hits

Beste jobbdager - ever

Tirsdag dro jeg tilbake til Island. Denne gangen for å spille inn den siste scenen i filmen jeg er med i. Forhåpentligvis bare siste i min første film, ikke siste for evig.

Jeg har en liten rolle i en stor film. Kan vel nesten ikke kalle det for en rolle engang. Men jeg er med. Og det er jeg så utrolig glad for. Jeg har møtt og fått spille med noen av mine forbilder. Fantastiske, dyktige norske skuespillere. Både kjente og litt mindre kjente. Fått en ny venninne. Filmregissøren er en svært kjent mann i Hollywood. Han er amazing. Det er også resten av crewet og alle jeg har jobbet med. Jeg er dypt takknemlig for å være en del av dette.

For ett år siden var jeg "through hell and back" når det gjelder jobb. Jeg har vært i min dypeste dal og på de høyeste topper ila de siste 15 månedene. Det har vært som en rå karusell. 

"Life is like a box of chocolates. You never know what you're gonna get" - Forrest Gump 

 

Jeg tenkte på dette da jeg svømte rundt i den Blå Lagunen onsdag kveld. En lang dag med innspilling var over. Når jeg lukker øynene kan jeg fremdeles kjenne det varme vannet mot kroppen min. Jeg kan lukte svovel og se dampen fra vannet. Høre latteren fra de flotte kollegaene mine. Se rester av gamle vulkaner. Den stjerneklare himmelen. Smaken av smoothien fra baren man svømmer bort til. Jenta som delte ut deilige, naturlige ansiktsmasker, spurte om vi var på ferie. Jeg fortalte at vi var på Island på grunn av filminnspilling. Hun synes det var stas. Det synes jeg også. Er så stolt av dette. Virkelig. Det er deilig, flott og morsomt. Utfordrende og lærerikt. Det er nesten som om jeg må klype meg selv i armen. Alt av slitte ordtak passer inn. For det ER slik det oppleves for meg. 

Vi ble hentet på flyplassen og kjørt til hotellet. Denne gangen bodde vi midt i Reykjavik. Perfekt. 

Den deilige himmelsengen. Manglet bare å ha med Johnny på turen så hadde alt vært helt perfekt :)

Etter lunsj kom trangen til å løpe en tur. Fikk helt sjokk når jeg begynte å løpe - har aldri vært ute i så mye vind. Når de verste takene kom mistet jeg nesten pusten. Løp ned til vannet. Helt fantastisk. Kjente en dusj fra havet. Gjorde absolutt ingenting. Kjente meg så levende og frisk. En refreshing treningsøkt kan man si.

10 retters på en av de beste restaurantene i byen. Deilig mat og fantastisk selskap. Skulle ønske kvelden kunne vare evig.

 

Min nye venninne og kollega <3

Et par selfies er obligatorisk ;)

 

I går tidlig var eventyret over for denne gang. Jeg har med så mange gode minner i bagasjen som jeg aldri kommer til å glemme. Det er en kjær skatt jeg skal passe godt på. Nyte og glede meg over. Det samme skal jeg gjøre med de nye bekjentskapene. 

Johnny hentet meg på flyplassen. Min kjære, kjære snille mann. Det var så godt å være i armene hans igjen. Føltes så lenge siden jeg hadde sett han. Gud så deilig det er å elske og være elsket. Rakk hjem for å hive i oss litt sushi og skifte før kveldens trening. 

Johnny var så glad for å få meg hjem - og jeg glad for å være hjemme. Nå er det snart helg igjen. I kveld blir det 3 timer Taekwondo og kos med familien. Jeg skal også tenke på de fine opplevelsene jeg har hatt. De flotte menneskene, alt jeg har lært og sett. Glede meg til hva som kommer neste gang jeg åpner sjokoladeboksen. Det er noe jeg liker og blir glad av. Det vet jeg. Nå har karusellen stoppet og jeg har gått av. Jeg skal bare hoppe fra topp til topp. Om jeg skulle snuble og falle ned i en dal - er det greit. Johnny er der og hjelper meg opp igjen. My Wingman og beste venn. 

Ha en fantastisk helg!

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #trening #aktivtliv #aktivlivsstil #kjærlighet #jobb #reise

 

 

 

Oppdrag Island

Tirsdag dro jeg til Island. Jeg hadde gledet meg lenge. Har aldri vært der før. Alltid gøy og spennende med nye steder. Denne reisen var jeg ekstra spent for. Det var hverken ferie eller besøk jeg skulle på. Det var jobb. Vi har hatt flere innspillingsdager i Oslo - nå var det i et annet land.

Etter to flyturer og flere timer i bil var vi framme. "Vi" besto av tre anerkjente skuespillere, en ung gutt, moren hans og tre aktører fra Face Casting. En av aktørene var meg selv. Ganske uvirkelig egentlig. 

Klar for middag

Vi bodde på et bittelite sted som heter Siglufjordur. Nydelig natur. 

 

Onsdagen hadde jeg fri. Det er helt fantastisk å ha en hel dag til å gjøre det jeg ville. Eneste vi skulle møte opp til var kostymeprøve. Løping er den beste måten å se nye steder for meg. Det er så fint å løpe avgårde og ikke vite hva man kommer til å se. Jeg løp gjennom byen. Husene var lave og veldig like. Julebelysningen var fremdeles oppe på alle husene. De fleste har fargerike lys.

Rett utenfor byen viste Island hva det har å by på. Vill og vakker natur så langt øyet kunne se. Herlig. Jeg hadde lyst til å løpe mye lengre men må fremdeles være forsiktig med tanke på kneet. Og jeg måtte tilbake til kostymeprøven.

Utsikt fra hotellrommet mitt

Klar for middag dag 2. Første kvelden følte jeg meg litt "overdressed" så jeg tonet det ned en smule..

Dagen ble avsluttet med deilig, varmt utebad, gode samtaler og middag. Torsdagen var vi på sett, men ikke før ettermiddagen. Det ble mange timer med cafe, avslapning og jeg trente litt Taekwondo, poomsae. En liten powernap unnet jeg meg også. Deilig dag. Det gikk så fint på sett. Jeg elsker å være aktør for Face. Føler meg så heldig. Det har gitt meg så mange gode opplevelser, selvtillit og mestringsfølelse. Jeg møter mange flotte mennesker og får se nye steder. Feeling blessed <3

Å være aktør betyr mye venting. Det er helt ok for meg. Jeg har god tålmodighet og koser meg.

Fredag var det opp 05.30, frokost og så hjemreise. Gledet meg veldig til å se de hjemme og lengtet hjem. Borte bra, hjemme best. Det er helt sikkert.

Nå er det helg og kos med familien. Til uken skal jeg tilbake til Island igjen. Gleder meg så mye til nye, spennende dager. Denne gangen til et nytt sted. Både joggeskoene og badedrakten skal med. Alltid klar for trening. Håper muligheten byr seg for en løpetur. Og et bad i en varm kilde. Om det ikke skjer skal Johnny og jeg tilbake en langhelg. Kjærestehelg. Johnny har vært der før og vil vise meg severdighetene. Den blå lagune, Gullfoss og Thingvellir. Men først skal jeg konsentrere meg om å gjøre en så god jobb som mulig. Er så glad for den tilliten Face har vist meg og muligheten jeg har fått. Kommer aldri til å glemme denne opplevelsen. 

God helg videre <3

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #island #jobb #reise #trening #løping

WTF JUST HAPPENED

Et av målene mine for fjoråret var spagaten. Det klarte jeg ikke. Dro derfor med meg målet over i 2018. Virket som om jeg ble stivere utover høsten og vinteren. Veldig irriterende. De siste ukene har jeg tøyd mer enn jeg pleier. Jeg må bli mykere pga Taekwondoen. Særlig nå som jeg snart skal begynne å konkurrere. 

Fredagen ble brukt til vår faste "rituale". Sushi og trening på Fresh. Deilig start på helgen. Særlig når man trener sammen. Etter treningen tøyde vi som vanlig. Jeg prøvde meg i spagat - som så mange ganger før - men hadde et godt stykke igjen. Vet ikke helt hvorfor, men etter litt Poomsae (Taekwondo, mønster) trening fikk jeg det for meg at jeg skulle prøve igjen. Denne gangen rett på gulvet. Thigtsen min er glatt og det samme er parkett. Bena mine var gode og varme. Jeg presset meg ned og plutselig var det som om beina mine bare ga opp. De orket ikke stå i mot presset og slapp taket. WTF just happened? Jeg ropte til Johnny at han måtte ta bilde av meg. Dette var stort! Jeg har aldri - i hele mitt liv - vært så nære spagaten, så dette måtte foreviges. Har lært på trening at man kan holde hendene i været - da får man hjelp av tyngdekraften. Det var tydeligvis riktig. Så satt jeg der - stolt som en hane - og full av adrenalin. Eller endorfiner. Vet ikke hva det er eller heter, men når jeg klarer noe jeg har jobbet for lenge blir jeg fylt av en slags rus. Jeg følte meg "høy" resten av kvelden. Og natta. Var så gira at det var vanskelig å sove. Herlig. Deilig. Fantastisk. 

Johnny øver på Poomsae "Sa Jang"

Lørdagen var det strålende sol og 4 minus. Det var bare å benytte det flotte været. Vi løp en liten runde i skogen. Jeg må fremdeles ta det litt rolig med løpingen pga kneet. Kjenner ingenting så jeg krysser fingrene og alt annet for at det skal fortsette slik.

Lite kan måle seg med løping i skogen

Kjærestedagen fortsatte med shopping. Johnny kjøpte piggsko til meg. Jeg kjenner ingen som er så rause og gavmilde som han. Klarte ikke å vente til jeg kom hjem med å se på de en gang til. Måtte bare ta de fram på Starbucks. Det er noe av det beste han kan gi meg i gave. Man vet man er en løper når de skoene man har flest av er joggesko. Jeg er definitivt en løper. Gleder meg sykt til å prøve de!

 

Johnny var ikke så gira på å bli med på en selfie med filter. Jeg er god til å overtale he he  Man er ikke voksen før man tør å være barnslig? Har i vert fall hørt det en gang..

Det ble også en treningsøkt på Fresh søndag. Ekteskapet med meg er en evig Boot Camp. Johnny er med. Heldigvis. Det er så hyggelig å trene sammen. Det binder oss tettere til hverandre. Vi drar hverandre med. Heier og hjelper hverandre. 

Jeg synes Johnny holder seg utrolig godt. Han er et forbilde og en motivasjon for mange på hans alder. Og yngre. Jeg er så stolt av han og alt han gjør. Løper, trener styrke og Taekwondo. Man får så mye igjen for det. Investering i egen helse. Energi og glede.

Postworkoutselfie

Søndag ettermiddag var jeg på kino i Oslo med min venninne, Tove. Vi fikk endelig sett Iram Haq sin film "Hva vil folk si." Den var utrolig sterk og gripende. Har du ikke sett den bør du. Tenkte på filmen resten av kvelden. Terningkast 6 fra meg!

Nydelig solnedgang i går

I dag er det mandag og en helt ny uke er foran oss. Kvelden går med til Taekwondo, trening og pakking. Jeg reiser til Island i morgen - gleder meg såå mye! Forteller mer om turen senere ;)

Ha en flott mandag og lag deg en fin uke <3

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #trening #helg #ekteskap #taekwondo #aktivtliv #løping #aktivlivsstil

En stor, fantastisk overraskelse

Vi hadde akkurat stilt oss opp klare til gårsdagens Taekwondo trening. Det var første trening i år med Masteren vår. Han ba oss om å sette oss ned. Ønsket oss velkomne og godt nytt år. Hvem var det som skulle konkurrere i år? Han begynte med Poomsae - mønster - utøverne. De tre dyktige utøverne reiste seg. Det er to med sort belte, og venninna mi med sort belte 2. Dan. Dyktige utøvere som har oppnådd gode resultater i 2017. Jeg så på de og smilte. Klappet mens jeg beundret de der de sto. Rake i ryggen og med en stor stolthet til idretten sin. De er 3 av klubbens krigere. Noen av de som viser hva Romerike Taekwondo Klubb har å by på. Resultater av mange års hardt arbeid.

Master lurte på om noen andre ville konkurrere i Poomsae i år. Ingen sa noe. Jeg fulgte halvveis med mens jeg fremdeles så på de tre. Plutselig hører jeg Master si navnet mitt. Meg? Sa han mitt navn? Jeg hørte nok feil. Jeg så på han - med et sikkert veldig overrasket uttrykk. Hvorfor sa han mitt navn? Tullet han? Det var helt stille i salen. "Meg"? Hørte jeg meg selv si. Ja, han hadde sagt mitt navn. Ikke for å tulle, men fordi han mente meg. Jeg skjønte ingen verdens ting. Hvorfor, tenkte jeg igjen og igjen. Jeg mumlet noe om at jeg ikke synes jeg er så god i Poomsae. Jeg synes selv jeg er bedre i kamp. Der får jeg brukt kondisjonen min. Der er det ikke så nøye om hånden eller foten er nøyaktig slik de skal være. Det får jeg brukt meg selv og jeg føler en viss mestring. Men Poomsae? Jeg synes hverken jeg er spesielt grasiøs eller får det til å se sterkt og presist ut. Jeg synes jeg ser ut som en kyllingvinge i en litt for vid drakt. Det raste mange tanker rundt i hodet mitt. Skal jeg være med å representere klubben i konkurranser? Etter kun ett år med trening? Hva om jeg mislykkes? Kommer på sisteplass hver gang? Tenk om prestasjonsangsten tar over så jeg stivner som en stokk på matta? Foran dommere og publikum? Hva om kneet ikke holder? Jeg ble litt redd, men samtidig fylt av en glede. Stolthet. Ydmykhet. Alt på en gang. Jeg reiste meg - vet ikke hvor den kom fra men jeg gjorde det. Fikk applaus fra kollegene mine. En glede og forventning sprengte i brystet mitt. Jeg klarte ikke å stoppe å smile. 

Det blir mye trening framover - her fra i høst før siste gradering

Noen av de andre ble spurt om å delta i kamp. Det toget har gått for min del. Jeg er i vert fall 6 år for gammel for å kunne konkurrere. Hvem som har funnet på den regelen vet jeg ikke. I dag er en 40 - åring like sprek som en 30- åring. Hvis man gjør en innsats, da vel å merke. 

Johnny reagerte akkurat slik jeg håpet og ønsket. Han kommer til å støtte meg 100 %. Slik han alltid gjør. I alle mine prosjekter og i alt jeg driver med. Min Wingman er alltid der for meg. Det er trygt og godt å vite. 

Før trening i går gikk jeg til butikken. Det var da jeg tok bilde øverst i bloggen. Jeg liker å ta på den rosa sekken og gå ned. Bakken er lang. Den snor seg nedover fjellet vi bor på. Eller ås heter det kanskje? Noen ganger øver jeg på Taekwondo mens jeg går. Har musikk på ørene og trener. Øver på slag, blokkeringer og noen spark. Bryr meg egentlig ikke så mye om noen kjører forbi og ser meg. Hvorfor skal man egentlig bli flau for å trene? Jeg synes faktisk det er lettere å huske ting mens jeg går. Det blir nok mange slike turer framover. Nå må jeg trene mer hjemme. 

På vei fra trening - fremdeles overrasket og litt satt ut men så lykkelig

Jeg tar utfordringen. Jeg er et konkurransemenneske. Det kommer godt med. Jeg ble så utrolig overrasket. Hadde ikke sett den komme i det hele tatt. At vår fantastiske Master har tro på meg er helt uforståelig. Det er stort. En ære, faktisk. Jeg skal gjøre så godt jeg kan for å være en god ambassadør for klubben. Jeg skal legge sjelen min i å bli en flink Poomsae utøver. Om jeg kommer sist i min første konkurranse er det greit. Så lenge jeg vet at jeg har gjort så godt jeg kan. Helhjertet. Jeg gleder meg. Gleder meg veldig, faktisk. Det er et mål for 2018 jeg ikke så komme - før i går. 

Nå er det straks middag og trening igjen. Gleder meg masse! God ettermiddag og kveld <3

 

 

 

 

 

 

#trening #aktivlivsstil #kampsport #taekwondo #kjærlighet #blogg #blogglisten #aktivtliv 

Siste feriedag

Julen og romjulen har vært fylt med glade dager. Alle barna våre har vært hjemme, vi har fått møtt familie og jeg har vært på flere venninnekvelder. Møtt en ny, men kjær venninne på cafè. I går var det siste feriedag for Johnny for denne gang. Dagen ble en aktiv kjærestedag. Akkurat slik vi liker det. 

Før jul fikk jeg endelig "klarsignal" fra fysioterapeuten for å løpe igjen. Det er noe jeg har gledet meg så uendelig mye til. Har savnet det like mye som jeg trodde jeg skulle. Endelig har jeg blitt bedre av forkjølelsen og bestemte meg for å prøve. Solen skinte og det var 0 grader. Johnny ble med. Jeg løper som regel alene, så det er superkos når han blir med.

Det over to måneder siden jeg måtte stoppe midt i løypa. Dagen da "Runner knee" virkelig viste seg fra sin verste side. Dagen da det kjentes ut som om noen stakk en kniv inn i kneet mitt for hvert steg. Jeg måtte bryte løpet jeg var med på. Klarte ikke engang å gå. Det har vært to lange måneder med kiropraktor, fysioterapeut og sykling. Kjedelige øvelser på Fresh. Kun litt løping i oppoverbakker. Jeg har virkelig måttet ta fram selvdisiplinen i meg. 

Endelig. Dette var verdt alle vonde behandlinger og kjipe øvelser. All syklingen og ventingen. Jeg kan løpe igjen!

Er så takknemlig for at vi har denne flotte skogen rett bak huset vårt

Vi løp en liten runde i skogen. Jeg må begynne forsiktig. Var så utrolig spent. Det var nesten så jeg ikke turte. Redd for å bli skuffet. Jeg kjente ingenting i kneet. Den følelsen var ubeskrivelig. Det er litt tidlig å si at jeg er bra. Det kan komme tilbake. Det er jeg fullstendig klar over. Men jeg kan løpe litt. Det er en god begynnelse. Det sies at vi nordmenn er født med ski på beina. Jeg hører til unntaket. Når jeg ble født var det med noe helt annet på beina. Det var joggesko. Det er jeg helt overbevisst om ;)

Vi dro en tur på Strømmen Senter. Deilig å ta en kaffe og kose oss. Handle litt. Være kjærester. Få litt lørdagsfølelse på en helt vanlig tirsdag. Ha god tid. 

Liten date på Joe & The Juice. Ingefær shoten smaker stygt men gjør godt 

I går var det akkurat ett år siden vi begynte på Taekwondo. 365 dager siden vi møtte opp i vanlige treningsklær. Helt uvitende. På dette året har vi fått hvitt, dobbeltgradert til oransje, grønt og så blått rett før jul. Det føles bra å ha blått belte. Vi er ikke uvitende lengre. Vi kan litt. Jeg føler jeg kan beskytte meg selv om noe skulle skje - fordi vi lærer selvforsvar.

Jeg var stolt og glad da jeg stilte meg opp på treningen i går. Årets første og den første med nytt belte. Vi står etter beltefarge og høyde. Det betyr at Johnny alltid står bak meg. Det er godt. Jeg så rundt meg. De fleste har jeg trent sammen med i ett år. Mange timer hver eneste uke. Noen uker har det vært opp mot 9 timer. Man blir som en utvidet familie. En Taekwondo familie som har samme interesse. Min kjære venninne har tirsdagstreningene. Hun er en fantastisk utøver og er en stor motivasjon. Jeg trodde det skulle bli litt rart at en så nær venninne skulle være treneren min. Det er det ikke. Det er fint. 

Jeg føler på ansvaret det følger med å ha blått belte. Jeg vil vise at jeg har gjort meg fortjent til det. Gleder meg veldig til å lære mer. Det gjør vi begge. Jeg blir så stolt når jeg ser Johnny sparker høyt i øyekroken. Ser han er sterk. Min helt egen mann. Min Johnny.

Postworkout selfie. Slitne men lykkelige

Dette året blir bra. Det blir et år fylt av glede, kjærlighet og sport. Størst av alt er kjærligheten. Men også idrett er viktig for meg. Veldig viktig. Heldigvis har Johnny det på samme måte. Det er vel litt av grunnen til at vi er bra match. Perfect match. 

Ha en super uke videre <3

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #kjærlighet #ekteskap #trening #løping #taekwondo #aktivlivsstil #aktivtliv #familie #venner

Mål for 2018

Et nytt år har startet. 12 nye måneder. 365 dager. Vår, sommer høst og vinter. 4 herlige årstider. Hva skal du bruke all tiden på? Noen ting må man gjøre. Jobb. Husarbeid. Men hva med fritiden? Har du tenkt over det?

Jeg har ikke så stor tro på nyttårsforsetter. Hvorfor i all verden må man vente helt til det er et nytt år? Ønsker man en forandring på noe er det vel bare å begynne med det - uansett når vi er i året? Eller er det ikke så enkelt? Noen trenger kanskje å forberede seg. Men har ikke nyttårsforsetter en tendens til å skli ut etterhvert som dagene går? Det som virket så viktig i desember er kanskje ikke like interessant eller blir prioritert i mars. 

Jeg har større tro på å sette seg mål. Det er vel noe av det samme men allikevel annerledes. Det er vanlig å ha mål i arbeidslivet. Ikke nyttårsforsetter. Hvorfor ikke ha det samme på privaten? 

 

Blir 2018 året jeg vinner min aldersgruppe i et løp? Jeg har klart det før og kan klare det igjen. Med nok og rett trening, viljestyrke og om jeg holder meg skadefri

Jeg setter meg mål. Ikke bare 1.januar men innimellom. Det er godt å ha noe å jobbe mot. Noen ganger når jeg de, andre ganger ikke. Det er ikke det viktigste. Selvsagt er det godt å nå mål, men det er ingen krise om det ikke skjer. Da må jeg endre kursen. Gjøre noe annerledes. Hvis noe ikke fungerer nytter det ikke å gjøre det samme igjen og igjen. 

For 2017 hadde jeg tre mål. Vinne min aldersklasse i et løp, gå ned i spagaten og få blått belte i taekwondo. Det siste klarte jeg. De to første klarte jeg nesten. Det er godt nok. Jeg prøvde. Ikke halvhjertet, men helhjertet. Jeg drar med meg de samme målene for dette året. Bortsett fra at nå skal jeg prøve å få rødt belte. 

Hvorfor nådde jeg ikke alle målene mine? Jeg løp fort, men noen andre var alltid raskere enn meg i de 10 løpene jeg var med på. Shit happens. Spagaten klarte jeg ikke fordi jeg ikke trente nok på det. Jeg prøvde, men ikke hard nok. Simple as that. Jeg fikk blått belte fordi jeg la ned en innsats - med kropp og sjel. Føltes fantastisk å klare det.

Jeg har to mål til. Gå på teaterkurs og å danse. Elsker å danse. Men er ikke særlig flink. Man blir ikke god i noe man aldri gjør. 

Mål trenger ikke ha noe med idrett å gjøre. Jeg har også personlige mål. Johnny og jeg snakket om dette i romjulen. Han spurte om jeg hadde noen mål for oss. Det har jeg. Vi skal ha det like godt sammen som vi hadde i 2017. Eller bedre. Det får vi til. Vi bestemmer det selv. Med en innsats. 

Siste treningsøkt  for 2017 gjennomført i går - før det var hjem å lage selskap 

 Det å lage seg en plan - eller i vert fall tenkte igjennom hva man vil få ut av det nye året synes jeg er viktig. Ikke ta dette nye året som en selvfølge. Ting skjer i livet som vi ikke har kontroll over. Det vet vi alle. Grip muligheten til å gjøre det beste ut av 2018. Ta vare på deg selv og andre. Gled deg over at du selv og andre lykkes. Ikke vær "jelly." Gir du kjærlighet og unner andre å lykkes/lykke får du så uendelig mye tilbake. Vær den beste utgaven av deg selv. Ta sunne valg. Lev livet - ikke bare eksister. 

Godt nytt år <3

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #mål #aktivlivsstil #aktivtliv #trening

Vår jul sammen

Jeg har aldri opplevd at Johnny har gledet seg så mye til jul som han gjorde i år. Han har snakket om jul lenge, planlagt og handlet inn. Jeg har også gledet meg - men ikke i nærheten av hva han har gjort. Men etterhvert smittet det over på meg. 

Mariel kom endelig hjem på fredag. Da fikk jeg ordentlig julestemning. Det er 10 måneder siden hun flyttet til København. Det var rett etter hun ble 20. Veldig klar for å starte voksenlivet med kjæresten. Jeg var ikke like klar. Har fremdeles ikke vent meg til at hun ikke bor hjemme. Rommet hennes står urørt. Når savnet er størst tørker jeg støv og ordner på rommet hennes. Ser på tingene hun har latt stå igjen. Heldigvis er hun flink til å komme hjem ofte. Men det viktigste er at hun trives og har det bra i Danmark. 

Elsker å få jenta mi hjem <3 

Jeg har vært dårlig siden sist helg og har derfor ikke fått trent. Har savnet det så mye at på lørdag måtte jeg trene litt. Det var utrolig deilig. Jeg er vant til å trene hver eneste dag så jeg misliker det veldig når jeg ikke får trent. Hater å være syk. 

Fantastisk å trene litt etter 8 dager uten. Kan ikke huske sist jeg hadde et så langt opphold

"Train together stay together"

En barndomsvenninne kom på impulsivt besøk. Hun er den eneste jeg kjenner som kommer uten å si ifra. Aldri SMS eller telefon først. Akkurat slik vi gjorde når vi var små. Stikke innom. Det er egentlig veldig koselig. Hun kom med gaver til barna og meg. Så søt. 

Johnny og jeg måtte ut å fikse de siste gavene og maten før den store dagen. Julaften. Dagen man ser fram lenge. Særlig Johnny. Jeg skjønte ikke helt hva som skyldes den store gleden. Ikke før kvelden på julaften. 

Den store dagen ble veldig fin. Det var min andre jul med Johnny etter tiden vi var fra hverandre. Jeg er så takknemlig for barna mine og for kjærligheten til Johnny hver eneste dag. På julaften kjente jeg det ekstra godt. 

Guttene til Johnny kom på dagen og vi koste oss. Lagde pepperkaker og noen så på TV. Deilig og rolig stemning. Kjenne på gleden ved å være sammen.

 

 

 

Johnny var dagens kokk. Det er tryggest på dager som dette. Han er mye flinkere enn meg til å lage mat. Jeg gjør det fordi jeg må - han liker det. 

Johnny's riskrem er ubetalelig

Før middag reiste Johnny seg og ønsket velkommen til bords. Han så rundt bordet før han snakket. Så på barna mine, sine egne og på meg. Han hadde også lurt litt selv på hvorfor han gledet seg sånn til julaften. Det hadde gått opp for han tidligere på dagen. Hverken maten, pakkene eller datoen var grunnen. Det var fordi vi seks var samlet. Mariel hjem fra København, sønnene hans som studerer og jobber Bodø og Tromsø. Tiden vår sammen. Vår jul sammen. Jeg er så enig. Veldig enig. 

Min kjære familie <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#jul #familie #kjærlighet #blogg #blogglisten

 

 

 

Halvveis i førjulsuka

Dette er vel den korteste uka i løpet av året. Bortsett fra den eller de ukene man er på ferie. Selvsagt er alle uker like lange, men noen oppleves som kortere enn andre. Vi er over halvveis i førjulsuka og om 3 dager er det julaften. Herlig. 

Uka begynte med "harryhandel" på Nordby Senter. Jeg innrømmer gladelig at vi reiser over grensa noen ganger i året for å handle. Vi går ut derifra med masse mat, apotekvarer og poser fra sportsbutikkene. Godtebiten får klare seg uten besøk av oss. Før kjøpte jeg alltid godteri og hadde en egen pose jeg koste meg med i bilen hjem. Har sluttet med det. Blir bare kvalm og får vondt i magen. Dårlig for hud og tenner. Det hadde også vært veldig dumt med tanke på at dagen etter var jeg på oppdrag for Face Casting. Denne gangen var det bilder til en kampanje som kommer rett før påske. 

Jeg er fremdeles veldig forkjøla/dårlig form. Synes at jeg så ut som gammel sviske da jeg kom på sett. Fikk to små, skjønne barn og en yngre mann utdelt for dagen. Det gjorde ikke saken bedre. Følte meg eldgammel. Etter et besøk hos den super flinke makeup artisten følte jeg meg bedre. Det ble en morsom og fin dag. Jeg er så takknemlig og glad for at Face gir meg disse mulighetene. Det har gjort så mye godt for meg. Jeg har blitt trygg på meg selv, fått selvtillit og troen på meg selv. Det har hjulpet meg med sceneskrekken min. 

Alltid "høy" og glad når jeg komer hjem fra oppdrag for Face. Love it!

I går var det siste behandling hos fysioterapeuten for i år. Når jeg blir frisk skal jeg løpe igjen. Jeg skal løpe som en vind gjennom skogen. Kjenne kulda bite i kinnene og høre snøen knitre. Gleder meg så vanvittig mye. Jeg vet jeg blir skuffet og lei meg om kneet svikter. Da venter nye behandlinger og øvelser. Den tid den sorg. 

Johnny jobber like ved Klinikk For Alle. Noen ganger har han mulighet til å treffe meg etter behandling. Det er min gulrot. Det er det jeg tenker på når jeg ligger på benken og har vondt. Jeg må bare holde ut en liten halvtime. Da kan jeg hinke ut. Se den flotte mannen min. Få en god klem, trøst og kaffe. Det er så deilig. 

Kaffedate med mannen min <3

Resten av dagen gikk med til julegaveshopping og middag med en barndomsvenninne. Formen min var alt annet enn bra, men jeg ville ikke avlyse. Så koselig å treffes. Som alltid. God mat og masse skravling på Tavernan. Er fortsatt gretten for alt jeg måtte avlyse sist helg, så denne middagen ville jeg ha med meg. Føler meg så heldig som har så gode venninner. Det betyr så uendelig mye.

Jeg visste jeg kom til restauranten en stund før venninnna mi. Har blitt flinkere til å kose meg i mitt eget selskap. For noen år siden hadde det vært helt utenkelig å sitte en stund alene på en restaurant. Ta et glass alene. Hvor for skal man tenke slik? I går var det godt å sitte litt alene. Se på livet. Skrive noen julekort. Tafse litt på telefonen. Glede meg til å se henne. 

Fine, glade og skjønne venninna mi <3

Ønsker dere en fortsatt god førjulsuke!

Klem Linn

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #trening #aktivtliv 

Helgen ble ikke som planlagt

Det ble en tur på Fresh fredag ettermiddag. Vi var både trøtte og slitne etter graderingen dagen før, men det er alltid så godt med en treningsøkt. Uansett. I hvert fall etterpå. Dusje. Ta på myk pysj. Taco med guttene. Et glass vin. Eller to.

Det var tungt å trene. Vinen smakte ikke godt. Det var veldig rart - det var jo en Barbera D'Alba Superiore fra 2014. Senere på kvelden kjente jeg det i halsen. Den ekle, kløende følelsen. Rastløsheten i kroppen. Kald og varm om hverandre. Det var derfor det var tungt å trene og vinen ikke smakte. Johnny har vært syk i nesten tre uker med influensa. Jeg har gått rundt som en illeluktende hvitløksbombe like lenge. Gjort alt for å ikke blir syk. Hater å være syk.

Jeg er absolutt ingen sofagris. En dag uten å gjøre noe som helst er en bortkastet dag for meg. Jeg visste at guttene kom til å se på håndball, ski og Star Wars i helgen. Mye testosteron hjemme om dagen. I tillegg hadde Johnny og jeg en skikkelig kjærestehelg sist uke. Denne helgen skulle jeg kose meg med familien, men også med venninner. Jeg skulle på det årlige juleselskapet til en barndomsvenninne. En utrolig koselig tradisjon. Lunche med en av mine nærmeste venninner. Helgen skulle avsluttes med kino med en annen venninne. Skulle endelig se "Hva vil folk si."

Det ble ikke noe av mine sosiale planer. Heldigvis orket jeg å kose meg med familien. Vi pyntet treet og spiste gode middager. Det ble heller ikke influensa. Heldigvis. Jeg slapp unna med en liten halsbetennelse. Er så utrolig takknemlig for det. Kjenner formen er stigende. Sitter å koser meg med et glass vin og det smaker godt. Veldig godt. Følelsen av å bli bedre er så utrolig deilig.

Snart er helgen over og det er straks en ny uke. Siste uken før julaften. En deilig tid på året. Ha en god adventsøndag og en god uke <3

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #helg #trening

 

Gradering

Gradering. Det ordet får fram mange følelser hos meg. Kjenner det i magen bare ved å tenke på det. Det er en salig blanding av forventning, nervøsitet og glede. Sist uke hadde vi teoriprøve. Vi måtte blant annet skrive mønsteret vårt - poomsen vår - på koreansk. Det blir lettere for hver gradering. Akkurat som den praktiske prøven. Dette var vår tredje gradering. Vi begynner å få litt erfaring. 

Graderingen er alt annet enn en vanlig kveld på trening. Stemningen er helt annerledes. Noen er nervøse mens andre beholder roen. Vi vet at Masteren vår ser og vurderer oss på hver eneste trening. Han vet hva vi kan. Allikevel er alt annerledes på disse dagene. Det er rigget til langbord i den ene enden av rommet. På veggen bak bordet henger WTF logoen, klubben sin egen logo, det Koreanske og det Norske flagget. Midt på langbordet sitter Master, omkranset av dyktige utøvere med sorte belter og Dan graderinger. En av de er min kjære, flinke venninne. Hun har sort belte 2. Dan. Det føles trygt og godt å ha hun der. Lister blir krysset av og poeng skrives opp. Det er veldig høytidelig.

Den første graderingen var tøff. Jeg grudde meg så mye at jeg følte meg dårlig. Uvel og syk. Jeg visste ikke hva jeg gikk til. Prestasjonsangsten min tok overhånd. Det samme skjedde på sommergraderingen. Midt under mønsteret stivnet jeg. Jeg sto midt på gulvet stiv som en stokk. Klarte ikke å røre meg og begynte å gråte foran alle. Men det gikk bra til slutt. Det gjør det alltid.

I hele høst har jeg jobbet med prestasjonsangsten min. Eller sceneskrekken. Vet ikke helt hva som er rett betegnelse. Fælt er det i alle fall. Grue meg så mye at jeg føler meg syk. Klamme hender. Hjertebank. Det verste er at jeg ikke får vist hva jeg kan når angsten tar over. Jeg hadde bestemt meg for at denne gangen skulle det ikke skje. Angsten skulle ikke overskygge gleden. Og forventningen. Absolutt ikke. Det lønner seg å jobbe hardt for og med ting. Jeg har jobbet hver eneste dag. Øvd meg. Visualisert at jeg står foran publikum og gjort poomsen min. Uten så mye som en klam hånd eller antydning til høy puls. Jeg har øvd på grupperommet på Fresh. Selv om det har vært andre der samtidig. Det funker.

I går gikk jeg hjem fra butikken og poomset. Det tar 25 minutter å gå opp bakken fra Kiwi. Hele veien opp øvde jeg på slag, blokkeringer og spark. Jeg brydde meg ikke om bilene som kjørte forbi. Det trodde sikkert jeg var en lettere forstyrret dame der jeg gikk med rosa sekk og slo i løse luften. Det var befriende. Jeg følte meg som en samurai der jeg gikk. Vekten av varene enset jeg ikke. Det gikk opp for meg at jeg har lært mye. Herlig tanke.

I går tok ikke sceneskrekken overhånd. Jeg lot den ikke få lov. Nektet å la meg lamme av skrekken. Angsten. Jeg gikk ut på matta med rak rygg. Visste at jeg kunne det jeg skulle vise fram. Vi har trent mange timer hver eneste uke. Hjemme. På Fresh. Det hjelper at jeg vet inni meg at jeg kan det. Jeg er god nok. God nok for å få nytt belte og alt hva det innebærer. Få lov til å utvikle meg. Ta i mot mer kunnskap. 

Breakingen gikk bra - følte meg sterk og flink da platene brakk i to på første forsøk. Vet ikke helt hva armene gjør i været, men ble litt vel ivrig. De platene skulle knekke!

Jeg hadde blitt så lei meg og skuffet om jeg ikke hadde klart det. Skuffet over meg selv. Vi har en utrolig dyktig Master som gir oss all den kunnskap vi trenger. Det er kun opp til oss selv hva vi gjør med kunnskapen. Om vi tar vare på den. 

Min treningskompis Vibeke og meg under graderingen

Jeg var også spent på kneet mitt. For en drøy måned siden fikk jeg diagnosen Runners knee. Det har vært lange uker med opptrening av kneet. Utallige sykkeltimer på Fresh. Jeg har måttet stå over noen treninger pga smerter. Andre dager har jeg vært med på deler av treningen. Hater å sitte på sidelinja og se på de andre trene. Oppvarmingen har jeg heller ikke kunnet vært med på 100 %. Det har vært skikkelig kjipt. Noen dager har jeg tenkt at det å gradere meg til jul var uoppnåelig. Men opptreningen, all syklingen og 2-3 behandlinger hos fysio - og kiropraktor hver uke har gitt resultater. I går turte jeg å bli med på all oppvarmingen. Jeg sparket så høyt jeg kunne. Gjorde 3 poomser etter hverandre. Var med på alt med hele hjertet, sjelen og kroppen min. Vi var også igjennom kamper, selvforsvar, avtalt kampteknikk og breaking. Alt gikk fint. Jeg kjente ikke noe i kneet eller noe særlig til sceneskrekken. Jeg har blitt sterkere på alle måter. 

Tannbeskyttelsen er på og jeg er klar for kamp - det er det jeg liker aller best. Få brukt hele meg og kondisjonen min

Sliten, men lykkelig gjeng - beste gjengen <3

Det var så utrolig deilig da navnet mitt ble ropt opp. Jeg klarte det. Jeg har det som trengs av kunnskap for å få nytt belte. Blått belte. Min yndlingsfarge. Masteren vår tok meg i hånda, og jeg fikk gode ord. Min kjære venninne ga meg beltet. Hun har også gitt meg noe annet. Hun har gitt meg taekwondo. Det var hun som fikk meg til å begynne og Masteren vår som fikk meg til å fortsette. Johnny klarte det også. Min kjære, spreke mann. I en alder av 57 klarte han å gradere til blått belte. Det er veldig imponerende. Han var så flink i går. Jeg er så uendelig stolt av han. Og av meg selv. Jeg er stolt av hva jeg gjorde i går. Mest stolt er jeg av at jeg vant over angsten. Det føles så utrolig befriende og deilig. Taekwondo gir meg så mye. Det gir meg selvtillit, styrke og glede.

Det er så godt og fint å ha en interesse - en lidenskap sammen. Hjelpe hverandre og støtte hverandre. Dele reisen sammen.

Ha en strålende helg <3

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #trening #gradering #taekwondo #sport #aktivlivsstil

Julen uten han

Jeg våknet sakte av meg selv. Ingen vekkerklokke var på denne dagen. Jeg hadde fri. Det var Julaften. Jeg listet meg opp, spiste litt. Datteren min var 18 og hadde dratt på jobb. Sønnen min sov. Han var 15 og kom til å sove et par timer til. Jeg tenkte tilbake på den tiden da barna var små og vekket meg. Da de ventet på at jeg skulle våkne og stå opp. Nå var rollene byttet om. Jeg våknet alltid før de på en fridag. Ventet på at de skulle våkne så vi kunne spise frokost sammen. Jeg syns det var fint å ha de timene for meg selv. Rydde litt, vaske eller trene før de våknet. Bare være meg. Men denne dagen var annerledes. Det var julemorgen. En dag man gleder seg til i mange uker - ja kanskje måneder. Det har jeg også pleid å gjøre, men dette året var jeg separert. Separert. Adskilt. Splittet. Skilt. Alt man ikke vil være en julemorgen. Jeg hadde meg selv å takke for at jeg våknet alene. Alene på en sovesofa i stua. Det var mitt soverom, slik at barna skulle få hvert sitt. Sokkelleilighet i en alder av 39 år. Vanligvis gikk det greit, men denne dagen var tung. 

Etter frokosten tok jeg på meg treningsklær og piggsko. Jeg måtte ut. Vekk. Måtte ha luft. Klarne hodet. Akkurat slik det var når jeg flyttet fra Johnny. Mannen min. Han jeg hadde lovet å elske å ære for alltid. Jeg hadde brutt løftet. Ute var luften klar og kald. Jeg begynte å løpe. Oppover og oppover. For å komme til skogen måtte jeg løpe forbi vårt flotte, gamle hjem. Der Johnny fremdeles bodde. Jeg løp forbi uten å se mot huset. Ville ikke vite om det hadde flyttet inn flere der. Ville ikke se om noen hadde pyntet i vinduene eller i hagen. Sa til meg selv at jeg bare savnet Johnny som en venn. Det hadde jeg sagt til meg selv utallige ganger før. Til meg selv og til de som spurte om jeg savnet han. Jeg hadde sagt det så mange ganger at jeg trodde på det selv. Overbeviste meg selv om at jeg var trist i dag bare fordi det var julaften. Den dagen man skal være sammen.

Jeg løp og løp. Halvveis i lysløypa kjente jeg det ble lettere. Jeg så meg rundt mens jeg løp. Det var lite snø men så uendelig vakkert. Jeg kjente kroppen bli varm. Bena jobbet hardt under meg og armene svingte taktfast med. Så utrolig deilig. Befriende. Herlig. Elsker å løpe i skogen. Kjenne lykken komme snikende på. Bre seg utover brystet og til resten av kroppen. Jeg kom hjem som et nytt menneske. Sønnen min våknet og vi spiste koselig julefrokost sammen. Hentet datteren min på jobb. Dro til søsteren min for å feire jul med hun og familien. Det ble en koselig kveld. Men det stakk i hjertet og noe manglet. Jeg manglet Johnny. Julen uten han. Det var den første og siste julen vi skal ha uten hverandre. Aldri mer. 

Jeg er hverken kristen eller tror på overnaturlige fenomener. Men det skjedde et mirakel. Virkelig. At vi to fant tilbake til hverandre er helt utrolig. Fantastisk. Det er en annen historie jeg kanskje forteller senere. Eller han. Nå har det snart gått to år siden julen uten han. Snart er det julaften igjen. Denne julen blir fin. Slik som den i fjor. Den skal bli magisk. De fire, flotte barna våre skal ferie jul hos oss. I vårt fine hjem. Vårt hjem. Jeg blir så glad og rørt bare av tanken. Gleder meg som en unge. Når jeg våkner på julaften er det første jeg ser Johnny. Min kjære mann skal ligge ved siden av meg. Han kommer til å smile til meg og trekke meg inntil seg. Vi skal spise frokost sammen mens vi venter på at barna skal våkne. Snakke om alt og ingenting og kjenne på gleden. Gleden for at vi har hverandre og kjærligheten. Vi har kjøpt juletre og pyntet til jul. Vi skal bake pepperkaker. Gå på besøk og få besøk. Spise lange middager sammen. Trene sammen. Slik vi skal gjøre alle år resten av livet. Sammen. 

Ønsker dere en flott førjulstid og ta vare på hverandre <3

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #kjærlighet #jul 

#supersunday

Både kiropraktoren og fysioterapeuten har gitt meg klarsignal for å løpe litt. I oppoverbakker. Det er så mye bedre enn å ikke løpe i det hele tatt, og jeg trenger ikke å reise noe sted for å finne bakker. Det er bare å gå ut av døra og inn i skogen. I går var det - 6 grader og strålende sol. Helt perfekt. Så utrolig deilig å starte dagen med en liten økt. Begynner rolig med gåing ned den lange bakken. Kjenner solen såvidt gi litt varme. Nyter synet av den flotte naturen. Myser mot solen som stråler gjennom trærne. I bunnen av bakken snur jeg og begynner å løpe. Oppover og oppover. Kjenner pulsen stige og puster høyere. Raskere. Blir varm og svett selv om luften er kald. Kjenner bena jobbe. Nyter at jeg kan løpe litt igjen. Blir ett med naturen. Kjenner på takknemligheten for at kroppen lar meg få gjøre det jeg elsker.

Jeg skulle gjerne vært ute mye lenger, men pliktene kallet. Det var vår tur til å være tilsynsvakter i hallen hvor vi trener taekwondo. Vi trengte ikke å dra begge to, men alt blir morsommere når man gjør det sammen. Jeg var veldig glad jeg ikke var vakt alene. Det ble oppdaget en mus i den ene garderoben. Johnny tok seg av den. Det hadde jeg aldri klart - jeg som ikke liker å ta livet av en flue engang. Usj. 

Det meste blir mye festligere og enklere når man gjør det sammen - Johnny har en veldig morsom side som kommer fram innimellom. Det er noe av det jeg setter høyt - det at vi ler masse sammen og har det gøy. Tør å være oss selv og være lekne.

Johnny trives som "Narvestad" og mener han kunne blitt en god vaktmester

Vi hadde også planlagt et besøk til min favorittbutikk. Det er hverken en kles - eller sportsbutikk, men Plantasjen. Elsker Plantasjen. Kan bruke flere timer der. De har alltid nye, spennende blomster og flotte utstillinger. Hjemmet vårt bærer preg av at jeg er glad i planter og blomster. Det er grønt overalt. Men jeg finner alltid plass til nye kupp. 

 

Årets juletre er valgt. Skal vi ha tre må det være ekte. For meg er juletre med på å gi skikkelig julestemning. Det er så koselig å pynte treet med lys og kuler. Det lyser opp så fint i stua og lukter deilig. 

Vi gikk for gull som årets julefarge

Jeg fikk også møtt en av mine aller beste venninner et par timer på café. Vi har vært venninner i snart 40 år og har det alltid så fint og godt sammen. Det er helt utrolig å tenke på at vi har vært bestevenner hele livet. Ubetalelig. Setter så stor pris på henne <3

Etter koselig familiemiddag - mens ca 1 million nordmenn benket seg foran TV'n for å se finalen til Farmen - dro vi for en økt på Fresh. Det er helt genialt å trene søndag kveld. Man har så og si hele treningssenteret for seg selv. Deilig avslutning på en super søndag og en flott helg <3 

Ha en god mandag kveld og flott uke!

 

 

 

#blogg #blogglisten #helg #aktivlivsstil #aktivtliv #trening

 

 

Datenight

Jeg ser nesten aldri sport på TV selv om idrett er en stor del av livet mitt. Det gir meg ikke noe særlig å se på andre konkurrere. Føler at "alle" andre følger med på håndball, fotball og hva det måtte være. Men en ting fenger. Ballett. Så lenge jeg kan huske er det noe jeg har vært fascinert av. Det er noe med måten ballettdansere beveger seg på som også beveger meg. Jeg lever meg så inn i dansen og kunsten. Kan gråte fordi det er så vakkert. Jeg tenker også på alt arbeidet som ligger bak en forestilling. Danserne får det til å se så lett ut der de svever over scenen. De forteller en historie uten å si et eneste ord. 

Postworkout selfie :) Vi trente sammen før operaen. Flott start på lørdagen og datenight

Nøtteknekkeren Foto: Erik Berg, Den Norske Operaen

Aller best liker jeg å se ballett i operaen. Det er noe med hele opplevelsen. Hele pakka. Pynte seg. Gå rundt i det flotte lokalet. Synke ned i gode stoler. Høre vakker musikk. Teppet går opp og forestillingen begynner. Elsker det. De som kjenner meg godt vet det. Johnny vet det. Derfor inviterer han meg med i operaen. Jeg spurte han til frokost i dag hvorfor han gjør det. Han er like lite interessert i ballett som jeg er i å se håndball på TV. Svaret hans var at han ser hvor lykkelig jeg blir av det. Og at jeg også gjør ting noen ganger som jeg ikke synes er supert, men som jeg gjør for hans del. Det er jo slik et ekteskap er. Eller et vennskapsforhold for den saks skyld. Gi og ta. Johnny er veldig flink til å gi. Det er en god egenskap. 

Forestillingen var enda bedre enn jeg hadde håpet på. Det var de sykeste kulissene jeg har sett og dansen var magisk. Når teppet gikk ned ble jeg nesten litt lei meg. Jeg kunne gjerne ha sittet der til neste forestilling begynte. Sett det samme en gang til. Det er så deilig å leve seg inn i dansen og historien. Så godt å sitte inntil Johnny og kjenne hånden hans rundt min. Den trygge, gode hånden. Se på han innimellom og smile til hverandre. La seg bli rørt og ikke bry seg om at det renner en tåre eller to. Det er godt og fint. Jeg gleder meg allerede til neste gang vi skal i operaen.

Pause og et lite glass 

 

Kaffepause - har fått en ny favoritt - Gingerbread latte fra Starbucks <3

Jeg skjønner hvorfor folk ser på sport. Hvorfor noen gidder å sitte ute i minusgrader for å se på favorittlaget sitt spille kamp. Lar seg rive med av kamper på TV. Det er vel litt på samme måte som jeg har det når jeg ser ballett? Den følelsen det gir meg. Gleden. Nå er det ingen vinnere i ballettforestillingen. De som er med har allerede vunnet. De har vunnet å få være med. Få vise talentet sitt og det harde arbeidet som ligger bak. Det er belønningen. Å gjøre det de elsker. Formidle. Skinne på scenen, få beundring og applaus. Gi folk gode opplevelser.

 

 

 

Ingen datenight uten god mat og drikke. Vi er begge veldig glad i tapas og Delikatessen er en soleklar favoritt. Denne gangen ble det Aker Brygge som fikk to ekstra besøkende. Det var et godt valg. Fantastisk mat som alltid. Men det aller beste var selskapet. Sitte og snakke om alt og ingenting. Nye og gamle temaer. Nyte tid sammen. Kjærestetid. Kjenne på lykken ved å være to. Kjenne på kjærligheten mellom oss. Det er godt og viktig å ta seg tid til hverandre. Vi kommer begge til å huske denne fine kvelden med glede. Men samtidig se fram til nye, flotte opplevelser i framtiden. Takk for at du tar meg med i operaen og inviterer meg på date. Takk for at du får meg til å føle meg flott. Takk for kjærligheten din <3 

Elsker deg <3

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #kjærlighet #aktivtliv #ekteskap #datenight #ballett

 

Skadet

Irritert. Bitter. Smertefull. Følsom. Upasselig. Sjaber. Dette er noen av de 72 synonymene jeg fant til ordet skadet. Sjaber vet jeg ikke helt hva betyr men det passer helt sikkert. Jeg blir irritert og følsom når jeg blir skadet. Og litt bitter. Det er smertefullt og alltid upasselig. Sikkert sjabert også. Det er selvsagt ikke verdens undergang å bli skadet. Ikke når det gjelder å få en idrettsskade. Men det føles slik. Det føles som om verden gikk under - om enn kun i et lite nanosekund - når jeg fikk beskjeden. Jeg har mest sannsynlig "runners knee." Om jeg skal være riktig så navlebeskuende så var det nesten det verste jeg kunne høre den dagen. Verden har større kriser enn det og det er peanuts i forhold til hva andre sliter med. Det er jeg fullstendig klar over. Men uansett hvordan man vrir og vender på det så er man seg selv nærmest. Og for meg var det en liten krise. Jeg elsker å løpe. Det er en så stor del av livet mitt jeg absolutt ikke vil være foruten. I år har jeg oppnådd så gode reslutater. Payback for all løpingen. Året rundt løper jeg ute i skogen. Uansett om solen varmer fjeset eller om regnet gjør meg våtere enn svetten min. Jeg deltar i løp for å konkurrere mot meg selv og mot andre. Elsker det. Og Taekwondo. Det er også min lidenskap. Vi bruker mange kvelder hver eneste uke på Taekwondo trening. Jeg elsker å kjenne meg sterkere. Mer smidig. Mestre ting jeg aldri hadde trodd eller tenkt jeg skulle klare. Sparke høyt. Nærme meg sakte men sikkert spagaten. Klare mønsteret vi skal kunne. Det er ikke gøy å gå på trening og ikke kunne sparke ordentlig. Ikke kunne være med på hele oppvarmingen. Noen ganger måtte sitte på sidelinja når smertene blir for store. Det suger.

Kondisen min hjelper meg i kamptrening - såå slitsomt men så gøy!

Elkjøp/Jaybird løpet jeg vant deltakelse i - løpet jeg skulle ha løpt så langt som jeg aldri har gjort før. Det var dagen jeg innså at jeg måtte oppsøke lege. Føltes ut som noen stakk en kniv inn i kneet mitt etter 8 km. 

Som jeg skrev om i innlegget "Sett deg mål" den 20.9, tryna jeg skikkelig i skogen og slo kneet mitt. Etter det har det vært vondt. Lang historie kort - etter Elkjøp/Jaybird løpet fikk jeg time til MR. Den viste ingen patologi. Hva betyr det? Jeg måtte google. Det betydde ingen sykdom. Så bra, tenkte jeg - da var det bare den berømte tiden som skal lege alle sår. Jeg var bare forslått. Så prøvde jeg å løpe en liten tur i skogen med Johnny. Solen skinte og alt var helt perfekt. Vi løp avgårde og jeg kjente ingenting. Kjente bare lykken spre seg i brystet. Jeg kunne løpe igjen! Etter ca en kilometer kjente jeg det. Tenkte at det bare var fordi jeg ikke var helt varm og at det var lenge siden jeg hadde løpt. Men det ble verre. Mye verre. Tilslutt måtte jeg innse at noe var galt. Lykken var kortvarig. 

Rett før jeg fikk smerter - ble et fint bilde til Instagram om ikke annet ;)

Da var det ingen annen utvei enn å kontakte kiropraktor. Det var han som ga meg diagnosen. Runners fucking knee. Hva faen! Jeg banner aldri - eller i vert fall veldig sjelden - men da passet det veldig bra med noen mindre fine ord. Håper så veldig at han skulle si at jeg bare var forslått og at det snart var over. Men dette tar tid. Og det er fare for at det kommer tilbake. Behandlingen er vond. Jeg er litt pysete og fikk helt sjokk da han satte igang første behandling. Kjentes ut som om han skulle rive i stykker beinet mitt. Dro i det så hard at jeg var redd det ene beinet skulle bli lenger enn det andre. Men iflg Johnny så skjer ikke det pga det er størrelsen på beinet som avgjør lengden og ikke sener/ muskler eller noe i den duren. Det hender seg jeg ikke helt får med meg alt/detter litt ut når han setter igang med sine analytiske forklaringer.. 

Så ble jeg sendt til fysioterapeut. Ah.. Såå deilig det skal bli med massasje tenkte jeg. Ligge på en benk med myke håndklær - litt rolig musikk i bakgrunnen og dempet lys. Kanskje en god pute. Nice. Det var vel fortjent etter torturen fra kiropraktoren. Kanskje hun masserer skuldre og rygg i samme slengen? Når jeg først er der? Men hva faen? Helvete! Måtte fram med de ufine ordene igjen. Fysioterapeuten - som så veldig søt og snill ut - var like hardhent som kiropraktoren! Det var hverken musikk eller dempet lys. Ikke så mye som et duftlys. Heller ikke en myk pute å se. Og ja - det var massasje - men den var så hard og brutal at det føles ut som om hun skulle rive av meg låret. Rett før jeg holdt på å si at jeg måtte gå hjem kom hun med nåler. Har prøvd akupunktur før så det skulle gå greit. Endelig litt smertefri behandling. Men jeg burde ha luktet lunta. Nåla ble satt inn ved kneet. Så rørte hun rundt til hun fant en muskel. Herregud - kan dette være bra? Føles ut som om alt inni beinet røk tvers av. Shit. Fuck. Ord jeg aldri (kan eller vil huske i vert fall) har sagt eller tenkt før kom plutselig fram i tankene mine. Men jeg holdt ut. Det er så verd det om det funker. Kneet ble teipet og jeg haltet ut derifra. Sikker på at jeg skulle bli haltende resten av livet. Eller i lang tid. Fikk nye timer et par dager senere. OMG skulle jeg igjennom de samme behandlingene flere ganger? Shit. 

Det nærmer seg gradering på Taekwondoen. Dette har trent til og sett fram til i lang tid. Jeg fortalte behandlerne om graderingen. Angret litt på det et lite øyeblikk. 2-3 ganger i uka får jeg behandling. De skal hjelpe meg så jeg blir best mulig rustet til graderingen. Jeg merker at det hjelper. I tillegg til behandlinger har jeg fått øvelser jeg tar på Fresh. Det har gjort at jeg kan løpe i oppoverbakker. Lørdags morgen var jeg ute og testet. Løp og løp. Overvant trangen til å løpe nedover. Det var så utrolig godt og befriende å kunne løpe litt igjen - om enn bare oppover. Kom hjem som et nytt menneske. Det er et godt stykke igjen til jeg kan løpe som normalt. Men jeg blir bra en dag. Det har behandlerne lovet og jeg tror på de. Jeg er så glad jeg dro til Klinikk for Alle. Er evig takknemlig for hjelpen jeg har fått av de og skal få en stund framover. Det er ikke skadelig det de gjør. Det bare føles slik. 

Jeg har syklet mye på Fresh siden jeg ble skadet. Det går veldig bra. I min dype dal så jeg for meg at jeg måtte legge løpingen på hylla og heller bli syklist. Johnny foreslo at vi kunne kjøpe oss sykler til våren og sykle sammen. Hvem er det som sier og gjør slike ting? Det er min drømmeprins. Min egen drømmeprins <3

Til våren skal jeg løpe i skogen igjen - ikke bare oppover. Jeg skal løpe som en vind på stiene. Løpe langt og være med på et halvmaraton. Jeg vet det ordner seg. Det gjør det alltid. 

 

 

 

#sport #løping #taekwondo #blogg #blogglisten #idrettsskade #trening #aktivlivsstil

 

Askepott på julebord

Treningstøyet mitt er det som blir mest brukt. Men jeg liker også å pynte meg. Ordne håret, sminke meg litt og ta på penklær. Høye hæler er jeg ikke så god på. Det har jeg aldri vært. Det er som om føttene mine er laget for joggesko. Myke, deilige sko som former seg etter foten. Sko som føles ut som om jeg tråkker på skumgummi. Som lar føttene mine ha den formen de har. Ikke spisse, trange sko som presser tærne i en unaturlig form. Hæler som gjør meg ustødig - selv om jeg ikke har drukket. Men noen ganger er det mest passende og fint å ha noe annet på en joggesko. Støvletter eller pensko. Har faktisk et par skyhøye støvletter som jeg kunne spilt i "Pretty Woman" med. De bruker jeg når oppmerksomhetsbehovet trenger seg på ;) 

Lørdag var en dag for å pynte seg. Det var tid for det årlige julebordet i venninnegjengen. I love it. Lang middag. Skravling og latter. Ut på byen. I over 20 år har vi møttes jevnlig. Herlig. I år manglet vi flere av jentene. Influensatid er noe dritt. 

God stemning etter flere timer på Yaya's i Vika 

I år ble det et kort julebord for min del. Følte meg som Askepott på ball. Såvidt jeg husker måtte hun være hjemme før midnatt. Jeg var hjemme enda tidligere enn det. Søndag var det opp kl 06.00 for et oppdrag for Face. Om jeg skulle se ut som noe i nærheten av Askepott - eller som en normal dame i det minste - måtte jeg hjem å sove. Litt kjipt der og da men så verdt det dagen etter. Viktigste er at jeg fikk møtt venninnene og spist god, lang middag med de. Gårsdagen gikk med på å spille Advokat. I penklær og trange pensko. Det gikk fint. Er så glad og takknemlig for at jeg har denne muligheten. Det beste jeg har gjort ever når det gjelder jobb er å melde meg inn i Face Modell & Management. Men mer om det siden.

Det ble også tid til å trene. Eller rettere sagt jeg prioriterte å trene. Savnet å trene med Johnny <3

Fredag var jeg å så på datteren til min venninne danse og spille skuespill. Det er så fantastisk å se barn og ungdom gjøre det de elsker. Få oppleve det de har jobbet så hardt for i mange måneder. Jeg blir så rørt når barn opptrer. Når de står på scenen og skinner. Viser fram resultatet av hardt arbeid og sin passion. Det er fint. 

Savnet å være med Johnny i helgen. Han har hatt tidenes influensa - en skikkelig manflu - en stund nå. Jeg har prøvd å pleie og støtte han så godt jeg kan. Merker at det er godt å ta vare på han for en gangs skyld. Slik er jo ekteskapet. In good and bad. Gleder meg allerede til neste helg. Da skal vi være masse sammen. Trene. Gå i operaen. Ut å spise. Feire bursdagen til Johnny som var 29. november.

Ønsker dere en god mandag og en flott uke <3 

Klem Linn AKA Askepott 

 

 

 

#julebord #venner #blogg #blogglisten 

Det første kysset

Dette bildet er fra forlovelsesdagen vår. Det var ikke vårt første kyss. I dag er det 11 år siden vi kysset for første gang. Eller rettere sagt jeg kysset Johnny.

Februar 2000 sto det på kalenderen. Jeg var på jobb. Ute skinte solen på snøen som hadde lagt seg som et hvitt teppe over Oslofjorden. Den nye direktøren skulle begynne. Jeg hadde fått i oppgave å vise han systemet vi brukte. Tenkte ikke noe særlig over det. Jeg var mer opptatt av det lille underet som var i ferd med å utvikle seg inni magen min. Om 4 måneder skulle jeg bli mamma igjen - denne gangen til en liten Prins. Jeg var på vei ut fra kontorlandskapet og over til kopirommet da jeg så han. Han sto og snakket med noen av de andre lederne. En middels høy mann med briller. Slank. Hårfargen var litt ubestemmelig. Fargecellene hans hadde begynt å gå tomme. Jeg synes han så ut som en snill, godt voksen mann. Jeg var 23. Han var 39. Middelaldrende, tenkte jeg. Jeg fortsatte å gå og det lille følget stoppet meg. "Hils på den nye direktøren vår" Jeg stoppet og rakte fram hånden min. Han så på meg og smilte. Da så jeg han ordentlig. De snille, vakre øynene hans ble omkranset av små rynker.  Den fine munnen som ble et stort smil. Hørte den fine stemmen hans. Han snakket østlandsdialekt med nord norsk intonasjon. Den gode hånden hans tok min. Jeg kjente noe rart i magen. Det var ikke sønnen min som sparket. Det var noe helt annet. Noe jeg ikke helt visste hva var. Jeg ble litt satt ut. Kjente kinnene ble røde og varme. Jeg hadde akkurat hilst på min kommende ektemann. 

 

Snøen hadde igjen lagt seg utenfor kontoret. Det var november 2006. Årets julebord var det store temaet i lunsjen. Vi snakket om artistene som skulle opptre, hva vi skulle ha på oss og hva som sto på menyen. Firmaet jeg jobbet i laget alltid så flotte fester. Jeg hørte etter med et halvt øre. Tankene mine var helt andre steder. Tenk om jeg fikk danse med han? Være tett inntil - om så bare i noen få minutter? Kanskje han ville sette seg ved siden av meg? I hvert fall i nærheten? Jeg kjente på sommerfuglene i magen. Jeg måtte innrømme det for meg selv. Jeg var forelsket. Dypt og inderlig. Vi satt rett ved hverandre på jobb. Det var kun en kollega og noen skillevegger mellom oss. Det var en lidelse å sitte så nær men allikevel så langt unna. Jeg ville så gjerne være inntil han. Kysse han masse og fortelle om mine følelser. Men det turte jeg absolutt ikke. Jeg håpet og trodde forelskelsen ville gå over. Men det hadde vart lenge.

Jeg hadde gjort mye rart. Meldte meg som assistent til å arrangere fjorårets julebord. Bare fordi han var i komiteen. Da fikk jeg sitte på i bilen hans og være nesten inntil. I alle fall nærme. Jeg fikk snakket med han på en annen arena. Vi undersøkte aktuelle steder for fest. Snakket om løst og fast. Jeg turte aldri å si hva jeg følte. Det passet ikke. I drømmene mine var jeg hans og han min. Jeg var så fascinert av han. Han virket så trygg og smart. Snill. Morsom. Spennende. Fin. Jeg var ikke helt meg selv rundt han. Kinnene ble stadig røde bare av at han snakket til meg. Det var vanskelig å konsentrere meg rundt han. Jeg så for meg at han skulle dra meg inntil seg når ingen så det. Kysse meg og si at han var forelsket i meg. Det skjedde selvsagt ikke.

Jeg pyntet meg på jobb. Meldte meg som loddselger til fredagenes vinlotteri. Da kunne jeg gå bort og småprate med han. En varm sommerdag tok jeg på meg en rosa, søt drakt. Den var litt for kort for å å bruke på et kontor men jeg brydde meg ikke. Ville så gjerne at han skulle se meg. Synes at jeg var fin. Jeg gikk bort til han og han ble sittende å måpe. Og kjøpte en haug med lodd. Yes! tenkte jeg - han liker meg. En dag han skulle komme bort til meg med noen oppgaver, fortet jeg meg å se i lommespeilet mitt. Så jeg ok ut? Han kom bort litt før jeg trodde - akkurat da jeg satt og så på meg selv i speilet. Veldig flaut. Kinnene ble så røde som de aldri har vært før. Fikk mumlet noe om at jeg hadde fått et hår i øyet. Slik var hverdagen i mange år.

Så var det tid for julebord igjen. Jeg pyntet meg. Gjorde meg så fin jeg kunne uten å overdrive. Da jeg kom var festen i full gang. Jeg snakket høflig med kollegene og så meg rundt. Der så jeg han. Johnny. Mitt livs store kjærlighet. Han kom bort til meg og småpratet. Forelskelsen sprengte i brystet mitt. Han kjente mange i lokalet men sto her med meg. Jeg ble litt smånervøs og sa jeg skulle kjøpe meg en øl. Han spurte om jeg kunne kjøpe en til oss hver og ga meg en seddel. Det føles rart og uvirkelig. Jeg sto i baren og skulle kjøpe drikke til meg og han - til oss. Vi fortsatte og prate. Bare vi to. Jeg hørte ikke musikken eller enset noe annet. Det var bare oss to i hele det store lokalet. Jeg så bare Johnny. Hodet føltes som bomull og jeg var ør. Det var ikke av ølen men av forelskelse. Etter en liten stund foreslo han at vi skulle gå utenfor en tur. Ute var det mørkt og kaldt. Så surt som bare en novembernatt kan være. Jeg enset ikke kulden. Jeg som vanligvis er så frossen. Kjente ikke annet en nærheten til han. Så munnen hans snakke men hørte ikke ordene. Endelig var anledningen der. Plutselig tok jeg rundt halsen hans og kysset han. Hva i alle dager var det som skjedde? Blyge, sjenerte meg? Kysse sjefen til sjefen min - rett utenfor julebordet? Jeg vet ikke. Kanskje var det mange års innestengte følelser. Eller skjebnen som dyttet meg mot han. Han trakk meg inntil seg og gjengjeldte kysset. Slik som jeg hadde sett for meg så mange ganger. Skjedde dette på ordentlig? Dagdrømte jeg? Drømte jeg? Det skjedde virkelig. Han likte meg også. Veldig mye. Jeg kjente en glede bre seg utover kroppen min. Sterke følelser jeg aldri har kjent før. I dag er det 11 år siden vårt første kyss. 17. november 2006. Jeg glemmer aldri den kvelden. Kjolen henger i skapet mitt fremdeles. Den passer perfekt. Akkurat som Johnny passer perfekt til meg. Og jeg til han. Nå og for alltid <3

På husjakt for mange år siden.. <3

 

#kjærlighet #ekteskap #blogg #blogglisten

Kom deg ut!

Noen ganger er det deilig å bo på landet. I går ville vi gå en tur og vi hadde ikke lyst å kjøre langt. Personlig er jeg veldig glad i vill og naken natur. Jeg liker det åpne, vide landskapet hvor det er mulig å se langt og vidt. Men det er ikke alltid det passer å bruke mange timer på en tur. Etter at klokka er stilt tilbake blir det i tillegg tidlig mørkt og da begrenser det seg selv hvor langt vi kan dra. Da er det perfekt å ha skogen rett bak huset. Vi er så heldig å bo på toppen av en ås. Bak oss skog så langt øyet kan se. Skog er ikke det samme som høyfjell, men det er supert for korte turer på ettermiddagen midt i uka.

Det går mot vinter nå. Gradestokken viser såvidt over null - så det er viktig å kle seg godt. Jeg orker ikke å fryse. Heldigvis har vi gode klær.

Dette er Linn sitt rette element og landskap. Jeg ser hun lyser opp når vi går langs skogsveien hvor hun har løpt så mange ganger. Hun kjenner hvert tre, hver stein. Her pleier jeg å øke farten sier hun. En ganske bratt og lang bakke. Jada sier jeg - det har jeg også veldig lyst til. Særlig. Jeg har også løpt her men deler ikke hennes passion i forhold til løping. Men det er viktig for meg å ha en viss kondisjon - så jeg løper - selv om jeg ikke liker det.

 

Sommer som vinter freser Linn rundt i denne løypa, de fleste gangene brekker hun av mot skogen og tar en rundløype på skogsstier. Løper som en gal på kryss og tvers i skogen - jeg forstår det jo ikke helt - men hun påstår at det er deilig, fantastisk og verdt hver kalori hun legger igjen langs løypa. Jeg prøver å overbevise henne om at de kaloriene trenger hun for å overleve.

Det er nesten mørkt når vi er gjennom men heldigvis er det flomlys i løypa. Skogsveien er kupert ca 3 km lang. Egentlig en skitrasse - men perfekt til tur med fineste kjæresten. 

Det som slår meg er at vi nesten alltid har veien og skogen for oss selv. Hvor er alle menneskene som bor her? Hvorfor bruker de ikke skogen? Stiene? Det er jo så fint her. Stille. Vakkert. Frisk luft. En god hånd å holde i. Vi er heldige. Priviligerte. 

 

 

#helg #kjærlighet #aktivtliv #blogg #blogglisten

 

"Don't let your weekend be your week end"

Helg. Fritid. Fri tid. Tid til å gjøre det man vil. Sammen og hver for seg. Ingen vekkerklokker. Lange frokoster. Cafè besøk eller annet besøk. Shopping. Gode middager. Trening. Jeg er veldig glad i hverdager. Men det er noe spesielt med helg. Denne helgen ble en aktiv kjærestehelg. Tidligere i høst hadde vi så mange planer. Nå har det vært godt med noen helger uten ting vi skulle. Bare gjøre om vi ville. Deilig. 

Vi trener nesten hver ukedag. Det har blitt veldig naturlig for oss å trene i helgene også. Det har ikke alltid vært sånn. Før hendte det seg at vi "havnet på galeien" en fredag eller lørdags kveld. Fest. Drinker. Festrøyking. Lakenskrekk. Dagen derpå. Tørst. Fyllesyk. Skrukkete hud. Ingen energi. Jeg var morsom på fest. Danset, sang karaoke og laget stemning. Noen ganger dro jeg fram gamle turntriks - om jeg var riktig i slaget. Det er ikke gøy lenger. Nå er det helt greit å være på fest, selskap eller andre sosiale settinger uten å drikke alkohol. Jeg kan danse og lage stemning. Det gjør meg ingenting. Kanskje jeg har blitt voksen. Eller har blitt trygg på meg selv. Det kan rett og slett være all treningen. Vil ikke ødelegge. Det er ikke verdt det. Jeg vet hva jeg foretrekker. Å våkne hver lørdag og søndag uthvilt. Starte dagen med en tur i skogen eller trening. Gjøre ting sammen med hverandre og andre. Dra på turer. 

 

Johnny har ønsket seg en pulsklokke en stund. Han synes det er lettere å kjøpe til andre enn seg selv. Det er en veldig fin egenskap, men det er også viktig å unne seg selv ting og opplevelser. Her om dagen fikk han "ånden over seg" og bestilte en fin klokke. Og en til meg. Min snille, generøse mann. Vi dro på shopping og hentet klokkene samtidig. Han klarte ikke å vente med å pakke opp klokka til vi kom hjem. Det er så fint å se han så glad og interessert. Jeg klarte forsåvidt ikke å vente med å pakke opp jeg heller.. Det kjennes godt å investere i noe som er bra for helsen. Noe som gir ekstra motivasjon til trening og sunn livsstil. 

Jeg kan fremdeles ikke løpe så det ble skogstur og trening på Fresh fredag, lørdag og i dag. Ikke fordi vi måtte men ville. Det er supert å trene på Fresh i helgene - lite folk og rolig stemning. Det er så utrolig godt å dra hjem etter trening - lage seg god mat og kose seg. Men veldig god samvittighet. Selvsagt skal man kose seg og spise god mat, godteri og ta et glass eller to. Men alt med måte. Å bruke helgen til å ligge på sofaen, spise usunt og masse godteri er ikke en bra eller fin helg for oss. Hvorfor skal det å kose seg egentlig være ensbetydende med å spise noe? Det er veldig mye annet som er kos. Jeg er ofte på cafè - i 9 av 10 tilfeller drikker jeg bare kaffe. Jeg trenger ikke noe mer for å kose meg. Kaffe og hyggelig selskap. Det er mer enn nok. Å starte en ny uke etter en aktiv og sunn helg er godt. "Don't let your weekend be your week end" leste jeg tidligere i dag. Det er bra ord. Lag deg selv flotte, aktive og sunne helger. Gjør det som gjør deg lykkelig. Som gir deg glede og energi. Ta sunne valg - fordi du fortjener det <3

 

 

#blogg #blogglisten #aktivtliv #aktivlivsstil #helg #trening #kjærlighet

Unnskyld, Bari!

Jeg må dessverre innrømme at jeg er litt komfortabel av meg. Bedagelig. Bekvem. Kjært barn har mange navn. Poenget er at jeg egentlig ikke liker så godt å bli sliten. Bli svett og få høy puls. Etter en lang dag på jobben er jeg ofte sammen med min gode venn Bari. Hun er så myk. Fin og mørk. Lukter alltid så godt. Stiller ingen krav til meg. Tar i mot meg med åpne armer. Vi sover sammen. Koser oss i hverandres selskap.

Linn har alltid irritert seg over dette vennskapet. Jeg forstår det. En dag sa hun at det var nok. Jeg fikk velge mellom henne og Bari. Tanken på å ikke være sammen med Bari er vanskelig. Vi har gjennom årene blitt nære venner, men jeg forsto til slutt at jeg måtte gjøre det slutt. Jeg er fremdeles sammen med Bari - men ikke så mye som før. Det har jeg ikke tid til. Med mindre jeg klarer å finne på en god unnskyldning når Linn vil trene og jeg ikke alltid er like motivert. Jeg simpelthen elsker den sofaen. 3 seter. Skinn. Svart. Deilig å ligge i. Et utmerket selskap en hel kveld.

I dag ble det trening og ikke Bari. Men ok - det jeg liker med trening er den følelsen jeg har når økta er ferdig. Mange ganger føler jeg at jeg har fått mer energi enn før treningen. Den gode følelsen av å ha tatt vare på kroppen. Vi har jo bare denne ene kroppen. Den skal jo vare en stund. Så hvorfor prøver jeg noen ganger å finne på gode argumenter for ikke å trene? For ikke å være i aktivitet? Hvorfor frister Bari noen ganger så mye at jeg klarer å overtale meg selv til å synke ned i henne?

Ferdig med dagens økt - gleder oss til Sushi

Min beste motivasjon. Min største inspirasjon til ikke å være sammen med Bari - er  min kjære Linn. Med sin utadvendte positivitet. Sitt store engasjement. Sin ekte innlevelse. De gode smilene. Tommel opp; hun klarer å motivere meg til å ta på treningsklær eller Taekwondodrakten. Jeg trenger Linn for å komme meg opp, ut og inn i treningssalen. Alle burde ha en treningsbuddy som Linn. Min egen supermotivator.

Unnskyld Bari for at vi ikke kan være så mye sammen som før men slik livet er nå - motiverer Linn meg mer enn du.

Er det rart jeg elsker denne sjarmerende energibunten?

God lørdag!

 

 

 

#trening #aktivtliv #aktivhverdag #kjærlighet #blogg #blogglisten #ekteskap

 

 

 

 

 

Hvorfor liker du Instagram?

Dette spørsmålet fikk jeg på et hageparty i sommer. Vi pratet om sosiale medier og jeg snakket varmt om IG. Jeg ble litt overrasket over spørsmålet. Liker ikke alle IG? Eller de fleste? Er det jeg som er litt over snittet interessert? Jeg synes IG er både morsomt, interessant og spennende. 

 

20. februar 2014 postet jeg mitt første bilde. 17 års dagen til datteren min. Jeg hadde kjøpt ny mobil - min første smarttelefon, faktisk. Mariel ga meg et lynkurs i bruk av IG, jeg tok et bilde av barna mine og så var jeg i gang. Veldig gøy. I begynnelsen brukte jeg IG som en utvidelse av Facebook. Bilder av det kjæreste jeg har - barna mine. Johnny, familie og venner. Skilpadda vår. Ferie. Selfies. Brukte ikke så mye tid på IG. Barna ble eldre og ikke så keene på at jeg la ut bilder av de. Så begynte jeg på Taekwondo i år. Var i tillegg blitt skadefri så jeg kunne løpe mye. Og trene på Fresh. Idrett og trening har aldri vært en så stor del av livet mitt som det er nå. Det gjenspeiles på IG. Jeg begynte å legge ut bilder fra løp, graderinger og trening. Det ble nesten som en offentlig treningsdagbok. Byttet navn til @runninglinnravn. Så begynte jeg å få flere og flere følgere. Ble repostet av forskjellige sider. Stor stas. Begynte å følge løpere og folk som har de samme interessene som meg. Jeg begynte å bruke mer tid på IG. I våres fikk jeg forespørsel om å være ambassadør for Conquer. Jeg - en 40 år gammel dame! Selvsagt måtte jeg si ja. Ble veldig stolt og glad. De valgte meg som en av ambassadørene fordi de mente jeg motiverte til en aktiv livsstil. Utstrålte treningsglede. Det er akkurat det jeg ønsker og brenner for. Få andre til å elske idrett og kjenne gleden ved å bevege seg. Leve et aktivt, sunt liv.

Det er godt å dele treningsgleden, skader og opp - og nedturer

Jeg følger folk og har følgere fra forskjellige deler av verden. Det er så utrolig fint å få et innblikk i hvordan andre har det, trener og konkurrerer. Oppdage at selv om vi bor langt fra hverandre er vi veldig like. Vi deler idrettsgleden. Jeg har også truffet flere av mine IG venner - både avtalt og tilfeldig. Superkoselig å ses "på ordentlig." Oppleve gleden når noen gjøre det bra på løp, trøste når det oppstår skader og heie på hverandre. Og akkurat det med å heie på hverandre er også noe jeg brenner for. Vi motiverer barna våre - og andres barn - til å oppnå forskjellige ting. Vi står på sidelinjen og heier de fram. Ser de, gleder oss over det de gjør - uansett om det er feilfritt eller ikke. Selv om de tar valg og interesserer seg for andre ting en det vi gjør, heier vi. Når vi blir voksne stilner heiingen. Vi heier fremdeles på barna våre - men hva med de rundt oss? Familie og venner? Bekjente? Hvorfor er vi ikke like flinke til å heie på hverandre? Er det sjalusi? Unorskt? Misunnelse? En jeg følger på IG skrev at "Oppnår du noe nevneverdig i USA er de raske med å hedre deg. De fyrer deg opp med entusiasme, de digger deg for innsatsen og gutsen, de oppfordrer deg til videre innsats. Her hjemme er du heldig." Hvorfor er det slik? Jeg la ut et bilde på Facebook 1.januar i år med et nyttårsønske for 2017. At vi skal bli flinkere til å heie på hverandre, motivere og backe hverandre opp -  uansett om man er bestevenner eller bekjente. Jeg ble derfor veldig glad da en venninne skrev til meg at hun digger at jeg er så flink til å glede meg på andres vegne samt å motivere folk rundt meg. Det er noe jeg jobber med å bli enda bedre til. Det kan alle bli flinkere til. På IG heier jeg på andre og får det samme tilbake. Jeg blir motivert av å se deres prestasjoner og trening. Der har jeg kontakt med andre som deler mine lidenskaper. De skjønner hva jeg legger ned av tid og energi i idrettene mine. Jeg skjønner de. Fremmede mennesker og venner som kan glede seg på mine vegne. Og jeg på deres. Der blir ikke innlegg oversett eller latet som om det ikke har blitt sett. Jeg har aldri opplevd noe negativt på IG. Tvert imot. Derfor liker jeg Instagram.

Ha en strålende uke videre og husk å heie på hverandre <3

 

 

 

 

#instagram #aktivtliv #trening #blogg #blogglisten #treningsglede

 

 

 

 

Eyes on the prize

Jeg elsker den quoten. Den er kort, men sier så utrolig mye. De ordene passer i mange sammenhenger. Til jobb, trening og i kjærlighetsforhold. De ordene får meg til å fokusere - minne meg på hvor jeg skal og hvorfor. Ingenting kommer av seg selv. Man må jobbe for det man vil oppnå. 

Siden januar har Johnny og jeg vært på 3 taekwondo treninger per uke. Denne uken ble det 4. Det blir det nok framover også. Hva er det som gjør at vi bruker nesten alle kveldene til dette? Hvorfor gidder vi? Hva går det utover? 

Så glad og fornøyd etter en av de første kamptreningene 

Jeg tenker tilbake. For snart ett år siden sa jeg ja til å prøve. Venninna mi hadde spurt meg lenge. Jeg - kampsport? Skjønte ikke helt hvorfor hun ville ha meg med. Jeg er jo en løper. Det er min greie. Og så var jeg 40 år - hvem begynner med slikt i den alderen? For ikke å snakke om Johnny - som er 16 år eldre enn meg. Det virket jo ganske meningsløst. Men hun er veldig god til å overtale så jeg sa ja til en prøvetime. Johnny hadde faktisk tenkt på dette i mange år. Men det hadde ikke blitt noe av tidligere. Vi møtte opp mandag 2. januar. Jeg var ganske spent, men hadde ikke så mange forventninger. Jeg hadde sett for meg at vi nye skulle få en rolig start. At vi kanskje skulle varme opp litt, høre litt om dette og se på. Slik var det ikke. Det var rett på. Venninna mi, som har sort belte 2. dan ble min partner. Det var både fint og litt flaut på en gang. Hun skal ha for at hun var så oppmuntrende. Jeg kan tenkte meg hvordan jeg så ut. Armer og bein i alle retninger. Stiv som en stokk. Jeg ble veldig overrasket over at vi gjorde mye av det samme uansett hvilken farge på beltene vi hadde. Eller vi hadde jo ikke engang belte. Masteren vår var litt streng. Vi måtte bukke og stå på rekker. Bare drikke når vi fikk lov. Veldig uvant. Jeg er glad i å bruke kroppen min og har god kondisjon. Det hjalp meg. Timene gikk fort. Plutselig var treningen over. Jeg hadde kommet meg gjennom første trening - min aller første kampsport trening - uten å ha hverken brukket eller forstrukket noe. "Takk for i dag - ses onsdag" Hva? Hva onsdag? Er ikke dette en gang i uka? Det var det altså ikke. Det viste seg å være trening 3 ganger per uke. Etter sommeren er det 4. Den kom litt brått på. Det får man vel ikke til? Man har jo annet å gjøre? Tenkte at vi ikke måtte komme alle dagene. Kanskje en eller to per uke. Men så ble vi med på onsdagen. Og torsdag. Vi fant fort ut at vi ikke vil gå glipp av noe. Treningen er så variert og man lærer utrolig mye forskjellig. Slag, spark, mønster, selvforsvar, avtalt kampteknikk og kamp. Chi gong. Styrke. Disiplin. Selvtillit. Selvkontroll. Etterhvert som ukene gikk ble det en rutine. 3 kvelder i uka var plutselig ikke så mye. Vi hadde funnet noe vi begge likte veldig godt. En Master som er helt fantastisk, hyggelige kollegaer og en ny passion. Som vi deler. At vi er på denne reisen sammen er helt utrolig. Vi føler ikke at det går utover noe som helst. Tvert i mot. Vi har middager sammen med sønnen min, noen ganger besøk eller møter andre før trening og får vært sammen. Jeg får sett min kjære venninne mange kvelder i uka - det er så utrolig godt og fint. Vi lærer så uendelig mye mer enn slag og spark. Vi lærer kunst. Kroppen vår blir smidigere og sterkere. Jeg er i stand til å gjøre ting jeg ikke trodde jeg kunne. Som å sparke høyt og rope ut. Jeg hadde aldri trodd at jeg likte kamptrening. Men det gjør jeg. Veldig. Taekwondo har åpnet øynene mine for så mye. Jeg gleder meg til å lære mer, tilegne meg mer kunnskap.

Flinke, sporty og sterke mannen min

Om noen måneder skal vi gradere igjen og prøve å få blått belte. Som jeg har skrevet før så er ikke fargen viktig men å ha kunnskapen som ligger bak. Jeg må kunne teorien, mønsteret og alt annet som kreves. Det er spennende og motiverende. Jeg vil så gjerne gjøre det bra. Hver dag jobber jeg med meg selv for å bli kvitt sceneskrekken. Den har vært som en ond blindpassasjer som har plaget meg i alle år. Den har kommet på besøk når det passer dårligst. Den skal ikke få plage meg mer. Aldri. Jeg skal kaste den vekk og aldri se den igjen. På neste gradering skal jeg stille meg opp uten hjertebank og klamme hender. Når det er grønnbeltenes tur skal jeg gå med bestemte skritt mot plassen min. Jeg skal stå rett i ryggen og leve meg inn i mønsteret. Sparkene skal være høye. Bevegelsene skal være sterke og riktige. Tenke på at JEG er sterk. På alle måter. Det skal føles godt og trygt. Jeg skal ikke kjenne på angsten som kommer når jeg gjør ting foran andre. Skal ikke la meg lamme av skrekken. Gardina skal ikke gå ned. Jeg skal kunne mønsteret så godt og kjenne meg trygg. Fletta mi skal danse i takt med kroppen min. Jeg skal gjøre med selv stolt. Eyes on the prize. 

Ønsker dere en flott helg <3

 

#trening #taekwondo #aktivtliv #aktivlivsstil #ekteskap #kjærlighet #vennskap #blogg #blogglisten

Jeg hater å løpe

Jeg liker det ikke. Har aldri likt det og kommer etter all sannsynlighet aldri til å like det. Det er litt dumt når jeg er gift med en runaddict. Tenk hvor praktisk, hyggelig og fint vi kunne hatt det. Være sammen. Løpe sammen. Likevel løper jeg. Fordi jeg tror det er bra for meg. Fordi jeg er overbevist om at det er sunt. Fordi jeg prøver å finne ut hvorfor Linn må ut i all slags vær - for å løpe. Men den egentlige grunnen har jeg ikke fortalt til noen. Jeg løper fordi jeg en dag tror jeg kan slå Linn.

Litt spent før start i 2014 - mens jeg fremdeles hadde troen

Det hele startet en septemberdag i 2014. Egentlig et veddemål. Seks måneder tidligere fikk jeg det for meg at jeg kunne slå Linn på 3 km på Oslo Maraton. Linn hadde allerede løpt i flere år - men jeg tenkte at det var mulig. For meg var det krystallklart at jeg kunne grisemose henne på den korte distansen. Historiebøkene viser at hun slo meg med 16 sekunder. Ikke mye - men nok til at jeg la løpeskoene på hylla - for godt. Trodde jeg.

Dette var sårt og vanskelig lenge. Men tiden leger som kjent alle sår - og nå er jeg klar for et nytt veddemål. Ikke mot Linn - hun stiller i en helt annen klasse enn meg - men mot meg selv. Jeg skal løpe Oslo Winterrun på 25 minutter. Pinglete og lite hårete mål vil mange av dere si - men for meg som ikke liker å løpe er dette utfordrende nok.

Jeg har tenkt mye på hvorfor jeg ikke liker å løpe. Jeg er ikke helt sikker - men jeg tror det skyldes at jeg ikke liker å presse kroppen. Det er ikke redsel for å stupe i bakken og dø. Det er mer det at hjernen klarer å overbevise meg om at jeg MÅ stoppe. At jeg ikke klarer mer. At det er dumt å pese høyt og hektisk. Jeg er en svak karakter når det gjelder løping. Jeg klarer å overbevise meg selv om at det er smart å stoppe. Etterpå føler jeg meg bare dum og flau. Jeg kunne jo løpt lenger. Jeg hadde jo klart en kilometer til.

Linn dro meg med på løpetur på Corfu - i 41 grader. Jeg hatet det.

Med et slikt utgangspunkt må jeg ha et mål. Jeg vil så gjerne slå Linn i et løp.

Sentrumsløpet 2017. Jeg er påmeldt på 5 kilometer. Det samme er Linn. Endelig skal jeg oppfylle drømmen. Dette er dagen da jeg skal jeg få revansj fra det kjipe tapet i 2014. Det starter bra og vi løper lenge sammen. Linn foran og jeg bak. Jeg føler meg lett og ledig i kroppen. Løper nokså uanstrengt til det er 1 kilometer igjen. Linn snur seg. Vurderer meg. Jeg gjør noen grimaser, puster høyt som en hvalross. Later som jeg er sliten. Jeg ser oppgitt på henne og signaliserer at jeg er tom. Ferdig. Jeg er i ferd med å sprekke. Hun sendte meg et smilende men nedlatende blikk som sier. Så flink du er Johnny - men du slår ikke meg. Aldri.

200 meter igjen. Linn langer ut med de lange beina sine. Jeg ligger tett på. Har spart noen krefter til en sluttspurt. Jeg kommer opp på siden av henne og hun ser overrasket ut. Da ser jeg det blikket jeg ikke liker. Hun biter tennene sammen og beveger bare leppene. Det er umulig å høre hva hun sier. Men jeg forstår det. Dette er min greie Johnny - ikke din. Det er jeg som er løper - ikke du. Gi deg. La meg vinne dette.

Men jeg må. Jeg tar ut de siste kreftene. Siger forbi henne. Vil hun dytte meg? Vil hun lange ut en fot slik at jeg tryner? Jeg tar et skritt til siden for sikkerhets skyld. Ser målseilet nærme seg. Kjenner den fantastiske følelsen av å passere mållinjen. Foran Linn. Jeg stuper forover. Ruller rundt. Men kjenner en endeløs lykke. Jeg slo henne. På hjemmebane.

Linn etter en fantastisk innsats på årets Sentrumsløp - jeg gjør meg best som Wingman

Vekkerklokka ringer. Ok Linn - så var dette bare en drøm. Ja, det er din greie. Jeg klarer aldri å slå deg i løping. Men jeg skal klare å løpe Oslo Winterrun på 25 minutter. Det holder for meg.

 

#trening #aktivtliv #blogg #blogglisten #ekteskap #kjærlighet

 

Kjærlighetens slør

Det var så utrolig deilig å våkne lørdag morgen. Etter sushi og Fresh fredag, som er vårt - når vi ikke skal andre ting - faste fredagsrituale, føltes det så godt å våkne av seg selv. Ingen klokke. Johnny hadde stått opp flere timer før meg og bakt glutenfritt brød mens jeg sov. Til meg. Er det rart jeg elsker den mannen? Sto opp til ferdiglaget frokost og duftlys på bordet. Følte meg som en prinsesse. Som Rapunsel med det lange håret mitt. Da jeg fikk øye på mitt eget speilbilde i stua landet jeg fort med begge bena på bakken. Eller rettere sagt gulvet. Det var absolutt ikke synet av en vakker prinsesse som møtte meg. Håret var bustete og øynene hovne etter å ha sovet lenge. Så vel heller mer ut som et lite, magert troll der jeg sto. Så for meg Johnny skvatt så han hoppet i stolen av synet. Det gjorde han ikke. Han satt våken og opplagt, smilte mot meg og ønsket meg god morgen. Tror han er litt forhekset fremdeles. Ligger nok et slør av forelskelse over øynene hans. Et slør som gjør at jeg ser ut som Prinsesse Rapunsel uansett når på døgnet han ser på meg. Om jeg har sminke på eller er helt naturlig. Svett etter trening eller har pyntet meg til selskap. Det er noe av det som er så flott med å elske noen. Jeg tok en snap av han på Fresh lørdag som jeg la ut på Mystory. Ble nesten rørt av det fine bildet. Synes han så sterk, sporty og flott ut. Fineste mannen. Min mann.

 

 

Jeg har nok litt av det sløret fremdeles på jeg også. Håper vi beholder det resten av livet. Eller vi kan velge å ha det på. For alltid. Om en av oss mister det får den andre hjelpe til med å lete. Vi får finne det sammen og sette det på. Det er så viktig. Sløret får en til å se gjennom fingrene med bagateller. Hjelper til med å se de positive egenskapene, ikke lete etter feil eller mangler. Se hverandre med kjærlige øyne. Få fram det beste hos den andre. Være en trygg havn, bestevenn og kjæreste. Hjelpe og støtte hverandre. Huske hvorfor man valgte hverandre og stå ved det valget. Å gjøre ting som å bake brød til den andre hjelper på å beholde sløret. Trene sammen eller gjøre andre hyggelige ting. Denne helgen var den første på mange måneder uten en eneste plan eller noe vi skulle til eller på. Sammen eller hver for oss. Ingen løp, avtaler eller selskap. Det var deilig. Ha et hav av tid til hverandre, være impulsive og gjøre det vi hadde lyst til akkurat som det passet oss. Trening, lange middager med sønnen min og Johnny, gravlunden, shopping og cafe. Vin og Skal Vi Danse. Snakke masse sammen, le og være kjærester. Ha det godt sammen. Vi føler at vi har tid å ta igjen. Tid fra den perioden vi mistet sløret og ikke hjalp hverandre å lete. En tid jeg ikke vil tenke på. Det skjer ikke igjen. Vi har lært. Det var etter dette vi tatoverte oss. Vi valgte å skrive en kjærlighetserklæring til hverandre på armene våre. Den varer evig. Slik som vår kjærlighet til hverandre.

 

Nå er det mandag og en helt ny uke venter. For vår del blir det fire kvelder med taekwondo, trening på Fresh og vi får besøk. Og når det blir fredag kommer datteren min hjem. Jeg gleder meg så utrolig mye til å hente henne på Gardermoen. Klemme og kysse på kinnene hennes. Holde hånden hennes og se det vakre, blide ansiktet hennes. De strålende øynene. Ja, hun er voksen men fremdeles min lille jente. Det vil hun alltid være.

Ha en flott uke <3

 

#kjærlighet #ekteskap #aktivtliv #trening #blogg #blogglisten 

Gymlærer fra helvete

 

Sensommeren 1993. Vi står i en sirkel i gymsalen. Første gymtime på videregående. Jeg kjenner den klamme luften tetter seg i halsen min. Den stramme lukten av gammel svette. Ser nedover kroppen min. Har tatt på den fineste toppen jeg har. Joggebuksa var den jeg hadde. Grå, vid og altfor stor for den slanke kroppen min. Det lange, mørke håret mitt er satt opp i en hestehale. Håret rekker til rompa - om jeg bøyer hodet bakover. Jeg står og venter på det som skal skje. Så kommer gymlæreren. Kjekk, veltrent mann. Tipper han er rundt 30. Han forteller at han har bakgrunn fra forsvaret. Den bakgrunnen tok han nok med seg videre i karrieren som lærer. Vi skulle begynne med å ta armhevinger en og en. Sjekke hvor sterke vi var. Jeg husker det gikk rundt for meg og at jeg holdt på å besvime av redsel. Jeg visste jeg ikke klarte en eneste en. Så flaut. Alle kom til å se at jeg var svak. Jeg kom til å stryke i gym. Forferdelig opplevelse. Bedre ble det ikke da vi skulle ut på løpetur. Læreren vår elsket løping. Det gjorde absolutt ikke jeg på den tiden. Eneste gangene jeg løp var på vei til bussen. Vi skulle løpe 3 km. Jeg tenkte i mitt stille sinn at denne mannen måtte være gal. Han var absolutt helt utilregnelig og burde bli sperret inne. Hvem var det som klarte å løpe 3 km - og det i strekk? Hvordan kunne han forlange det av oss? Dette var en gymlærer fra helvete. Kunne ikke i min villeste fantasi forestille meg hvordan jeg skulle klare det. Og det klarte jeg ikke heller. Siste gang jeg løp var en gang på ungdomsskolen. Jeg var med på noen løp med venninna mi, Lin. Osloløpet. Vi trente ikke på forhånd, bare var med på løp. Vet ikke helt hvorfor vi var med. Det var ikke gøy husker jeg. Sleit meg rundt løypa. Bilde innledningsvis er fra et slikt løp. 

På fritiden gikk jeg på drilling. Jeg var så flink - sto alltid foran. Kunne alltid det vi skulle gjøre og misset sjelden. Elsket å gå med kort skjørt, hvite støvler og fjong hatt. Marsjere i takt med korpset. Gjøre innøvde trinn til mer eller mindre melodiøse sanger. Trengte ikke å være hverken sterk eller ha god kondis for å være drillpike. Da vi løp avgårde med klassen angret jeg. Angret på at jeg ikke hadde blitt hjemme den dagen. Det var helt forferdelig. Nesten på grensen til barnemishandling. Læreren løp i tet med fløyte rundt halsen og ropte på oss. Han skulle ikke ha sluttet i militæret. Han burde ha fortsatt i en jobb hvor han kunne ha vært ekkel og slem mot noen andre enn oss stakkars ungdommen. Joggebuksa slang rundt leggene mine. Det gjorde vondt for hver gang bena traff bakken. Overhodet ingen demping i de gamle joggeskoene mine. Jeg er usikker på om de egentlig var laget for løping. Det kjentes ikke slik ut. Jeg hev etter pusten. Svetten silte. Det var altfor varmt å løpe. Hvorfor måtte vi løpe? Kunne vi ikke bare ha spilt volleyball eller innebandy? Gjøre normale ting? Hvem dust av en rektor ansatte en slik mann? En som tydeligvis hatet ungdom. En som kanskje hadde blitt plaget selv da han var ung og ville ta igjen. Ville at vi skulle drite oss ut og ha det fælt. Uansett om vi hadde menssmerter eller vondt i hodet måtte vi bli med. Han brydde seg ikke om noe. Bare styrketrening og løping. Det jeg hatet mest. Tenk om vi kunne hatt turn og drilling? Tenk om jeg kunne ha kommet til timene med en flott turndrakt? Slått hjul og tatt stiften - vist at jeg var flink? For ikke å snakke om drilling. Så for meg at læreren satte på korpsmusikk og dele ut drillstaver. Alle hadde mistet stavene og slått til hverandre - uten vilje da. Alle utenom en. Det hadde vært en jente som sto midt i salen. Med en skinnende drillstav i hendene. Hun hadde gjort halsbrekkende øvelser med staven. Kastet den høyt opp i luften. Snudd seg rundt så fort at hestehalen sto rett ut som halen på en redd katt. Eller noe annet dyr med rett hale. Om det finnes. Den jenta var meg. Jeg skulle ta tak i staven akkurat i det den dalte nedover. Det skulle bli helt stille i den klamme gymsalen. Alle skulle måpe av forbauselse. Læreren skulle klappe i hendene og si at jeg får høyeste karakter i gym. Uansett hvor dårlig jeg var til å løpe. Han skulle si at hver gang jeg hadde mensen skulle jeg få ligge på tjukkassen og slappe av. Om jeg var forkjøla eller hadde vondt i hodet skulle jeg få sitte på en myk matte. Jeg skulle få sitte der og spise sjokoladekjeks og drikke brus. Få lov å se på de andre ta pushups og hjelpe han å telle. Om jeg telte for mange på de fineste guttene skulle han bare blunke til meg å si det var greit. For jeg skulle bli yndlingseleven hans. Vi skulle ta high five når vi så hverandre. Han skulle spørre - kanskje tigge meg om å vise noen nye drilltriks. Kanskje skulle jeg lære han å marsjere. Men det ble ikke slik. Ikke i det hele tatt. Jeg fikk aldri vist han drillingen min. Jeg ble absolutt ikke yndlingseleven hans. Ikke fikk jeg toppkarakter i gym heller. Ting forandrer seg. Heldigvis. Hvis jeg hadde valgt å bli gymlærer hadde jeg blitt en kvinnelig utgave av vår lærer. Jeg hadde trent masse styrke med elevene. Ikke latt de ta armhevinger en og en. Men i fellesskap. Jeg hadde lukket ørene for menssmerter og annen klaging. Hadde dratt de med ut på løpeturer. Hver eneste uke. Året rundt. Jeg hadde gjort alt jeg kunne for at de skulle elske løping. La de få oppleve glede av å løpe ute i all slags vær.

Det skulle gå 19 år før jeg begynte å løpe. Frivillig. Så mange år tok det før jeg oppdaget løpegleden. Jeg er så takknemlig for at den kom. Sent men godt. Skulle ønske at læreren så meg på et løp. Tenk om han sto ved mål og så meg passere mållinjen. Nesten først i min aldersklasse. Like slank som for 20 år siden. Nesten like langt hår, men nå er det lyst. Armene og bena er like tynne. Men nå er de sterke. Jeg kan ta mange armhevinger og uendelige situps. Løpe som en vind. Driver til og med med kampsport. Men drilling er jeg ikke like god i lenger. Det er ok. Det er helt ok. Idrett har blitt en veldig stor del av livet mitt. Lin er fremdeles min venn. De fleste ting forandrer seg men ikke alt. Det er jeg veldig glad og takknemlig for. 

Nr 2 ut av Bislet Stadion på KK mila i høst. Etter meg kom det over 2200 damer. 19 år etter gymtimen på videregående. 

Nå har det blitt fredag kveld igjen. Johnny og jeg er straks på vei til Fresh. Vårt faste fredagsrituale. Det er så fint å starte helgen med en treningsøkt sammen. Hadde ikke i min villeste fantasi trodd at vi skulle bruke fredagskveldene på dette - og like det. Men det gjør vi :) Ønsker dere en god, aktiv helg!

 

#trening #blogg #blogglisten #løping #aktivtliv 

 

Den store nedturen

Dette skulle være dagen da jeg løp langt. Så langt som jeg aldri har løpt før. Løpeturen var 5 mil men man kunne henge med så langt man klarte. Tenk om omgivelsene, de jeg skulle løpe sammen med og en av Norges beste ultraløpere skulle gi meg den motivasjonen og energien jeg trengte til å løpe halvveis? Eller lengre? Jeg liker egentlig å løpe kort og fort. Som en vind gjennom skogen. Eller som en gaselle langs landeveien. Vet at jeg ikke alltid ser slik ut, men det gjør ingenting. Jeg ser slik ut i mitt eget hode. Det er godt nok. Men det ble ikke slik. Det ble alt annet enn det jeg hadde sett for meg. 

Det er 5. oktober. Jeg sitter på spinningsykkelen på Fresh. Sjekker Facebook mens jeg sykler. Detter nesten av sykkelen når jeg ser igjennom varslene. Der ligger det en melding fra Elkjøp. Jeg er en av de 10 heldige vinnerne som har vunnet løpetur med en av Norges beste løpere, Bjørn Tore Kronen Taranger. I tillegg får alle hodetelefoner fra Jaybird. Blir så glad at jeg nesten blir litt emosjonell. Tenk at jeg skal få bli med på dette! Datoen er 14. oktober - altså om 9 dager. Den dagen skal jeg egentlig løpe Ivar Formoes minneløp, 11 km terrengløp. Det får bare være. Jeg skal på den løpeturen. Så kommer jeg på hvorfor jeg sitter på en sykkel inne på Fresh og ikke er ute å løper. Det er fordi jeg kjenner det i kneet. Som jeg har skrevet om tidligere grisetryna jeg i skogen og slo kneet. Har hatt vondt siden. Hver gang jeg prøver å løpe får jeg problemer. Spesielt i nedoverbakke. Men 9 dager er lang tid og jeg blir nok bra til det. No problemo.

Dagene går og jeg er forsiktig med kneet. Står over noen taekwondo treninger. Løper bare litt - i oppoverbakker. Trener heller styrke og sykler på Fresh. Savner løpingen som om det var en god venn jeg ikke hadde sett på lenge. Begynner å drømme at jeg løper. Både i søvne og i våken tilstand. Går turer med Johnny, men det er nesten bare irriterende for å sette det på spissen. Jeg vil løpe. Fort. Kjenne bena jobbe og musklene stramme. Høre på musikk og glede meg over at jeg er i god form. Løpe så svetten renner og halsen bli tørr. Helst hver dag. To dager før løpet prøver jeg å løpe en liten tur. Johnny og jeg er i skogen og jeg løper et par runder. Det går bra. Kjenner ingenting. Endelig. Det har gått over. Det blir fredag og dagen før løpeturen. Spiser så mye mat jeg klarer. Prøve å lade opp til dagen etter. Drikker også masse vann. På kvelden går jeg ut å spiser med tre av mine kjære barndomsvenninner. Vi koser oss masse som alltid når vi er sammen. Det viser seg at restauranten, Lemongrass,  har salsadans i helgene. Elsker salsa. Danser altfor sjelden og er derfor heller ikke særlig flink. Men tenk å ta en drink eller to og hive seg med? La hemninger bli igjen hjemme og kaste seg ut på dansegulvet. Det blir ikke denne kvelden. Som Askepott må jeg dra hjem en stund etter maten. Må være hjemme før midnatt. Jeg må hjem å sove før dagen. Trenger all den søvn jeg kan få. Før årets løpetur. Det er faktisk helt greit. Dette velger jeg selv og det er så verdt det. Elsker å være med venninnene mine, men idrett er også veldig viktig for meg. Føler meg som en atlet der jeg går gjennom gatene med fuskepelsen min og støvletter. Kjenner føttene har det best i joggesko. Mine atletføtter. I morgen skal jeg tilbake til Oslo. Under 12 timer senere skal jeg gå igjennom gatene igjen. Da er antrekket byttet ut med løpeklær, håret i en flette og ansiktet nesten usminket. Litt eyeliner og vannfast mascara er et must. Uansett.

Jeg har en tendens til å matche interiøret når jeg er ute ;)

Så er dagen der. Dagen for mitt lange løp. Er så spent. Hvordan form er de andre løperne i? Har alle løpt maraton før? Hvordan er Taranger? Jeg har kommet meg til Oslo og går til oppmøtestedet.  Det er 10 andre som også har blitt trukket ut på en eller annen måte i tillegg til oss fra Elkjøp konkurransen. Jeg kjenner igjen noen fra Instagram. Ser en blogger. De er gode. Veldig gode. Kjenner det i magen. Shit. Er det bare råskinn her?Blir litt kjent med de andre som vant konkurransen. Tenker at de er mer eller mindre på mitt nivå. Ser en "Instavenn" i mengden. Får kontakt med henne - så koselig å treffes! Det er et filmteam som skal følge oss hele dagen. De kommer bort og spør om jeg kan svare på noen musikk spørsmål. Jeg får på en mic og de starter. Det kom litt brått på og jeg husker plutselig ikke helt hvilken artister jeg har på spotify lista mi. Kjenner jeg blir irritert på meg selv for at jeg lar sceneskrekken ta overhånd. Jeg kan alltid si navnet på nesten alle artister på radioen om vi hører på The Beat. Det er more or less den samme musikken jeg har på lista. Men det glemte jeg helt. Kommer bare på en gresk artist som ingen har hørt om - og som jeg ikke engang husker hva heter bortsett fra at han er gresk. Og hørte han på ferie på Korfu. Pinlig. Herregud. Hva tenker den unge mannen som intervjuet meg? At jeg er så gammel at jeg har begynt å glemme? Jeg må le av tanken og le av meg selv. Han takket så pent for intervjuet og sa det ble veldig bra. Han skal ha for høfligheten. Taranger fortalte at han skal bli verdensmester. Han har skrevet det hårete målet overalt. På sosiale medier. Bilen sin. Han bryr seg hverken om janteloven eller misunnelse. Det er sterkt og motiverende.

 

Nye hodetelefoner er på og jeg er veldig spent

Litt av gjengen før start

Vi begynner endelig å løpe. De nye hodetelefonene er koblet på og jeg er så klar. Vi løper gjennom sentrum og folk ser på oss. Lurte nok på hva vi holdt på med en lørdags formiddag. En kjent løper i front, 20 bak og filmteam på elsykler. Vi løper opp langs Akerselva. Skulle virkelig ønske at jeg kunne tatt bilder. Det var som å løpe i et maleri. Solen skinte. Bladene var gule. Har aldri sett Akerselva så vakker før. Og det beste av alt var at jeg ikke kjente noe i kneet.  Bare løp. Gud som jeg hadde savnet å løpe. Jeg løp et godt stykke sammen med en hyggelig, sprek dame. Vi holdt samme tempo. Etterhvert ble vi tre. Jeg var så lykkelig. Det var som om  jeg var i en annen verden. Vi løp oppover og oppover. Kjentes ut som om jeg hadde en utømmelig energikilde inni meg. Folk som gikk tur så på oss. Tenkte at de kanskje synes vi var spreke. Atleter. Jeg var så glad og stolt. Så fantastisk å løpe med denne gruppen. Disse spreke, flotte menneskene. Som elsker løping like mye som meg. Vi hadde løpt 5 km. Da ble jeg enda mer overbevist. Dette var dagen jeg skulle løpe veldig langt. Jeg har det i meg. Jeg er en løper. Kanskje en dag blir jeg ultraløper? Alt mulig surret rundt i hodet mitt. Så kom smertene. Jeg kjente det i kneet. Prøvde å dytte smerten vekk. Prøvde å si til meg selv at smerte sitter bare i hodet. Noen mennesker kjenner ikke smerte. Kanskje jeg kunne legge bort smerten til etter løpet og late som om jeg var en av de? Kanskje jeg bare trengte å bli ordentlig varm. Da ville smerten forsvinne. Det funket dårlig. Det ble verre og verre. Så ble det vanskelig å konsentrere seg. Klarte ikke å dytte bort smerten. Det føltes ut som om en kniv ble stukket inn på siden av kneet mitt for hvert løpesteg. Prøvde å løpe annerledes. Det hjalp ikke. Kjente fortvilelsen bre seg i kroppen som en klam klo. Kjente følelsen av at halsen snørte seg sammen og tårene presse på. Jeg måtte stoppe. Måtte gi meg. Etter 8 kilometer. Jeg kjente meg ikke sliten i det hele tatt. De andre løp videre uten meg. Det å se de løpe videre i solen var så utrolig vondt. Og leit. Det føltes så veldig urettferdig og dårlig gjort. Ikke at de løp men at jeg ikke kunne. Jeg hyperventilerte et lite øyeblikk før jeg innså at min Instavenn var der fremdeles. Hun valgte også å gi seg. Det var så godt at vi var to i samme båt. Jeg skulle klemt henne og sagt masse til henne før hun dro men jeg var ikke helt meg selv. Visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Litt ut av meg selv opplevelse. Når hun dro videre kom tårene. Jeg stå midt på fortauet i en gate jeg ikke kjente igjen og gråt. Masse. Heldigvis hadde jeg på vannfast mascara rakk jeg å tenke. Jeg ble kald. Hadde altfor lite klær for å stå stille en dag midt i oktober. Selv om solen skinte. Jeg sto der en stund. Har ikke følt meg så alene på så lenge jeg kan huske. Så alene og "lost." Kom meg etterhvert litt ut av boblen og ringte Johnny. Han hørte nesten ikke hva jeg sa fordi jeg gråt. Gråt fordi jeg var lei meg og sint. Lei meg fordi jeg ikke fikk løpt langt og sint fordi jeg ikke har gått til legen tidligere. Hvorfor hadde jeg ikke gått dagen etter at jeg slo meg? Hvorfor skal jeg alltid tenke at det går over av seg selv? Hvorfor skal jeg alltid være så j... positiv?

På vei for å hente sekken min for å reise hjem. Føltes forferdelig. 

Etter det som kjentes ut som evigheter kommer prinsen på den hvite hesten og redder prinsessa si. Eller rettere sagt Johnny kommer og henter meg i den sorte bilen sin. Det var så godt å få en god klem og trøstende ord. Så utrolig godt å se han. My Wingman er her - da blir alt bra. Verden raste ikke sammen. Jorda gikk ikke under. Det finnes verre ting enn dette. Jeg kom meg ut av boblen og begynte å tenke klart. Det går bra. Det går alltid bra. Man må bare få ting litt i perspektiv. Komme over skuffelsen og at ting ikke alltid går slik som planlagt. Jeg kan løpe langt en annen dag. Men det ble ikke i dag. Det ble ikke denne flotte oktoberdagen. Jeg begynte heller å tenke på at det faktisk hadde vært en fin opplevelse. Møtt nye mennesker. Løpt litt med en av de beste. Kjent på lykken av å løpe i solskinnet. Om enn en stakket stund. 

Da jeg våknet i dag var jeg lykkelig. Kneet er fremdeles vondt men jeg kan gå. Det går over. Dagen i dag ble brukt til å lunsje med to andre barndomsvenninner. Det er kos som alltid. Sitte lenge og skravle om alt og ingenting. Le sammen. Gleden over å treffes. Det er godt og fint. 

Nå gleder jeg meg til å dra til legen. Få sjekket kneet så jeg kan løpe igjen. Jo fortere jo bedre. Når jeg er bra skal jeg løpe langt. Jeg skal ikke vente på et løp eller noe annet. Jeg skal løpe langt helt alene. Så langt jeg klarer. Mange ganger. Jeg skal bli verdensmester. Ikke for denne verden men for min egen. Den jeg lager meg når jeg løper i skogen. Inni bobla mi. 

God søndag kveld og god uke <3

 

 

#trening #løping #blogg #blogglisten #aktivtliv 

Fra legevakta til åpningsfest

I går var vi så heldige å bli invitert til åpningsfest for den flotte restauranten Sørenga Sjømat. Jeg er - som jeg tidligere har skrevet - veldig glad i hverdager. Ekstra hyggelig å gå ut på en helt vanlig, grå og regntung onsdag. Men jeg spoler 24 timer tilbake i tid. Vi hadde kommet godt i gang med dagens taekwondo trening. Varmet opp og begynt å trene på spark. Jeg elsker å sparke. Det er så fantastisk å oppdage at kroppen blir mykere, mer smidig. At jeg kan sparke slik jeg aldri har forestilt meg at jeg noensinne kunne - eller trodde jeg ville. Få ut alt man måtte ha inni seg. Så befriende. Vi jobbet sammen to og to til fengende musikk. Blir så gira av musikken. Et øyeblikks uoppmerksomhet fra min partner og meg så smalt det i armen min. Jeg kjente en smerte som jeg aldri har kjent før i armen. Jeg tenkte at det snart gikk over - har jo fått meg et og annet slag etter at jeg begynte med dette. Blitt litt herdet. Det er bra. Jeg har alltid vært litt pysete og engstelig. Men så ble det vanskelig å konsentrere seg. Kjente meg svimmel og uvel. Måtte innse at jeg ikke kunne fortsette treningen. 

Ispose og omtanke. Det er godt når man har det vondt. Det som er kjipt er å sitte på sidelinja og se på de andre fortsette med treningen. Hater det. Hater å være skadet. 

Min fine Johnny. Dedikerte, flinke og sterke mann. Jobber så hardt for å utvikle seg og lære. Han imponerer meg.

Jeg har nok ikke helt sluttet å være engstelig. Etter treningen gjorde det fremdeles veldig vondt og jeg var redd noe hadde brukket. Så for meg ukevis uten trening. Det er helt uaktuelt for meg. Ble helt dårlig av tanken. Trening er en så stor del av meg og ikke noe jeg vil være foruten. Vi dro innom legevakta for å sjekke. Bare for sikkerhets skyld. 

Jeg lærte at belte fungerer utmerket som fatle

Heldigvis bor vi på landet og det er aldri kø på legevakta. Og enda bedre - jeg hadde ikke brukket noe som helst. Følte meg bedre bare ved å høre det. Placebo effekten lenge leve. Krisen avblåst og vi kunne dra hjem. Litt pjusk men glad.

 Så lenge jeg kan huske har jeg hatt et lite mantra for meg selv - å gjøre noe hyggelig hver eneste dag. Det trenger ikke være så store ting, men noe som gjør dagen flott og meningsfull. En telefonsamtale med en god venn. Lang middag med familien. Gi et kompliment. Trene. Gå tur. Mandag var jeg ute å spiste middag med en venninne. Det var nesten bare oss der. Servitøren fortalte at mandager var den dagen med minst besøk. Så herlig - da kan man jo sitte hvor man vil og få super service! Hvorfor ikke heller gå ut på en mandag innimellom - og lage seg en flott hverdag? 

Tilbake til gårsdagen. Eller rettere sagt kvelden og åpningsfest. Vi ble møtt av sprudlende mennesker og godt drikke ved inngangen. Jeg hadde forestilt meg at denne restauranten skulle være fin. Liker meg så godt på Sørenga. Men ble helt satt ut av størrelsen og det stilige lokalet. Det overgikk mine forventninger. Har sett tegninger av stedet før det var ferdig - men er absolutt ingen ingeniør og har tydeligvis dårlig øyemål. Restauranten var enorm og så utrolig flott! Super stilig! Vi ble servert smakebiter og småretter. Både Johnny og jeg elsker sjømat så dette var stor stas. 

Det så ut som om jeg hadde brukt rester fra trekket til stolene for å lage meg et lite skjørt.Til og med knappene var like.. Men jeg velger å tenkte at det er viktig å matche - alltid og uansett ;)

Min skjønne venninne - hun og mannen er to av eierne av Sørenga Sjømat 

Nok en fin hverdag var over. Det er så fint å treffe venner og kjente. Og være med Johnny. Lage opplevelser og fine hverdager sammen. Det er opplevelser man husker - ikke kvelder man sitter i sofaen og ser på tv. Det er for meg ganske meningsløst og ingen vane. Gårsdagen ble også en "restday" fra treningen og det er helt greit. Det skal man selvsagt ha. Nå gleder meg meg til taekwondo trening i kveld - med en arm som er mye bedre. Til å skape nye opplevelser og gode hverdager. 

Ha en flott dag!

#aktivlivsstil #aktivtliv #trening #vennskap #ekteskap #hverdag #blogg #blogglisten 

 

 

Det ble ikke basketak med bjørn

Noe av det vi setter mest pris på hos hverandre er humøret. Vi har det gøy og ler masse. Det er viktig for meg og noe av det som gjør at vi har det så bra. Vi vet ikke helt om vi har god humor eller bare har like dårlig humor begge to. Det spiller ingen rolle så lenge vi ler og koser oss sammen. 

I går var det helt fantastisk vær og vi hadde bestemt oss for å gå en lang tur. Det finnes så mange muligheter bare man googler litt. Johnny fant en rute på litt under 20 km i Nannestad. Helt perfekt. Ikke så langt og kjøre og helt fantastisk natur. Det var nesten ingen andre der og vi følte vi hadde hele skogen for oss selv.

Johnny begynte å fantasere om at vi kom til å treffe på en bjørn og at det skulle bli et skikkelig basketak mellom den og - meg - faktisk. Så kunne han ta amazinge bilder og lage tidenes blogginnlegg! Jeg så for meg lille meg rulle rundt med den store bjørnen og rope på hjelp - mens Johnny bare ropte tilbake at jeg måtte holde ut - bildene ble veldig autentiske og flotte! Holdt på å le meg ihjel av tanken - og ler fremdeles når jeg tenker på den scenen.

Vi gikk i mange timer og koste oss. Så brusende elver og vann. Nydelige farger på trærne. Solen varmet og det var en helt super oktoberdag. Men vi så dessverre ingen bjørn. Eller heldigvis for min del. Denne turen, som går fra Sjonken på Romeriksåsen, passer perfekt sommer som vinter og anbefales virkelig. Men om det er bjørn du er ute etter å treffe er det nok bedre om du besøker Bjørneparken. Sannsynligheten for å treffe på bamse der er betydelig større enn om du går denne turen. 

 

 

 

 

Ha en super søndag!

 

#trening #friluftsliv #humor #aktivlivsstil #aktivtliv #liveterbestute #blogg #blogglisten

Sammen i kjærlighet og på jobb

1 februar 2000 begynte jeg i ny jobb. Jeg var både spent og litt nervøs - spesielt fordi jeg ikke kjente noen andre i firmaet enn han som ansatte meg. Første dagen i den nye jobben møtte jeg opp med nystrøket skjorte og nyinnkjøpt dress. Ville jo gjerne gjøre et godt inntrykk på mine nye medarbeidere. Etter å ha gått den obligatoriske hilserunden var det tid for å starte opplæringen. En ung, pen og smilende jente hadde fått i oppdrag å gi meg nødvendig systemopplæring. Det jeg ikke visste da var at jeg hadde møtt min framtidige kone.

Da vi mange år senere ble et par, måtte vi gjøre et valg. En eller begge måtte slutte. Vi valgte å slutte begge to. Det er vanskelig å jobbe sammen når du er et par og spesielt i vårt tilfelle hvor jeg var direktør og Linn kundekonsulent. Sånn sett var det en fornuftig beslutning og den eneste riktige.

Etter dette har vi ikke jobbet sammen - før i dag. Linn hadde fått tilbud fra Face om å bli med på en jobb. I en rolle som sykepleier. I tillegg trengte de en til å spille en pårørende. En rolle hvor du bare trengte å møte opp uten å si noe. Linn synes jo denne type jobbing er supergøy mens jeg ikke helt er der. Men så var det ett eller annet i underbevisstheten som trigget meg litt. Jeg hadde jo tenkt å ta en feriedag uansett og ingen planer var lagt - så jeg lot meg overtale.

I denne bransjen har tydeligvis ting en tendens til å eskalere. Da morgen kom var jeg oppgradert til prest. Dette var jo stor stas tenkte jeg og gikk straks i gang med å øve på å være prest. Men hvordan øve på å være prest? Man må være alvorlig, se litt trist ut. Gå litt sakte og holde hendene foldet foran seg. Og ikke minst ha riktig dialekt. Og da er det bare sørlandsdialekt som gjelder tenker jeg. Jeg må innrømme at tanken på meg selv i prestekrage og prestekjole var litt spennende selv om jeg ikke skulle si noe. Men før jeg rakk å øve inn det vaggende ganglaget jeg forestilte meg prester benytter, kom beskjeden om at jeg skulle stille i vanlige klær. Litt konservativt - men vanlig klær. Moderne prester bruker bare prestekjole i kirken. Ja ja jeg er fleksibel og gikk straks i gang med å plukke ut bukse, skjorte og genser - moderne presteklær.

Før vi hadde fått skiftet klær var Linn oppgradert til Lege men jeg fremdeles var prest uten kjole. Lege er tøffere en prest tenkte jeg i mitt stille sinn og lurte på hvorfor ikke jeg kunne være lege? En prest kunne man vel hoste opp relativt enkelt? Men ingen spurte meg om jeg vill være lege. Tvert om ble jeg sittende for meg selv i lang tid mens de andre spilte inn en scene. Med tankene mine. Hvorfor jeg ikke ble valgt. Så må jeg jo innrømme at Linn så fin ut, med en legefrakk som riktignok var litt lang i armene og en bukse som var alt for vid. Men hun var fin. Min Linn som lege. Ja jeg likte det.

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre før jeg kom på settet, om jeg bare skulle være tilstede, være sammen med andre eller ikke gjøre noe. Stor ble derfor overraskelsen da jeg skulle spille inn en scene med en av norges mest profilerte skuespillere. Og før jeg rakk å bli nervøs var vi i gang med innspillingen. Det var egentlig like greit. Som dere forstår kan jeg ikke si noe mer om dette nå, men jeg lover å komme tilbake til dette senere. Uansett - det var en super dag med noe annet enn det jeg vanligvis holder på med. Alle er så proffe. Alle vet hva de skal gjøre. Og ikke minst alle er positive og hjelpende. Selv om det ble en del venting - er dette noe jeg ikke ville vært foruten.

Alt i alt en flott dag. En dag hvor Linn og jeg var sammen på jobb igjen for første gang på 10 år. Linn så sprudlende. Blir venn med alle før hun får satt seg ned. Jeg kjenner på min store kjærlighet til henne. Ser at hun har det bra og tenker for tusende gang at jeg er så takknemlig for at det ble oss to. At den unge, litt sjenerte jenta jeg møtte denne kalde februardagen skulle bli min kone. Så utenkelig den dagen. Nå har hun blitt en voksen, sterk og trygg dame. Min dame. Min Linn.

 

Vi dro på café etter innspillingen. Tok en kaffe.  Snakket om det vi hadde vært med på. Forventningen til det som kommer. Som vi skal skrive mer om senere. Deretter var det trening. Slite litt, bruke kroppen. Svette. Det har vært en fin dag. En super start på helgen. Og i morgen er det lørdag. Vi har lyst til å gå en tur sammen. En lang tur.

Hva skal du gjøre i helgen?

#kjærlighet #aktivtliv #aktivlivsstil #jobb #blogg #blogglisten #trening

 

Helvetesbakken

Alt var klart. Ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Klærne jeg hadde på var brukt flere ganger før - for å forsikre meg om at ingen sømmer skulle gnage eller tightsen skli. Øretelefoner og klokke var fulladet. For en stund siden fikk jeg nye terrengsko - med tanke på akkurat denne dagen. De var løpt inn og skulle få meg opp bakken i et forrykende tempo. Et tempo som selveste Spiderman skulle misunt meg. Jeg skulle spurte opp bakkene lett som en fjær, og løpe over mål med armene høyt hevet over hodet. Skulle kjenne på hvor deilig det er å bruke kroppen og få payback for all treningen. Skulle være sliten men ikke utslitt. Til det er jeg for godt trent. Trodde jeg. Tiden skulle være under 25:00 og helst skulle jeg være på pallen i min aldersklasse. Eller enda bedre - jeg skulle vinne min aldersklasse. Det hadde vært stas. Veldig stas. Vertfall komme på topp ti. Så skulle jeg ta i mot gratulasjoner fra venninner og Johnny. De skulle bli så stolte av meg og overøse meg med klemmer. Vi skulle ta bilder sammen og være så lykkelige. Jeg skulle kjenne alle gode følelser og være så takknemlig for at jeg har heiagjeng i livet mitt. Det skulle bli så bra. Og så godt. Noe av dette skulle vise seg og stemme - men ikke alt. 

En halv time til start. Jeg var så gira, stressa og lykkelig. Masse blandede følelser som alltid før et løp. Magen slår seg vrang - det hører med - og alle forberedelsene - eller rettere sagt ritualene - er gjennomført. Nå gjenstår kun oppvarming og så er jeg igang. Dagen jeg har ventet på er her og jeg skal løpe "høstens vakreste eventyr" som noen kaller det. De andre årene jeg har vært med har jeg trent i disse bakkene. I år har jeg holdt meg til å trene i bakker i nærmiljøet. Har løpt opp og ned fjellet der vi bor utallige ganger og i slalåmbakken like ved. Det jeg ikke har tenkt så mye over er at den er 200 meter lang. Oslos Bratteste er 2700 meter. Og har 401 høydemetere som skal forseres. Det er en ganske stor forskjell.

Under oppvarmingen kom jeg borti noe på klokka mi så den hang seg fast. Uansett hva jeg gjorde fikk jeg ikke startet den. Krise. Akkurat der og da føles det slik. Dette er løpet hvor jeg vil vite hvor lang tid jeg bruker. Jeg vil se hvordan jeg ligger an og disponere kreftene etter det. Nå hadde jeg ikke annet valg en å løpe så fort jeg kunne og håpe på det beste. Shit. Fuck. Jeg pleier ikke å banne men nå gikk det mange stygge ord inni hodet mitt. Alt må stemme når jeg skal løpe. Kontrollfriken i meg kommer fram som et tohodet troll eller et mindre pent monster. Pleier å være positiv så jeg klarte å fokusere på at jeg er i mitt livs form og har musikk på øret - sanger som skal hjelpe meg opp bakkene. Jeg har jo sett for meg hvordan dette skal bli. Lett som et plett.

De første hundre metrene gikk som en lek. Jeg følte meg pigg og rask. Løp oppover og oppover. Så ble det hardt. Etter 400 meter passeres "Helveteskneika" som den blir kalt - det bratteste partiet i løypa. Videre går det rett opp Wyllerbakken. Fra start og opp denne lange bakken er det gjennomsnittelig 22 % stigning. Det er mye. Veldig mye. Plutselig kjente jeg forskjellen mellom å løpe opp slalåmbakken der jeg bor og denne. Eller skogsløypa opp fjellet hjemme. Kan overhodet ikke sammenlignes og jeg fikk meg en skikkelig knekk. Gikk rett i kjelleren faktisk. Rett før jeg nådde toppen fikk jeg en syk trang til å gi meg. Jeg så på bakken ved siden av løypa. Tenkte at om jeg gikk ut av løypa kunne jeg legge meg ned på bakken. Legge meg ned på det deilige, myke gresset og se på himmelen. Ligge og få igjen pusten. Nyte. Kanskje noen kom med vann til meg. Tenk så deilig. Dette var ikke gøy og det er ikke verdt det. Alt inni meg skrek etter å bryte løpet. Det føltes ut som om jeg hadde brukt 30 minutter opp den første bakken og jeg var så lei meg. Hadde lyst til å gråte men klarte ikke å få fram en tåre. Alt var kaos inni meg. Det føltes ut som om en vond drøm. Et mareritt hvor du løper og løper men kommer ingen sted. Jeg skjønte ikke hva som skjedde. Jeg har jo trent så masse og følte meg i topp form. Følte det gikk saktere og saktere. Jeg hørte den tunge, higende pusten min gjennom musikken. Det gjorde vondt overalt. Fikk hold, vondt i kneet og i lårene. Så opp den endeløse bakken. Var helt tom. Så hørte jeg noen ropte navnet mitt. Ropte og ropte til jeg måtte snu meg. Hadde ikke lyst til å snu meg. Ville bare ut av løypa og bli ferdig med det. Ringe Johnny og si at jeg ikke fikset dette. Men jeg snudde meg. Der sto Una - en av mine kjære barndomsvenninner og heiet av full hals. Hørte hun ropte så høyt hun kunne. Ropte og klappet. Det var som om jeg fikk nye krefter av heiingen hennes. Jeg kunne nå se toppen av den første bakken og tok meg sammen. Jeg ville jo ikke bryte. Har aldri gjort det før. Ville ikke skuffe henne eller de andre som ventet ved mållinjen. Men mest av alt ville jeg gjennomføre for min egen del. Dette skulle jo bli payback for all trening. Jeg løp videre og nådde toppen av Wyller. Deretter går det litt slakere før det går litt nedover. Det var himmelsk. Trodde jeg lå så langt etter skjemaet at jeg prøvde å ta igjen tid her. Bena løp og løp nedover og jeg fikk hentet meg litt inn. Så gikk det oppover igjen. Jeg løp rett fram - orket ikke finne den beste veien utenom gjørma. Det sprutet søle og jeg ble våt på bena. Spilte ingen rolle. Jeg så skiltet som viste at det var 500 meter til mål. Det er ikke stort lenger enn en runde rundt en løpebane. Jeg tok fram alt av viljestyrke og fikk meg opp bakken. Det gikk altfor sakte. Kjente tårene presse mer og mer. Det begynte å bli tettere med publikum langs løypa. De heiet og klappet på oss. Endelig så jeg målet nærme seg. Jeg var helt utslitt og orket ikke løpe en eneste meter til. Men ville jeg at alle skulle se det? Kunne jeg gi opp nå som jeg var så nærme? Johnny sto et eller annet sted i denne bakken og ventet. Visste han sto der med kamera og var så spent. Stakkars - han skjønte vel ingenting når jeg ikke kom til forventet tid. Kanskje han trodde jeg hadde skadet meg? Jeg tok fram de aller siste kreftene - eller krefter jeg ikke egentlig hadde - og kom meg opp den siste bakken. No way at jeg skulle gå walk of shame det siste stykket. Ingen skulle se hvor dårlig form jeg var i eller tenkte på hvor lang tid det hadde gått. Hvor lang tid var det egentlig? Målet var under 25 minutter men jeg måtte ha brukt over 30? Orket ikke å tenke på det. Løp og løp opp den endeløse bakken. Teksten fra sms'en min datter sendte meg tidligere på dagen streifet tankene mine. "Løp til du detter, Mamma. Løp alt du kan - er så stolt av deg uansett". Jeg hadde ikke falt enda. Jeg hadde mer å gå på. 

 

Jeg innbilte meg at de to damene foran var i min aldersgruppe. Det var ikke aktuelt at de skulle komme før meg. Løp og løp og kom meg foran de. Nesten i mål. Hørte ikke hvilken sang som kom fra spillelisten. Hørte ikke noe egentlig. Var helt i min egen boble. Så sykt sliten. Hvorfor måtte mål være så høyt oppe? Hvorfor ble jeg med på dette her? Dette slitsomme, grusomme løpet i Helvetesbakken. Det var det nye navnet. Rett og slett. Jeg kom meg over mållinjen og satte meg ned på gresset. Det var himmel. Den følelsen. Jeg hadde klart det. Herregud så deilig. Akkurat nå så betydde ikke tiden noe som helst. Folk rundt meg hev etter pusten. Svettet og var så slitne.  En jente som kom litt etter meg kastet opp. Rett over mållinjen. Shit. Dette er ikke for pyser. Dette er hardt. Etter noen minutter tok jeg fram telefonen min og så på klokken. Turte neste ikke se. 15.27. Hva? Hva skjedde? Jeg hadde jo kommet i mål for en stund siden - og trodde den var langt over halv. Kunne det være mulig at jeg ikke hadde brukt så lang tid som jeg trodde? Kunne det hende at jeg nådde målet mitt?

Det har aldri føltes så godt å sitte på bakken. Kjente fuktigheten fra gresset trenge seg inn i tightsen min. Orket ikke å bry meg. Ville bare sitte å få igjen pusten. Nyte at jeg var ferdig. Det var over.

Humøret er stigende da jeg går ut av målområdet og henter goodiebagen. Jeg har fått hentet meg litt inn igjen men er fremdeles dødssliten. Helt utmattet. Vet ikke tiden heller. Det er ikke så viktig akkurat da. Jeg gjennomførte og gjorde mitt beste. Måtte finne vann - halsen var så tørr. Følte meg litt forvirret. 

Der fikk jeg øye på Johnny. Min kjære Wingman. Always by my side. 

Så kom resten av heiagjengen bort. Mine kjære, beste venninner Elin, Kathrine og sønnene hennes. Jeg fikk masse klemmer og gratulasjoner. Kjente gleden ved å ha de i livet mitt. Noen som støtter og heier uansett hva. De var så stolte av meg og det ble akkurat slik jeg hadde sett for meg. Bortsett fra at jeg ikke løp med armene høyt hevet over mål. Det orket jeg ikke eller følte for. Den gode opplevelsen ble ikke fult så god som jeg hadde visualisert. Gledet meg til. Men dette øyeblikket ble akkurat slik. Eller enda bedre. Øyeblikk fylt av kjærlighet og glede. Vennskap som varer hele livet. 

Jeg elsker deg. Elsker at du alltid stiller opp. Elsker at du blir spent og gleder deg på mine vegne. Elsker alt ved deg. 

Så fikk jeg vite tiden min - den ble 24.40! Jeg klarte målet mitt med god margin. Det føltes helt uvirkelig og jeg kunne ikke tro det. Tok lang tid før jeg innså at jeg hadde blitt så sykt sliten fordi det gikk fort  - veldig fort. Jeg hadde ikke vært treig oppover og det gikk ikke sakte. Jeg perset ikke men løp akkurat så fort - på sekundet - som jeg gjorde i mitt beste år som var i 2015. Endte opp som nr 10 i min aldersgruppe - helt innafor. Det er mange spreke damer med. Spreke som meg selv. Jeg er god. Jeg fikk payback for all treningen min. Det viktigste er nok at jeg har sterk viljestyrke og klarer å presse meg selv. Det er ikke farlig - tvert imot. Nå ble jeg enda mer motivert til å trene videre. Masse. Jeg elsker å løpe - ikke akkurat i går i Helvetesbakken men alltid ellers. I går var tøft men jeg vokser på det. Vokser på tanken at jeg klarer det jeg vil. Løpingen gir meg styrke på så mange måter. Det er en del av meg og vil alltid være det. Jeg er en løper. 

Oslos Bratteste 2015. De samme tre venninnene var heiagjeng og tvillingene. Løp på akkurat samme tid - 24:40. Takk for at dere kom og takk for at dere er i livet mitt. Ilu always 

Nå ville jeg bare hjem med Johnny. Hjem å spise god mat med sønnen min. Johnny fant fram en god vin og vi koste oss. Slappet av etter en lang dag. En dag med mye inntrykk og slit. Men også en dag fylt med kjærlighet, vennskap og glede. Jeg er klar for neste års løp - da skal jeg være enda mer forberedt og kanskje jeg perser? Godt å ha mål å se fram til og jobbe mot. 

Løper du med meg neste år? God søndag!

 

#oslosbratteste #løp #aktivlivsstil #aktivtliv #kjærlighet #vennskap #blogg #blogglisten

 

Et deilig avbrekk

Livet består av flest hverdager. Det er helt ok. Jeg liker hverdager. Det er et fint ord om man deler det opp. Hver dag. Dager som består av ting man må eller bør gjøre, men også litt tid til hva man vil. Jeg liker å klemme Johnny før han drar på jobb. Liker å stå opp og lage frokost til Fabian. Matpakke. Skole, jobb, handle, trene, spise, prate og husarbeid. Hver dag. Når helgen kommer har man ofte mer tid sammen. Tid til å finne på ting - skape minner. Sist helg var det Gaustatoppen som var høydepunktet. Nå skulle vi gjøre noe vi ikke har gjort før - dra på spa på en ukedag. En hverdag. Det var lurt. Veldig lurt. Vi fikk en liten mini-ferie og følelsen av en lang helg. Sammen. På en hverdag. 

Når jeg ser Strømstad Spa får jeg nesten gåsehud på kroppen. Jeg kan kjenne lukten av saltvann, god mat og deilig olje. Lukten av avslapping og nytelse. Når vi går inn gjennom døren kjenner jeg velbehag. Nyter synet av den store lobbyen og utsikten mot havet. Henter spa-tøfler og finner rommet vårt. Slenger meg nedpå den myke sengen. Endelig er vi her igjen. Vi har vært her utallige ganger. Sist gang var i april. Altfor lenge siden synes jeg. Elsker dette stedet. 

Well hello there, Spa

 

Litt jobbing må til noen ganger - det var jo hverdag

Middagen tok vi i Strømstad sentrum. Det er en utrolig koselig, liten og rolig by. Det var nesten ingen andre der men de fleste restaurantene holdt åpent. Super god mat og service. Elsker å spise ute. Slippe å finne på hva man skal ha til middag - og lage mat. Tok oss et glass vin og pratet om alt mellom himmel og jord. Så godt å ha quality time som dette sammen. Kjenne på hvor heldige vi er som har hverandre. We found love. Det er godt.

Eneste i baren på hotellet. Veldig deilig. Har tidligere skrevet at vi tar oss kun et glass eller to - da blir morgendagen så mye hyggeligere. Denne dagen ble det to. Denne hverdagen.

Jeg er ikke noen morgenfugl. Overhodet ikke. Føler aldri at jeg våkner helt før utpå formiddagen. Men det er uansett veldig deilig å stå opp til hotellfrokost. Velge å vrake i masse frukt og grønnsaker. Egg, bacon og rundstykker. Kaffe. Nypresset appelsinjuice. Alt dette til utsikt over sjøen. Herlig. 

 

Jump for joy

Det er obligatorisk for oss med en tur på øya ved siden av hotellet. Gå og løpetur. Det er så vakkert der uansett årstid. 

For oss er trening og det å være ute en stor del av livet. Både på hverdager og i helger. Det er noe vi ser fram til og gjør med glede. Det gir oss så mye. Det at vi kan dele disse interessene binder oss sterkere sammen. Det er så fint og godt. Vi støtter, hjelper og pusher hverandre. Drar hverandre med. Kneet mitt er heldigvis nesten bra igjen. Det som kommer fort går fort heter det. Stemmer vanligvis.

Spa er ifølge wikipedia  "et tradisjonelt sted der det finnes vann med antatt helsebringende egenskaper. Dette er vanligvis mineralvann eller varme kilder." Nå hører det kanskje romertiden til - men i vår tid er i alle fall spa et sted for velvære, ro og avslapning. 

Vår favoritt er boblebadet som er ute - man kan sitte der i all slags vær og vind og bare nyte. Synke ned i et lite hav av bobler og velvære. Lukke øynene og høre måkene skrike. Vi hadde hele for oss selv og ble der i en time. Så deilig. 

 

 

Vi tenker alltid at vi skulle vært der lenger. Tiden flyr når vi koser oss så mye. Men vi hadde fått et deilig avbrekk. Laget oss et flott døgn. På en hverdag. Det er en opplevelse jeg kommer til å huske lenge. Jeg skal lukke øynene og mane fram bilder av hotellet. Av utsikten, spa området og den myke sengen. Hente fram synet av den vakre naturen på Nøtholmen. Kjenne bena som løper over stier og strender. Det varme vannet og alle boblene fra bassenget. Gjemme i hjertet mitt de gode samtalene. Kjenne på kjærligheten mellom oss og takknemligheten for at vi har hverandre. Men det skal jeg gjøre hver dag. Hver eneste dag.

 

#spa #trening #aktivlivsstil #aktivtliv #kjærlighet #blogg #blogglisten 

Les mer i arkivet » Januar 2018 » Desember 2017 » November 2017
linnogjohnny

linnogjohnny

41, Oslo

"Perfect match" på 41 og 57 år :) Vi er kjærester, ektefeller, treningspartnere, bestevenner og hverandres coach. Livet vårt består av de store barna våre, kjærlighet, trening, venner, opplevelser og familie. Løping, taekwondo, turer og trening på Fresh er en del av vår hverdag. Vi lever akkurat det livet vi ønsker og inviterer deg med på reisen - og håper du blir inspirert til et mer aktivt liv og deler litt av din hverdag med oss

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker