninne - hun og mannen er to av eierne av Sørenga Sjømat 

Nok en fin hverdag var over. Det er så fint å treffe venner og kjente. Og være med Johnny. Lage opplevelser og fine hverdager sammen. Det er opplevelser man husker - ikke kvelder man sitter i sofaen og ser på tv. Det er for meg ganske meningsløst og ingen vane. Gårsdagen ble også en "restday" fra treningen og det er helt greit. Det skal man selvsagt ha. Nå gleder meg meg til taekwondo trening i kveld - med en arm som er mye bedre. Til å skape nye opplevelser og gode hverdager. 

Ha en flott dag!

#aktivlivsstil #aktivtliv #trening #vennskap #ekteskap #hverdag #blogg #blogglisten 

 

 

Det ble ikke basketak med bjørn

Noe av det vi setter mest pris på hos hverandre er humøret. Vi har det gøy og ler masse. Det er viktig for meg og noe av det som gjør at vi har det så bra. Vi vet ikke helt om vi har god humor eller bare har like dårlig humor begge to. Det spiller ingen rolle så lenge vi ler og koser oss sammen. 

I går var det helt fantastisk vær og vi hadde bestemt oss for å gå en lang tur. Det finnes så mange muligheter bare man googler litt. Johnny fant en rute på litt under 20 km i Nannestad. Helt perfekt. Ikke så langt og kjøre og helt fantastisk natur. Det var nesten ingen andre der og vi følte vi hadde hele skogen for oss selv.

Johnny begynte å fantasere om at vi kom til å treffe på en bjørn og at det skulle bli et skikkelig basketak mellom den og - meg - faktisk. Så kunne han ta amazinge bilder og lage tidenes blogginnlegg! Jeg så for meg lille meg rulle rundt med den store bjørnen og rope på hjelp - mens Johnny bare ropte tilbake at jeg måtte holde ut - bildene ble veldig autentiske og flotte! Holdt på å le meg ihjel av tanken - og ler fremdeles når jeg tenker på den scenen.

Vi gikk i mange timer og koste oss. Så brusende elver og vann. Nydelige farger på trærne. Solen varmet og det var en helt super oktoberdag. Men vi så dessverre ingen bjørn. Eller heldigvis for min del. Denne turen, som går fra Sjonken på Romeriksåsen, passer perfekt sommer som vinter og anbefales virkelig. Men om det er bjørn du er ute etter å treffe er det nok bedre om du besøker Bjørneparken. Sannsynligheten for å treffe på bamse der er betydelig større enn om du går denne turen. 

 

 

 

 

Ha en super søndag!

 

#trening #friluftsliv #humor #aktivlivsstil #aktivtliv #liveterbestute #blogg #blogglisten

Sammen i kjærlighet og på jobb

1 februar 2000 begynte jeg i ny jobb. Jeg var både spent og litt nervøs - spesielt fordi jeg ikke kjente noen andre i firmaet enn han som ansatte meg. Første dagen i den nye jobben møtte jeg opp med nystrøket skjorte og nyinnkjøpt dress. Ville jo gjerne gjøre et godt inntrykk på mine nye medarbeidere. Etter å ha gått den obligatoriske hilserunden var det tid for å starte opplæringen. En ung, pen og smilende jente hadde fått i oppdrag å gi meg nødvendig systemopplæring. Det jeg ikke visste da var at jeg hadde møtt min framtidige kone.

Da vi mange år senere ble et par, måtte vi gjøre et valg. En eller begge måtte slutte. Vi valgte å slutte begge to. Det er vanskelig å jobbe sammen når du er et par og spesielt i vårt tilfelle hvor jeg var direktør og Linn kundekonsulent. Sånn sett var det en fornuftig beslutning og den eneste riktige.

Etter dette har vi ikke jobbet sammen - før i dag. Linn hadde fått tilbud fra Face om å bli med på en jobb. I en rolle som sykepleier. I tillegg trengte de en til å spille en pårørende. En rolle hvor du bare trengte å møte opp uten å si noe. Linn synes jo denne type jobbing er supergøy mens jeg ikke helt er der. Men så var det ett eller annet i underbevisstheten som trigget meg litt. Jeg hadde jo tenkt å ta en feriedag uansett og ingen planer var lagt - så jeg lot meg overtale.

I denne bransjen har tydeligvis ting en tendens til å eskalere. Da morgen kom var jeg oppgradert til prest. Dette var jo stor stas tenkte jeg og gikk straks i gang med å øve på å være prest. Men hvordan øve på å være prest? Man må være alvorlig, se litt trist ut. Gå litt sakte og holde hendene foldet foran seg. Og ikke minst ha riktig dialekt. Og da er det bare sørlandsdialekt som gjelder tenker jeg. Jeg må innrømme at tanken på meg selv i prestekrage og prestekjole var litt spennende selv om jeg ikke skulle si noe. Men før jeg rakk å øve inn det vaggende ganglaget jeg forestilte meg prester benytter, kom beskjeden om at jeg skulle stille i vanlige klær. Litt konservativt - men vanlig klær. Moderne prester bruker bare prestekjole i kirken. Ja ja jeg er fleksibel og gikk straks i gang med å plukke ut bukse, skjorte og genser - moderne presteklær.

Før vi hadde fått skiftet klær var Linn oppgradert til Lege men jeg fremdeles var prest uten kjole. Lege er tøffere en prest tenkte jeg i mitt stille sinn og lurte på hvorfor ikke jeg kunne være lege? En prest kunne man vel hoste opp relativt enkelt? Men ingen spurte meg om jeg vill være lege. Tvert om ble jeg sittende for meg selv i lang tid mens de andre spilte inn en scene. Med tankene mine. Hvorfor jeg ikke ble valgt. Så må jeg jo innrømme at Linn så fin ut, med en legefrakk som riktignok var litt lang i armene og en bukse som var alt for vid. Men hun var fin. Min Linn som lege. Ja jeg likte det.

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre før jeg kom på settet, om jeg bare skulle være tilstede, være sammen med andre eller ikke gjøre noe. Stor ble derfor overraskelsen da jeg skulle spille inn en scene med en av norges mest profilerte skuespillere. Og før jeg rakk å bli nervøs var vi i gang med innspillingen. Det var egentlig like greit. Som dere forstår kan jeg ikke si noe mer om dette nå, men jeg lover å komme tilbake til dette senere. Uansett - det var en super dag med noe annet enn det jeg vanligvis holder på med. Alle er så proffe. Alle vet hva de skal gjøre. Og ikke minst alle er positive og hjelpende. Selv om det ble en del venting - er dette noe jeg ikke ville vært foruten.

Alt i alt en flott dag. En dag hvor Linn og jeg var sammen på jobb igjen for første gang på 10 år. Linn så sprudlende. Blir venn med alle før hun får satt seg ned. Jeg kjenner på min store kjærlighet til henne. Ser at hun har det bra og tenker for tusende gang at jeg er så takknemlig for at det ble oss to. At den unge, litt sjenerte jenta jeg møtte denne kalde februardagen skulle bli min kone. Så utenkelig den dagen. Nå har hun blitt en voksen, sterk og trygg dame. Min dame. Min Linn.

 

Vi dro på café etter innspillingen. Tok en kaffe.  Snakket om det vi hadde vært med på. Forventningen til det som kommer. Som vi skal skrive mer om senere. Deretter var det trening. Slite litt, bruke kroppen. Svette. Det har vært en fin dag. En super start på helgen. Og i morgen er det lørdag. Vi har lyst til å gå en tur sammen. En lang tur.

Hva skal du gjøre i helgen?

#kjærlighet #aktivtliv #aktivlivsstil #jobb #blogg #blogglisten #trening

 

Helvetesbakken

Alt var klart. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Klærne jeg hadde på var brukt flere ganger før - for å forsikre meg om at ingen sømmer skulle gnage eller tightsen skli. Øretelefoner og klokke var fulladet. For en stund siden fikk jeg nye terrengsko - med tanke på akkurat denne dagen. De var løpt inn og skulle få meg opp bakken i et forrykende tempo. Et tempo som selveste Spiderman skulle misunt meg. Jeg skulle spurte opp bakkene lett som en fjær, og løpe over mål med armene høyt hevet over hodet. Skulle kjenne på hvor deilig det er å bruke kroppen og få payback for all treningen. Skulle være sliten men ikke utslitt. Til det er jeg for godt trent. Trodde jeg. Tiden skulle være under 25:00 og helst skulle jeg være på pallen i min aldersklasse. Eller enda bedre - jeg skulle vinne min aldersklasse. Det hadde vært stas. Veldig stas. Vertfall komme på topp ti. Så skulle jeg ta i mot gratulasjoner fra venninner og Johnny. De skulle bli så stolte av meg og overøse meg med klemmer. Vi skulle ta bilder sammen og være så lykkelige. Jeg skulle kjenne alle gode følelser og være så takknemlig for at jeg har heiagjeng i livet mitt. Det skulle bli så bra. Og så godt. Noe av dette skulle vise seg og stemme - men ikke alt. 

En halv time til start. Jeg var så gira, stressa og lykkelig. Masse blandede følelser som alltid før et løp. Magen slår seg vrang - det hører med - og alle forberedelsene - eller rettere sagt ritualene - er gjennomført. Nå gjenstår kun oppvarming og så er jeg igang. Dagen jeg har ventet på er her og jeg skal løpe "høstens vakreste eventyr" som noen kaller det. De andre årene jeg har vært med har jeg trent i disse bakkene. I år har jeg holdt meg til å trene i bakker i nærmiljøet. Har løpt opp og ned fjellet der vi bor utallige ganger og i slalåmbakken like ved. Det jeg ikke har tenkt så mye over er at den er 200 meter lang. Oslos Bratteste er 2700 meter. Og har 401 høydemetere som skal forseres. Det er en ganske stor forskjell.

Under oppvarmingen kom jeg borti noe på klokka mi så den hang seg fast. Uansett hva jeg gjorde fikk jeg ikke startet den. Krise. Akkurat der og da føles det slik. Dette er løpet hvor jeg vil vite hvor lang tid jeg bruker. Jeg vil se hvordan jeg ligger an og disponere kreftene etter det. Nå hadde jeg ikke annet valg en å løpe så fort jeg kunne og håpe på det beste. Shit. Fuck. Jeg pleier ikke å banne men nå gikk det mange stygge ord inni hodet mitt. Alt må stemme når jeg skal løpe. Kontrollfriken i meg kommer fram som et tohodet troll eller et mindre pent monster. Pleier å være positiv så jeg klarte å fokusere på at jeg er i mitt livs form og har musikk på øret - sanger som skal hjelpe meg opp bakkene. Jeg har jo sett for meg hvordan dette skal bli. Lett som et plett.

De første hundre metrene gikk som en lek. Jeg følte meg pigg og rask. Løp oppover og oppover. Så ble det hardt. Etter 400 meter passeres "Helveteskneika" som den blir kalt - det bratteste partiet i løypa. Videre går det rett opp Wyllerbakken. Fra start og opp denne lange bakken er det gjennomsnittelig 22 % stigning. Det er mye. Veldig mye. Plutselig kjente jeg forskjellen mellom å løpe opp slalåmbakken der jeg bor og denne. Eller skogsløypa opp fjellet hjemme. Kan overhodet ikke sammenlignes og jeg fikk meg en skikkelig knekk. Gikk rett i kjelleren faktisk. Rett før jeg nådde toppen fikk jeg en syk trang til å gi meg. Jeg så på bakken ved siden av løypa. Tenkte at om jeg gikk ut av løypa kunne jeg legge meg ned på bakken. Legge meg ned på det deilige, myke gresset og se på himmelen. Ligge og få igjen pusten. Nyte. Kanskje noen kom med vann til meg. Tenk så deilig. Dette var ikke gøy og det er ikke verdt det. Alt inni meg skrek etter å bryte løpet. Det føltes ut som om jeg hadde brukt 30 minutter opp den første bakken og jeg var så lei meg. Hadde lyst til å gråte men klarte ikke å få fram en tåre. Alt var kaos inni meg. Det føltes ut som om en vond drøm. Et mareritt hvor du løper og løper men kommer ingen sted. Jeg skjønte ikke hva som skjedde. Jeg har jo trent så masse og følte meg i topp form. Følte det gikk saktere og saktere. Jeg hørte den tunge, higende pusten min gjennom musikken. Det gjorde vondt overalt. Fikk hold, vondt i kneet og i lårene. Så opp den endeløse bakken. Var helt tom. Så hørte jeg noen ropte navnet mitt. Ropte og ropte til jeg måtte snu meg. Hadde ikke lyst til å snu meg. Ville bare ut av løypa og bli ferdig med det. Ringe Johnny og si at jeg ikke fikset dette. Men jeg snudde meg. Der sto Una - en av mine kjære barndomsvenninner og heiet av full hals. Hørte hun ropte så høyt hun kunne. Ropte og klappet. Det var som om jeg fikk nye krefter av heiingen hennes. Jeg kunne nå se toppen av den første bakken og tok meg sammen. Jeg ville jo ikke bryte. Har aldri gjort det før. Ville ikke skuffe henne eller de andre som ventet ved mållinjen. Men mest av alt ville jeg gjennomføre for min egen del. Dette skulle jo bli payback for all trening. Jeg løp videre og nådde toppen av Wyller. Deretter går det litt slakere før det går litt nedover. Det var himmelsk. Trodde jeg lå så langt etter skjemaet at jeg prøvde å ta igjen tid her. Bena løp og løp nedover og jeg fikk hentet meg litt inn. Så gikk det oppover igjen. Jeg løp rett fram - orket ikke finne den beste veien utenom gjørma. Det sprutet søle og jeg ble våt på bena. Spilte ingen rolle. Jeg så skiltet som viste at det var 500 meter til mål. Det er ikke stort lenger enn en runde rundt en løpebane. Jeg tok fram alt av viljestyrke og fikk meg opp bakken. Det gikk altfor sakte. Kjente tårene presse mer og mer. Det begynte å bli tettere med publikum langs løypa. De heiet og klappet på oss. Endelig så jeg målet nærme seg. Jeg var helt utslitt og orket ikke løpe en eneste meter til. Men ville jeg at alle skulle se det? Kunne jeg gi opp nå som jeg var så nærme? Johnny sto et eller annet sted i denne bakken og ventet. Visste han sto der med kamera og var så spent. Stakkars - han skjønte vel ingenting når jeg ikke kom til forventet tid. Kanskje han trodde jeg hadde skadet meg? Jeg tok fram de aller siste kreftene - eller krefter jeg ikke egentlig hadde - og kom meg opp den siste bakken. No way at jeg skulle gå walk of shame det siste stykket. Ingen skulle se hvor dårlig form jeg var i eller tenkte på hvor lang tid det hadde gått. Hvor lang tid var det egentlig? Målet var under 25 minutter men jeg måtte ha brukt over 30? Orket ikke å tenke på det. Løp og løp opp den endeløse bakken. Teksten fra sms'en min datter sendte meg tidligere på dagen streifet tankene mine. "Løp til du detter, Mamma. Løp alt du kan - er så stolt av deg uansett". Jeg hadde ikke falt enda. Jeg hadde mer å gå på. 

 

Jeg innbilte meg at de to damene foran var i min aldersgruppe. Det var ikke aktuelt at de skulle komme før meg. Løp og løp og kom meg foran de. Nesten i mål. Hørte ikke hvilken sang som kom fra spillelisten. Hørte ikke noe egentlig. Var helt i min egen boble. Så sykt sliten. Hvorfor måtte mål være så høyt oppe? Hvorfor ble jeg med på dette her? Dette slitsomme, grusomme løpet i Helvetesbakken. Det var det nye navnet. Rett og slett. Jeg kom meg over mållinjen og satte meg ned på gresset. Det var himmel. Den følelsen. Jeg hadde klart det. Herregud så deilig. Akkurat nå så betydde ikke tiden noe som helst. Folk rundt meg hev etter pusten. Svettet og var så slitne.  En jente som kom litt etter meg kastet opp. Rett over mållinjen. Shit. Dette er ikke for pyser. Dette er hardt. Etter noen minutter tok jeg fram telefonen min og så på klokken. Turte neste ikke se. 15.27. Hva? Hva skjedde? Jeg hadde jo kommet i mål for en stund siden - og trodde den var langt over halv. Kunne det være mulig at jeg ikke hadde brukt så lang tid som jeg trodde? Kunne det hende at jeg nådde målet mitt?

Det har aldri føltes så godt å sitte på bakken. Kjente fuktigheten fra gresset trenge seg inn i tightsen min. Orket ikke å bry meg. Ville bare sitte å få igjen pusten. Nyte at jeg var ferdig. Det var over.

Humøret er stigende da jeg går ut av målområdet og henter goodiebagen. Jeg har fått hentet meg litt inn igjen men er fremdeles dødssliten. Helt utmattet. Vet ikke tiden heller. Det er ikke så viktig akkurat da. Jeg gjennomførte og gjorde mitt beste. Måtte finne vann - halsen var så tørr. Følte meg litt forvirret. 

Der fikk jeg øye på Johnny. Min kjære Wingman. Always by my side. 

Så kom resten av heiagjengen bort. Mine kjære, beste venninner Elin, Kathrine og sønnene hennes. Jeg fikk masse klemmer og gratulasjoner. Kjente gleden ved å ha de i livet mitt. Noen som støtter og heier uansett hva. De var så stolte av meg og det ble akkurat slik jeg hadde sett for meg. Bortsett fra at jeg ikke løp med armene høyt hevet over mål. Det orket jeg ikke eller følte for. Den gode opplevelsen ble ikke fult så god som jeg hadde visualisert. Gledet meg til. Men dette øyeblikket ble akkurat slik. Eller enda bedre. Øyeblikk fylt av kjærlighet og glede. Vennskap som varer hele livet. 

Jeg elsker deg. Elsker at du alltid stiller opp. Elsker at du blir spent og gleder deg på mine vegne. Elsker alt ved deg. 

Så fikk jeg vite tiden min - den ble 24.40! Jeg klarte målet mitt med god margin. Det føltes helt uvirkelig og jeg kunne ikke tro det. Tok lang tid før jeg innså at jeg hadde blitt så sykt sliten fordi det gikk fort  - veldig fort. Jeg hadde ikke vært treig oppover og det gikk ikke sakte. Jeg perset ikke men løp akkurat så fort - på sekundet - som jeg gjorde i mitt beste år som var i 2015. Endte opp som nr 10 i min aldersgruppe - helt innafor. Det er mange spreke damer med. Spreke som meg selv. Jeg er god. Jeg fikk payback for all treningen min. Det viktigste er nok at jeg har sterk viljestyrke og klarer å presse meg selv. Det er ikke farlig - tvert imot. Nå ble jeg enda mer motivert til å trene videre. Masse. Jeg elsker å løpe - ikke akkurat i går i Helvetesbakken men alltid ellers. I går var tøft men jeg vokser på det. Vokser på tanken at jeg klarer det jeg vil. Løpingen gir meg styrke på så mange måter. Det er en del av meg og vil alltid være det. Jeg er en løper. 

Oslos Bratteste 2015. De samme tre venninnene var heiagjeng og tvillingene. Løp på akkurat samme tid - 24:40. Takk for at dere kom og takk for at dere er i livet mitt. Ilu always 

Nå ville jeg bare hjem med Johnny. Hjem å spise god mat med sønnen min. Johnny fant fram en god vin og vi koste oss. Slappet av etter en lang dag. En dag med mye inntrykk og slit. Men også en dag fylt med kjærlighet, vennskap og glede. Jeg er klar for neste års løp - da skal jeg være enda mer forberedt og kanskje jeg perser? Godt å ha mål å se fram til og jobbe mot. 

Løper du med meg neste år? God søndag!

 

#oslosbratteste #løp #aktivlivsstil #aktivtliv #kjærlighet #vennskap #blogg #blogglisten

 

Et deilig avbrekk

Livet består av flest hverdager. Det er helt ok. Jeg liker hverdager. Det er et fint ord om man deler det opp. Hver dag. Dager som består av ting man må eller bør gjøre, men også litt tid til hva man vil. Jeg liker å klemme Johnny før han drar på jobb. Liker å stå opp og lage frokost til Fabian. Matpakke. Skole, jobb, handle, trene, spise, prate og husarbeid. Hver dag. Når helgen kommer har man ofte mer tid sammen. Tid til å finne på ting - skape minner. Sist helg var det Gaustatoppen som var høydepunktet. Nå skulle vi gjøre noe vi ikke har gjort før - dra på spa på en ukedag. En hverdag. Det var lurt. Veldig lurt. Vi fikk en liten mini-ferie og følelsen av en lang helg. Sammen. På en hverdag. 

Når jeg ser Strømstad Spa får jeg nesten gåsehud på kroppen. Jeg kan kjenne lukten av saltvann, god mat og deilig olje. Lukten av avslapping og nytelse. Når vi går inn gjennom døren kjenner jeg velbehag. Nyter synet av den store lobbyen og utsikten mot havet. Henter spa-tøfler og finner rommet vårt. Slenger meg nedpå den myke sengen. Endelig er vi her igjen. Vi har vært her utallige ganger. Sist gang var i april. Altfor lenge siden synes jeg. Elsker dette stedet. 

Well hello there, Spa

 

Litt jobbing må til noen ganger - det var jo hverdag

Middagen tok vi i Strømstad sentrum. Det er en utrolig koselig, liten og rolig by. Det var nesten ingen andre der men de fleste restaurantene holdt åpent. Super god mat og service. Elsker å spise ute. Slippe å finne på hva man skal ha til middag - og lage mat. Tok oss et glass vin og pratet om alt mellom himmel og jord. Så godt å ha quality time som dette sammen. Kjenne på hvor heldige vi er som har hverandre. We found love. Det er godt.

Eneste i baren på hotellet. Veldig deilig. Har tidligere skrevet at vi tar oss kun et glass eller to - da blir morgendagen så mye hyggeligere. Denne dagen ble det to. Denne hverdagen.

Jeg er ikke noen morgenfugl. Overhodet ikke. Føler aldri at jeg våkner helt før utpå formiddagen. Men det er uansett veldig deilig å stå opp til hotellfrokost. Velge å vrake i masse frukt og grønnsaker. Egg, bacon og rundstykker. Kaffe. Nypresset appelsinjuice. Alt dette til utsikt over sjøen. Herlig. 

 

Det er obligatorisk for oss med en tur på øya ved siden av hotellet. Gå og løpetur. Det er så vakkert der uansett årstid. 

Jump for joy

For oss er trening og det å være ute en stor del av livet. Både på hverdager og i helger. Det er noe vi ser fram til og gjør med glede. Det gir oss så mye. Det at vi kan dele disse interessene binder oss sterkere sammen. Det er så fint og godt. Vi støtter, hjelper og pusher hverandre. Drar hverandre med. Kneet mitt er heldigvis nesten bra igjen. Det som kommer fort går fort heter det. Stemmer vanligvis.

Spa er ifølge wikipedia  "et tradisjonelt sted der det finnes vann med antatt helsebringende egenskaper. Dette er vanligvis mineralvann eller varme kilder." Nå hører det kanskje romertiden til - men i vår tid er i alle fall spa et sted for velvære, ro og avslapning. 

Vår favoritt er boblebadet som er ute - man kan sitte der i all slags vær og vind og bare nyte. Synke ned i et lite hav av bobler og velvære. Lukke øynene og høre måkene skrike. Vi hadde hele for oss selv og ble der i en time. Så deilig. 

 

 

Vi tenker alltid at vi skulle vært der lenger. Tiden flyr når vi koser oss så mye. Men vi hadde fått et deilig avbrekk. Laget oss et flott døgn. På en hverdag. Det er en opplevelse jeg kommer til å huske lenge. Jeg skal lukke øynene og mane fram bilder av hotellet. Av utsikten, spa området og den myke sengen. Hente fram synet av den vakre naturen på Nøtholmen. Kjenne bena som løper over stier og strender. Det varme vannet og alle boblene fra bassenget. Gjemme i hjertet mitt de gode samtalene. Kjenne på kjærligheten mellom oss og takknemligheten for at vi har hverandre. Men det skal jeg gjøre hver dag. Hver eneste dag.

 

#spa #trening #aktivlivsstil #aktivtliv #kjærlighet #blogg #blogglisten 

Jeg lever!

Vi liker begge å bruke kroppen. Slite litt. Kjenne at vi lever. Med løpingen for Linn og Taekwondo/styrketrening for oss begge får vi brukt kroppen. I helgene har vi mulighet til å gjøre andre ting. Gaustatoppen med sine 1183 moh har lokket i hele høst. Nesten ropt på meg. Kom å ta meg. Bestig meg. Andre topper også. Men Gaustatoppen er mulig å rekke på en dag.  Det er bra. Å gå i fjellet er helt annerledes enn å være på gym eller Taekwondo. Frisk luft. Storslått og vill natur. Stillheten. Men best av alt følelsen. Følelsen av å være liten på langstrakte vidder. Uendelige daler og fjell. Gå på steder hvor kanskje ingen andre har gått før.  Se formasjoner og steiner andre ikke har sett. Da føler jeg meg heldig. Lykkelig. Jeg kjenner at jeg lever. Kjenner på urmennesket i meg. Og er dypt takknemlig for at jeg har denne muligheten. Det er ingen selvfølge.

 

Vi kom litt sent i gang og var usikre på været. Det må ikke være strålende sol for å få en fin tur. Men hvis regnet bøtter ned kan vi gjøre andre ting. Gå en tur i skogen. Eller dra på Fresh Fitness. Været var ok. Overskyet men ingen regn. 3 timer i bilen går fint når du har din beste venn og store kjærlighet ved siden av deg. Jeg er så glad for Linn. Min store kjærlighet og beste venn. At vi kan dele slike opplevelser sammen.

Selv om det er sent på året var det mye mennesker i fjellet. Det er det kjedelige med å gå populære turer. Litt masete. Jeg savner roen. Stillheten. Uendeligheten. Og ikke minst utsynet. Tåka lå tjukk allerede på Stavsro - inngangen til Gaustatoppen. Stien opp er godt merket så litt tåke går greit. Vi får riktignok ikke oppleve den fantastiske utsikten på vei opp.

710 høydemeter på 5 kilometer går på en time og ett kvarter. Vi går fort og stopper ikke underveis. Litt sti, mye stein og ur her og der, men alt i alt en fin opplevelse. På vei passerer vi andre. Familier med barn. Par som oss selv. Grupper med studenter. Noen med flagg i regnbuens farger. Flagget for frihet til å vise hvem man er. Og noen som er på vei ned. En ung gutt med crocs. Et veddemål kanskje? Eller er noen crazy nok til å gå til Gaustatoppen med crocs?  Selv var jeg glad jeg hadde fjellstøvler som ga god ankelstøtte. 

Plutselig er vi gjennom tåkebeltet og vi oppdager at vi kun er 20 meter fra kafeen. Bare trappene opp gjenstår. Det er deilig å endelig ha nådd lørdagens mål. 1883 meter over havet. Sammen med min kjæreste og beste venn.

 

 

På vei ned får Linn problemer med det høyre kneet. Det samme kneet hun slo da hun falt tidligere i uken i skogen. Når du går nedover blir det en sterk belastning på fremsiden av lår, legg og knær. Halvveis måtte vi stoppe. Det ble for vondt. Jeg så for meg at vi måtte tilkalle luftambulansen. Eller at en alpin redningsgruppe måtte hente henne. Det var sent på dagen. Snart mørkt. Situasjonen var ikke bra. Så kom jeg på at vi hadde med en førstehjelpsveske. Der fant vi en bandasje som jeg surret stramt rundt kneet. Heldigvis fungerte det bra og vi kom oss helskinnet ned.

Bilturen hjem ble lang. Men vi koste oss i hverandres selskap. Med litt planlegging rakk vi vår lokal Sushi restaurant. Med sushi takeaway i baksetet var det bare å svinge innom den lokale matbutikken før vi var hjemme. Linn tok av seg den møkkete turbuksen før vi dro fra Stavsro. Den lå bak i bilen. Nå måtte hun ta på seg den igjen. Eller? Kunne en jakke rundt livet gjøre susen for å skjule der faktum at hun bare hadde superundertøy på? Tydeligvis. Linn tar seg ikke selv så høytidelig - det er en av de egenskapene jeg liker så godt med henne. 

Å gå turer i naturen. Kjenne på lukten av vått gress og gjørme. Høre stillheten. Kjenne på roen. Det gjør meg lykkelig. Får meg til å kjenne at jeg lever. Og best av alt - gjøre dette sammen med Linn. Min Linn. 

 

#aktivlivsstil #aktivtliv #natur #topptur #liveterbestute #kjærlighet #blogg #blogglisten #gaustatoppen #fjelltur #friluftsliv

 

"Work until your idols become your rivals"

Det synes jeg er en fantastisk quote. Et rimelig hårete mål ja - men hvorfor ikke ha det i tankene når man trener? Det er aldri for sent for å bli god i noe. Eller å begynne på eller med noe. Tenker det handler om tre ting; vilje, prioritering og innsats. Man må ville noe så sterkt at man går til det skrittet og begynner. Da jeg startet med løping var målet mitt - som tidligere beskrevet i innlegget #WHYIRUN- begynnelsen - å komme inn i kjolen til konfirmasjonen. Jeg måtte da prioritere løpingen. Sette av tid. Tid har man. Det er vel i bunn og grunn hva man gjør med den tiden man har. Jeg måtte legge ned innsats for å nå målet mitt. Det kommer absolutt ikke av seg selv. En god venninne står opp kl 05.00 for å trene cardio før hun vekker sønnen sin og går på jobb. Hun har viljen, prioriterer og legger ned en innsats. Det er beundringsverdig - men hun får mye igjen for det. En annen god venninne tok Master, jobbet deltid og trente hardt til konkurranser i Taekwondo. Det går an. Har man en plan for hva/hvor man vil, kommer målene inn i bildet. Derfor synes jeg den quoten var så utrolig bra. Så fantastisk å ha i bakhodet - som en indre mantra for meg selv. 

I går var jeg som vanlig ute å løp i skogen der vi bor. Luften var kald og klar. Solen skinte innimellom grantrærne. Jeg hørte på yndlingsmusikken og løp ned fjellet. Jeg løp forbi åkere og et jorde med sauer. Gjennom en mørk tunnel, tett skog og der hvor trærne bøyer seg. Det er akkurat som om de omfavner stien med greinene sine og lager et tak. Nesten som om naturen gjør seg vakker og innbydende så vi skal bruke den. Engene har blitt gule og bladene oransje. Naturen er vakker. Denne fantastiske naturen er rett utenfor døren vår. Det er bare å knyte på seg skoene og løpe avgårde. Løpe og løpe. Kjenne beina jobbe og kroppen bli varm. På vei opp fjellet igjen tenkte jeg på Oslos Bratteste. Jeg så for meg at jeg løp opp Wyllerløypa. Så den bratte bakken - der hvor man står på slalåm om vinteren. Eller snowboard. De fyker nedover bakkene mens snøen spruter til alle kanter. I den bakken løper jeg opp. Jeg og flere hundre andre. De som jeg har oppdaget gleden ved å løpe - også i motbakker. Kjenne halsen bli tørr av tørst. Må for guds skyld ikke finne på å svelge. Da blir det nesten vanskelig å puste pga tørsten. Men man tørster ikke i hjel. Det bare føles slik. Jeg må ta fram alle Superwoman krefter jeg har i kroppen. Eller i hvert fall innbille meg at jeg har. Like tungt er det ikke i min bakke opp fjellet. Men den er super å trene i. Trene slik at min idoler kan bli mine rivaler. En vakker dag. 

Det aller viktigste med trening er at det gir deg glede og mestringsfølelse. Det skal gi deg endorfiner til månen og tilbake igjen. Få deg til å føle deg sterk, sunn og sporty. Gi deg masse energi og få fram dine lekne sider. De som kanskje har blitt borte på veien mot voksenlivet. Det gir løping og Taekwondo meg.

Johnny og jeg var forresten på ukas siste Taekwondo trening i går kveld. Den 3. for meg og 4. for Johnny denne uka. Vi dro hjem med store smil om munnen - hadde hatt en flott trening. Det gir oss energi. Og glede. Nå er det straks helg igjen. En uke går så fort. Lag deg en fin dag og en hyggelig helg. En helg fylt med kjærlighet, glede, venner og familie. Og opplevelser. Livet er her akkurat her og nå. Ikke neste uke eller neste år. Men nå.  

God, aktiv helg <3

 

#trening #løping #aktivtliv #aktivlivsstil #blogg #blogglisten 

 

Sett deg mål!

Mange ganger når jeg løper i skogen ser jeg for meg at jeg løper i mål. Ser for meg menneskene som klapper og heier. Kjenner på følelsen av å løpe over målstreken. Tenker på de framtidige løpene jeg skal delta på og på målene mine.

Vi setter oss mål på jobben. Eller blir satt mål for. Det bidrar til å få jobben gjort på en effektiv måte, og man kommer dit man vil. Det funker. Hvorfor ikke sette mål for trening og sunn livsstil også? Først bør man tenke igjennom hva man vil forbedre eller forandre. Hvordan skal du få den kondisjonen du ønsker? Den kroppen du trives i? Den energien du mangler? Ønske du å delta i et løp av noe slag, eller bli god i noe? Eller bare rett og slett begynne å trene og la trening bli en naturlig del av livet? Lage mer mat fra bunnen av eller slutte å røyke? Da bør du sette deg mål - og begynne i dag. 

Jeg hører noen ganger folk som sier de skal begynne et mer aktivt liv neste uke. En sunnere livsstil. Neste mandag. Etter sommeren. Eller til jul. Hva slags tull er egentlig det? Om man tenker etter så høres det ut som en unnskyldning for å utsette noe. Noe man egentlig vil men ikke helt har pågangsmot til. Jeg er slik selv på noen områder - men ikke på trening og det å spise sunt. Jeg har fått høre at jeg er heldig som har en slik selvdisiplin og viljestyrke. Det er helt feil. Jeg er ikke født med de egenskapene. Tidligere i livet var jeg ikke i nærheten av slik jeg er i dag. Langt ifra. Men det handler om valg, og det å sette seg mål. Jeg velger å trene istedet for å ligge på sofaen og se på tv. Det gir meg ingenting i motsetning til hva treningen gir meg. Selvsagt kan jeg også ligge på sofaen og se en film en gang i blant, men det er ikke en fast del av livet mitt. Noe jeg bruker mye tid på. Treningen er. 

Jeg setter meg mål hvert år, og for hver sesong. Mål skal være målbare og oppnåelige. Det prøver jeg å ha i bakhodet når jeg lager målene. Jeg kommer aldri til å vinne et løp, men jeg kan for eksempel ha som mål å være med på visse løp eller å komme på pallen i min aldersgruppe. Jeg hadde - som jeg skrev om på lørdag - som mål å vinne min aldersklasse på 3 km ifm Oslo Maraton. Det har jeg gjort før og trodde jeg kunne klare det igjen. Jeg ble nr 3 - og nådde dermed ikke målet. Overhodet ingen krise. Det viktigste er at jeg satte meg et mål og trente med det i bakhodet. Mål får meg til å gå ut å løpe på dager der jeg kanskje har litt vondt i hodet eller magen om jeg kjenner etter. Er trøtt eller kald. Eller bare føler meg litt lat. Når jeg klarer å ta meg i nakkeskinnet og dytte meg selv ut av døra er det så godt. Jeg har aldri - i hele mitt liv - angret på en treningsøkt. Det har jeg ikke hørt noen andre har gjort heller. Derimot har jeg hørt mange ganger at noen angrer på at de ikke har begynt å trene før. Eller snakke om at "om jeg bare hadde hatt mer tid, penger eller hva som helst så skulle jeg begynt med X eller Y." Ikke lag unnskyldninger for ikke å starte med noe du vil. Hopp i det - i dag! Om du finner ut at det ikke er noe for deg så slutt og begynn på noe annet. Men prøv. For din egen del.

Med 12 dager til Oslos Bratteste var det lett å prioritere en løpetur i går. Det var glatt og jeg tryna skikkelig. Kjente at foten hang fast i en stein i nedoverbakken og jeg mistet balansen. Føltes som om jeg fløy avårde. Det sekundet man er i luften er skikkelig kjipt - man venter bare på å få det overstått.  Du vet du snart kommer til å lande og slå deg. Du vet bare ikke hvor hardt eller helt hvor du treffer. Jeg traff bakken med leggen før jeg klarte å ta meg for med hendene. Gikk bra bortsett fra hull på tightsen min. Det er helt ok. Jeg har flere. 

Når jeg allikevel lå på bakken - og hadde forsikret meg om at ingen så meg - kunne jeg like gjerne bli liggende litt. Jeg lå en liten stund og følte meg i ett med naturen. Svett og helt usminket. Det var helt stille. Jeg kunne kjenne luktene av høst. Luktene av nedbrytningen og forråtnelsen av naturen. Det lukter ikke vondt. Det er som en blanding av råtne epler og mose. Gjørme. Sokkene mine var gjennomvåte etter 5 km på kronglete, våte stier. Det gjør ingenting. Jeg var fremdeles varm. Jeg så på skogen gjennom perspektivet til et lite dyr. Det er så vakkert. De høye grantrærne - lyngen som har begynt å komme. Gule, oransje og røde blader. Det som skjer nå på høsten er grunnlaget for videre vekst. Det er så fint å følge med på alt som skjer i naturen. Se den forandre seg nesten fra dag til dag. År etter år. Se årstidene farge naturen på forskjellige måter og se floraen endre seg. Kjenne solen gradvis varme mindre før det snur igjen. Herlig. Jeg kom meg etterhvert opp igjen og fortsatte hjem. 

Det er fantastisk å ha skogen som nabo

Et annet mål jeg har satt meg for 2017 er å få blått belte i Taekwondo. Det er ikke selve beltefargen som er målet, men å tilegne meg kunnskapen som trengs for å gradere. Utvikle meg som Taekwondo utøver. Jeg prøver å få til å være med på tre Taekwondo treninger per uke. Det er veldig ulikt løpingen og gir meg også mye glede. Det er så godt for smidigheten, balansen, styrken og ikke minst lærer vi selvforsvar. Jeg føler meg allerede mye tryggere når jeg løper alene i skogen. Det at jeg faktisk er i stand til å forsvare meg selv er utrolig godt å vite. Det er en idrett - en kunstform som er veldig godt for både kropp og sinn. Jeg synes det er spennende å tenke på at Taekwondo har røtter som strekker seg flere tusen år tilbake i tid. Det har utvidet horisonten min for så utrolig mye. Jeg har alltid tenkt at kampsport ikke er noe for meg. Men det er det virkelig. Det passer for de aller fleste med sin varierte trening. Jeg er så glad jeg begynte med dette og gleder meg til å lære mer.

Selfie før gårsdagens trening med Johnny

Har allerede tenkt på mål for 2018. Det er godt og fint å ha noe å strekke seg etter. Noe å jobbe mot. Og om man oppnår noe man har jobbet hardt for kjennes det jo ekstra godt ut. Vi lever (etter min tro) bare en gang og må gjøre det beste ut av det livet og de forutsetningene man har. Gjøre det som gir en glede og et meningsfylt liv. Ta sunne valg som er med på å holde oss friske. Jeg har funnet mine ting - men kanskje oppdager jeg også flere ting underveis. Hva med deg? Har du satt deg mål - og hva er de? Om du ikke har gjort det så er tiden kanskje inne for det nå? Ikke neste uke eller måned - men nå i kveld? Ha en strålende onsdag videre!

 

Brud for 2. gang

Snart var det min tur. Min tur til å gå de to trappetrinnene som førte opp til scenen. Stille meg klar til å begynne å gå. Hjertet hamret i brystet. Koret sang en vakker sang som jeg hadde hørt mange ganger tidligere på dagen. Nå kunne jeg plutselig ikke høre hvilken sang det var lenger - jeg hørte bare pulsen min og hjertet mitt. Det føltes ut som om jeg sto på startstreken til et viktig løp. Et løp jeg hadde trent masse og gledet meg til. Denne gangen gikk det ikke noe startskudd. Det var ingen som heiet og ropte. Det var allikevel noe jeg hadde øvd og sett veldig fram til. Modellen foran meg begynte å gå. 

Backstage rett før showet - spente modeller Foto: Maria sand

Da hun nådde enden av scenen og snudde seg rundt var det min tur. Det var mitt startsignal. Et slags signal uten lyd. Jeg kjente varmen fra lysene på huden min. Den nydelige brudebuketten føltes tung i hånden min. Holdt jeg den for høyt? For lavt? Jeg så utover publikum før jeg begynte å gå. De så mot meg med forventningsfulle øyne. De gledet seg til å se neste kjole. Den kjolen jeg bar. Brudebutikken stolte på at jeg viste en av deres kjoler på en flott måte. En måte som gjorde at de som hadde betalt for å komme inn fikk lyst til å ha på seg den på deres store dag. Jeg ble stolt og rørt av tanken. Rettet ryggen og begynte å gå. Sakte - i takt med musikken. Jeg møtte den andre modellen halvveis og smilte til henne. Hun var nydelig. Fortsatte å gå og så på de som omkranset scenen. Jeg smilte til de og fikk masse smil tilbake. Det ga meg trygghet og selvtillit. Så fikk jeg øye på Johnny. Min kjære, kjære Johnny. Han sto rett ved scenen halvt tildekket av kamera og mobil. Always by my side. Sist han så meg i brudekjole var 7 år og 6 dager siden. Jeg ble så rørt ved tanken. Håpet han synes jeg var flott. Like flott som den dagen. Tenkte på at neste år er det kanskje en av de som sto i publikum som skulle gifte seg i denne kjolen. Denne vakre, nydelige kjolen. Figurnær, bar rygg og langt slep. En dame med oppsatt hår, brudebukett og på vei til å få mannen i sitt liv. Jeg fortsatte å gå og gjøre innøvd koreografi. Tenkte på hvor heldig jeg er som får oppleve dette. Få ha på nydelige kjoler og få ordnet håret. Være en inspirasjon for kommende bruder. Få være en del av en super gjeng med jenter som elsker å gjøre dette like mye som meg. 

 

 

Første visning er ferdig 

 

Nye kjoler og klargjøring før andre visning

 

Det var stor stas med tyllkjole - følte meg såå fin

Klar for neste visning - hjertet og puls var mer under kontroll. Gledet meg til startsignal. Ivrig etter å vise fram den vakre kjolen. Jeg koste meg så mye på scenen og skulle ønske visningen varte mye lengre. Er så stolt og takknemlig for at jeg har fått være med på dette. Følte meg som en ordentlig brud - brud for 2. gang men med samme mann.

 

 

 

Visningene er over - sliten men såå glad. Vakre, dyktige Pia Tjelta var konferansier

Etter visningen var det å bytte til min egen kjole - og Johnny skiftet til dress. Mitt kjære fadderbarn, datteren til en av mine beste venninner konfirmerte seg og vi fortet oss til festen. Veldig trist å ikke være tilstede i kirken og i første del av selskapet. Vi har delt så mye av livet sammen - oppturer og nedturer så jeg ville selvsagt være der på den store dagen. Men jeg måtte være med på denne visningen - for min egen del. Dette er en dag jeg aldri kommer til å glemme. En dag jeg kommer til å huske med glede og stolthet. Den tilliten som ble vist meg fra butikkene og fra Face Casting & Management. Gleden av å få lov til å vise fram de lekre, nydelige kjolene. Kjoler jeg følte passet perfekt og kunne tenke meg selv. Om jeg ikke hadde giftet meg med Johnny enda. Følelsen av å gå på scenen og føle meg vakker. Mestringsfølelsen. Vinne over sceneskrekken. Øvingen med de skjønne, flinke damene fra Dansefabrikken Fredrikstad. Møte med de andre nydelige jentene. Bli pyntet og stelt med. Johnny sine stolte blikk. Det var en drøm jeg er så glad jeg fikk oppleve og være med på.   

Kjære, vakre Isabel som jeg er så glad i. Jeg fikk brudebuketten fra showet så jeg kunne gi den videre til konfirmanten. Jeg er så glad for at vi fikk vært med på siste del av festen

Svigersønnen og sønnen min var med på hele festen - så flotte i penklær

Konfirmanten og datteren min 

Vi rakk også en annen type visning på kvelden. Boligvisning. Vurderer å flytte litt mer sentralt. Det er første gang jeg har kommet med finklær til visning - men hva gjør vel det? Veldig godt å komme hjem til pysj og sofa etter denne flotte, spesielle dagen. Jeg var så spent at jeg nesten ikke klarte å sove natten før. Lå og tenkte på at folk faktisk betaler for å komme inn på brudemessen - blant annet for å se kjolene vi bar. Ville gjøre en super innsats for butikkene og for Face. Ting man ikke skal tenke på for å få en god nattesøvn dukket opp i tankene. Men det gikk bra. Alt gikk bra. Det ble en fantastisk dag. Dagen jeg aldri glemmer. Brud for 2. gang og konfirmasjonen til mitt fadderbarn - med barna, svigersønn og Johnny tilstede. Mine hjerter.

Gjør hva som gjør deg lykkelig og gir deg glede - livet er kort 

 

#brud #brudeshow #blogg #blogglisten #lykke #catwalk #facecasting #vakrebryllup

#raceday

Alle i huset sover. Jeg våknet av meg selv - som vanlig altfor tidlig på en lørdag. Våknet med et stort smil om munnen. Gårsdagen var så fin. Den begynte på best tenkelig måte -jeg hentet datteren min på Gardermoen. Det er så godt når hun kommer hjem. Elsker å se smilet hennes - hun er alltid så glad og sprudlende. Klemme henne og holde hånden hennes. Kjenne på hvor heldig jeg er som har fått bli Mor til både denne skjønne skapningen og til min kjære, vakre sønn. Det er lykke for meg.

Vi rakk en tur på Strømmen Storsenter og jeg fikk den fineste fuskepelsjakka av Johnny - selv om det ikke var noen anledning. Hen er så utrolig snill og generøs. Har ønsket meg det så lenge men ikke funnet en som passer og gir meg riktig følelse. Når jeg prøvde denne jakka følte jeg meg så flott. Som en filmstjerne. Klar for å gå på rød løper. Selv om den nok aldri blir sett på en slik anledning - i vertfall ikke på meg - gjør det ingenting. Den får meg til å bli mer klar for kaldere dager og årstiden vi går inn i. Gleder meg til å pynte meg og bruke den. Det er en god følelse.

Så klar for å løpe - å gjøre det jeg elsker

Datteren min er så morsom og flott - alltid liv rundt henne

I love you

Så var tiden kommet for løpet mitt. Oslo Maraton arrangerer 3 km løp dagen før selve maraton. Jeg liker dette løpet. Løpet der jeg kan løpe superfort hele veien. Tror jeg er litt for utålmodig for et helt maraton. Tror ikke jeg er så seig heller. Jeg hadde som mål å vinne min aldersklasse - det gjorde jeg for to år siden. Tenkte det ville gå greit med tanke på sist løp og kjenner meg i god form. Det gikk ikke. I går var jeg ikke best av damene på min alder. Noen har trent mer, ville mer eller bare rett og slett er raskere. Jeg løper nesten like fort om det er 3, 5 eller 10 km jeg løper. Litt overraskende egentlig. Hvorfor får jeg ikke opp farten mer på kortere distanser? Jeg prøver å tenke etter. Stilte meg som vanlig langt framme. Vil ikke bruke dyrebare sekunder til å kjempe meg fram. Det gikk fort den første kilometeren. Litt for fort kanskje. Så på klokken og det hadde ikke gått tre minutter engang. Kanskje jeg skulle ha løpt uten klokke. Jeg ble iallefall litt bekymret da jeg så på tiden. Først tenkte jeg at jeg kom til å få ny PB og nå målet mitt. Jeg kom til å løpe i mål som en av de aller første - av alle aldre. Så streifet tankene over til at med denne farten kom jeg til å sprekke. Jeg kom til å måtte bryte løpet og late som om jeg var skadet eller bare si det som det var. At jeg hadde blitt litt vel ivrig og brukt alt jeg hadde de første to kilometrene. Det kom ikke til å gå. Merket at jeg sakket ned på farten. Jeg har aldri hverken sprukket eller noe som helst under et løp så jeg skjønner ikke hvorfor jeg tenker slik. Jeg fortsatte å løpe - men i et roligere tempo. Løp og løp. Langs kaia på Vippetangen. Sola holdt på å gå ned og det sto masse folk langs løypa. De heiet og klappet oss fram. Herlig følelse. Jeg visste at Johnny sto ved mål og ventet på meg. Visste at han var spent og stolt. My Wingman. Sammen med han ventet også en barndomsvenninne og datteren min. Langs løypa et sted sto også en annen venninne og heiet. Jeg så ingen av de før mål. Kan ikke se på annet enn veien jeg skal løpe. Fokusere på jobben min. Da jeg så mål satte jeg inn det siste giret og løp alt jeg kunne. Løp og løp. Der krysset jeg mållinjen. Det øyeblikket er ubetalelig. Kjenner lykken sprenge i brystet - lykkelig for at jeg har en kropp som fungerer. For at jeg er frisk så jeg har muligheten til å løpe. Kort eller langt. Fikk medaljen rundt halsen og gratulasjoner. Så på klokken. Absolutt ikke noe ny PB. Det gjorde ingenting. Plutselig kjente jeg at tiden ikke spilte noen rolle. Jeg ER rask. Jeg ER en god løper. Jeg KAN løpe - og jeg kan løpe fort. Jeg har muligheten til å delta på løp - og jeg kan løpe alene. Det er nok til at jeg blir lykkelig. Jeg elsker å løpe. Elsker å kjenne kroppen jobbe og hjertet dunke. 

Heiagjengen

Det var så utrolig koselig å få klemmer av den lille heiagjengen min. Så kom min andre venninne og hennes venner. Hun skal være med på maraton i dag og hadde fått de fineste flettene i håret sitt - klar for en super innsats i morgen. Vi er bekjente fra ungdomstiden og har fått kontakt igjen nettopp på grunn av vår felles interesse for løping. Det er så godt å kunne dele interessen sin med noen. Noen som forstår. Dessverre glemte jeg helt å ta bilde av oss.

Etter løpet traff jeg også min instagram venn - såå godt å se hun "in real life!" Vi følger hverandres hverdager på nettet og jeg føler at jeg kjenner henne. Veldig hyggelig å endelig treffes. Hun er skjønn. Og veldig sprek. Vi ses nok igjen om ikke så lenge.

Så kom resultatet. 12:59 og 3. plass i min aldersgruppe. Jeg nådde ikke målet. Men det er helt greit. Det er bra nok. JEG er bra. Bra nok. Jeg er lykkelig - løping gjør meg lykkelig. Det at jeg har en heiagjeng både i løypa og i resten av livet gjør meg lykkelig. Det er det viktigste. Dagen endte med at vi hentet svigersønnen min på Gardermoen. Så nå er mannen min, sønnen min, datteren min og svigersønnen hjemme. Det er godt. Det er lykke. Ha en strålende lørdag og god helg!

 

#løp #løping #oslomaraton #aktivlivsstil #aktivtliv #familie #venner #kjærlighet #lykke #trening #blogg #blogglisten #helg

Verdens heldigste

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tårene trillet nedover kinnene mine og det var vanskelig å snakke. Fikk såvidt fram det jeg skulle si. Jeg sto foran alteret og holdt Johnny i hendene. Det var fredags ettermiddag og vi var i kirken for å øve. En slags generalprøve før den store dagen vår. Det føltes ut som om vi giftet oss på ordentlig, og alle mulige følelser bredte seg i kroppen min. Tenk om jeg gråter slik i bryllupet? Har vi alt under kontroll? Har vi glemt noe eller noen? Slike tanker virret rundt samtidig som jeg så på Johnny. Tenk at denne herlige mannen vil bli min. Han velger å bli min partner for resten av livet. Bare kysse meg. Være med meg i gode og mindre gode dager. Jeg kjente på kjærligheten mellom oss. Av alle menn i hele verden er det han jeg vil ha. Og han vil ha meg. Det er ganske så utrolig når man tenker etter. Kjærligheten er utrolig og fantastisk. Forholdet vårt hadde kommet så langt at vi nå sto og øvde på vårt eget bryllup. Vi hadde på oss vanlige klær og det var bare oss og presten tilstede. Neste gang vi skulle stå her var det i flotte brudeantrekk. Kirken kom til å være fylt med familie og venner som vi ønsket skulle dele dagen med oss. Den dagen hvor vi skulle bli mann og kone. Ikke bare være kjærester og samboere. Gi hverandre ringer som symbol på at vi er et ektepar. Ganske fint ord egentlig. Ekte par.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Spente brudepiker og svenner rett før vielsen

Fredag tre uker senere kjørte barna mine og jeg til Hafjell. Vi hadde hytte der på den tiden og det var derfor et naturlig sted for oss å ha bryllupet. Hotell Nermo var leid for hele helgen så vi fikk masse tid med gjestene våre. Johnny hadde dratt i forveien. Jeg satt i bilen og sa høyt hva som skulle stå i min tale til Johnny. Datteren min skrev på lapper mens jeg kjørte. Og ja - jeg jobber best under press så den talen gikk som en lek. Det er også enkelt å lage en tale til en man elsker så høyt og er så glad for. Ettermiddagen og kvelden gikk med til å være med familie og venner. Siste kvelden som ugifte.

Vi sov i en nydelig suite med flott utsikt. Eller vi sov egentlig nesten ingenting - vi lå kun og snakket om morgendagen. Snakket og snakket. Vi - spesielt jeg - hadde planlagt bryllupsdagen så lenge. Brukt mange timer på små detaljer. Jeg ville at alt skulle være perfekt og dagen bli akkurat slik vi ønsket. Vår dag.

Døren gikk opp og øyeblikket jeg hadde ventet så lenge på var kommet. Den yngste stesønnen min åpnet dørene inn til kirken - organisten og en innleid felespiller begynte å spille "Canon in D." Tonene fra denne vakre sangen traff meg midt i hjertet og jeg kjente hvor rørt jeg var. Jeg lurte på hvor mange bryllup denne sangen hadde blitt spilt i? Hvor mange brudepar og gjester hadde hatt glede av denne vakre melodien før oss? Datteren min gikk først inn - så nydelig med krøllete hår og et stort smil. Sønnen min og de andre brudepikene og svennen fulgte tett etter før det var min tur. Jeg ventet et lite sekund før jeg begynte å gå. Ville nyte dette alt jeg kunne. Synet av den vakre kirken - alle gjestene og mine kjære forlovere. Min kommende ektemann som så på meg med et blikk jeg aldri glemmer. Et blikk fylt med kjærlighet og stolthet. Forventning. Det føltes ut som en evighet før jeg kom fram til alteret - ivrig etter å stå ved siden av Johnny. Jeg ville stå ved siden av han her og for alltid.

Vielsen var en litt ut av meg selv opplevelse. Jeg har vært i mange bryllup før og sett utallige på film. Nå var det vår tur til å oppleve dette - Johnny og jeg. Jeg gråt ikke. Hadde fått ut alt på generalprøven. Jeg husker bare bruddstykker. Den eldste stesønnen og datteren min leste vers fra bibelen. Felespilleren som spilte "Ave Maria." Sønnen min og den andre brudesvennen som ga oss ringene på små, hjerteformede puter. Johnny som smilte mot meg. Presten som snakket om kjærligheten. Det føltes ut som om vielsen bare tok noen sekunder før vi var mann og kone. Vi var gift - vi var ett. Felespilleren stemte i "Air" og vi gikk ut samme veien som vi kom inn. Men nå gikk jeg ikke alene. Jeg gikk ved siden av ektemannen min. Hånd i hånd. Så trygt og godt. Og så lykkelig. Med en ny, skinnende ring på fingeren. Symbolet på vår kjærlighet og minne om våre løfter til hverandre. Og følelsen av å være verdens heldigste. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En skål for oss til hyllest fra alle gjestene

Etter vielsen med barna våre, de andre brudepikene/svennen og forloverne 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Forloverne - tre av mine hjertevenninner

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Festen var helt magisk fra start til slutt. Vi hadde tatt privattimer hos Therese Cleve fra "Skal vi danse" for å lære oss en dans fra Dirty Dancing som brudevals. Det var en drøm jeg har hatt lenge. Søsteren og svogeren min hadde laget en flott presentasjon - som en film, noen av mine kjære venninner hadde leid en sangerinne og en gitarist som spilte en sang som betyr mye for meg; "From this moment on." Magisk øyeblikk. Sønnen min, den andre brudesvennen og jeg dro i gang dansen med innøvde dansetrinn fra "Glow." Det var flotte, rørende taler. Klimakset kom da Johnny reiste seg og sang for meg. Han som aldri har sunget høyt før. Eller sunget i det hele tatt. I ukevis før denne dagen hadde han brukt hver stund han var alene til å øve på å synge sangen. En sang som jeg liker godt - "She's the one" men som Johnny sang - "Linn's the one." Veldig rørende og romantisk. Jeg gråt og gråt av glede. Gråt for å se alle venner og familie samlet. Gledestårer for at jeg hadde fått mannen jeg elsker. Mannen jeg møtte for første gang i 1999. Han jeg hadde vært kjæreste med i tre år og som ble min ektemann på denne dagen. Min ekte mann. Jeg klarte nesten ikke å se på han under talen hans - bare gråt av de fine ordene og fordi jeg hadde fått den jeg ville ha. Jeg synes jeg var verdens heldigste.

I dag er det 7 år siden vi ble mann og kone. 11.09.2010. Du får meg til å føle meg like vakker og elsket som på bryllupsdagen. Jeg føler meg fremdeles som verdens heldigste. Verdens heldigste som har funnet kjærligheten og at den er gjengjeldt. At vi er ett. Nå og for alltid. I gode og mindre gode dager. Jeg lover å stå ved din side uansett. Jeg elsker å være kona di og jeg elsker deg. Min Johnny. Min mann. Min ekte mann. 

#bryllup #bryllupsdag #kjærlighet #glede #mannogkone #blogg #blogglisten

 

Jeg lot meg lokke

I går fikkk jeg en hyggelig påminnelse fra Oslos Bratteste om at det kun var 24 dager igjen til løpet. Det var nok med på at jeg brått følte en usedvanlig sterk dragning mot å kjøre til nærmeste slalåmbakke og løpe intervaller. I regn. Flaks for meg så har vi en skikkelig bratt bakke like ved der vi bor. Den er perfekt for intervaller. Det er som om den er laget for løping og ikke for alpint. Jeg liker ikke alpint. Uansett hvor hardt jeg prøver så er jeg så drita dårlig i det - derfor liker jeg det ikke. Jeg er best uten ball - eller sportsutstyr generelt kan man si.  Bakken står der rett ved veien og viser seg fram for alle som kjører forbi. Det er nesten som den roper på meg når jeg ser den - der den står klar og venter på at noen skal komme. Ser så innbydende ut fra avstand. Gir uttrykk for at den er lett å løpe i. Noen friserer den innimellom med en gressklipper av noe slag. Det er nesten som om den har pyntet seg med markblomster for å lokke til seg løpere. Jeg har latt meg lokke og står klar nederst i bakken. Har tatt på de nye, lyseblå terrengskoene mine. De som skal gi meg supergrep opp denne bakken og i Wyllerløypa på Oslos bratteste. Jeg kommer til å fyke opp bakkene som en ekte Spiderwoman. I et forrykende tempo få har sett maken til. Alle skal måpe og spørre seg hvem det er som løper i tet? Hvem det er som løper så fort opp bakken at det ser ut som om hun løper på en rett strekning? Akkurat slik kommer det til å bli. I vert fall i hodet mitt - i min fantasi.  Men først skal jeg prøve meg i denne, lokale bakken. Den som har ventet på meg og som jeg har latt meg lokke til.

Nyter synet av mine nye, freshe sko før de snart bli ugjenkjennelige av søle

Jeg setter på musikken. Alltid. Musikk hjelper meg til å bli Spiderwoman og få superkrefter. Jeg blir sliten av å høre min egen pust - innbiller meg at jeg er på besvimelsens rand om jeg hører meg selv hive etter pusten. Det er dumt. Setter musikk på akkurat så høyt at jeg vet den vil overdøve pusten. Lurt. Om jeg ikke hører at jeg er sliten så er jeg ikke det. Simple as that. Noen ville kanskje si at det beste "løpetipset" er en pulsklokke som har integrert GPS, kompakt løpsdynamikksensor og barometrisk høydemåler. Eller noe annet fancy. Det er det ikke for meg. Mitt hemmelige våpen og ess i ermet er høy musikk. Yndlingsmusikk. Beste tips ever.

Bakken gjør seg fin og venter på at jeg skal løpe på den

Jeg varmer opp litt og begynner å løpe oppover bakken. Bakken har klart å skjule hvordan det egentlig er å løpe i den. Etter tre dager med sammenhengende regn er det vått. Veldig vått. Og gjørmete. Gresset som er avklipt ligger der og er nesten like glatt som isflak. Selv med nye terrengsko med supergrep. Jeg tar en meter av gangen. Kan ikke se mot toppen. Da mister jeg motivasjonen. Løper og sklir oppover og oppover. Kjenner musklene i lårene strammer seg. Jobber. Hjertet dunker som om det var et harehjerte. Fortere og fortere. Herlig. Endelig har jeg kommet meg opp til toppen - trodde jeg. Bakken går enda lenger opp etter første heng  - det er nesten som om bakken har gjemt den siste delen så jeg ikke skal se det. Ikke før jeg har kommet meg nesten til toppen og trodd jeg var oppe. Jeg kan ikke stoppe og løper helt opp. Deilig følelse. Nyter utsikten - synet av natur og bebyggelse. Mitt hjemsted. Nyter følelsen av at kroppen fungerer og at jeg klarer å løpe hele veien. Føttene mine har blitt gjennomvåte allerede. Det gjør ingenting. Da har jeg i vert fall funnet ut av at skoene ikke er vanntette. Regnet treffer meg mykt på kinnene. Jeg kjenner håret blir tyngre av vannet. Jeg er vanntett så det går bra. Går, småløper og sklir litt ned bakken. Opp igjen. Fem ganger. Da begynner jeg å kjenne det i knærne så det får holde for i dag. Setter meg i bilen - sliten men lykkelig. Kjenner meg klar for Oslos bratteste. Mulig jeg ikke kommer til å se ut som Spiderwoman den dagen - men jeg skal uansett gjøre mitt beste og ha en morsom dag. Slitsom men morsom. 

Johnny savnet meg på trening

Jeg skulle egentlig vært på taekwondo trening i går med Johnny. Han trente i tre timer. Flinke, sporty mannen min. Senere på kvelden gikk jeg 1,5 times tur med en venninne i skogen og rundt her vi bor. Koste oss selv om vi ble gjennomvåte. Igjen - jeg er vanntett. Taekwondo kommer litt i skyggen nå som løpesesongen er i full gang for meg. Det er selvsagt synd men løpesesongen er ikke så lang og snart går jeg inn med hud og hår for å utvikles og tilegne mer mer kunnskap. Lære meg alt jeg kan og få gradere til blått belte. Det er målet for i år. Jeg var på treningen  mandag og skal i kveld. Det gleder jeg meg masse til! 

Slitne, men glade etter trening

Jeg fikk en veldig fin overraskelse av min kjære venninne på treningen mandag. Fikk en nydelig, stor rosebukett for bra innsats på KK-mila. Det var utrolig hyggelig og jeg ble superglad! Kjente at jeg var redusert og litt sliten etter lørdagens løp så da gjorde det ekstra godt. Hun er grunnen til at jeg begynte på taekwondo og det er jeg evig takknemlig for. Min motivasjon og forbilde med sin 2. dan. Det å ha så gode venninner i livet er ubetalelig <3 

Hva har du gjort så langt denne uken? Ha en strålende torsdag videre!

 

#trening #aktivlivsstil #aktivtliv #oslosbratteste #blogg #blogglisten 

 

Vær stolt av andre OG deg selv!

Det var litt vanskelig å sove natt til i går. Jeg var fremdeles høy på livet - full av endorfiner og adrenalin etter lørdagens prestasjon. Det er så godt. Det er så ubeskrivelig deilig å være imponert og stolt av seg selv. Vanligvis er man jo stolt av andre. Det skal man være. Støtte hverandre, få hverandre opp og fram. Spesielt er man stolt av barna sine - det har jeg vært siden jeg ble Mamma for 20 år siden. Hver eneste dag er jeg stolt av datteren og sønnen min. Er så stolt fordi de er så snille, omsorgsfulle, gode og skjønne barn. Jeg er også stolt av mannen min fordi han er så utrolig kunnskapsrik, raus og snill. Og stesønnene mine - den ene går på Politihøgskolen og den andre jobber hardt med eget firma. Venninner og familie er jeg også stolt av - stadig vekk. To venninner har akkurat fått seg ny jobb, en har begynt på videreutdanning i tillegg til å jobbe og en annen har fulgt drømmen sin og kjøpte seg motorsykkel i helgen. Det gjør at jeg blir imponert og stolt av de. Men man er kanskje ikke så flink til å være stolt av seg selv. Spesielt ikke å si det høyt. Det er noe av det som er så godt med å bli voksen. Det å kjenne at selvtilliten øker med alderen og man er trygg på seg selv. Trygg på at man er en flott person på alle måter. Jeg skulle gjerne ha vært 18 år med den selvtilliten og livserfaringen jeg har nå som jeg er 41. Det er ikke mulig, men man kan iallefall sørge for at barna sine får den tryggheten og selvtilliten man selv ikke hadde som ung. Derfor er det ekstra godt å være stolt av seg selv og for noe man har gjort eller oppnådd.

På vei mot Bjønnåsen - vakkert, eventyraktig terreng

Da jeg sto opp på søndag var jeg forberedt på tidenes stølhet - ble veldig overrasket over at jeg ikke kjente noe som helst egentlig - bortsett fra at jeg var veldig trøtt etter gårsdagen. Det kjentes ut som om jeg hadde vært på en heidundranes fest dagen før. Tørr i munnen og trøtt. Men lykkelig. Det er så utrolig mye bedre å starte søndagen slik enn å våkne med hangover. Heldigvis er det veldig lenge siden det har skjedd. Når jeg trener så mye som jeg gjør frister det veldig lite med festing. Men det har vel også kanskje noe med alderen å gjøre? Har ikke behov for det i det hele tatt lenger. Det er godt å kjenne det slik - at man har funnet roen på alle måter. Johnny og jeg hadde planlagt en tur til Bjønnåsen. I og med at jeg var sikker på at jeg skulle være stiv som en stokk i går, så var det greit å bare ta en liten tur. En "recovery tur" i stedet for "recovery run." Jeg har alltid lyst til å løpe, men i går fristet det lite. Kroppen var veldig fornøyd. Det var en litt kort tur, men en liten er bedre enn ingen. Det var faktisk Norges nasjonale turdag i går, så den måtte vi jo delta på. Det var veldig godt å kunne gå ute i shorts og t-shirt selv om kalenderen har dratt seg over til september. Og når vi kom fram fikk vi nyte en fantastisk utsikt! Turer ut i marka synes vi er en veldig god måte å bruke søndager på. Neste søndag har vi tenkt oss på en mye lengre og mer krevende tur. Gleder meg allerede. Men først skal vi ha en aktiv, fin uke med blant annet  taekwondotrening, terrengløp i Sørkedalen, venninnetur i skogen og selvsagt gode middager og familietid. Gleder meg! Ha en flott mandag og en strålende uke! Og husk; "Be proud of yourself"

Obligatorisk kjæreste - selfie 

 

#aktivlivsstil #aktivtliv #tur #trening #blogg #blogglisten 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg imponerte meg selv

I går var dagen jeg hadde ventet så lenge på. Sett fram til og gledet meg til. Jeg våknet grytidlig - bare fordi jeg var spent. Timene sneglet seg avgårde mens jeg gjorde meg klar og ventet på at løpet skulle begynne. Alle ritualene jeg har på løpsdager ble gjennomført. Sjekke bagen. Flette håret. Spise nok og få i meg masse væske. Har mobil og øretelefoner nok batteri? Har jeg med nok skiftetøy? Har jeg tatt på øredobber? Kontrollfreaken i meg kommer fram og jeg blir fryktelig detaljorientert. Alt må være på plass og på stell. Jeg må ha på rette sokker og klær. Lissene må være nok strammet. Håret må være perfekt slik at det ikke irriterer eller hemmer meg når jeg løper. Jeg tar på mascara. Vil være fin.

Tidlig ute på vei til Oslo - alt er klart

Startnummeret er hentet 

 Dagen før var Johnny og jeg på Bislet Stadion for å hente startnummeret. Når vi nærmet oss inngangen kjente jeg et sug i magen. Kjente på de gode følelsene jeg får når jeg er med på løp. Følelsene av forventning og glede. Når vi gikk inn på selve stadion var det nesten som et religiøst øyeblikk. Jeg fantaserte om at publikum ropte og klappet. Jeg så for meg at jeg løp rundt på banen like fort som Bolt. Kunne se for meg at jeg løp i mål. Kunne kjenne følelsen av at målseilet ble revet i to av kontakten med brystet mitt. Kunne se for meg smilet om munnen min og kjenne på lykken. Herlig. Jeg vet at det mest sannsynlig aldri vil skje - men det er godt og fint å dagdrømme. La seg rive med av fantasien.

Været var helt fantastisk og alt lå til rette for at denne dagen skulle bli en fantastisk dag. Og det ble det virkelig. På alle måter. Jeg hadde ikke vondt noe sted, det var ikke for varmt og jeg var så klar. Jeg har visualisert at jeg har løpt KK-mila mange ganger det siste året. Det er noe spesielt med å starte inne på Bislet Stadion. Løpe nesten en runde på banen før man fortsetter gjennom maratonporten og ut i gatene. En herlig, krevende runde før man ender opp inne på banen igjen - og i mål. Så fint å være en del av et så stort arrangement. Det er den ene dagen i året jeg føler meg som en ekte atlet. En superhelt som folk heier på og beundrer. Som de lar seg imponere av og snakker om. Selvsagt heier ikke publikum bare på meg, men jeg later som. Lever meg så inn i rollen som løper og føler at jeg er på landslaget og løper NM. Eller OL. Fantastisk. 

Konkurrentene mine

Et kvarter til start og oppvarmingen er i gang. Jeg kjører min egen oppvarming. Har kommet inn i boblen min forlengst. Jeg løper opp på tribunen og ser utover folkehavet. Flere tusen damer gjør seg klar til å løpe. Hvor gode er de? Hvor mye trener de? Hvor store ambisjoner har de? Kjenner pulsen stiger etterhvert som klokka nærmer seg start. Det er nå det gjelder. Dette er hva jeg har trent og gledet meg til. Denne opplevelsen. Klokka tikker saktere og saktere mot 14.30. Det er tid for å stille seg opp. Jeg småløper ned på banen og bort til start. Hører speakeren rope over høytaleranlegget: "Finn puljene deres. De som skal løpe fort stiller seg i første pulje." Jeg har tenkt til å løpe fort. Det forteste jeg kan. Jeg stiller meg nesten først. Pulsen stiger enda mer og jeg kjenner hjertet banke. Sjekker de siste detaljene og gjør klokka klar. Kan nesten ikke vente med å komme igang. Endelig går startskuddet og jeg løper alt jeg kan fra start. Løper og løper. Boblen er helt tett og jeg enser ikke så mye annet enn at jeg løper fort. Det er bare en foran meg. Jeg vet at det ikke vil bli så lenge til noen kommer til å løpe forbi meg, men jeg nyter det så lenge det varer. Kjenner bena flyr under meg. Hører publikum heie oss fram og og ser kameraene som følger oss. Meg - og de andre atletene. Solen skinner og jeg er så lykkelig. Fosser ut av stadion og ut på gata. Oppover veien - fremdeles til heiarop fra publikum. Jeg klarer å holde på 2. plassen et lite stykke før jeg havner på 3. plass. Så kommer det flere og flere forbi. Jeg teller ikke - bare nyter at jeg klarte å holde teten såpass lenge. Det kommer jeg aldri til å glemme. Nyter å kjenne kroppen jobbe og at jeg er i god form. 

Nummer to ut av stadion. Nummer tre er en instagram venn- men vi enset ikke hverandre fordi vi var begge så inn i boblene våre

Så fikk jeg igjen for at jeg ble litt vel ivrig i starten. Jeg ble sliten. Veldig sliten. Kjente på alt jeg ikke har lyst til å kjenne på så tidlig i et løp. Jeg er vant til å løpe i skogen i mitt eget tempo og høre på musikken min. I et løp holder ikke mitt eget tempo. Jeg må løpe i konkurransefart hele tiden. Full speed. Alt som jeg beskrev i sist innlegg skjedde. Tankene fløy avgårde og jeg følte det gikk så sakte. Ble mer og mer sliten. Kjente bena dundre i asfalten som om jeg var en elefant. Kroppen begynte å leve sitt eget liv og jeg var bare  en tilskuer utenfra. Hørte ikke lenger hvilken sanger som kom fra spillelisten min. Mistet begrepet om hvor langt jeg hadde løpt. Hadde det gått 1 km? 3? Jeg håpet det siste. Så at enda flere løp forbi meg og måtte ta meg sammen. Måtte ta en alvorsprat med meg selv og si at jeg har trent så mye og har masse styrke i beina. Det skjer ingenting annet enn at jeg blir dødssliten. Jeg kommer ikke til å besvime eller dø. Det går bra. Bare løp. Løp alt du kan. Snart kan du legge deg ned i gresset og se på den klare, blå himmelen. Ligge så lenge du vil og drikke. Nyte suksessen. Slappe av. Nyte at kroppen fungerer og er i stand til å løpe fort. Det hjalp. Jeg kom meg over kneika og fortsatte. Brydde meg ikke om de som løp forbi. Bare løp alt jeg kunne. Plutselig så jeg stadion og fikk uante krefter. Jeg fortsatte rundt stadion og forbi cheerleading jenter som gjorde halsbrekkende øvelser for oss. Det ble tettere med publikum som heiet og klappet. Jeg la merke til politiet som sperret av veien for bilene så vi skulle få fri bane. Det var som om jeg så alt i sakte film. Slowmotion. Jeg begynte å se alt veldig klart. Hun rett foran meg som hadde en løs lisse. Håpet virkelig ikke hun skulle snuble i den. Registrerte at jeg løp forbi en vakker dame i rosa topp. Den brune hestehalen hennes danset i takt med løpingen. Jeg løp alt jeg kunne. Snart i mål. Snart hvile. Løp inn på stadion og fram mot mål. Hvor er målstreken - jeg orker ikke mer! Joda - slutt å tulle - når du har løpt 4950 meter orker du 50 meter til. Kom igjen. Du klarer det. Hver meter føltes ut som 100. Nærmet meg mål - kjente bena løpe under meg men jeg hadde ikke kontrollen lenger. Bare lot de løpe i sitt eget tempo. Der krysset jeg mållinjen - 1/100 dels sekund etter hun foran meg. Hun med den løse lissen. Hun snublet ikke i den. Og jeg kom meg i mål. Det gjorde vi begge. Nesten samtidig. Jeg gikk de få meterne bort til gresset og datt ned. Helt utslitt men så lykkelig. Hadde lyst til å gråte av glede men orket ikke. Orket ingenting annet enn å ligge på ryggen og nyte. Se opp mot himmelen. Plutselig var jeg alene på hele stadion. Det var bare meg der. Bare meg som lå på gresset - våt av svette men så glad. En glede som sprengte i brystet og som overgikk alt annet. Overgikk pusten min, den høye pulsen og de ømme beina. Etterhvert kom jeg meg ut av boblen min og fikk en vannflaske. Hørte lyden av alle menneskene og musikken. Så på alle konkurrentene mine som løp over målstreken. Begynte å drikke. Kan ikke huske at vann noensinne har smakt så godt før. Det kjentes ut som om jeg hadde vært i Sahara uten vann i en uke. Virket som om jeg hadde mistet 10 liter væske på turen. Det stemmer nok ikke - men tørst, det var jeg. Og lykkelig. Veldig lykkelig.

 

Så kom SMS med resultatet. Jeg hadde løpt på 22:58. Etterhvert kom plasseringen. Av 2201 damer endte jeg på 19. plass! Jeg ble om mulig enda mer lykkelig og glad. Det hadde jeg aldri trodd! Hvordan er det mulig? Og så ble jeg nr 2. i min aldersklasse. Dette er den beste plasseringen jeg har fått i et løp og jeg er så stolt av meg selv. Og imponert. Til helvete med Janteloven. Det er lov å være stolt og imponert over en selv. Helt klart. 

Min Wingman og meg etter løpet. Johnny. Min elskede Johnny. Min kjære bestevenn, mann og kjæreste. Alltid ved min side. I gode og ikke fult så gode dager. Heldigvis er det en sterk overvekt av gode dager i livet. Han var like imponert og stolt som meg. Om ikke mer. Hjertet mitt er så fullt av kjærlighet til denne mannen. Denne mannen som er min. Bare min. Det er jeg evig takknemlig for hver eneste dag. For han og for barna mine. Mine alt. Mine hjerter. Og for alle venner og familie. Det er så godt å ha så mye støtte rundt seg. I tykt og tynt. Dager som dette får meg til å bli ekstra takknemlig for alt og alle jeg har. Blir veldig emosjonell og høy på både livet og adrenalin. Tenk at idrett kan gi så mye glede og lykke. Helt utrolig og veldig bra. 

Johnny er med! Felles oppvarming før løpet. Jeg kjører jo min egen oppvarming og Johnny passer tingene mine. Han vet hvor viktig det er for meg å ha ting i orden og ha alt tilgjengelig. Johnny - du er unik. Du er morsom, snill og fantastisk. Jeg elsker deg!

Nå skal vi ut å gå til Bjønnåsen og nok et eventyr venter oss. Ønsker dere en fantastisk søndag!

#kkmila #trening #løp #løping #aktivlivsstil #kjærlighet #aktivtliv #lykke #blogg #blogglisten

Det skjer noe med meg når jeg får et nummer

Jeg føler sitring i hele kroppen - en spenning som brer seg fra magen og utover. Jeg blir spent og litt nervøs. Føler forventning og glede. Begynner å visualisere hvordan løpet kommer til å bli og hvordan jeg vil gjøre det. Ser for meg at jeg står på startstreken med nummer på brystet. Ser rundt meg på alle de andre deltakerne. Hvor raske er de? Hvor gamle er de? Mange småprater, ler og hopper litt. Jeg går helt inn i min egen boble og vil helst ikke snakke med noen før løpet. Vil være for meg selv. Varmer opp, sjekker at alt sitter som det skal. Fester nummeret litt bedre på brystet. Sjekker klokken. Går over lisser, klær og hårstrikken. Alt må stemme. Hver lille detalj skal være på plass. Jeg skal ha fått i meg nok mat og drikke før på dagen, men ikke for mye så jeg får hold. Skrekk og gru. Og do - jeg må gå på do rett før løpet uansett hvor mange ganger jeg har vært på do den dagen. Sånn er det bare. Så står jeg der og venter på at løpet skal starte. Står og kjenner på at solen varmer fjeset mitt eller regnet som renner nedover pannen. Snart er det svette som renner på samme plassen. Noen ganger er det tidlig på dagen og lyset er hvitt og kjølig. Andre ganger er det kveld med en løype som er opplyst av fakler. Jeg løper midt i sentrum - med musikk, andre lyder og masse mennesker som heier en fram. Fremmede mennesker som roper navnet mitt selv om de ikke har sett meg før. De ser det på startnummeret mitt og heier på alle. Veldig motiverende og hyggelig. Noen ganger er det motbakkeløp inne i skogen uten en eneste tilskuer. Bare meg, skogen og de andre deltakerne. Andre ganger er det terrengløp i skogen med tilskuere, gjørme og masse liv. Jeg elsker alle variantene. Jeg elsker å utfordre meg selv. Se hvor fort jeg kan løpe og om jeg kan perse. Jeg konkurrerer mot meg selv - men også mot andre i min aldersgruppe. Ser på klokken igjen. Det nærmer seg start. Jeg setter på musikken og venter på signalet. Kjenner nervøsiteten og spenningen i magen. Hvor god form er jeg i dag? Hvor lang tid vil jeg bruke? Startskuddet går og jeg løper ut av området. Enser ikke noen rundt meg men går enda mer inn i boblen min. Jeg løper og løper. Halvveis pleier jeg å få en liten knekk - kroppen begynner å bli sliten og jeg løper litt langsommere. Noen ganger har jeg tenkt at jeg skal late som jeg får en skade slik at jeg må bryte løpet. Eventuelt "tråkke over." Da må jeg ta meg selv i nakken og minne meg selv på hvorfor jeg gjør dette igjen og igjen. Jeg må jobbe med meg selv og komme over kneiken. Jeg har mer på lager. Alle treningsturene i skogen og i bakker har gitt meg styrke i beina. Kondisen er der. Etter en stund har jeg overbevist meg selv om at det kommer til å gå bra - det er greit om jeg ikke får en super tid. Løper videre og begynner å miste retningssansen og kontrollen over kroppen.

Mitt beste løp hittil - iformløpet 27.mai i år. 6. plass av 522 deltakere. 7. plass kom hele 38 sekunder bak meg med det ante jeg ikke - var inne i boblen. Her har jeg tydeligvis mistet kontroll over kroppen og er straks i mål - ga alt jeg hadde ;)

Det er som om jeg tar fram uante krefter i meg. Superwoman krefter. Det føles i alle fall slik. Når jeg ser mål tar jeg fram det siste jeg har og spurter avgårde - gleder meg så mye til å krysse mållinjen. Den følelsen. Noe av det beste som finnes. Jeg har kommet meg i mål men aner ikke hvordan jeg ligger an. Har ikke sett om det er 3 eller 300 som har løpt forbi meg. Jeg tror nesten alltid at jeg har gjort et dårlig løp.Tenker at jeg burde ikke være med på dette - jeg suger i løping og er ikke så god som jeg trodde. Kjenner på grettenheten i noen sekunder. Jeg som aldri er gretten. Så kommer resultatet - på sms eller at Johnny kommer bort og forteller meg. Han har lært seg til - på den harde måten - at jeg trenger et par minutter på å komme meg før han skal snakke til meg - må først ut av boblen og få igjen pusten. Blir nesten alltid så overrasket over tiden og plasseringen - har jeg virkelig løpt så fort? Kom jeg virkelig på den plasseringen? Hva skjedde? Det som skjer er at når jeg får et nummer på brystet blir jeg ekstra god. Det er som om kondisen og bena oppgraderes til en bedre versjon. Jeg har et konkurranseinstinkt som en sædcelle kan misunne. Og jeg blir så gira av å løpe med og mot andre. Publikum. Det har jeg sjelden når jeg løper alene i skogen. Det er det på løp - langs løypa og/eller i mål. Det at Johnny alltid er der og noen ganger venner og familie. De har gledet seg til å se på meg. Jeg vet de er stolte uansett men jeg vil løpe fort for de. Og for meg selv. Det er så sykt motiverende å oppdage at jeg er faktisk ikke er elendig til å løpe. Jeg er faktisk ganske god - i forhold til andre på min alder. Det er godt. Godt for selvtilliten og godt for motivasjonen. Jeg gjør noe riktig med treningen og med kostholdet. Det er så godt å være god i det jeg elsker å gjøre. Men det beste er at jeg kan gjøre det. Jeg har en kropp og helse som tillater det. Da er det med tid og plassering egentlig bare et stort pluss. I går var jeg på banen og testet formen. Jeg visualiserte at jeg skulle være med på et løp og klarte nesten å komme opp i konkurransefart. Hadde hele banen for meg selv. Løp og løp med mine nye sko. De fungerte så bra og jeg føler meg klar for neste løp som er i morgen. Det er KK mila som starter og ender på Bislet stadion. Skal hente startnummeret mitt senere i dag og kan kjenne på følelsene som jeg vet vil dukke opp. Gleder meg som en unge - spent og forventningsfull. 

Testet ut nye sko og om konkurransefarten kunne dukke opp

I går kveld var Johnny og jeg sammen på en jobb for første gang på over 10 år. Vi møttes faktisk på jobb men har ikke jobbet sammen siden vi ble et par. Veldig hyggelig å gjøre noe som dette sammen. Vi - og en av mine beste venninner -  var statister i en reklamefilm. Er så glad for å få slike oppdrag, og det ble en koselig kveld. Mer om resultatet av dette senere.

Johnny øver seg på å lage sussemunn

Ha en super fredag og en god helg - vi blogges!

#løp #løping #trening #aktivlivsstil #aktivtliv #blogg #blogglisten #kkmila

My Wingman

 "The wingman is a pilot of another plane whose job is to cover his or her lead's six o'clock behind him in an attack, and provide witty banter or, occasionally, someone to rescue. The wingman (or woman) will often have a contrasting personality to the Ace Pilot. They may also be wearing a red flightsuit" - Tvtropes/org

Dette er en definisjon av en Wingman. En annen er en som hjelper med sjekking på byen men det er ikke den versjonen jeg tenker på i dette innlegget. Det jeg tenker på er at jeg har en Wingman - en som alltid er der og "cover me" - om ikke akkurat i kampsituasjoner så i alle andre situasjoner. Jeg har en Wingman som støtter og hjelper meg uansett hva det er. En som står ute i all slags vær og i alle temperaturer for å se/heie på meg i løp. En som tar vare på tingene mine mens jeg løper. En som passer på at jeg varmer opp, har med meg det jeg skal og får i meg nok drikke. Som går over sperrede veier for å ta bra bilder - baner seg i vei for å heie på meg langs løypa. Kjører overalt og når som helst for at han skal få være med meg når jeg skal løpe. For å være min Wingman. Som har tro på meg og får meg opp og fram. Kommer aldri til å glemme da jeg løp BDO mila tidlig i våres. Johnny var overbevist om at jeg klarte å løpe under 50 minutter. Jeg var ikke like sikker på det. Det sluddet og var veldig kaldt den dagen. Løpet begynte og etter 5 km - da jeg var halvveis - fikk jeg øye på en mann som nesten hoppet av begeistring - og ropte til meg at det gikk så bra og at jeg var godt innafor tiden på å klare målet. Det var Johnny.  Jeg løp og løp - ville så gjerne at han skulle bli stolt av meg og klare det. Alt stemte og jeg koste meg så mye. Inne på banen så jeg klokka og når jeg passerte målstreken sto det 48:00! Det var ny pers på mila og jeg ble sååå glad og stolt - nesten like glad og stolt som Johnny! Det hadde jeg nok aldri klart uten støtten og troen.

Løp i mål på 48:00 og såå glad 

Det å ha en så stor støtte og god partner i livet er ubetalelig. En som alltid er der med gode råd, et lyttende øre og trygge armer. En som alltid gir komplimenter og får meg til å føle meg vakker. Får meg til å føle at jeg er smart, flink og at jeg får til det jeg vil. Det er veldig godt. Uansett hva jeg kommer med at ideer og forslag er det tommel opp og støtte. Ubetalelig.

Always by my side

Alt føles trygt og godt når man har noen som alltid er der for en. Wingman har ofte forskjellige personligheter står det i forklaringen. Det stemmer i vertfall for oss. Jeg er impulsiv, positiv og sprudlende - Johnny er analytisk, forutsigbar og rolig. Det er vel kanskje noe av det som gjør at vi har det godt sammen og lærer av hverandre? Johnny har lært meg så mye om alt mulig - alt fra navn på trær og begrep jeg aldri får bruk for (he he) til troen på meg selv. Jeg har lært han å bli mer utadvendt og aktiv. Men det med støtten er det Johnny som er helt unik på. Han leter etter løp til meg på nettet og gleder seg med meg. Når jeg gjør det bra i løp - eller taekwondo - blir han like glad som meg - på mine vegne. Det er ganske unikt og veldig flott. Han setter aldri seg selv først men blir aller mest glad når barna, jeg eller andre lykkes. 

I våres ville jeg så gjerne være med på Holmenkollstafetten. For å kunne bli med på laget - der Johnny jobber - måtte han også bli med på stafetten. Han meldte seg på - hovedgrunnen var at da fikk jeg blitt med. Hvem er det som gjør slike ting? Jo - det er min Johnny. Min Wingman. Jeg våknet i dag til melding om at han har bestilt billetter til "Nøtteknekkeren" i Operaen i desember. Det er noe han gjør for meg - 100% - jeg elsker ballett. Det gjør ikke han. Johnny er også super flink til å ta meg med på SPA. Det er også noe jeg elsker. Johnny liker også å reise bort men hadde han selv valgt hadde det nok blitt en enkel hytte langt inne i skogen eller på vidda. 

Min Wingman og meg på Strømstad Spa 

Føler meg som verdens heldigste dame som har funnet min Wingman. Min smarte, snille, kjekke, morsomme og fantastiske mann. Elsker deg evig og gleder meg såå mye til de neste eventyrene vi skal ut på. Du og jeg med hver vår personlighet men med all vår kjærlighet til hverandre. For størst av alt er kjærligheten. Det vet vi veldig godt begge to <3

En super helg er over - velkommen nye uke

Helg. Elsker det ordet. Det er de dagene i uka vekkerklokka som regel ikke ringer for noen av oss. De dagene vi spiser lange frokoster sammen. Det er familietid, vennetid og tid for aktiviteter. Tid for å dra til nye steder eller besøke gamle venner. Min helg føltes ut som om startet allerede torsdag kveld. Jeg var ute å spiste med en veldig god venninne. Mange timer med skravling og god mat. Herlig. 

Unnet meg ett glass rosévin - var jo tross alt torsdag ;)

Fredag og beste måten å starte helgen på - løpetur i skogen 

Lørdag fikk kondisen min kjørt seg i en slalåmbakke. Nå nærmer det seg Oslos Bratteste og jeg vil stille godt forberedt. Veldig slitsomt men utrolig effektivt! Johnny var med - som wingman og fotograf. Jeg liker godt å løpe opp bakker. Det er en god følelse og stå nederst i bakken og se opp dit jeg skal. Kjenne på følelsen av det å mestre. At all treningen gir resultater og at jeg klarer å løpe opp en bakke. En bratt bakke. Kjenne kroppen jobbe og bli varm. Første gang jeg løp Oslos Bratteste lovet jeg meg selv å aldri løpe igjen. Kaste joggeskoene og finne på noe annet - noe mindre slitsomt. Det var midtveis i løpet. Når jeg datt over målstreken var jeg så lykkelig og proppfull av endorfiner. Jeg følte meg som superwoman og at jeg kunne fikse hva som helst av utfordringer i livet. Jeg tenkte allerede på neste års løp og alt slitet var glemt. Ubetalelig følelse.

Hard jobbing gir resultater - det er det ingen tvil om!

Shopping ble det også på oss i helgen. Johnny er den mest generøse og snille mannen jeg vet om. Han kjøpte turklær, terrengløpesko og fjellstøvler til meg. Det er ikke bare på gaver han er generøs. Han er så utrolig flink til å se meg, heie på meg og gi meg komplimenter. Han får meg til å føle meg så bra og får fram mine beste sider. Gir meg selvtillit og troen på meg selv. Det er veldig flotte egenskaper og noe jeg verdsetter det veldig høyt.


Lørdagskvelden ble tilbragt på hagefest hos et vennepar i Asker. Deilig å sitte ute i partytelt med grillmat, god drikke og godt selskap. Som vanlig ble det kun et par glass - så dagen derpå også blir bra og fylt med gode opplevelser. Vi setter stor pris på å bli invitert til denne årlige, hyggelige avslutningen på sommeren.  

I går kjørte vi til Hurdal og gikk til Fjellsjøkampen. Det var så fint vær og vi hadde en nydelig dag ute.  Det er ikke så langt å gå og det er så flott natur og en kjempefin tur. Det er det høyeste punktet i Akershus så utsikten er stunning. Absolutt å anbefale - passer for alle aldre.

 

Det er så fint og godt å være aktive sammen. Dele opplevelser. Det binder oss enda tettere sammen og vi setter så pris på at vi har hverandre. 

Flott avslutning på en amazing helg - nå er det bare å ønske en ny uke velkommen og glede seg til nye opplevelser. Ønsker alle en super mandag og en god uke!

Hva gorde du i helgen da?

 

#trening #aktivtliv #aktivlivsstil #fjelltur #blogg #blogglisten #aktivesammen #helg 

Kan du påvirke din egen lykke?

Et smil fra en bussjåfør på vei hjem, et hyggelig ønske om en fin dag fra den unge jenta i kassa på Kiwi, den følelsen du har når du har perset på 10 kilometeren på KK mila? Hva er lykke og hva gjør deg lykkelig? Er lykke de små hendelsene vi opplever i dagliglivet eller er lykke knyttet til de store begivenhetene i livet som fødsel, forelskelse, bryllup eller hovedgevinsten i Lotto?

Hva er lykke da? En følelse? En tilstand? Hvem bestemmer hva lykke er? Og kanskje det viktigste spørsmålet - kan vi påvirke vår egen lykke?

Både filosofene og psykologene prøver å forklare oss hva lykke er, men spiller det egentlig noen rolle hva disse mener? 

Jeg tror vi blir vi lykkelige av positive og gode opplevelser. For meg er dette knyttet til samvær med de du liker å være sammen med - venner og familie. Nettopp deling av opplevelser, det å gjøre ting sammen. Det skaper gode følelser, positivitet og lykke. I går var vi på hageparty hos et vennepar, spiste god mat og hadde en super kveld. Det er lykke for meg.

Sterkere oppleves lykke når jeg selv lykkes med noe. Når jeg fikk publisert en artikkel i Foreldre & Barn eller da jeg graderte til grønt belte i Taekwondo. Men kanskje mest av alt, er den lykkefølelsen jeg kjenner når en av mine nærmeste lykkes. Jeg blir stolt, glad og lykkelig når eldstemann, som nettopp er ferdig utdannet sivilingeniør i informatikk, fikk en million i støtte fra Norges Forskningsråd for å jobbe videre med temaet på masteroppgaven. Jeg kjenner på en fars stolthet når minstemann, som går andreåret på Politihøgskolen, får sommerjobb som etterforsker på Vestlandet. Og jeg lever meg sterkt inn i og blir kjempestolt og lykkelig når Linn perser på 10 kilometeren i BDO mila.

Mange opplever lykke som en konsekvens av omgivelsene. Dette handler om statusjag, få høy inntekt, stort og fint hus og muligheten til å realisere drømmer.  Men må vi være rike for å være lykkelige? Svaret er sannsynligvis nei - det finnes utallige eksempler på rike mennesker med ufattelige verdier som levde og døde ulykkelige. Da er det håp da for alle oss andre som må klare oss på en normal inntekt et helt liv.

Så til det store spørsmålet - kan vi påvirke vår egen lykke?  

Min påstand er ubetinget ja - det handler først og fremst om å ha det godt med seg selv. Og først av alt handler det om å aksepter deg selv. Se deg i speilet og vær fornøyd med det du ser og den du er.

Det handler det om å gjøre de tingene som påvirker deg positivt og være sammen med de menneskene som gjør deg godt. Som gir deg energi og glede.

For oss handler lykke om å glede seg over de små tingene - et kyss når vi møtes på ettermiddagen, en hyggelig melding fra en venn, den gode følelsen når du har hatt en god treningsøkt, en tur i skogen eller en oppmuntrende kommentar fra din kjære når du trenger det. Gjøre noe for andre som gjør dagen deres bedre og lettere. Være der for noen som trenger det. Lykke er også at vi har hverandre. At vi er to. Og at vi har helse til å gjøre det vi vil.

Ønsker dere en fantastisk søndag. Gjør noe godt for deg selv i dag og noe for å glede andre!

Hva er lykke for DEG?

 

#lykke #aktivtliv #aktivlivsstil #blogg #blogglistene 

#WHYIRUN - fortsettelsen

 

Sist lørdag skrev jeg om hvordan jeg begynte å løpe og at jeg hadde fått en interesse for livet. En lidenskap. Det er virkelig slik. Jeg løper nesten hver eneste dag. Ofte tenker jeg på å løpe og gleder meg til neste gang jeg skal løpe når jeg gjør helt andre ting. Bruker det som en gulrot om jeg gjør ting jeg synes er kjedelig - husarbeid for eksempel. Jeg kan visualisere at jeg er ute i skogen og løper og kan kjenne på følelsene det gir meg. Det å skifte til treningstøy, ta på meg øretelefoner, sette på musikken min og gå ut av døra. Vi bor rett ved skogen så som oftest løper jeg der. Jeg løper korte turer, lange turer og noen ganger løper jeg så fort jeg kan gjennom skogen. Det tar noen minutter før kroppen er i gang. Maskineriet må settes igang før jeg får opp speeden. Jeg kan høre pusten igjennom musikken og hjertet begynner å slå fortere og fortere. Så virker det som om det løsner og jeg føler meg så sterk og fri. Jeg kan løpe og løpe. Kjenne hver muskel i beina jobbe. Kjenne armene som går fram og tilbake i samme tempo som bena. Kjenne magen og ryggen jobber med. Etter en stund kjenner jeg kroppen bli varmere og svetten pipler fram. Noen ganger kjenner jeg det renner svette ned i øynene og langs tinningen. Kroppen fungerer som et fantastisk maskineri. Hver del jobber sammen og er avhengig av hverandre for å fungere. Jeg kjenner hestehalen min svinge fra side til side. Den har blitt tyngre etterhvert som jeg har latt håret vokse seg lengre de siste årene. Bena lever sitt eget liv og løper i sitt eget tempo. De er maskineriets sterkeste deler og får meg dit jeg vil. Rundt i lysløypa eller på stier med ulendt terreng. Stier jeg har løpt 100 ganger før eller løper for første gang. På sommeren kjenner jeg bena treffer gress og planter. Løper over store røtter fra trær og på planker som er lagt ut. På jord og vann etter regnfulle dager. Noen ganger kjenner jeg vannet trekke inn i skoene og sokkene mine. Det spiller ingen rolle. Etterhvert blir jeg så varm at jeg ikke kjenner det våte. Jeg kjenner meg i ett med naturen. 

Jeg løper alltid og overalt. Det får meg til å se naturen og steder på en helt annen måte. Løpeskoene er med uansett om vi er på SPA weekend eller på ferie i utlandet. Om gradestokken viser 40 grader pluss eller minus 10, er jeg ute å løper. Utrykket om at "det finnes ikke dårlig vær bare dårlige klær" har fått en ny mening for meg. Det er så fantastisk å se naturen forandre seg fra uke til uke - noen ganger fra dag til dag. Det har allerede falt blader på bakken og jeg gleder meg til å løpe utover høsten. Se naturen slippe resten av sommeren - se at trærne lar bladene sine falle på bakken og bli til jord. Jord som vil være næring til neste års blomster og trær. Se de siste restene av blåbærene visne bort og røsslyngen ta over for sommerblomstene. Merke at luften blir klar og kald. Løpe på stier som blir bredere etterhvert som gress og blomster visner bort. Se den første rimen komme på bare kvister og på vissent gress. Ta på lue og vanter - og etterhvert piggsko. Kjenne den første snøen treffe ansiktet og at underlaget blir glattere. Løpe gjennom den første snøen - være den første som tråkker på det hvite teppet. Gradvis kjenne at solen varmer mindre og mindre. Kroppens maskineri fungerer like godt som midt på sommeren - det tar bare litt lenger tid på de samme rutene. Beina får andre utfordringer av å løpe på is og snø. 

 

Så kommer våren med mer lys og varme. Snøen smelter og det blir mer grønt i skogen. Maskineriets sterkeste deler - bena - har blitt enda sterkere etter å ha løpt i snø. På bare stier kan de bevege seg fort. Veldig fort. Kondisjonen blir bedre og bedre og jeg kan selv bestemme hvor lenge jeg vil løpe. Og i hvilken hastighet. Det å kjenne at kroppen fungerer er ubetalelig. Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har muligheten til å løpe. For at jeg har et maskineri som er velfungerende og som lar meg få oppleve dette. Dette fantastiske som kalles løping. Vi mennesker er skapt for å bevege oss. Vi er skapt for å løpe. Det å løpe over en slette, opp på et fjell eller på en bane. La tankene fly og nyte livet. Nyte at man lever, er frisk og har et sterkt maskineri. Et maskineri som lar meg få gjøre det jeg vil. Takknemligheten fyller meg og jeg føler meg så heldig. Heldig som har funnet min lidenskap og noe som gir meg så mye glede. I tillegg til å få et sterkt hjerte, sterke bein og en sunn og slank kropp. 

Noen ganger må jeg hoppe og leke i skogen - løping utløser så utrolig mye energi i meg og får meg virkelig til å kjenne at jeg lever.

Dette er grunner til hvorfor jeg løper. Min lidenskap og største interesse. Jeg har også andre interesser og elsker å konkurrere. Men det er andre historier og kommer i senere blogginnlegg. 

Hva er DIN lidenskap og interesse?

#whyirun #løping #løp #natur #trening #aktivtliv #aktivlivsstil #blogg #blogglisten

Er dette virkelig meg - jeg som har sceneskrekk?

Jeg må si det er gøy å være på plakater over store deler av Norge. Sikkert ikke alle som synes det eller hadde turt å innrømme det - men jeg synes faktisk det er stor stas. Det var en super morsom dag på jobb og veldig artig å se resultatet. Det beste er at jeg som har hatt sceneskrekk og prestasjonsangst så lenge jeg kan huske, tør å være med på ting som dette. Tør å være foran kamera og være leken. Det er en utrolig god følelse og jeg kan nesten ikke helt tro at jeg har klart det. Så lenge jeg kan huske har jeg hatt dårlige opplevelser når jeg har måttet framføre noe på skole eller jobb. Det å ta ordet i forsamlinger har vært veldig vanskelig - for ikke å snakke om å holde tale. Men jeg har gjort det. Bare noen jeg ikke kjente så godt snakket til meg når jeg var yngre, rødmet jeg og det var vanskelig. Så hva har skjedd? Først og fremst har jeg blitt voksen og trygg med alderen. Men jeg har også jobbet. Hardt og over lang tid. Øvd meg på å holde taler og faktisk foreslått selv å si noe i forsamlinger. Har fått gode tilbakemeldinger og svært få har sett at jeg har vært kjempenervøs. Før trodde jeg at jeg trengte et glass eller to for å tørre - men det er jo selvsagt bare tull. Det er ikke det avgjørende. Det er øvelse - som så mye annet her i livet. Og så har Johnny en stor del av "æren" for at jeg har kommet meg dit jeg er i dag. Han har gitt meg trygghet, selvtillit og troen på meg selv. Han har fått meg til å innse at jeg klarer det jeg vil. Det har også mange av venninnene mine vært med på. Jeg prøver så godt jeg kan å være en støttende venn og kone selv. Jeg tror og håper barna min har fått den selvtilliten de trenger for å komme seg opp og fram i livet og lært å være støttende.

Dobbelt opp av meg faktisk ;)

Jeg ble spurt om å være toastmaster i min nevø sitt 30-års surprice party i våres - fordi søsteren min synes jeg er dyktig. Det er akkurat tilbakemeldinger som dette som gjør at jeg - og sikkert veldig mange andre - vokser og utvikles. Jeg kunne ikke annet enn å takke ja. Grudde meg samtidig som jeg gledet meg. I begynnelsen var det vanskelig. Første gang jeg reiste meg og så utover alle menneskene hadde jeg bare lyst til å sette meg ned igjen. Kjente at det snørte seg i halsen og at jeg skalv på hendene. Brukte noen sekunder på å tenke på hvorfor jeg gjorde dette - det var for å være en bidragsyter til at nevøen min skulle få en fin dag og fordi noen trodde på meg. Jeg tok meg sammen og begynte. Det gikk bra. Veldig bra. Folk lo og klappet. Etterhvert begynte jeg å like det og jeg er så glad for at jeg gjorde det. 

Johnny og jeg i 30-års laget

Sceneskrekken har blitt mindre med årene men ikke helt borte. På sommergraderingen til taekwondoen hadde vi øvd veldig mye på de to mønstrene vi må klare for å få grønt belte. Vi hadde øvd masse på trening og hjemme. Jeg kunne mønstrene "forlengs og baklengs." Jeg synes gradering er vanskelig fordi vi gjør det Masteren ber oss om foran han og andre dommere. Og de som har andre beltefarger ser på. Sceneskrekken slår inn. Midtveis i graderingen skulle vi med oransje belter gjøre mønstrene våre samtidig. Hjertet begynte å slå like for som når jeg løper og det ble vanskelig. Klarte det første mønsteret men på mønster to stoppet jeg. Jeg sto stiv som en stokk og visste plutselig ikke hva jeg skulle gjøre. De andre fortsatte og det var veldig flaut. Jeg kjente tårene presse på. Det verste var at jeg kunne det så godt men ikke klarte å gjennomføre det. Jeg visste at Johnny ble så lei seg på mine vegne. Han vil så gjerne at jeg skal lykkes og han klarte mønstrene så fint selv. Masteren vår spurte om jeg ville starte på nytt - snill som han er. Han legger sjelen sin i å lære oss og jeg ville ikke skuffe han. Jeg ble så sint på meg selv - sint for at jeg sto der midt i salen med tårer som rant nedover kinnene mine og plutselig ble 14 år igjen - jeg som er 41. Jeg hørte meg selv si unnskyld og at jeg gjerne ville starte på nytt. Ble enda sintere og gjorde mitt beste mønster - ever! Hørte noen sa "wow" og alle begynte å klappe når jeg var ferdig. Jeg er fremdeles litt usikker på hva som skjedde - hvordan jeg klarte å gjøre det - til og med alene! Etter graderingen fikk jeg klemmer, mange gode ord og tilbakemeldinger. Og vi dro hjem med nye, grønne belter ;)

Dette fikk meg også til å tenke enda mer på viktigheten av at man tror på hverandre, heier på hverandre og gir gode tilbakemeldinger. Det er ikke alltid vi er like flinke til å få hverandre opp og fram. Janteloven sitter nok litt i - dessverre. Tenker at det er en veldig fin egenskap å unne hverandre lykke og glede. Selv om man kanskje sliter med ting selv kan man bli flinkere til å glede seg på andres vegne. Det er så godt med støtte og oppmuntring enten man er 14 eller 41.

I ettermiddag skal vi dra å kjøpe oss fjellstøvler til turer vi planlegger. Så er det vårt "fredagsrituale" med sushi og trening. Jeg ønsker alle en strålende fredag og en god, aktiv helg! Måtte den bli fylt med glede, latter og kjærlighet <3

#blogg #blogglisten #aktivlivsstil #aktivtliv #trening #sceneskrekk

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
linnogjohnny

linnogjohnny

41, Oslo

"Perfect match" på 41 og 56 år :) Vi er kjærester, ektefeller, treningspartnere, bestevenner og hverandres coach. Livet vårt består av de store barna våre, kjærlighet, trening, venner, opplevelser og familie. Løping, taekwondo, turer og trening på Fresh er en del av vår hverdag. Vi lever akkurat det livet vi ønsker og inviterer deg med på reisen - og håper du blir inspirert til et mer aktivt liv og deler litt av din hverdag med oss

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits