Sett deg mål!

Mange ganger når jeg løper i skogen ser jeg for meg at jeg løper i mål. Ser for meg menneskene som klapper og heier. Kjenner på følelsen av å løpe over målstreken. Tenker på de framtidige løpene jeg skal delta på og på målene mine.

Vi setter oss mål på jobben. Eller blir satt mål for. Det bidrar til å få jobben gjort på en effektiv måte, og man kommer dit man vil. Det funker. Hvorfor ikke sette mål for trening og sunn livsstil også? Først bør man tenke igjennom hva man vil forbedre eller forandre. Hvordan skal du få den kondisjonen du ønsker? Den kroppen du trives i? Den energien du mangler? Ønske du å delta i et løp av noe slag, eller bli god i noe? Eller bare rett og slett begynne å trene og la trening bli en naturlig del av livet? Lage mer mat fra bunnen av eller slutte å røyke? Da bør du sette deg mål - og begynne i dag. 

Jeg hører noen ganger folk som sier de skal begynne et mer aktivt liv neste uke. En sunnere livsstil. Neste mandag. Etter sommeren. Eller til jul. Hva slags tull er egentlig det? Om man tenker etter så høres det ut som en unnskyldning for å utsette noe. Noe man egentlig vil men ikke helt har pågangsmot til. Jeg er slik selv på noen områder - men ikke på trening og det å spise sunt. Jeg har fått høre at jeg er heldig som har en slik selvdisiplin og viljestyrke. Det er helt feil. Jeg er ikke født med de egenskapene. Tidligere i livet var jeg ikke i nærheten av slik jeg er i dag. Langt ifra. Men det handler om valg, og det å sette seg mål. Jeg velger å trene istedet for å ligge på sofaen og se på tv. Det gir meg ingenting i motsetning til hva treningen gir meg. Selvsagt kan jeg også ligge på sofaen og se en film en gang i blant, men det er ikke en fast del av livet mitt. Noe jeg bruker mye tid på. Treningen er. 

Jeg setter meg mål hvert år, og for hver sesong. Mål skal være målbare og oppnåelige. Det prøver jeg å ha i bakhodet når jeg lager målene. Jeg kommer aldri til å vinne et løp, men jeg kan for eksempel ha som mål å være med på visse løp eller å komme på pallen i min aldersgruppe. Jeg hadde - som jeg skrev om på lørdag - som mål å vinne min aldersklasse på 3 km ifm Oslo Maraton. Det har jeg gjort før og trodde jeg kunne klare det igjen. Jeg ble nr 3 - og nådde dermed ikke målet. Overhodet ingen krise. Det viktigste er at jeg satte meg et mål og trente med det i bakhodet. Mål får meg til å gå ut å løpe på dager der jeg kanskje har litt vondt i hodet eller magen om jeg kjenner etter. Er trøtt eller kald. Eller bare føler meg litt lat. Når jeg klarer å ta meg i nakkeskinnet og dytte meg selv ut av døra er det så godt. Jeg har aldri - i hele mitt liv - angret på en treningsøkt. Det har jeg ikke hørt noen andre har gjort heller. Derimot har jeg hørt mange ganger at noen angrer på at de ikke har begynt å trene før. Eller snakke om at "om jeg bare hadde hatt mer tid, penger eller hva som helst så skulle jeg begynt med X eller Y." Ikke lag unnskyldninger for ikke å starte med noe du vil. Hopp i det - i dag! Om du finner ut at det ikke er noe for deg så slutt og begynn på noe annet. Men prøv. For din egen del.

Med 12 dager til Oslos Bratteste var det lett å prioritere en løpetur i går. Det var glatt og jeg tryna skikkelig. Kjente at foten hang fast i en stein i nedoverbakken og jeg mistet balansen. Føltes som om jeg fløy avårde. Det sekundet man er i luften er skikkelig kjipt - man venter bare på å få det overstått.  Du vet du snart kommer til å lande og slå deg. Du vet bare ikke hvor hardt eller helt hvor du treffer. Jeg traff bakken med leggen før jeg klarte å ta meg for med hendene. Gikk bra bortsett fra hull på tightsen min. Det er helt ok. Jeg har flere. 

Når jeg allikevel lå på bakken - og hadde forsikret meg om at ingen så meg - kunne jeg like gjerne bli liggende litt. Jeg lå en liten stund og følte meg i ett med naturen. Svett og helt usminket. Det var helt stille. Jeg kunne kjenne luktene av høst. Luktene av nedbrytningen og forråtnelsen av naturen. Det lukter ikke vondt. Det er som en blanding av råtne epler og mose. Gjørme. Sokkene mine var gjennomvåte etter 5 km på kronglete, våte stier. Det gjør ingenting. Jeg var fremdeles varm. Jeg så på skogen gjennom perspektivet til et lite dyr. Det er så vakkert. De høye grantrærne - lyngen som har begynt å komme. Gule, oransje og røde blader. Det som skjer nå på høsten er grunnlaget for videre vekst. Det er så fint å følge med på alt som skjer i naturen. Se den forandre seg nesten fra dag til dag. År etter år. Se årstidene farge naturen på forskjellige måter og se floraen endre seg. Kjenne solen gradvis varme mindre før det snur igjen. Herlig. Jeg kom meg etterhvert opp igjen og fortsatte hjem. 

Det er fantastisk å ha skogen som nabo

Et annet mål jeg har satt meg for 2017 er å få blått belte i Taekwondo. Det er ikke selve beltefargen som er målet, men å tilegne meg kunnskapen som trengs for å gradere. Utvikle meg som Taekwondo utøver. Jeg prøver å få til å være med på tre Taekwondo treninger per uke. Det er veldig ulikt løpingen og gir meg også mye glede. Det er så godt for smidigheten, balansen, styrken og ikke minst lærer vi selvforsvar. Jeg føler meg allerede mye tryggere når jeg løper alene i skogen. Det at jeg faktisk er i stand til å forsvare meg selv er utrolig godt å vite. Det er en idrett - en kunstform som er veldig godt for både kropp og sinn. Jeg synes det er spennende å tenke på at Taekwondo har røtter som strekker seg flere tusen år tilbake i tid. Det har utvidet horisonten min for så utrolig mye. Jeg har alltid tenkt at kampsport ikke er noe for meg. Men det er det virkelig. Det passer for de aller fleste med sin varierte trening. Jeg er så glad jeg begynte med dette og gleder meg til å lære mer.

Selfie før gårsdagens trening med Johnny

Har allerede tenkt på mål for 2018. Det er godt og fint å ha noe å strekke seg etter. Noe å jobbe mot. Og om man oppnår noe man har jobbet hardt for kjennes det jo ekstra godt ut. Vi lever (etter min tro) bare en gang og må gjøre det beste ut av det livet og de forutsetningene man har. Gjøre det som gir en glede og et meningsfylt liv. Ta sunne valg som er med på å holde oss friske. Jeg har funnet mine ting - men kanskje oppdager jeg også flere ting underveis. Hva med deg? Har du satt deg mål - og hva er de? Om du ikke har gjort det så er tiden kanskje inne for det nå? Ikke neste uke eller måned - men nå i kveld? Ha en strålende onsdag videre!

 

Brud for 2. gang

Snart var det min tur. Min tur til å gå de to trappetrinnene som førte opp til scenen. Stille meg klar til å begynne å gå. Hjertet hamret i brystet. Koret sang en vakker sang som jeg hadde hørt mange ganger tidligere på dagen. Nå kunne jeg plutselig ikke høre hvilken sang det var lenger - jeg hørte bare pulsen min og hjertet mitt. Det føltes ut som om jeg sto på startstreken til et viktig løp. Et løp jeg hadde trent masse og gledet meg til. Denne gangen gikk det ikke noe startskudd. Det var ingen som heiet og ropte. Det var allikevel noe jeg hadde øvd og sett veldig fram til. Modellen foran meg begynte å gå. 

Backstage rett før showet - spente modeller Foto: Maria sand

Da hun nådde enden av scenen og snudde seg rundt var det min tur. Det var mitt startsignal. Et slags signal uten lyd. Jeg kjente varmen fra lysene på huden min. Den nydelige brudebuketten føltes tung i hånden min. Holdt jeg den for høyt? For lavt? Jeg så utover publikum før jeg begynte å gå. De så mot meg med forventningsfulle øyne. De gledet seg til å se neste kjole. Den kjolen jeg bar. Brudebutikken stolte på at jeg viste en av deres kjoler på en flott måte. En måte som gjorde at de som hadde betalt for å komme inn fikk lyst til å ha på seg den på deres store dag. Jeg ble stolt og rørt av tanken. Rettet ryggen og begynte å gå. Sakte - i takt med musikken. Jeg møtte den andre modellen halvveis og smilte til henne. Hun var nydelig. Fortsatte å gå og så på de som omkranset scenen. Jeg smilte til de og fikk masse smil tilbake. Det ga meg trygghet og selvtillit. Så fikk jeg øye på Johnny. Min kjære, kjære Johnny. Han sto rett ved scenen halvt tildekket av kamera og mobil. Always by my side. Sist han så meg i brudekjole var 7 år og 6 dager siden. Jeg ble så rørt ved tanken. Håpet han synes jeg var flott. Like flott som den dagen. Tenkte på at neste år er det kanskje en av de som sto i publikum som skulle gifte seg i denne kjolen. Denne vakre, nydelige kjolen. Figurnær, bar rygg og langt slep. En dame med oppsatt hår, brudebukett og på vei til å få mannen i sitt liv. Jeg fortsatte å gå og gjøre innøvd koreografi. Tenkte på hvor heldig jeg er som får oppleve dette. Få ha på nydelige kjoler og få ordnet håret. Være en inspirasjon for kommende bruder. Få være en del av en super gjeng med jenter som elsker å gjøre dette like mye som meg. 

 

 

Første visning er ferdig 

 

Nye kjoler og klargjøring før andre visning

 

Det var stor stas med tyllkjole - følte meg såå fin

Klar for neste visning - hjertet og puls var mer under kontroll. Gledet meg til startsignal. Ivrig etter å vise fram den vakre kjolen. Jeg koste meg så mye på scenen og skulle ønske visningen varte mye lengre. Er så stolt og takknemlig for at jeg har fått være med på dette. Følte meg som en ordentlig brud - brud for 2. gang men med samme mann.

 

 

 

Visningene er over - sliten men såå glad. Vakre, dyktige Pia Tjelta var konferansier

Etter visningen var det å bytte til min egen kjole - og Johnny skiftet til dress. Mitt kjære fadderbarn, datteren til en av mine beste venninner konfirmerte seg og vi fortet oss til festen. Veldig trist å ikke være tilstede i kirken og i første del av selskapet. Vi har delt så mye av livet sammen - oppturer og nedturer så jeg ville selvsagt være der på den store dagen. Men jeg måtte være med på denne visningen - for min egen del. Dette er en dag jeg aldri kommer til å glemme. En dag jeg kommer til å huske med glede og stolthet. Den tilliten som ble vist meg fra butikkene og fra Face Casting & Management. Gleden av å få lov til å vise fram de lekre, nydelige kjolene. Kjoler jeg følte passet perfekt og kunne tenke meg selv. Om jeg ikke hadde giftet meg med Johnny enda. Følelsen av å gå på scenen og føle meg vakker. Mestringsfølelsen. Vinne over sceneskrekken. Øvingen med de skjønne, flinke damene fra Dansefabrikken Fredrikstad. Møte med de andre nydelige jentene. Bli pyntet og stelt med. Johnny sine stolte blikk. Det var en drøm jeg er så glad jeg fikk oppleve og være med på.   

Kjære, vakre Isabel som jeg er så glad i. Jeg fikk brudebuketten fra showet så jeg kunne gi den videre til konfirmanten. Jeg er så glad for at vi fikk vært med på siste del av festen

Svigersønnen og sønnen min var med på hele festen - så flotte i penklær

Konfirmanten og datteren min 

Vi rakk også en annen type visning på kvelden. Boligvisning. Vurderer å flytte litt mer sentralt. Det er første gang jeg har kommet med finklær til visning - men hva gjør vel det? Veldig godt å komme hjem til pysj og sofa etter denne flotte, spesielle dagen. Jeg var så spent at jeg nesten ikke klarte å sove natten før. Lå og tenkte på at folk faktisk betaler for å komme inn på brudemessen - blant annet for å se kjolene vi bar. Ville gjøre en super innsats for butikkene og for Face. Ting man ikke skal tenke på for å få en god nattesøvn dukket opp i tankene. Men det gikk bra. Alt gikk bra. Det ble en fantastisk dag. Dagen jeg aldri glemmer. Brud for 2. gang og konfirmasjonen til mitt fadderbarn - med barna, svigersønn og Johnny tilstede. Mine hjerter.

Gjør hva som gjør deg lykkelig og gir deg glede - livet er kort 

 

#brud #brudeshow #blogg #blogglisten #lykke #catwalk #facecasting #vakrebryllup

#raceday

Alle i huset sover. Jeg våknet av meg selv - som vanlig altfor tidlig på en lørdag. Våknet med et stort smil om munnen. Gårsdagen var så fin. Den begynte på best tenkelig måte -jeg hentet datteren min på Gardermoen. Det er så godt når hun kommer hjem. Elsker å se smilet hennes - hun er alltid så glad og sprudlende. Klemme henne og holde hånden hennes. Kjenne på hvor heldig jeg er som har fått bli Mor til både denne skjønne skapningen og til min kjære, vakre sønn. Det er lykke for meg.

Vi rakk en tur på Strømmen Storsenter og jeg fikk den fineste fuskepelsjakka av Johnny - selv om det ikke var noen anledning. Hen er så utrolig snill og generøs. Har ønsket meg det så lenge men ikke funnet en som passer og gir meg riktig følelse. Når jeg prøvde denne jakka følte jeg meg så flott. Som en filmstjerne. Klar for å gå på rød løper. Selv om den nok aldri blir sett på en slik anledning - i vertfall ikke på meg - gjør det ingenting. Den får meg til å bli mer klar for kaldere dager og årstiden vi går inn i. Gleder meg til å pynte meg og bruke den. Det er en god følelse.

Så klar for å løpe - å gjøre det jeg elsker

Datteren min er så morsom og flott - alltid liv rundt henne

I love you

Så var tiden kommet for løpet mitt. Oslo Maraton arrangerer 3 km løp dagen før selve maraton. Jeg liker dette løpet. Løpet der jeg kan løpe superfort hele veien. Tror jeg er litt for utålmodig for et helt maraton. Tror ikke jeg er så seig heller. Jeg hadde som mål å vinne min aldersklasse - det gjorde jeg for to år siden. Tenkte det ville gå greit med tanke på sist løp og kjenner meg i god form. Det gikk ikke. I går var jeg ikke best av damene på min alder. Noen har trent mer, ville mer eller bare rett og slett er raskere. Jeg løper nesten like fort om det er 3, 5 eller 10 km jeg løper. Litt overraskende egentlig. Hvorfor får jeg ikke opp farten mer på kortere distanser? Jeg prøver å tenke etter. Stilte meg som vanlig langt framme. Vil ikke bruke dyrebare sekunder til å kjempe meg fram. Det gikk fort den første kilometeren. Litt for fort kanskje. Så på klokken og det hadde ikke gått tre minutter engang. Kanskje jeg skulle ha løpt uten klokke. Jeg ble iallefall litt bekymret da jeg så på tiden. Først tenkte jeg at jeg kom til å få ny PB og nå målet mitt. Jeg kom til å løpe i mål som en av de aller første - av alle aldre. Så streifet tankene over til at med denne farten kom jeg til å sprekke. Jeg kom til å måtte bryte løpet og late som om jeg var skadet eller bare si det som det var. At jeg hadde blitt litt vel ivrig og brukt alt jeg hadde de første to kilometrene. Det kom ikke til å gå. Merket at jeg sakket ned på farten. Jeg har aldri hverken sprukket eller noe som helst under et løp så jeg skjønner ikke hvorfor jeg tenker slik. Jeg fortsatte å løpe - men i et roligere tempo. Løp og løp. Langs kaia på Vippetangen. Sola holdt på å gå ned og det sto masse folk langs løypa. De heiet og klappet oss fram. Herlig følelse. Jeg visste at Johnny sto ved mål og ventet på meg. Visste at han var spent og stolt. My Wingman. Sammen med han ventet også en barndomsvenninne og datteren min. Langs løypa et sted sto også en annen venninne og heiet. Jeg så ingen av de før mål. Kan ikke se på annet enn veien jeg skal løpe. Fokusere på jobben min. Da jeg så mål satte jeg inn det siste giret og løp alt jeg kunne. Løp og løp. Der krysset jeg mållinjen. Det øyeblikket er ubetalelig. Kjenner lykken sprenge i brystet - lykkelig for at jeg har en kropp som fungerer. For at jeg er frisk så jeg har muligheten til å løpe. Kort eller langt. Fikk medaljen rundt halsen og gratulasjoner. Så på klokken. Absolutt ikke noe ny PB. Det gjorde ingenting. Plutselig kjente jeg at tiden ikke spilte noen rolle. Jeg ER rask. Jeg ER en god løper. Jeg KAN løpe - og jeg kan løpe fort. Jeg har muligheten til å delta på løp - og jeg kan løpe alene. Det er nok til at jeg blir lykkelig. Jeg elsker å løpe. Elsker å kjenne kroppen jobbe og hjertet dunke. 

Heiagjengen

Det var så utrolig koselig å få klemmer av den lille heiagjengen min. Så kom min andre venninne og hennes venner. Hun skal være med på maraton i dag og hadde fått de fineste flettene i håret sitt - klar for en super innsats i morgen. Vi er bekjente fra ungdomstiden og har fått kontakt igjen nettopp på grunn av vår felles interesse for løping. Det er så godt å kunne dele interessen sin med noen. Noen som forstår. Dessverre glemte jeg helt å ta bilde av oss.

Etter løpet traff jeg også min instagram venn - såå godt å se hun "in real life!" Vi følger hverandres hverdager på nettet og jeg føler at jeg kjenner henne. Veldig hyggelig å endelig treffes. Hun er skjønn. Og veldig sprek. Vi ses nok igjen om ikke så lenge.

Så kom resultatet. 12:59 og 3. plass i min aldersgruppe. Jeg nådde ikke målet. Men det er helt greit. Det er bra nok. JEG er bra. Bra nok. Jeg er lykkelig - løping gjør meg lykkelig. Det at jeg har en heiagjeng både i løypa og i resten av livet gjør meg lykkelig. Det er det viktigste. Dagen endte med at vi hentet svigersønnen min på Gardermoen. Så nå er mannen min, sønnen min, datteren min og svigersønnen hjemme. Det er godt. Det er lykke. Ha en strålende lørdag og god helg!

 

#løp #løping #oslomaraton #aktivlivsstil #aktivtliv #familie #venner #kjærlighet #lykke #trening #blogg #blogglisten #helg

Verdens heldigste

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tårene trillet nedover kinnene mine og det var vanskelig å snakke. Fikk såvidt fram det jeg skulle si. Jeg sto foran alteret og holdt Johnny i hendene. Det var fredags ettermiddag og vi var i kirken for å øve. En slags generalprøve før den store dagen vår. Det føltes ut som om vi giftet oss på ordentlig, og alle mulige følelser bredte seg i kroppen min. Tenk om jeg gråter slik i bryllupet? Har vi alt under kontroll? Har vi glemt noe eller noen? Slike tanker virret rundt samtidig som jeg så på Johnny. Tenk at denne herlige mannen vil bli min. Han velger å bli min partner for resten av livet. Bare kysse meg. Være med meg i gode og mindre gode dager. Jeg kjente på kjærligheten mellom oss. Av alle menn i hele verden er det han jeg vil ha. Og han vil ha meg. Det er ganske så utrolig når man tenker etter. Kjærligheten er utrolig og fantastisk. Forholdet vårt hadde kommet så langt at vi nå sto og øvde på vårt eget bryllup. Vi hadde på oss vanlige klær og det var bare oss og presten tilstede. Neste gang vi skulle stå her var det i flotte brudeantrekk. Kirken kom til å være fylt med familie og venner som vi ønsket skulle dele dagen med oss. Den dagen hvor vi skulle bli mann og kone. Ikke bare være kjærester og samboere. Gi hverandre ringer som symbol på at vi er et ektepar. Ganske fint ord egentlig. Ekte par.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Spente brudepiker og svenner rett før vielsen

Fredag tre uker senere kjørte barna mine og jeg til Hafjell. Vi hadde hytte der på den tiden og det var derfor et naturlig sted for oss å ha bryllupet. Hotell Nermo var leid for hele helgen så vi fikk masse tid med gjestene våre. Johnny hadde dratt i forveien. Jeg satt i bilen og sa høyt hva som skulle stå i min tale til Johnny. Datteren min skrev på lapper mens jeg kjørte. Og ja - jeg jobber best under press så den talen gikk som en lek. Det er også enkelt å lage en tale til en man elsker så høyt og er så glad for. Ettermiddagen og kvelden gikk med til å være med familie og venner. Siste kvelden som ugifte.

Vi sov i en nydelig suite med flott utsikt. Eller vi sov egentlig nesten ingenting - vi lå kun og snakket om morgendagen. Snakket og snakket. Vi - spesielt jeg - hadde planlagt bryllupsdagen så lenge. Brukt mange timer på små detaljer. Jeg ville at alt skulle være perfekt og dagen bli akkurat slik vi ønsket. Vår dag.

Døren gikk opp og øyeblikket jeg hadde ventet så lenge på var kommet. Den yngste stesønnen min åpnet dørene inn til kirken - organisten og en innleid felespiller begynte å spille "Canon in D." Tonene fra denne vakre sangen traff meg midt i hjertet og jeg kjente hvor rørt jeg var. Jeg lurte på hvor mange bryllup denne sangen hadde blitt spilt i? Hvor mange brudepar og gjester hadde hatt glede av denne vakre melodien før oss? Datteren min gikk først inn - så nydelig med krøllete hår og et stort smil. Sønnen min og de andre brudepikene og svennen fulgte tett etter før det var min tur. Jeg ventet et lite sekund før jeg begynte å gå. Ville nyte dette alt jeg kunne. Synet av den vakre kirken - alle gjestene og mine kjære forlovere. Min kommende ektemann som så på meg med et blikk jeg aldri glemmer. Et blikk fylt med kjærlighet og stolthet. Forventning. Det føltes ut som en evighet før jeg kom fram til alteret - ivrig etter å stå ved siden av Johnny. Jeg ville stå ved siden av han her og for alltid.

Vielsen var en litt ut av meg selv opplevelse. Jeg har vært i mange bryllup før og sett utallige på film. Nå var det vår tur til å oppleve dette - Johnny og jeg. Jeg gråt ikke. Hadde fått ut alt på generalprøven. Jeg husker bare bruddstykker. Den eldste stesønnen og datteren min leste vers fra bibelen. Felespilleren som spilte "Ave Maria." Sønnen min og den andre brudesvennen som ga oss ringene på små, hjerteformede puter. Johnny som smilte mot meg. Presten som snakket om kjærligheten. Det føltes ut som om vielsen bare tok noen sekunder før vi var mann og kone. Vi var gift - vi var ett. Felespilleren stemte i "Air" og vi gikk ut samme veien som vi kom inn. Men nå gikk jeg ikke alene. Jeg gikk ved siden av ektemannen min. Hånd i hånd. Så trygt og godt. Og så lykkelig. Med en ny, skinnende ring på fingeren. Symbolet på vår kjærlighet og minne om våre løfter til hverandre. Og følelsen av å være verdens heldigste. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En skål for oss til hyllest fra alle gjestene

Etter vielsen med barna våre, de andre brudepikene/svennen og forloverne 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Forloverne - tre av mine hjertevenninner

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Festen var helt magisk fra start til slutt. Vi hadde tatt privattimer hos Therese Cleve fra "Skal vi danse" for å lære oss en dans fra Dirty Dancing som brudevals. Det var en drøm jeg har hatt lenge. Søsteren og svogeren min hadde laget en flott presentasjon - som en film, noen av mine kjære venninner hadde leid en sangerinne og en gitarist som spilte en sang som betyr mye for meg; "From this moment on." Magisk øyeblikk. Sønnen min, den andre brudesvennen og jeg dro i gang dansen med innøvde dansetrinn fra "Glow." Det var flotte, rørende taler. Klimakset kom da Johnny reiste seg og sang for meg. Han som aldri har sunget høyt før. Eller sunget i det hele tatt. I ukevis før denne dagen hadde han brukt hver stund han var alene til å øve på å synge sangen. En sang som jeg liker godt - "She's the one" men som Johnny sang - "Linn's the one." Veldig rørende og romantisk. Jeg gråt og gråt av glede. Gråt for å se alle venner og familie samlet. Gledestårer for at jeg hadde fått mannen jeg elsker. Mannen jeg møtte for første gang i 1999. Han jeg hadde vært kjæreste med i tre år og som ble min ektemann på denne dagen. Min ekte mann. Jeg klarte nesten ikke å se på han under talen hans - bare gråt av de fine ordene og fordi jeg hadde fått den jeg ville ha. Jeg synes jeg var verdens heldigste.

I dag er det 7 år siden vi ble mann og kone. 11.09.2010. Du får meg til å føle meg like vakker og elsket som på bryllupsdagen. Jeg føler meg fremdeles som verdens heldigste. Verdens heldigste som har funnet kjærligheten og at den er gjengjeldt. At vi er ett. Nå og for alltid. I gode og mindre gode dager. Jeg lover å stå ved din side uansett. Jeg elsker å være kona di og jeg elsker deg. Min Johnny. Min mann. Min ekte mann. 

#bryllup #bryllupsdag #kjærlighet #glede #mannogkone #blogg #blogglisten

 

Jeg lot meg lokke

I går fikkk jeg en hyggelig påminnelse fra Oslos Bratteste om at det kun var 24 dager igjen til løpet. Det var nok med på at jeg brått følte en usedvanlig sterk dragning mot å kjøre til nærmeste slalåmbakke og løpe intervaller. I regn. Flaks for meg så har vi en skikkelig bratt bakke like ved der vi bor. Den er perfekt for intervaller. Det er som om den er laget for løping og ikke for alpint. Jeg liker ikke alpint. Uansett hvor hardt jeg prøver så er jeg så drita dårlig i det - derfor liker jeg det ikke. Jeg er best uten ball - eller sportsutstyr generelt kan man si.  Bakken står der rett ved veien og viser seg fram for alle som kjører forbi. Det er nesten som den roper på meg når jeg ser den - der den står klar og venter på at noen skal komme. Ser så innbydende ut fra avstand. Gir uttrykk for at den er lett å løpe i. Noen friserer den innimellom med en gressklipper av noe slag. Det er nesten som om den har pyntet seg med markblomster for å lokke til seg løpere. Jeg har latt meg lokke og står klar nederst i bakken. Har tatt på de nye, lyseblå terrengskoene mine. De som skal gi meg supergrep opp denne bakken og i Wyllerløypa på Oslos bratteste. Jeg kommer til å fyke opp bakkene som en ekte Spiderwoman. I et forrykende tempo få har sett maken til. Alle skal måpe og spørre seg hvem det er som løper i tet? Hvem det er som løper så fort opp bakken at det ser ut som om hun løper på en rett strekning? Akkurat slik kommer det til å bli. I vert fall i hodet mitt - i min fantasi.  Men først skal jeg prøve meg i denne, lokale bakken. Den som har ventet på meg og som jeg har latt meg lokke til.

Nyter synet av mine nye, freshe sko før de snart bli ugjenkjennelige av søle

Jeg setter på musikken. Alltid. Musikk hjelper meg til å bli Spiderwoman og få superkrefter. Jeg blir sliten av å høre min egen pust - innbiller meg at jeg er på besvimelsens rand om jeg hører meg selv hive etter pusten. Det er dumt. Setter musikk på akkurat så høyt at jeg vet den vil overdøve pusten. Lurt. Om jeg ikke hører at jeg er sliten så er jeg ikke det. Simple as that. Noen ville kanskje si at det beste "løpetipset" er en pulsklokke som har integrert GPS, kompakt løpsdynamikksensor og barometrisk høydemåler. Eller noe annet fancy. Det er det ikke for meg. Mitt hemmelige våpen og ess i ermet er høy musikk. Yndlingsmusikk. Beste tips ever.

Bakken gjør seg fin og venter på at jeg skal løpe på den

Jeg varmer opp litt og begynner å løpe oppover bakken. Bakken har klart å skjule hvordan det egentlig er å løpe i den. Etter tre dager med sammenhengende regn er det vått. Veldig vått. Og gjørmete. Gresset som er avklipt ligger der og er nesten like glatt som isflak. Selv med nye terrengsko med supergrep. Jeg tar en meter av gangen. Kan ikke se mot toppen. Da mister jeg motivasjonen. Løper og sklir oppover og oppover. Kjenner musklene i lårene strammer seg. Jobber. Hjertet dunker som om det var et harehjerte. Fortere og fortere. Herlig. Endelig har jeg kommet meg opp til toppen - trodde jeg. Bakken går enda lenger opp etter første heng  - det er nesten som om bakken har gjemt den siste delen så jeg ikke skal se det. Ikke før jeg har kommet meg nesten til toppen og trodd jeg var oppe. Jeg kan ikke stoppe og løper helt opp. Deilig følelse. Nyter utsikten - synet av natur og bebyggelse. Mitt hjemsted. Nyter følelsen av at kroppen fungerer og at jeg klarer å løpe hele veien. Føttene mine har blitt gjennomvåte allerede. Det gjør ingenting. Da har jeg i vert fall funnet ut av at skoene ikke er vanntette. Regnet treffer meg mykt på kinnene. Jeg kjenner håret blir tyngre av vannet. Jeg er vanntett så det går bra. Går, småløper og sklir litt ned bakken. Opp igjen. Fem ganger. Da begynner jeg å kjenne det i knærne så det får holde for i dag. Setter meg i bilen - sliten men lykkelig. Kjenner meg klar for Oslos bratteste. Mulig jeg ikke kommer til å se ut som Spiderwoman den dagen - men jeg skal uansett gjøre mitt beste og ha en morsom dag. Slitsom men morsom. 

Johnny savnet meg på trening

Jeg skulle egentlig vært på taekwondo trening i går med Johnny. Han trente i tre timer. Flinke, sporty mannen min. Senere på kvelden gikk jeg 1,5 times tur med en venninne i skogen og rundt her vi bor. Koste oss selv om vi ble gjennomvåte. Igjen - jeg er vanntett. Taekwondo kommer litt i skyggen nå som løpesesongen er i full gang for meg. Det er selvsagt synd men løpesesongen er ikke så lang og snart går jeg inn med hud og hår for å utvikles og tilegne mer mer kunnskap. Lære meg alt jeg kan og få gradere til blått belte. Det er målet for i år. Jeg var på treningen  mandag og skal i kveld. Det gleder jeg meg masse til! 

Slitne, men glade etter trening

Jeg fikk en veldig fin overraskelse av min kjære venninne på treningen mandag. Fikk en nydelig, stor rosebukett for bra innsats på KK-mila. Det var utrolig hyggelig og jeg ble superglad! Kjente at jeg var redusert og litt sliten etter lørdagens løp så da gjorde det ekstra godt. Hun er grunnen til at jeg begynte på taekwondo og det er jeg evig takknemlig for. Min motivasjon og forbilde med sin 2. dan. Det å ha så gode venninner i livet er ubetalelig <3 

Hva har du gjort så langt denne uken? Ha en strålende torsdag videre!

 

#trening #aktivlivsstil #aktivtliv #oslosbratteste #blogg #blogglisten 

 

Vær stolt av andre OG deg selv!

Det var litt vanskelig å sove natt til i går. Jeg var fremdeles høy på livet - full av endorfiner og adrenalin etter lørdagens prestasjon. Det er så godt. Det er så ubeskrivelig deilig å være imponert og stolt av seg selv. Vanligvis er man jo stolt av andre. Det skal man være. Støtte hverandre, få hverandre opp og fram. Spesielt er man stolt av barna sine - det har jeg vært siden jeg ble Mamma for 20 år siden. Hver eneste dag er jeg stolt av datteren og sønnen min. Er så stolt fordi de er så snille, omsorgsfulle, gode og skjønne barn. Jeg er også stolt av mannen min fordi han er så utrolig kunnskapsrik, raus og snill. Og stesønnene mine - den ene går på Politihøgskolen og den andre jobber hardt med eget firma. Venninner og familie er jeg også stolt av - stadig vekk. To venninner har akkurat fått seg ny jobb, en har begynt på videreutdanning i tillegg til å jobbe og en annen har fulgt drømmen sin og kjøpte seg motorsykkel i helgen. Det gjør at jeg blir imponert og stolt av de. Men man er kanskje ikke så flink til å være stolt av seg selv. Spesielt ikke å si det høyt. Det er noe av det som er så godt med å bli voksen. Det å kjenne at selvtilliten øker med alderen og man er trygg på seg selv. Trygg på at man er en flott person på alle måter. Jeg skulle gjerne ha vært 18 år med den selvtilliten og livserfaringen jeg har nå som jeg er 41. Det er ikke mulig, men man kan iallefall sørge for at barna sine får den tryggheten og selvtilliten man selv ikke hadde som ung. Derfor er det ekstra godt å være stolt av seg selv og for noe man har gjort eller oppnådd.

På vei mot Bjønnåsen - vakkert, eventyraktig terreng

Da jeg sto opp på søndag var jeg forberedt på tidenes stølhet - ble veldig overrasket over at jeg ikke kjente noe som helst egentlig - bortsett fra at jeg var veldig trøtt etter gårsdagen. Det kjentes ut som om jeg hadde vært på en heidundranes fest dagen før. Tørr i munnen og trøtt. Men lykkelig. Det er så utrolig mye bedre å starte søndagen slik enn å våkne med hangover. Heldigvis er det veldig lenge siden det har skjedd. Når jeg trener så mye som jeg gjør frister det veldig lite med festing. Men det har vel også kanskje noe med alderen å gjøre? Har ikke behov for det i det hele tatt lenger. Det er godt å kjenne det slik - at man har funnet roen på alle måter. Johnny og jeg hadde planlagt en tur til Bjønnåsen. I og med at jeg var sikker på at jeg skulle være stiv som en stokk i går, så var det greit å bare ta en liten tur. En "recovery tur" i stedet for "recovery run." Jeg har alltid lyst til å løpe, men i går fristet det lite. Kroppen var veldig fornøyd. Det var en litt kort tur, men en liten er bedre enn ingen. Det var faktisk Norges nasjonale turdag i går, så den måtte vi jo delta på. Det var veldig godt å kunne gå ute i shorts og t-shirt selv om kalenderen har dratt seg over til september. Og når vi kom fram fikk vi nyte en fantastisk utsikt! Turer ut i marka synes vi er en veldig god måte å bruke søndager på. Neste søndag har vi tenkt oss på en mye lengre og mer krevende tur. Gleder meg allerede. Men først skal vi ha en aktiv, fin uke med blant annet  taekwondotrening, terrengløp i Sørkedalen, venninnetur i skogen og selvsagt gode middager og familietid. Gleder meg! Ha en flott mandag og en strålende uke! Og husk; "Be proud of yourself"

Obligatorisk kjæreste - selfie 

 

#aktivlivsstil #aktivtliv #tur #trening #blogg #blogglisten 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Jeg imponerte meg selv

I går var dagen jeg hadde ventet så lenge på. Sett fram til og gledet meg til. Jeg våknet grytidlig - bare fordi jeg var spent. Timene sneglet seg avgårde mens jeg gjorde meg klar og ventet på at løpet skulle begynne. Alle ritualene jeg har på løpsdager ble gjennomført. Sjekke bagen. Flette håret. Spise nok og få i meg masse væske. Har mobil og øretelefoner nok batteri? Har jeg med nok skiftetøy? Har jeg tatt på øredobber? Kontrollfreaken i meg kommer fram og jeg blir fryktelig detaljorientert. Alt må være på plass og på stell. Jeg må ha på rette sokker og klær. Lissene må være nok strammet. Håret må være perfekt slik at det ikke irriterer eller hemmer meg når jeg løper. Jeg tar på mascara. Vil være fin.

Tidlig ute på vei til Oslo - alt er klart

Startnummeret er hentet 

 Dagen før var Johnny og jeg på Bislet Stadion for å hente startnummeret. Når vi nærmet oss inngangen kjente jeg et sug i magen. Kjente på de gode følelsene jeg får når jeg er med på løp. Følelsene av forventning og glede. Når vi gikk inn på selve stadion var det nesten som et religiøst øyeblikk. Jeg fantaserte om at publikum ropte og klappet. Jeg så for meg at jeg løp rundt på banen like fort som Bolt. Kunne se for meg at jeg løp i mål. Kunne kjenne følelsen av at målseilet ble revet i to av kontakten med brystet mitt. Kunne se for meg smilet om munnen min og kjenne på lykken. Herlig. Jeg vet at det mest sannsynlig aldri vil skje - men det er godt og fint å dagdrømme. La seg rive med av fantasien.

Været var helt fantastisk og alt lå til rette for at denne dagen skulle bli en fantastisk dag. Og det ble det virkelig. På alle måter. Jeg hadde ikke vondt noe sted, det var ikke for varmt og jeg var så klar. Jeg har visualisert at jeg har løpt KK-mila mange ganger det siste året. Det er noe spesielt med å starte inne på Bislet Stadion. Løpe nesten en runde på banen før man fortsetter gjennom maratonporten og ut i gatene. En herlig, krevende runde før man ender opp inne på banen igjen - og i mål. Så fint å være en del av et så stort arrangement. Det er den ene dagen i året jeg føler meg som en ekte atlet. En superhelt som folk heier på og beundrer. Som de lar seg imponere av og snakker om. Selvsagt heier ikke publikum bare på meg, men jeg later som. Lever meg så inn i rollen som løper og føler at jeg er på landslaget og løper NM. Eller OL. Fantastisk. 

Konkurrentene mine

Et kvarter til start og oppvarmingen er i gang. Jeg kjører min egen oppvarming. Har kommet inn i boblen min forlengst. Jeg løper opp på tribunen og ser utover folkehavet. Flere tusen damer gjør seg klar til å løpe. Hvor gode er de? Hvor mye trener de? Hvor store ambisjoner har de? Kjenner pulsen stiger etterhvert som klokka nærmer seg start. Det er nå det gjelder. Dette er hva jeg har trent og gledet meg til. Denne opplevelsen. Klokka tikker saktere og saktere mot 14.30. Det er tid for å stille seg opp. Jeg småløper ned på banen og bort til start. Hører speakeren rope over høytaleranlegget: "Finn puljene deres. De som skal løpe fort stiller seg i første pulje." Jeg har tenkt til å løpe fort. Det forteste jeg kan. Jeg stiller meg nesten først. Pulsen stiger enda mer og jeg kjenner hjertet banke. Sjekker de siste detaljene og gjør klokka klar. Kan nesten ikke vente med å komme igang. Endelig går startskuddet og jeg løper alt jeg kan fra start. Løper og løper. Boblen er helt tett og jeg enser ikke så mye annet enn at jeg løper fort. Det er bare en foran meg. Jeg vet at det ikke vil bli så lenge til noen kommer til å løpe forbi meg, men jeg nyter det så lenge det varer. Kjenner bena flyr under meg. Hører publikum heie oss fram og og ser kameraene som følger oss. Meg - og de andre atletene. Solen skinner og jeg er så lykkelig. Fosser ut av stadion og ut på gata. Oppover veien - fremdeles til heiarop fra publikum. Jeg klarer å holde på 2. plassen et lite stykke før jeg havner på 3. plass. Så kommer det flere og flere forbi. Jeg teller ikke - bare nyter at jeg klarte å holde teten såpass lenge. Det kommer jeg aldri til å glemme. Nyter å kjenne kroppen jobbe og at jeg er i god form. 

Nummer to ut av stadion. Nummer tre er en instagram venn- men vi enset ikke hverandre fordi vi var begge så inn i boblene våre

Så fikk jeg igjen for at jeg ble litt vel ivrig i starten. Jeg ble sliten. Veldig sliten. Kjente på alt jeg ikke har lyst til å kjenne på så tidlig i et løp. Jeg er vant til å løpe i skogen i mitt eget tempo og høre på musikken min. I et løp holder ikke mitt eget tempo. Jeg må løpe i konkurransefart hele tiden. Full speed. Alt som jeg beskrev i sist innlegg skjedde. Tankene fløy avgårde og jeg følte det gikk så sakte. Ble mer og mer sliten. Kjente bena dundre i asfalten som om jeg var en elefant. Kroppen begynte å leve sitt eget liv og jeg var bare  en tilskuer utenfra. Hørte ikke lenger hvilken sanger som kom fra spillelisten min. Mistet begrepet om hvor langt jeg hadde løpt. Hadde det gått 1 km? 3? Jeg håpet det siste. Så at enda flere løp forbi meg og måtte ta meg sammen. Måtte ta en alvorsprat med meg selv og si at jeg har trent så mye og har masse styrke i beina. Det skjer ingenting annet enn at jeg blir dødssliten. Jeg kommer ikke til å besvime eller dø. Det går bra. Bare løp. Løp alt du kan. Snart kan du legge deg ned i gresset og se på den klare, blå himmelen. Ligge så lenge du vil og drikke. Nyte suksessen. Slappe av. Nyte at kroppen fungerer og er i stand til å løpe fort. Det hjalp. Jeg kom meg over kneika og fortsatte. Brydde meg ikke om de som løp forbi. Bare løp alt jeg kunne. Plutselig så jeg stadion og fikk uante krefter. Jeg fortsatte rundt stadion og forbi cheerleading jenter som gjorde halsbrekkende øvelser for oss. Det ble tettere med publikum som heiet og klappet. Jeg la merke til politiet som sperret av veien for bilene så vi skulle få fri bane. Det var som om jeg så alt i sakte film. Slowmotion. Jeg begynte å se alt veldig klart. Hun rett foran meg som hadde en løs lisse. Håpet virkelig ikke hun skulle snuble i den. Registrerte at jeg løp forbi en vakker dame i rosa topp. Den brune hestehalen hennes danset i takt med løpingen. Jeg løp alt jeg kunne. Snart i mål. Snart hvile. Løp inn på stadion og fram mot mål. Hvor er målstreken - jeg orker ikke mer! Joda - slutt å tulle - når du har løpt 4950 meter orker du 50 meter til. Kom igjen. Du klarer det. Hver meter føltes ut som 100. Nærmet meg mål - kjente bena løpe under meg men jeg hadde ikke kontrollen lenger. Bare lot de løpe i sitt eget tempo. Der krysset jeg mållinjen - 1/100 dels sekund etter hun foran meg. Hun med den løse lissen. Hun snublet ikke i den. Og jeg kom meg i mål. Det gjorde vi begge. Nesten samtidig. Jeg gikk de få meterne bort til gresset og datt ned. Helt utslitt men så lykkelig. Hadde lyst til å gråte av glede men orket ikke. Orket ingenting annet enn å ligge på ryggen og nyte. Se opp mot himmelen. Plutselig var jeg alene på hele stadion. Det var bare meg der. Bare meg som lå på gresset - våt av svette men så glad. En glede som sprengte i brystet og som overgikk alt annet. Overgikk pusten min, den høye pulsen og de ømme beina. Etterhvert kom jeg meg ut av boblen min og fikk en vannflaske. Hørte lyden av alle menneskene og musikken. Så på alle konkurrentene mine som løp over målstreken. Begynte å drikke. Kan ikke huske at vann noensinne har smakt så godt før. Det kjentes ut som om jeg hadde vært i Sahara uten vann i en uke. Virket som om jeg hadde mistet 10 liter væske på turen. Det stemmer nok ikke - men tørst, det var jeg. Og lykkelig. Veldig lykkelig.

 

Så kom SMS med resultatet. Jeg hadde løpt på 22:58. Etterhvert kom plasseringen. Av 2201 damer endte jeg på 19. plass! Jeg ble om mulig enda mer lykkelig og glad. Det hadde jeg aldri trodd! Hvordan er det mulig? Og så ble jeg nr 2. i min aldersklasse. Dette er den beste plasseringen jeg har fått i et løp og jeg er så stolt av meg selv. Og imponert. Til helvete med Janteloven. Det er lov å være stolt og imponert over en selv. Helt klart. 

Min Wingman og meg etter løpet. Johnny. Min elskede Johnny. Min kjære bestevenn, mann og kjæreste. Alltid ved min side. I gode og ikke fult så gode dager. Heldigvis er det en sterk overvekt av gode dager i livet. Han var like imponert og stolt som meg. Om ikke mer. Hjertet mitt er så fullt av kjærlighet til denne mannen. Denne mannen som er min. Bare min. Det er jeg evig takknemlig for hver eneste dag. For han og for barna mine. Mine alt. Mine hjerter. Og for alle venner og familie. Det er så godt å ha så mye støtte rundt seg. I tykt og tynt. Dager som dette får meg til å bli ekstra takknemlig for alt og alle jeg har. Blir veldig emosjonell og høy på både livet og adrenalin. Tenk at idrett kan gi så mye glede og lykke. Helt utrolig og veldig bra. 

Johnny er med! Felles oppvarming før løpet. Jeg kjører jo min egen oppvarming og Johnny passer tingene mine. Han vet hvor viktig det er for meg å ha ting i orden og ha alt tilgjengelig. Johnny - du er unik. Du er morsom, snill og fantastisk. Jeg elsker deg!

Nå skal vi ut å gå til Bjønnåsen og nok et eventyr venter oss. Ønsker dere en fantastisk søndag!

#kkmila #trening #løp #løping #aktivlivsstil #kjærlighet #aktivtliv #lykke #blogg #blogglisten

Det skjer noe med meg når jeg får et nummer

Jeg føler sitring i hele kroppen - en spenning som brer seg fra magen og utover. Jeg blir spent og litt nervøs. Føler forventning og glede. Begynner å visualisere hvordan løpet kommer til å bli og hvordan jeg vil gjøre det. Ser for meg at jeg står på startstreken med nummer på brystet. Ser rundt meg på alle de andre deltakerne. Hvor raske er de? Hvor gamle er de? Mange småprater, ler og hopper litt. Jeg går helt inn i min egen boble og vil helst ikke snakke med noen før løpet. Vil være for meg selv. Varmer opp, sjekker at alt sitter som det skal. Fester nummeret litt bedre på brystet. Sjekker klokken. Går over lisser, klær og hårstrikken. Alt må stemme. Hver lille detalj skal være på plass. Jeg skal ha fått i meg nok mat og drikke før på dagen, men ikke for mye så jeg får hold. Skrekk og gru. Og do - jeg må gå på do rett før løpet uansett hvor mange ganger jeg har vært på do den dagen. Sånn er det bare. Så står jeg der og venter på at løpet skal starte. Står og kjenner på at solen varmer fjeset mitt eller regnet som renner nedover pannen. Snart er det svette som renner på samme plassen. Noen ganger er det tidlig på dagen og lyset er hvitt og kjølig. Andre ganger er det kveld med en løype som er opplyst av fakler. Jeg løper midt i sentrum - med musikk, andre lyder og masse mennesker som heier en fram. Fremmede mennesker som roper navnet mitt selv om de ikke har sett meg før. De ser det på startnummeret mitt og heier på alle. Veldig motiverende og hyggelig. Noen ganger er det motbakkeløp inne i skogen uten en eneste tilskuer. Bare meg, skogen og de andre deltakerne. Andre ganger er det terrengløp i skogen med tilskuere, gjørme og masse liv. Jeg elsker alle variantene. Jeg elsker å utfordre meg selv. Se hvor fort jeg kan løpe og om jeg kan perse. Jeg konkurrerer mot meg selv - men også mot andre i min aldersgruppe. Ser på klokken igjen. Det nærmer seg start. Jeg setter på musikken og venter på signalet. Kjenner nervøsiteten og spenningen i magen. Hvor god form er jeg i dag? Hvor lang tid vil jeg bruke? Startskuddet går og jeg løper ut av området. Enser ikke noen rundt meg men går enda mer inn i boblen min. Jeg løper og løper. Halvveis pleier jeg å få en liten knekk - kroppen begynner å bli sliten og jeg løper litt langsommere. Noen ganger har jeg tenkt at jeg skal late som jeg får en skade slik at jeg må bryte løpet. Eventuelt "tråkke over." Da må jeg ta meg selv i nakken og minne meg selv på hvorfor jeg gjør dette igjen og igjen. Jeg må jobbe med meg selv og komme over kneiken. Jeg har mer på lager. Alle treningsturene i skogen og i bakker har gitt meg styrke i beina. Kondisen er der. Etter en stund har jeg overbevist meg selv om at det kommer til å gå bra - det er greit om jeg ikke får en super tid. Løper videre og begynner å miste retningssansen og kontrollen over kroppen.

Mitt beste løp hittil - iformløpet 27.mai i år. 6. plass av 522 deltakere. 7. plass kom hele 38 sekunder bak meg med det ante jeg ikke - var inne i boblen. Her har jeg tydeligvis mistet kontroll over kroppen og er straks i mål - ga alt jeg hadde ;)

Det er som om jeg tar fram uante krefter i meg. Superwoman krefter. Det føles i alle fall slik. Når jeg ser mål tar jeg fram det siste jeg har og spurter avgårde - gleder meg så mye til å krysse mållinjen. Den følelsen. Noe av det beste som finnes. Jeg har kommet meg i mål men aner ikke hvordan jeg ligger an. Har ikke sett om det er 3 eller 300 som har løpt forbi meg. Jeg tror nesten alltid at jeg har gjort et dårlig løp.Tenker at jeg burde ikke være med på dette - jeg suger i løping og er ikke så god som jeg trodde. Kjenner på grettenheten i noen sekunder. Jeg som aldri er gretten. Så kommer resultatet - på sms eller at Johnny kommer bort og forteller meg. Han har lært seg til - på den harde måten - at jeg trenger et par minutter på å komme meg før han skal snakke til meg - må først ut av boblen og få igjen pusten. Blir nesten alltid så overrasket over tiden og plasseringen - har jeg virkelig løpt så fort? Kom jeg virkelig på den plasseringen? Hva skjedde? Det som skjer er at når jeg får et nummer på brystet blir jeg ekstra god. Det er som om kondisen og bena oppgraderes til en bedre versjon. Jeg har et konkurranseinstinkt som en sædcelle kan misunne. Og jeg blir så gira av å løpe med og mot andre. Publikum. Det har jeg sjelden når jeg løper alene i skogen. Det er det på løp - langs løypa og/eller i mål. Det at Johnny alltid er der og noen ganger venner og familie. De har gledet seg til å se på meg. Jeg vet de er stolte uansett men jeg vil løpe fort for de. Og for meg selv. Det er så sykt motiverende å oppdage at jeg er faktisk ikke er elendig til å løpe. Jeg er faktisk ganske god - i forhold til andre på min alder. Det er godt. Godt for selvtilliten og godt for motivasjonen. Jeg gjør noe riktig med treningen og med kostholdet. Det er så godt å være god i det jeg elsker å gjøre. Men det beste er at jeg kan gjøre det. Jeg har en kropp og helse som tillater det. Da er det med tid og plassering egentlig bare et stort pluss. I går var jeg på banen og testet formen. Jeg visualiserte at jeg skulle være med på et løp og klarte nesten å komme opp i konkurransefart. Hadde hele banen for meg selv. Løp og løp med mine nye sko. De fungerte så bra og jeg føler meg klar for neste løp som er i morgen. Det er KK mila som starter og ender på Bislet stadion. Skal hente startnummeret mitt senere i dag og kan kjenne på følelsene som jeg vet vil dukke opp. Gleder meg som en unge - spent og forventningsfull. 

Testet ut nye sko og om konkurransefarten kunne dukke opp

I går kveld var Johnny og jeg sammen på en jobb for første gang på over 10 år. Vi møttes faktisk på jobb men har ikke jobbet sammen siden vi ble et par. Veldig hyggelig å gjøre noe som dette sammen. Vi - og en av mine beste venninner -  var statister i en reklamefilm. Er så glad for å få slike oppdrag, og det ble en koselig kveld. Mer om resultatet av dette senere.

Johnny øver seg på å lage sussemunn

Ha en super fredag og en god helg - vi blogges!

#løp #løping #trening #aktivlivsstil #aktivtliv #blogg #blogglisten #kkmila

My Wingman

 "The wingman is a pilot of another plane whose job is to cover his or her lead's six o'clock behind him in an attack, and provide witty banter or, occasionally, someone to rescue. The wingman (or woman) will often have a contrasting personality to the Ace Pilot. They may also be wearing a red flightsuit" - Tvtropes/org

Dette er en definisjon av en Wingman. En annen er en som hjelper med sjekking på byen men det er ikke den versjonen jeg tenker på i dette innlegget. Det jeg tenker på er at jeg har en Wingman - en som alltid er der og "cover me" - om ikke akkurat i kampsituasjoner så i alle andre situasjoner. Jeg har en Wingman som støtter og hjelper meg uansett hva det er. En som står ute i all slags vær og i alle temperaturer for å se/heie på meg i løp. En som tar vare på tingene mine mens jeg løper. En som passer på at jeg varmer opp, har med meg det jeg skal og får i meg nok drikke. Som går over sperrede veier for å ta bra bilder - baner seg i vei for å heie på meg langs løypa. Kjører overalt og når som helst for at han skal få være med meg når jeg skal løpe. For å være min Wingman. Som har tro på meg og får meg opp og fram. Kommer aldri til å glemme da jeg løp BDO mila tidlig i våres. Johnny var overbevist om at jeg klarte å løpe under 50 minutter. Jeg var ikke like sikker på det. Det sluddet og var veldig kaldt den dagen. Løpet begynte og etter 5 km - da jeg var halvveis - fikk jeg øye på en mann som nesten hoppet av begeistring - og ropte til meg at det gikk så bra og at jeg var godt innafor tiden på å klare målet. Det var Johnny.  Jeg løp og løp - ville så gjerne at han skulle bli stolt av meg og klare det. Alt stemte og jeg koste meg så mye. Inne på banen så jeg klokka og når jeg passerte målstreken sto det 48:00! Det var ny pers på mila og jeg ble sååå glad og stolt - nesten like glad og stolt som Johnny! Det hadde jeg nok aldri klart uten støtten og troen.

Løp i mål på 48:00 og såå glad 

Det å ha en så stor støtte og god partner i livet er ubetalelig. En som alltid er der med gode råd, et lyttende øre og trygge armer. En som alltid gir komplimenter og får meg til å føle meg vakker. Får meg til å føle at jeg er smart, flink og at jeg får til det jeg vil. Det er veldig godt. Uansett hva jeg kommer med at ideer og forslag er det tommel opp og støtte. Ubetalelig.

Always by my side

Alt føles trygt og godt når man har noen som alltid er der for en. Wingman har ofte forskjellige personligheter står det i forklaringen. Det stemmer i vertfall for oss. Jeg er impulsiv, positiv og sprudlende - Johnny er analytisk, forutsigbar og rolig. Det er vel kanskje noe av det som gjør at vi har det godt sammen og lærer av hverandre? Johnny har lært meg så mye om alt mulig - alt fra navn på trær og begrep jeg aldri får bruk for (he he) til troen på meg selv. Jeg har lært han å bli mer utadvendt og aktiv. Men det med støtten er det Johnny som er helt unik på. Han leter etter løp til meg på nettet og gleder seg med meg. Når jeg gjør det bra i løp - eller taekwondo - blir han like glad som meg - på mine vegne. Det er ganske unikt og veldig flott. Han setter aldri seg selv først men blir aller mest glad når barna, jeg eller andre lykkes. 

I våres ville jeg så gjerne være med på Holmenkollstafetten. For å kunne bli med på laget - der Johnny jobber - måtte han også bli med på stafetten. Han meldte seg på - hovedgrunnen var at da fikk jeg blitt med. Hvem er det som gjør slike ting? Jo - det er min Johnny. Min Wingman. Jeg våknet i dag til melding om at han har bestilt billetter til "Nøtteknekkeren" i Operaen i desember. Det er noe han gjør for meg - 100% - jeg elsker ballett. Det gjør ikke han. Johnny er også super flink til å ta meg med på SPA. Det er også noe jeg elsker. Johnny liker også å reise bort men hadde han selv valgt hadde det nok blitt en enkel hytte langt inne i skogen eller på vidda. 

Min Wingman og meg på Strømstad Spa 

Føler meg som verdens heldigste dame som har funnet min Wingman. Min smarte, snille, kjekke, morsomme og fantastiske mann. Elsker deg evig og gleder meg såå mye til de neste eventyrene vi skal ut på. Du og jeg med hver vår personlighet men med all vår kjærlighet til hverandre. For størst av alt er kjærligheten. Det vet vi veldig godt begge to <3

En super helg er over - velkommen nye uke

Helg. Elsker det ordet. Det er de dagene i uka vekkerklokka som regel ikke ringer for noen av oss. De dagene vi spiser lange frokoster sammen. Det er familietid, vennetid og tid for aktiviteter. Tid for å dra til nye steder eller besøke gamle venner. Min helg føltes ut som om startet allerede torsdag kveld. Jeg var ute å spiste med en veldig god venninne. Mange timer med skravling og god mat. Herlig. 

Unnet meg ett glass rosévin - var jo tross alt torsdag ;)

Fredag og beste måten å starte helgen på - løpetur i skogen 

Lørdag fikk kondisen min kjørt seg i en slalåmbakke. Nå nærmer det seg Oslos Bratteste og jeg vil stille godt forberedt. Veldig slitsomt men utrolig effektivt! Johnny var med - som wingman og fotograf. Jeg liker godt å løpe opp bakker. Det er en god følelse og stå nederst i bakken og se opp dit jeg skal. Kjenne på følelsen av det å mestre. At all treningen gir resultater og at jeg klarer å løpe opp en bakke. En bratt bakke. Kjenne kroppen jobbe og bli varm. Første gang jeg løp Oslos Bratteste lovet jeg meg selv å aldri løpe igjen. Kaste joggeskoene og finne på noe annet - noe mindre slitsomt. Det var midtveis i løpet. Når jeg datt over målstreken var jeg så lykkelig og proppfull av endorfiner. Jeg følte meg som superwoman og at jeg kunne fikse hva som helst av utfordringer i livet. Jeg tenkte allerede på neste års løp og alt slitet var glemt. Ubetalelig følelse.

Hard jobbing gir resultater - det er det ingen tvil om!

Shopping ble det også på oss i helgen. Johnny er den mest generøse og snille mannen jeg vet om. Han kjøpte turklær, terrengløpesko og fjellstøvler til meg. Det er ikke bare på gaver han er generøs. Han er så utrolig flink til å se meg, heie på meg og gi meg komplimenter. Han får meg til å føle meg så bra og får fram mine beste sider. Gir meg selvtillit og troen på meg selv. Det er veldig flotte egenskaper og noe jeg verdsetter det veldig høyt.


Lørdagskvelden ble tilbragt på hagefest hos et vennepar i Asker. Deilig å sitte ute i partytelt med grillmat, god drikke og godt selskap. Som vanlig ble det kun et par glass - så dagen derpå også blir bra og fylt med gode opplevelser. Vi setter stor pris på å bli invitert til denne årlige, hyggelige avslutningen på sommeren.  

I går kjørte vi til Hurdal og gikk til Fjellsjøkampen. Det var så fint vær og vi hadde en nydelig dag ute.  Det er ikke så langt å gå og det er så flott natur og en kjempefin tur. Det er det høyeste punktet i Akershus så utsikten er stunning. Absolutt å anbefale - passer for alle aldre.

 

Det er så fint og godt å være aktive sammen. Dele opplevelser. Det binder oss enda tettere sammen og vi setter så pris på at vi har hverandre. 

Flott avslutning på en amazing helg - nå er det bare å ønske en ny uke velkommen og glede seg til nye opplevelser. Ønsker alle en super mandag og en god uke!

Hva gorde du i helgen da?

 

#trening #aktivtliv #aktivlivsstil #fjelltur #blogg #blogglisten #aktivesammen #helg 

Kan du påvirke din egen lykke?

Et smil fra en bussjåfør på vei hjem, et hyggelig ønske om en fin dag fra den unge jenta i kassa på Kiwi, den følelsen du har når du har perset på 10 kilometeren på KK mila? Hva er lykke og hva gjør deg lykkelig? Er lykke de små hendelsene vi opplever i dagliglivet eller er lykke knyttet til de store begivenhetene i livet som fødsel, forelskelse, bryllup eller hovedgevinsten i Lotto?

Hva er lykke da? En følelse? En tilstand? Hvem bestemmer hva lykke er? Og kanskje det viktigste spørsmålet - kan vi påvirke vår egen lykke?

Både filosofene og psykologene prøver å forklare oss hva lykke er, men spiller det egentlig noen rolle hva disse mener? 

Jeg tror vi blir vi lykkelige av positive og gode opplevelser. For meg er dette knyttet til samvær med de du liker å være sammen med - venner og familie. Nettopp deling av opplevelser, det å gjøre ting sammen. Det skaper gode følelser, positivitet og lykke. I går var vi på hageparty hos et vennepar, spiste god mat og hadde en super kveld. Det er lykke for meg.

Sterkere oppleves lykke når jeg selv lykkes med noe. Når jeg fikk publisert en artikkel i Foreldre & Barn eller da jeg graderte til grønt belte i Taekwondo. Men kanskje mest av alt, er den lykkefølelsen jeg kjenner når en av mine nærmeste lykkes. Jeg blir stolt, glad og lykkelig når eldstemann, som nettopp er ferdig utdannet sivilingeniør i informatikk, fikk en million i støtte fra Norges Forskningsråd for å jobbe videre med temaet på masteroppgaven. Jeg kjenner på en fars stolthet når minstemann, som går andreåret på Politihøgskolen, får sommerjobb som etterforsker på Vestlandet. Og jeg lever meg sterkt inn i og blir kjempestolt og lykkelig når Linn perser på 10 kilometeren i BDO mila.

Mange opplever lykke som en konsekvens av omgivelsene. Dette handler om statusjag, få høy inntekt, stort og fint hus og muligheten til å realisere drømmer.  Men må vi være rike for å være lykkelige? Svaret er sannsynligvis nei - det finnes utallige eksempler på rike mennesker med ufattelige verdier som levde og døde ulykkelige. Da er det håp da for alle oss andre som må klare oss på en normal inntekt et helt liv.

Så til det store spørsmålet - kan vi påvirke vår egen lykke?  

Min påstand er ubetinget ja - det handler først og fremst om å ha det godt med seg selv. Og først av alt handler det om å aksepter deg selv. Se deg i speilet og vær fornøyd med det du ser og den du er.

Det handler det om å gjøre de tingene som påvirker deg positivt og være sammen med de menneskene som gjør deg godt. Som gir deg energi og glede.

For oss handler lykke om å glede seg over de små tingene - et kyss når vi møtes på ettermiddagen, en hyggelig melding fra en venn, den gode følelsen når du har hatt en god treningsøkt, en tur i skogen eller en oppmuntrende kommentar fra din kjære når du trenger det. Gjøre noe for andre som gjør dagen deres bedre og lettere. Være der for noen som trenger det. Lykke er også at vi har hverandre. At vi er to. Og at vi har helse til å gjøre det vi vil.

Ønsker dere en fantastisk søndag. Gjør noe godt for deg selv i dag og noe for å glede andre!

Hva er lykke for DEG?

 

#lykke #aktivtliv #aktivlivsstil #blogg #blogglistene 

#WHYIRUN - fortsettelsen

 

Sist lørdag skrev jeg om hvordan jeg begynte å løpe og at jeg hadde fått en interesse for livet. En lidenskap. Det er virkelig slik. Jeg løper nesten hver eneste dag. Ofte tenker jeg på å løpe og gleder meg til neste gang jeg skal løpe når jeg gjør helt andre ting. Bruker det som en gulrot om jeg gjør ting jeg synes er kjedelig - husarbeid for eksempel. Jeg kan visualisere at jeg er ute i skogen og løper og kan kjenne på følelsene det gir meg. Det å skifte til treningstøy, ta på meg øretelefoner, sette på musikken min og gå ut av døra. Vi bor rett ved skogen så som oftest løper jeg der. Jeg løper korte turer, lange turer og noen ganger løper jeg så fort jeg kan gjennom skogen. Det tar noen minutter før kroppen er i gang. Maskineriet må settes igang før jeg får opp speeden. Jeg kan høre pusten igjennom musikken og hjertet begynner å slå fortere og fortere. Så virker det som om det løsner og jeg føler meg så sterk og fri. Jeg kan løpe og løpe. Kjenne hver muskel i beina jobbe. Kjenne armene som går fram og tilbake i samme tempo som bena. Kjenne magen og ryggen jobber med. Etter en stund kjenner jeg kroppen bli varmere og svetten pipler fram. Noen ganger kjenner jeg det renner svette ned i øynene og langs tinningen. Kroppen fungerer som et fantastisk maskineri. Hver del jobber sammen og er avhengig av hverandre for å fungere. Jeg kjenner hestehalen min svinge fra side til side. Den har blitt tyngre etterhvert som jeg har latt håret vokse seg lengre de siste årene. Bena lever sitt eget liv og løper i sitt eget tempo. De er maskineriets sterkeste deler og får meg dit jeg vil. Rundt i lysløypa eller på stier med ulendt terreng. Stier jeg har løpt 100 ganger før eller løper for første gang. På sommeren kjenner jeg bena treffer gress og planter. Løper over store røtter fra trær og på planker som er lagt ut. På jord og vann etter regnfulle dager. Noen ganger kjenner jeg vannet trekke inn i skoene og sokkene mine. Det spiller ingen rolle. Etterhvert blir jeg så varm at jeg ikke kjenner det våte. Jeg kjenner meg i ett med naturen. 

Jeg løper alltid og overalt. Det får meg til å se naturen og steder på en helt annen måte. Løpeskoene er med uansett om vi er på SPA weekend eller på ferie i utlandet. Om gradestokken viser 40 grader pluss eller minus 10, er jeg ute å løper. Utrykket om at "det finnes ikke dårlig vær bare dårlige klær" har fått en ny mening for meg. Det er så fantastisk å se naturen forandre seg fra uke til uke - noen ganger fra dag til dag. Det har allerede falt blader på bakken og jeg gleder meg til å løpe utover høsten. Se naturen slippe resten av sommeren - se at trærne lar bladene sine falle på bakken og bli til jord. Jord som vil være næring til neste års blomster og trær. Se de siste restene av blåbærene visne bort og røsslyngen ta over for sommerblomstene. Merke at luften blir klar og kald. Løpe på stier som blir bredere etterhvert som gress og blomster visner bort. Se den første rimen komme på bare kvister og på vissent gress. Ta på lue og vanter - og etterhvert piggsko. Kjenne den første snøen treffe ansiktet og at underlaget blir glattere. Løpe gjennom den første snøen - være den første som tråkker på det hvite teppet. Gradvis kjenne at solen varmer mindre og mindre. Kroppens maskineri fungerer like godt som midt på sommeren - det tar bare litt lenger tid på de samme rutene. Beina får andre utfordringer av å løpe på is og snø. 

 

Så kommer våren med mer lys og varme. Snøen smelter og det blir mer grønt i skogen. Maskineriets sterkeste deler - bena - har blitt enda sterkere etter å ha løpt i snø. På bare stier kan de bevege seg fort. Veldig fort. Kondisjonen blir bedre og bedre og jeg kan selv bestemme hvor lenge jeg vil løpe. Og i hvilken hastighet. Det å kjenne at kroppen fungerer er ubetalelig. Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg har muligheten til å løpe. For at jeg har et maskineri som er velfungerende og som lar meg få oppleve dette. Dette fantastiske som kalles løping. Vi mennesker er skapt for å bevege oss. Vi er skapt for å løpe. Det å løpe over en slette, opp på et fjell eller på en bane. La tankene fly og nyte livet. Nyte at man lever, er frisk og har et sterkt maskineri. Et maskineri som lar meg få gjøre det jeg vil. Takknemligheten fyller meg og jeg føler meg så heldig. Heldig som har funnet min lidenskap og noe som gir meg så mye glede. I tillegg til å få et sterkt hjerte, sterke bein og en sunn og slank kropp. 

Noen ganger må jeg hoppe og leke i skogen - løping utløser så utrolig mye energi i meg og får meg virkelig til å kjenne at jeg lever.

Dette er grunner til hvorfor jeg løper. Min lidenskap og største interesse. Jeg har også andre interesser og elsker å konkurrere. Men det er andre historier og kommer i senere blogginnlegg. 

Hva er DIN lidenskap og interesse?

#whyirun #løping #løp #natur #trening #aktivtliv #aktivlivsstil #blogg #blogglisten

Er dette virkelig meg - jeg som har sceneskrekk?

Jeg må si det er gøy å være på plakater over store deler av Norge. Sikkert ikke alle som synes det eller hadde turt å innrømme det - men jeg synes faktisk det er stor stas. Det var en super morsom dag på jobb og veldig artig å se resultatet. Det beste er at jeg som har hatt sceneskrekk og prestasjonsangst så lenge jeg kan huske, tør å være med på ting som dette. Tør å være foran kamera og være leken. Det er en utrolig god følelse og jeg kan nesten ikke helt tro at jeg har klart det. Så lenge jeg kan huske har jeg hatt dårlige opplevelser når jeg har måttet framføre noe på skole eller jobb. Det å ta ordet i forsamlinger har vært veldig vanskelig - for ikke å snakke om å holde tale. Men jeg har gjort det. Bare noen jeg ikke kjente så godt snakket til meg når jeg var yngre, rødmet jeg og det var vanskelig. Så hva har skjedd? Først og fremst har jeg blitt voksen og trygg med alderen. Men jeg har også jobbet. Hardt og over lang tid. Øvd meg på å holde taler og faktisk foreslått selv å si noe i forsamlinger. Har fått gode tilbakemeldinger og svært få har sett at jeg har vært kjempenervøs. Før trodde jeg at jeg trengte et glass eller to for å tørre - men det er jo selvsagt bare tull. Det er ikke det avgjørende. Det er øvelse - som så mye annet her i livet. Og så har Johnny en stor del av "æren" for at jeg har kommet meg dit jeg er i dag. Han har gitt meg trygghet, selvtillit og troen på meg selv. Han har fått meg til å innse at jeg klarer det jeg vil. Det har også mange av venninnene mine vært med på. Jeg prøver så godt jeg kan å være en støttende venn og kone selv. Jeg tror og håper barna min har fått den selvtilliten de trenger for å komme seg opp og fram i livet og lært å være støttende.

Dobbelt opp av meg faktisk ;)

Jeg ble spurt om å være toastmaster i min nevø sitt 30-års surprice party i våres - fordi søsteren min synes jeg er dyktig. Det er akkurat tilbakemeldinger som dette som gjør at jeg - og sikkert veldig mange andre - vokser og utvikles. Jeg kunne ikke annet enn å takke ja. Grudde meg samtidig som jeg gledet meg. I begynnelsen var det vanskelig. Første gang jeg reiste meg og så utover alle menneskene hadde jeg bare lyst til å sette meg ned igjen. Kjente at det snørte seg i halsen og at jeg skalv på hendene. Brukte noen sekunder på å tenke på hvorfor jeg gjorde dette - det var for å være en bidragsyter til at nevøen min skulle få en fin dag og fordi noen trodde på meg. Jeg tok meg sammen og begynte. Det gikk bra. Veldig bra. Folk lo og klappet. Etterhvert begynte jeg å like det og jeg er så glad for at jeg gjorde det. 

Johnny og jeg i 30-års laget

Sceneskrekken har blitt mindre med årene men ikke helt borte. På sommergraderingen til taekwondoen hadde vi øvd veldig mye på de to mønstrene vi må klare for å få grønt belte. Vi hadde øvd masse på trening og hjemme. Jeg kunne mønstrene "forlengs og baklengs." Jeg synes gradering er vanskelig fordi vi gjør det Masteren ber oss om foran han og andre dommere. Og de som har andre beltefarger ser på. Sceneskrekken slår inn. Midtveis i graderingen skulle vi med oransje belter gjøre mønstrene våre samtidig. Hjertet begynte å slå like for som når jeg løper og det ble vanskelig. Klarte det første mønsteret men på mønster to stoppet jeg. Jeg sto stiv som en stokk og visste plutselig ikke hva jeg skulle gjøre. De andre fortsatte og det var veldig flaut. Jeg kjente tårene presse på. Det verste var at jeg kunne det så godt men ikke klarte å gjennomføre det. Jeg visste at Johnny ble så lei seg på mine vegne. Han vil så gjerne at jeg skal lykkes og han klarte mønstrene så fint selv. Masteren vår spurte om jeg ville starte på nytt - snill som han er. Han legger sjelen sin i å lære oss og jeg ville ikke skuffe han. Jeg ble så sint på meg selv - sint for at jeg sto der midt i salen med tårer som rant nedover kinnene mine og plutselig ble 14 år igjen - jeg som er 41. Jeg hørte meg selv si unnskyld og at jeg gjerne ville starte på nytt. Ble enda sintere og gjorde mitt beste mønster - ever! Hørte noen sa "wow" og alle begynte å klappe når jeg var ferdig. Jeg er fremdeles litt usikker på hva som skjedde - hvordan jeg klarte å gjøre det - til og med alene! Etter graderingen fikk jeg klemmer, mange gode ord og tilbakemeldinger. Og vi dro hjem med nye, grønne belter ;)

Dette fikk meg også til å tenke enda mer på viktigheten av at man tror på hverandre, heier på hverandre og gir gode tilbakemeldinger. Det er ikke alltid vi er like flinke til å få hverandre opp og fram. Janteloven sitter nok litt i - dessverre. Tenker at det er en veldig fin egenskap å unne hverandre lykke og glede. Selv om man kanskje sliter med ting selv kan man bli flinkere til å glede seg på andres vegne. Det er så godt med støtte og oppmuntring enten man er 14 eller 41.

I ettermiddag skal vi dra å kjøpe oss fjellstøvler til turer vi planlegger. Så er det vårt "fredagsrituale" med sushi og trening. Jeg ønsker alle en strålende fredag og en god, aktiv helg! Måtte den bli fylt med glede, latter og kjærlighet <3

#blogg #blogglisten #aktivlivsstil #aktivtliv #trening #sceneskrekk

Forlovelsesdag

I går var det 9 år siden vi forlovet oss. Vi synes det er viktig å huske på merkedager - gi hverandre litt ekstra oppmerksomhet disse dagene og snakke om hva som skjedde den dagen - i dette tilfelle forlovelsesdagen vår. Det er alltid hyggelig å huske på dager som er spesielle for forholdet - dager som er spesielle fordi det skjedde noe hyggelig på akkurat den datoen. Det er så viktig i et forhold å ikke ta hverandre for gitt, men sette pris på hverandre og være glade for partneren og hva man har hver eneste dag. Det er jo ikke alltid så lett i en hektisk hverdag, så da er merkedager en påminnelse på kjærligheten. Det er egentlig ganske så utrolig å ha en kjæreste/samboer/ektefelle. Det å alltid ha noen å snakke med om innerste tanker og følelser, ha noen å kose med, noen som støtter og som man selv kan støtte. Det blir som en levende dagbok - et vitne til livet. Partneren er jo også din aller aller beste venn så derfor må man behandle hverandre med respekt og sette pris på hverandre. Jeg har alltid ment at ord man sier kan man ikke ta tilbake - derfor passer jeg på hva jeg sier til Johnny selv om jeg er sint. For det kan man jo bli innimellom. Både irritert og sint. Det er menneskelig. Heldigvis er ingen av oss særlig glad i å krangel eller blir fort sinte. Det er godt.

23.8.2008 Nyforlovet og lykkelige 

Jeg var så heldig å få være en av forloverne til min kjære barndomsvenninne. Johnny hadde fridd noen dager før og vi hadde bestilt oss ringer. Bryllupet var i et flott hus med hage og da vi skulle gå inn til middagen trakk Johnny meg til side og tok fram ringene. De skulle egentlig ikke ha kommet før uken etter så jeg ble veldig overrasket. Man skal absolutt ikke ta glansen fra et bryllup så vi satte ringene på hverandre og sa ingenting til noen før dagen etter. Johnny klarte ikke å vente med å gi meg ringen - veldig romantisk og koselig. 

Johnny er kjempeflink til å kjøpe blomster til meg uansett om det er en merkedag eller en helt vanlig ukedag. Jeg har nesten alltid friske blomster på bordet som han har kjøpt. Det er noe jeg setter utrolig høyt - elsker nemlig blomster og planter. Dagen i går var ingen unntak og jeg fikk nydelige roser.

Jeg er så glad og takknemlig for at du fremdeles er "by my side"

Vi spiste god middag med Fabian og så var det avgårde til Fresh. Det ble en god økt på 1,5 timer med cardio og styrke. Det er så fint å trene sammen. Vi er sammen selv om vi ikke står oppå hverandre. Vi benyttet også kvelden til å snakke masse om "gamle dager" - forlovelsen og alt mellom himmmel og jord.

Det å trene sammen gjør både oss og forholdet vårt sterkere

 

 Supert tips er å gå med SPA tøfler til trening - lett å ta på og ingen stjeler skoene dine. Funker kanskje best om du bor på landet slik som oss he he

Sliten etter trening men såå glad!

 

#forlovelsesdag #kjærlighet #trening #aktivhverdag #aktivtliv #aktivlivsstil #fitness #blogg #blogglisten

Du klarer mer enn du tror!

Jeg gikk gjennom Frognerparken en dag og fikk øye på noen som drev med akrobatikk på en line. Jeg ble stående og beundre de og ble veldig fascinert.  Tenkte for meg selv at det de gjorde hadde jeg aldri klart. Men så slo tanken meg - hvorfor skulle ikke jeg ha klart det? Hva om jeg hadde øvd og trent lenge nok? Det er ingenting i veien for at jeg ikke skulle bli helt rå på line - men jeg har jo aldri gjort det før så selvsagt klarer jeg ikke det de klarer. Ingen er vel født supergode på line - eller på andre ting. Selvsagt spiller fysikk en rolle i hvor god man er eller kan bli i forskjellige ting, men først og fremst går det vel på vilje og trening? Nå har jeg aldri vært interessert i hverken line eller akrobatikk og har derfor aldri prøvd dette. Men om jeg hadde hatt lyst skulle jeg søren meg prøvd. For livet er altfor kort til å ikke prøve det man vil eller drømmer om.

En av de første taekwondo treningene - armer og bein i alle retninger men så gøy!

«Hard work beats talent when talent doesn't work hard» - Tim Notke Denne quoten synes jeg er helt ubetalelig og veldig sann. Hardt arbeid lønner seg alltid og man får så sykt mye igjen. Da jeg begynte på taekwondo i januar i år var jeg stiv som en stokk etter all løpingen. Vi er nødt for å bli mykere for å få sparket høyt nok og bli bedre. Ett av mine mål dette året er derfor å gå ned i spagaten. Jeg har tøyd og tøyd og plutselig her om dagen oppdaget jeg at jeg nesten går ned - og vi er bare i august! Jeg ble såå glad og motivert til å tøye videre. Etter løpeturer eller styrketrening har jeg egentlig mest lyst til å hoppe i dusjen og inn i myke klær - det å sette meg ned på matta å tøye frister lite. Det er kjedelig. Og ubehagelig. Men jeg gjør det - vet at jeg ikke blir bedre om jeg ikke legger ned en innsats. Jeg ser på svartbeltene på treninga og blir motivert - klarer de å sparke så høyt skal jeg også klare det en dag. Det vet jeg at jeg klarer. Det tar bare litt tid. Spesielt når jeg er 41 og driver med flere idretter. Men det er ikke uoppnåelig - man klarer mer enn man tror. Kroppen er laget for å bevege seg. Vi er ikke skapt for å sitte stille på en jobb hele dagen og dumpe ned i sofaen på kvelden. Det er vel heller ikke å leve livet? Ikke for meg eller oss i alle fall. Det å være i fysisk aktivitet - enten det er å gå tur, løpe, trene taekwondo eller å trene styrke. Det gir så mye mer enn en slank og sterk kropp. Det gir glede, mestringsfølelse og opplevelser. 

Johnny og jeg etter den første graderingen vår sist påske. Jeg var så redd for å ikke klare å gradere til gult at jeg holdt på å stå over graderingen. Vi dobbeltgraderte til oransje og jeg kunne nesten ikke tro at vi hadde klart det. Er så glad jeg overvant redselen!

«What would you do if you weren't afraid?» - Sheryl Sandberg Har du noen gang tenkt over det? Jeg har hørt flere ganger av venner og bekjente at de har lyst til å begynne på ting eller gjøre noe men ikke tør pga redselen for å dumme seg ut eller å ikke være like gode som de andre. Jeg har også tenkt tanken selv og måtte tenke meg om både en og to ganger før jeg tok en prøvetime på taekwondoen. Jeg er så glad jeg turte. Er så glad for at jeg møtte opp og prøvde. Ja, jeg så sikkert litt dum ut de første gangene. Det gjorde Johnny også der vi sto i vanlige treningsklær og prøvde å gjøre det de andre gjorde med våre stive bein. Men det er jo ingen som ler eller synes man er dum eller teit. Alle har nok med seg selv på trening og alle har vært nybegynnere en gang. Så hva er det egentlig man er redde for? Det å ikke lykkes? Om man begynner på noe og finner ut at det ikke er gøy eller passer for en så kan man jo bare slutte og finne på noe annet. Det viktigste er at man har en passion for noe - har noen fritidsaktiviteter som gir en glede og får deg til å jobbe mot mål. En meningsfylt fritid. Egentid. Noe man gjør bare for seg selv. Etter et halvt år med masse trening har vi nå grønne belter og føler oss ikke så dumme og stive lengre. Vi er begge enige om at man klarer mer enn man tror!

Hva drømmer du om å gjøre?

#trening #aktivlivsstil #blogg #blogglisten #motivasjon 

Hvordan komme igang med treningen etter ferien?

Sommeren er definitivt over, feriedagene er brukt opp og kroppen som for de meste har vært i hvilemodus i sommer, trenger en shape up. Riktignok har jeg trent i ferien, men ikke så intensivt og ikke så ofte som før ferien. Har løpt litt og vært noen turer på Fresh men jeg trenger som de fleste andre å komme ordentlig igang igjen, få satt ting i system. Få tilbake motivasjonen og gleden med å trene. Da er det bra å være en del av en gruppe, være en del av et fellesskap. Vi er så heldige at vi har begge en brennende lidenskap for trening. Vi motiverer hverandre. Det er lurt å lage "treningsdater" med partneren, en venn eller nabo. Har man forpliktet seg er det vanskelig å ikke dukke opp. Det fungerer også å lage avtale med seg selv. Det å avtale - gjerne skrive opp - at man f.eks skal trene 3 ganger per uke gjør det lettere å holde seg til planen. 

I går var det første Taekwondotrening etter ferien. Veldig hyggelig å treffe de andre, så bra å komme i gang. Så får det heller bare være at det ble noen bom på mønstertreningen og at hodet ikke var helt med hele tiden. Men så fantastisk å være i gang, kjenne at kroppen fungerer og at jeg ble fysisk sliten etter en god økt.

Så hvordan komme igang? Hvordan stå løpet ut? Mitt tips for komme igang er å sette seg et mål. Jeg tror det er et poeng å være realistisk og ikke være for ambisiøs - jeg vil heller nå et realistisk mål enn å mislykkes med et overambisiøst mål. Det andre er å planlegge litt - hvor mye tid kan jeg bruke på treningen? Jeg føler at når jeg har satt av tid og planlagt trening, må jeg bruke denne tiden. Da blir det på en måte litt vanskeligere å dumpe ned i sofaen og heller se på tv.  

Det er godt å være en del av et fellesskap 

Mitt hovedmål i høst er å gradere til blått belte til jul. Dette er det kortsiktige målet - det langsiktige er svart belte selvfølgelig. Dit er det et stykke vei å gå - men jeg kommer til å klare det. Jeg planlegger å trene 3 kvelder i uken og sikkert litt mer intensivt når vi nærmer oss gradering. I tillegg skal jeg trene styrke minst 3 ganger per uke. Ja det er mye - men heldigvis har jeg tid nok . Mine barn er voksne og har for lengst flyttet ut. 

Nå blir det hard jobbing fram mot gradering før jul

Mens jeg dro på Taekwondotrening, valgte Linn intervalltrening med Löpblabbet. Hun skal løpe mange løp i høst så jeg forstår at hun prioriterer løpetrening nå de nærmeste ukene. Savnet henne på treningen. Det er så fint å dele denne reisen med henne. Det å ha en partner man kan trene med, utvikle seg med og nå mål med er ubetalelig. Det binder oss også enda mer sammen og gjør oss sterkere som par. Elsker deg så mye Linn!

Bilde fra sommergraderingen

Har du kommet skikkelig igang med treningen etter sommeren eller har du noen tips du vil dele med oss?

 

#trening #taekwondo #blogg #blogglisten #aktivhverdag #sport #kampsport 

 

Et etterlengtet besøk og en aktiv helg

Fredag morgen var det ENDELIG blitt 18. august og jeg dro til Gardermoen for å hente datteren min. Jeg gråter ikke ofte men da jeg så den blide, nydelige jenta mi komme mot meg begynte tårene og trille. Klarte ikke å si noe på flere minutter - bare klemme og se på henne. Det var 5 uker siden hun hadde vært hjemme sist. Så lenge har vi aldri vært fra hverandre på de 20,5 årene hun har levd. Ja - jeg vet hun er voksen og at det er helt naturlig å ikke se hverandre hver dag - men det kommer til å ta tid - lang tid - før jeg venner meg til at hun ikke bor hjemme lenger. Men det viktigste er at vi har et så utrolig godt og sterkt forhold og klarer å nyte tiden sammen når hun er hjemme. Det jeg gleder meg aller mest til er å se henne. Hun er alltid glad, positiv og har de mykeste kinn å klemme. Kjærlig og omsorgsfull mot alle rundt seg. Heldigvis er sønnen min bare 17 år og jeg håper han velger å bo hjemme i maange år til. Han er den snilleste, kjekkeste og morsomste tenåringen man kan tenkte seg og er bare grei og god. Jeg er så takknemlig for barna mine hver eneste dag.

Dette blidet ble repostet av @runningmy_life på Instagram. Alltid stas å bli repostet!

Både familie og venner vil gjerne treffe Mariel når hun er hjemme så når hun var på besøk og fartet rundt benyttet Johnny og jeg tiden til å trene. Det ble selvsagt en løpetur i skogen hos oss og to økter på Fresh i løpet av helgen. Liker aller best å løpe i skogen men jeg trenger også styrke blant annet for å forebygge skader. Løping er tøft for kroppen og jeg gjør det jeg kan for å unngå å bli skadet. Jo eldre man blir jo viktigere er det også med styrketrening - vi mister muskelmasse med alderen.

Vi var også på en super koselig grillfest/kickoff med taekwondoen hjemme hos Masteren vår. Vi tilbringer 3 kvelder med trening hver eneste uke sammen så det er fint å treffes i en annen setting. Det ble servert grillmat og sangria. Vårt triks er å bare ta ett eller to glass alkohol på fest - da har man drikke til maten men er like pigg dagen etter og ødelegger ikke noe for treninga. Fungerer så bra!

Hvem skulle tro at denne spreke, sterke mannen er 56 år?

Kommer seg sakte men sikkert - begynner å få en sterkere rygg. Det er veldig smart å trene fredagskvelder på treningssenter - er vel det tidspunktet det er minst folk og alle apparatene er ledige. Og etter en hard økt er det ikke en godtepose eller alkohol det man får lyst på. Ikke vi i alle fall. Perfekt start på helgen.

Johnny strecher for å bli myk til taekwondoen. Nå fram mot jul skal vi begge jobbe hardt for å gradere til blått belte. 

Postworkoutselfie

"Pose like a model" Behind the scenes bilde - når man blogger kan man ikke være flau for å ta ei litta selfie i offentlighet ;) Søndagslunch med Mariel

"A daughter is a little girl that grows up to be a friend" - love you to the moon and back

I dag skal jeg nyte siste dagen med Mariel for denne gang og på løpetrening med Löplabbet i Frognerparken. Mer om det senere. Ha en strålende mandag og god start på uka!

Skal du trene i dag?

#trening #aktivtliv #fitness #løp #blogglisten #blogg #barn #løping #nettavisen #blogglister #aktivhverdag

#WHYIRUN - begynnelsen

I dag er det ganske så nøyaktig 5 år siden jeg begynte å løpe. Jeg har trent hele livet - mer eller mindre - men løping trodde jeg ikke var noe for meg. Har alltid sett på folk som løper ute i vær og vind - året rundt - som litt sære. Har ikke skjønt hvorfor de velger å løpe rundt på en lørdagskveld eller tidlig en søndag morgen. Jeg har kjørt forbi de og lurt på hva det er som driver de til dette. Nå er jeg en av de. En av de sære. En av de som løper ute året rundt i all slags vær og til - nesten - alle døgnets tider. Jeg har blitt avhengig og jeg elsker det. Det er helt utenkelig for meg å leve uten å løpe. Løping gir meg så mye glede og energi.

 

"Running is my private time, my therapy and my religion" - Gail W. Kislevitz

Hva var det som fikk meg til å løpe? Jeg som trodde jeg ikke kunne eller likte det? Det var faktisk noe så rart som en kjole - tro det eller ei. For 5 år siden skulle min datter konfirmere seg og vi hadde kjøpt kjoler sammen. Hun fikk velge hvilken kjole jeg skulle kjøpe som matchet hennes. Etter en lang sommer med mye grillmat og lite trening var kjolen blitt litt for trang og jeg fikk den såvidt igjen. Ikke særlig behagelig eller pent. Jeg har jo som sagt før aldri slanket meg og dette var heller ikke noe tema denne gangen. Jeg googlet og undersøkte hvordan jeg kunne gå ned et par kilo på 3 uker og da kom jeg fram til løping. Det var et forsøk verdt, tenkte jeg og begynte dagen etter. Vi bor på Vardefjellet - og som navnet tilsier så bor vi faktisk på toppen av et fjell. Jeg jogget sakte ned fjellet og mannet meg opp til hjemturen. Det ble en lyktestolpe med løp og en med gåing. Kondisen var mye verre enn jeg hadde trodd og det var fryktelig slitsomt. Dagen etter måtte jeg nesten dette ut av senga - bena var stive som stokker og jeg har aldri vært så støl før. 

 

Kjolen som var grunnen til at jeg begynte å løpe - her fra konfirmasjonen i 2012

 

Verdens nydeligste datter konfirmeres

Jeg løp lenger og lenger for hver dag. Merket at kondisen ble bedre for hver gang og stølheten forsvant. Det sluttet å gjøre vondt i brystet og bena ble sterkere. Etter 3 uker hadde jeg gått ned de få kiloene som skulle til for at kjolen satt perfekt. Jeg hadde nådd målet mitt men hadde i tillegg fått så mye mer. Jeg hadde fått en ny interesse - en lidenskap som skulle vise seg å bli en viktig og fantastisk del av livet mitt. En del jeg ikke vil være foruten og som jeg håper jeg kan holde på med livet ut!

Hva er DIN lidenskap, og hva kan du ikke leve foruten?

 

#løping #trening #treningsglede #whyirun #blogglisten #aktivtliv #blogg 

5 grunner til å starte med kampsport når du har passert 40

 

1. Du har den selvsikkerheten som skal til

Å starte med kampsport, i vårt tilfelle Taekwondo, når du  har passert 50 som meg og 40 for Linn - vil mange se på som reinspikka galskap. Å ja, det var en barriere  og ikke minst noen diskusjoner som skulle tas. Hva ønsker vi å bevise? Hvorfor gjøre dette? Vil vi klare det fysiske? Vil vi dumme oss ut på første trening?

Med noen ubesvarte spørsmål surrende i hodet bestemte vi oss likevel å forsøke - for jeg mener - ingenting er umulig - det tar bare litt lenger tid når hodet og kropp ikke reagerer så raskt lenger. I tillegg hjelper det være litt målbevisst og være ferdig med tidsklemma.

 

"Do it with passion or not at all"

 

2. Du kommer til å klare det fysiske

De fysiske forutsetningene er langt bedre om du starter når du er 5 eller 6 år. Ja, det er vanskeligere å lære koreanske ord og uttrykk og det er krevende å få til den koordinasjonen som skal til. Men er det umulig? Svaret er at det er mulig men det hjelper å ha noe i bunn. Litt kondisjon og litt styrke. Men det viktigste av alt - du må ha et brennende ønske om å lykkes. Det er ikke det fysiske som stopper deg.

 

 

3. Du har livserfaring nok til å klare det

Vi har startet på en reise mot svart belte i Taekwondo og vi kommer til å klare det begge to. Litt cocky tenker du? Ja kanskje det ? For oss handler det om et brennende ønske om å klare det, sette oss et ambisiøst mål, lage en plan og gjennomføre den. Så enkelt, brutalt og rått.

 

4. Du har tid til å trene

Vi startet i januar i år og dobbelgraderte begge rundt påsketider og gikk rett til oransje belte (WTF). Deretter grønt belte for begge i sommergradering. Alle som driver med kampsport vet at gradering ikke kan kjøpes på nettet. Det er målbevisst hard trening og terping på detaljer hver eneste uke. For vårt vedkommende vil det si 3 ganger i uken, 2 timer hver gang. Men det er verdt det, du bruker kroppen, blir høy på endorfiner og sover som et lite barn om natta. 

 

 

 5. Du klarer det mentale

Det mentale biten er utfordrende. Det å troppe opp på første time og se på de som har holdt på i mange år sparke 180 grader oppover gir deg prestasjonsangst så det holder. Men vi tenkte som følgende; de med svarte belter var også nybegynnere en gang. De startet som oss med hvitt belte en gang. De var amatører som oss selv.

 

 

Vil vi anbefale andre godt voksne å starte med kampsport? Ja ubetinget. Både hjerne og kropp har godt av å bli utfordret hele livet. Det å mestre nye ting i voksen alder er en like god om ikke bedre følelse enn når vi var unge. Fysisk sett er det ganske krevende og du må tåle å få en trøkk både her og der. Det viktigste er likevel at du vil og liker å utfordre deg selv for det er det det handler om. Det er aldri for sent!

 

Er det noen andre som har erfaringer med å starte med noe nytt i voksen alder?

 

#trening #kampsport #helse #taekwondo #aktivlivsstil #aldriforsent #mål

"I did not wake up like this"

 

Vi trener så og si hver dag. Først og fremst for at det gir oss masse glede, energi og overskudd. Vi trener for å unngå "vondter" som man kan få av sittestillende jobb eller på grunn av alderen. Men vi trener også for å holde oss slanke og sterke. Noen synes sikkert vi er for tynne, at jeg har for små pupper, for lite muskler osv men det viktigste er jo at man trives i egen kropp og har det bra med seg selv. Jeg liker å være slank og gå i de klærne jeg vil - ikke må. For meg kommer ikke det gratis. Det gjør det vel for svært få. Jeg får ofte høre at jeg er heldig som er slank. Det har veldig lite med hell å gjøre. Det er av to grunner at jeg er slank - jeg spiser ikke mer enn jeg forbrenner og jeg trener mye. Akkurat det samme gjelder for Johnny. Han leste en morsom qoute her om dagen for meg: "My mind says pancakes but my bikini says egg whites" Den synes jeg var veldig festlig men Johnny skjønte ikke helt at den var SÅ bra. Men det er vel litt slik det er - jeg har ofte lyst på sjokolade og andre ting, men velger å spise sunt i ukedagene og unne meg godteri og annet på lørdager. Litt slik det var som når vi var barn. Alt smaker så mye bedre når man spiser det en sjelden gang også. Jeg mangler ingenting på blodprøver så noe riktig gjør jeg med kostholdet. Min kropp har det mye bedre når jeg spiser sunt og har en sunn livsstil. Jeg har aldri slanket meg men jeg tenker over hva jeg spiser. Det å kose seg er for meg - og oss - ikke nødvendigvis noe som må ha noe med mat å gjøre. Man kan kose seg og være sosial uten vin også. Og det er ingen problem å se film eller være på kino uten en godtepose. Jeg har lært meg å elske bær, grønnsaker og frukt. Det finnes jo så utrolig mye godt som ikke er godteri! Det handler om valg - å velge sunne alternativer og for å spise sunt, "riktig" og passe mengde. Jeg våknet ikke en dag og hadde en slank og sunn kropp. Jeg har trent - mer eller mindre - hele livet og det er en del av meg. Idrett er en del av meg. Jeg elsker å bruke kroppen og kjenne at jeg lever. På bildet har jeg akkurat kommet hjem fra løpetrening med Løplabbet - helt ferdig men såå glad :)

 

Min flotte, sterke mann <3

 

 

Trente lenge på å klare pullups - så godt å kjenne man blir sterkere. Du klarer mer enn du tror!

Nå skal vi snart spise sushi og trene på Fresh - vår faste fredagsrutine som vi prøver å holde - perfekt start på helgen. Datteren min (som flyttet til kjæresten i Danmark i februar) har kommet hjem for helgen så dette blir en super helg! Hun er nå forresten på babyshower for en venninne - vanskelig å innse at hun har blitt så voksen.. Ønsker dere en fin fredag <3

Vi blogges!

 

#trening #sunnlivsstil #aktivtliv #helg #styrketrening #fitness

Løpetur og hip-hop konsert

Postworkoutselfie ;)

Noen kvelder sliter jeg med å få sove. Kan ligge å vri meg i flere timer. Natt til i går var en slik natt. Sjekket mobilen, googlet etter nye terrengløpesko og leste VG nett flere ganger. Johnny sover også dårlig når jeg ikke får sove. Sovnet først på morgenkvisten og var derfor rimelig trøtt på dagen i går.  Jeg tenkte at Johnny og jeg kunne ta en liten "powernap" når han kom hjem fra jobb. Han foreslo (eller rettere sagt pushet på) at vi heller skulle ta oss en løpetur. Jeg løper vanligvis hver dag, men i går kjente jeg ingen lyst. Jeg dro meg ut av døra og vi løp opp i skogen. Det var tungt og bena føltes stive. En kjempestor sverm av flyvemaur fløy rett på oss - eller vi løp i den - og de satte seg fast overalt. Sengen føltes som et mye bedre alternativ for å si det mildt. Men etter en kilometer løsnet det og jeg kjente formen stige. Løp raskere og raskere til jeg følte bena fly under meg og jeg kunne kjenne på hvor deilig det er å løpe i skogen. Kjenne varmen i kroppen og at kondisjonen er der. Kroppen våknet skikkelig og resten av kvelden følte jeg meg lykkelig, pigg og våken. Det er så godt å ha en partner som er like opptatt av trening som meg selv - vi drar hverandre med og motiverer hverandre. Da var det å hive seg i dusjen, reise til Jessheim og spise middag med søstrene mine. Altfor lenge siden vi hadde sett hverandre så det var superkoselig - som alltid <3

 

Såå glad blir jeg av å være med mine skjønne søstre <3

Konsert med Sneip - den talentfulle rapperen 

Sneip (Kai-Remi) er kjæresten til (den stolte) niesa mi Maria <3 

Jeg hører på forskjellig musikk men rap/hip-hop er ikke helt i min gate - tenkte jeg - men stilte selvsagt opp på konserten. Må si jeg ble positivt overrasket og lot meg rive med underveis. Det var fengende og Sneip var super på scenen! Det er ikke første gangen jeg tror jeg ikke liker noe men så finner jeg ut - etter å ha prøvd - at det er ganske så all right allikevel. Tenker det er viktig å være litt åpen for nye ting og ikke si nei før man har prøvd. Akkurat dette skjedde med taekwondo. Men det er en annen historie. Noen som har blitt skikkelig gira på noe de ikke trodde de likte? 

#trening #løp #familie #konsert #aktivlivsstil

 

Er ferie å ligge på en strand?

Noe av det beste som finnes er å være på ferie. Oppleve nye steder, mennesker, mat, og kultur. Det aller beste er tiden. All tiden man har til å være sammen. Ingenting man må, bør eller skal. Bare nyte hverandres selskap. Ikke tenke på klokka, husarbeid eller regninger. Ingen bekymringer. Ha et hav av tid til å gjøre akkurat det man vil - eller ingenting. Bare være til og nyte livet. Jeg er en frossen person som elsker å reise til varme steder. Steder jeg vet det blir sol hver eneste dag. Lukke opp døra og kjenne solen varme på kroppen allerede tidlig på dagen. En lang dag i solen. Ligge å sløve under en parasoll på en deilig solseng. Se utover havet og høre lyden av barn som ler. Bade i krystallklart vann. Bli mest mulig brun på 14 dager. Gå ut å spise en god middag med vin på kvelden og fremdeles kjenne varmen. Helt ubetalelig å sitte ute i singlet til langt på natt. Dette var toppen av lykke hver sommerferie for meg inntil for noen år siden. Mye av dette setter jeg fremdeles høyt. Etter at jeg begynte å trene så mye som jeg gjør er ikke ferie nødvendigvis å ikke gjøre noe. Jeg må ikke spise dessert hver dag, drikke masse vin eller å ligge på stranda hele dagen hver eneste dag. Selvsagt ble det mange timer på stranden men ikke hele dagen alle dagene. Jeg trenger heller ikke å spise/drikke som om det skulle være 14 lørdager på rad. Nå har vi begge oppdaget gleden av å oppleve. Ikke bare en strand men terrenget rundt. Se stedet fra en annen vinkel. Komme oss bort fra alle turister og trafikk. Kjenne svetten renne fra steder vi ikke trodde vi kunne svette. Vi har både gått og løpt turer i ferien. Johnny fant et gammelt eseltråkk opp fjellet som ledet oss til en nydelig landsby. I 41 grader fikk vi vann servert i frosne glass og verdens beste cappuccino - til en utsikt som er ubeskrivelig. Det var en så fantastisk tur at tok den tre ganger. Vi lovet eierne å komme tilbake neste år. Ikke sikkert vi gjør det - men vi skal tilbake til Korfu igjen. Det er helt sikkert. Lange dager på stranden husker man ikke - men opplevelser sitter i. Særlig når man lager minner med de man elsker. "Tan lines will fade but memories last forever" <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#ferie #aktiv #familie #sommer #korfu #trening #fritid

 

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017
linnogjohnny

linnogjohnny

41, Oslo

"Perfect match" på 41 og 56 år :) Vi er kjærester, ektefeller, treningspartnere, bestevenner og hverandres coach. Livet vårt består av de store barna våre, kjærlighet, trening, venner, opplevelser og familie. Løping, taekwondo, turer og trening på Fresh er en del av vår hverdag. Vi lever akkurat det livet vi ønsker og inviterer deg med på reisen - og håper du blir inspirert til et mer aktivt liv og deler litt av din hverdag med oss

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits