hits

På tur med Ole

Vi bestemte oss for å ta en siste tur før vinteren. Gaustatoppen er i kjøreavstand fra der vi bor. Selv om værprognosen var dårlig, ville vi dra en tur til før vinteren kommer for fullt. En super søndagstur for oss. Ole, min yngste sønn, ville også bli med. Så hyggelig! Jeg gledet meg til fjellet, til turen. Være sammen ute i naturen.Til sesongens siste fjelltur med min kjære Linn.

Lørdag ville vi løpe en tur i den strålende høstsolen. Linn skulle på en privatvisning av filmen 22. juli på ettermiddagen. Treffe kolleger fra innspillingen tidligere i år. Hun gledet seg til å treffe de andre. Hun var forventningsfull selv om hun har sett filmen før. Jeg forstår henne. Hun var så flink. Min supre skuespillerkone som jeg er så stolt av. 

Vi løp på stien. Tok det rolig fordi det var vått og sleipt i terrenget. Glatt på plankene over bekkene. Jeg løper foran. Liker å se terrenget. Liker å planlegge hvor jeg skal løpe. På stien er det mye røtter og steiner. Plutselig sklir jeg. Klarer å finne balansen. Kjenner hjertet slår raskt og puster lettet ut. Prøver å konsentrere meg om å løpe. Finne enkleste og sikreste vei på stien.

Bildet er fra en tidligere løpetur

Vi kommer til den siste broen. Plankene skinner våte i den lave høstsolen. Idet jeg er over hører et brøl bak meg. Det skjærer i ørene. Snur meg raskt og ser Linn ligge sammenkrøket på broen i en merkelig stilling. Jeg forstår ikke hva som har skjedd. Hvorfor ligger hun på knærne? Hun er hysterisk og gråter. Holder seg til leggene og har store smerter. Klarer ikke å si noe fornuftig.

Vi går forsiktig hjem. Bruker uendelig lang tid. Renser sårene og legger på is. Det ble ingen film på Linn. Hun er lei seg og må tilbringe lørdagen på sofaen med beina høyt. Det hjelper litt med god mat og god vin.

Det var uaktuelt for Linn å være med søndag morgen. Det ble lite søvn. Leggene er hovne og såre. Jeg ser det er smertefullt. Jeg synes så synd på henne. Hun hadde gledet seg så til tur. Men denne gangen ble det tur uten Linn.

Vi kjører oppover dalen. Gleder oss til på komme frem. Gleder oss til å gå, bruke kroppen. Det er bare tre biler på parkeringsplassen på Stavro, som er utgangspunktet for turen. Det er bra, jeg liker ikke å gå i kø. Egentlig liker jeg best å være alene med mine kjære når jeg går tur. Se på endeløs og uberørt natur. Lytte til stillheten og kjenne på uendeligheten.

På vei opp blir Ole ivrig. Først ser vi en røyskatt vimse rundt i en ur. På jakt etter mat eller ly for den stadig økende vinden. Det er hans første røyskatt. Turen er allerede reddet for hans vedkommende. Litt lenger opp i ura går vi på en enorm rypeflokk. Sikkert 100 eller flere. Så vakre og hvite. Vi kommer tett på. Tror de liker seg bedre på bakken når det blåser som det gjør nå.

Halvveis opp kommer det en vindkule. Den er så sterk at vi må stoppe opp. Vi prøver å finne balansen. Det er umulig å gå og vi må stoppe. Ser på hverandre og rister oppgitt på hodet. Vi tenker nok det samme. Skal vi snu? Blåser det mer lenger opp? Så roer vinden seg litt og vi bestemmer oss for å gå et stykke til. Med ett er det helt vindstille. Ikke et vindpust. Men tåka ligger tjukk og det er ikke lett å se noe som helst. Men jeg liker det. Det uforutsigbare været. På vei opp kjenne jeg kroppen bli varm. Kjenner melkesyre i lår og legger. Jeg føler virkelig at jeg lever.

Vi treffer på en kule til før vi når toppen. Vi bare stopper, snur oss med vinden og lar regnet piske mot klærne. Det blir fort kaldt når man blir våt så vi kan ikke stå der lenge. Det uaktuelt å snu, vi er nesten oppe.

Jeg trodde hytta på toppen var stengt for sesongen. Ja, det er dårlig planlegging. Men til min store overraskelse var det siste åpningsdag. Jeg sender en tanke til høyere makter. Det er varmt og godt innendørs. Vi får kaffe, vaffel og varme i kroppen. Så himmelsk. Vi har hytta nesten for oss selv, bare noen turister som har tatt banen opp. Ser ikke helt vitsen med det, men det er ikke min sak.

Vi sitter ikke så lenge. Vi må ned før det blir mørkt. Vi går raskt, men vi må passe på. Det er sleipt i terrenget og jeg vil ikke ende som Linn. På knærne. Jeg savner henne der i ura. Vi gjør jo alltid slike ting sammen. Tenker på hvor heldig jeg er som har henne. Vi deler de fleste opplevelser sammen. Nå ligger hun hjemme. Ville så gjerne vært med. Jeg savner henne virkelig og jeg kjenner det blir godt å se henne. Holde rundt henne. Kysse henne.

Det ble en fin tur. Jeg og Ole. Min fine, flinke yngstemann. Super guttetur. Så fint å ha han for meg selv. Vi har gode samtaler i bilen. På fjellet. Jeg kjenner jeg trenger det. Takk for super tur, Ole. Det skal vi gjenta!

Relaunch Party på Barry's

Sist fredag var vi så heldig å bli invitert til Barry's Sandvika. Relaunch Party. Klart vi måtte dra! Jeg har vært på Barry's Bootcamp en gang før. I august. Åpningen av Barry's Barcode. Da visste jeg ikke helt hva jeg gikk til. Hadde aldri vært på bootcamp før. Ikke så fryktelig mange åpningsfester heller. 

23. august, Barry's Barcode. Jeg ville være ute i god tid, og var den aller første som kom. Det var rød løper. Litt flaut å være den første som kom. Det gikk fort over. Det sto minst 10 superhyggelige ansatte og tok meg i mot. Goodiebag og bestilling av proteindrikk fra "baren." Jeg fikk omvisning av en skjønn dame. Mingling og så var det tid for the Red Rom. 

Bootcamp er helt rå trening! Timen jeg var med på i august var core. Halve timen med løping på mølle, resten på gulvet - med og uten vekter. Jeg trener jo hver dag, og blir sjelden støl. Var derfor overrasket da jeg sto opp dagen etter. Jeg var så sinnsykt støl at det var ubehagelig å puste. Herlig!

Rimerlig fresh garderobe på Barry's Barcode. Her kan man føle seg som en stjerne!

So true!

 

Foto: Marikafoto

Fredagen var like super som dagen i august. Rå trening. Johnny elsket det. Jeg visste han ville digge det! Dusj og mykt håndkle. Det sto frisører og ordnet oss i jentegarderoben. Vi fikk låne kjoler. Neglelakkbar og ordning av bryn for de som ville det. Blant annet. Jeg går så mye med treningsklær og taekwondo drakt så det føles ekstra godt å pynte seg. 

 

Veldig stas å få låne en så fin kjole! 

Flotte, tålmodige mannen min ventet en evighet på at jeg skulle bli ferdig <3

 

Skjønne Anine Stang <3

 

Hyggelig å treffe Grunde fra Paradise. Synes han er et veldig godt forbilde for unge og gjorde en god figur i programmet.

Vi dro hjem med store smil om munnen og en utrolig flott og innholdsrik goodiebag <3 For en start på helgen!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#barrysbootcamp #barryssandvika #relaunchparty #party #aktivtliv #bootcamp 

Årets viktigste løp

Johnny og jeg kom til Vaterlandsparken en halvtime før løpet startet. Som alltid stiller han som Wingman og heiagjeng. Nesten 2000 rosakledde damer og menn gjorde seg klare. Klare for å løpe for en viktig sak. Jeg ble rørt og glad da jeg så alle deltakerne. 

 

 

Rett før start. Min kjære Wingman helt til venstre <3

Oktober er rosa måned: Til minne om hver eneste kreftpasient som har tapt kampen, og til ære for alle som fortsetter å kjempe. Dette står på Facebook siden til Oslo Cancer Cluster. Brystkreft er den vanligste kreftformen blant kvinner. 3371 kvinner fikk brystkreft i 2016. Kreftregisteret.no

3371 kvinner hvert år. Og noen menn. Det er mange. 3371 kvinner og noen menn for mange, faktisk. Derfor er det flott at det settes på agendaen. Googlet Rosa Sløyfe løp i går. Det arrangeres mange steder i verden. Oktober blir kalt for "Breast Cancer Awarness Month"

Klart jeg ville være med på det. Vanligvis løper jeg for å måle meg med andre på min alder. Elsker å være med på løp. Adrenalinet det gir. Løpsopplevelsen. Løpe med og mot andre. Stemningen. Det er også veldig god trening å være med på løp. Man tar seg aldri ut så mye alene. I går løp jeg for alle som har vært eller er kreftsyke. 

 

Jeg fikk muligheten til å være med på teamet til løpets ambassadør, Anna. (nest bortest fra høyre) Det var så utrolig hyggelig og jeg er så takknemlig for at jeg fikk bli med på teamet.

Sist uke treffes vi for å løpe, bli kjent og være sammen.  Noen kjente jeg litt fra før. De andre ble jeg fort kjent med. Utadvendte og positive alle sammen. Det var en gjeng med glade og sprudlende damer som har to ting til felles. Løping og ønske om å støtte en viktig sak. Vi hadde en super ettermiddag med mye latter og glede. For en herlig og sprudlende gjeng!

I går møttes vi igjen. Løpsdagen. Det føltes så godt å løpe for en god og viktig sak. Kreft er urettferdig. Det er fælt og vondt. Jeg kjenner flere som har hatt kreft. Det gjør de fleste av oss, dessverre.

Rosa sløyfe-løpet arrangeres i åtte byer i Norge. Inntektene fra løpet går til brystkreftforskning. Man løper eller går løypa for å støtte rosa sløyfe-aksjonen. Det føltes godt og fint å være en del av dette. Alle de nesten 2000 deltakerne hadde kledd seg i rosa. Løypa var så fin. Det er vakkert langs Akerselva.

Når jeg kom i mål fikk jeg medalje rundt halsen. For en gangs skyld tenkte jeg ikke på at medaljen var et minne for hvor flink og sporty jeg er. Jeg tenkte at dette er et minne om at jeg har vært med på å støtte en viktig sak. 

 

Dette blir tradisjon framover. Hvert år skal jeg stille meg ved start - kledd i rosa. Johnny blir også med - ikke som Wingman, men som deltaker. Håper enda flere blir med til neste år. Løpet passer for alle - uansett hvilken form man er i. 

Ha en god fredag og helg <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#rosasløyfeløpet #kreftforeningen #teamløpeoldemor #rosasløyfeaksjonen

Verdens dårligste taper

50 meter til mål. Speakeren heiet. Ropte ut navnet til de som nærmet seg mållinjen. Et par, tre navn. Hvorfor sa han ikke mitt? Eller damen foran meg sitt? Hvorfor ropte han opp herrenavn? Det var da bare jenter og damer i min pulje? Her kom jeg så fort jeg kunne opp den siste helvetes bakken og strevde som bare det - og så gadd han ikke å si navnet mitt! Speakeren og de andre heiet på noen andre - noen menn som fosset forbi meg. Om ikke alt var dritt fra før så ble det i alle fall det nå. 

Jeg krysset mållinjen. Sjanglet et par meter før jeg satte meg ned. Flere menn kom i mål. Jeg burde passe meg. Reiste meg på ustø ben og gikk bort til der man får utdelt goodiebag og medalje. Eller vent - hvor var medaljen? En smilende, eldre mann rakte meg posen. Jeg smilte høflig tilbake og mumlet tusen takk. Jeg ville ikke ha noen pose. Jeg ville ha en medalje for dette løpet. Det fortjente jeg. Jeg gikk bort til en ledig plass på gresset. Satte meg på posen. Det var vått i gresset, og jeg var våt nok fra før. Av svette. Jeg var forbanna. Gretten. Sint. Sur. Peise sur som jeg har hørt Johnny har sagt før. Han er nordlending. Skuffet. Mest skuffet. Over meg selv. Igjen av de tingene er jeg vanligvis. Svært sjelden, faktisk. Men nå satt jeg der på gresset og var alt jeg enn jeg pleier å være. Uten medalje, men med en pose. Under rumpa. 

Stesønnene mine satt noen meter bak. Johnny ventet litt med å komme bort. Han har lært. På den smertefulle måten. Etter noen minutter rakte Johnny meg et glass. Jeg hadde ikke drukket noe. Gadd ikke. Jeg strakte ut hånden og tok i mot glasset. Men hva faen var dette? Det var jo sportsdrikk! Jeg satt jo her med vondt i magen og han ga meg sportsdrikk! Jeg kastet fra meg glasset som en trassig drittunge. Sto Johnny virkelig foran meg og tok bilder av meg? Når jeg hadde det så fælt? Seriøst? Hvor ufølsom kan man bli? Akkurat da skulle jeg ønske jeg var familieløs. At jeg var der helt alene. Jeg kjente hverken kulde eller tørst. Ville bare sitte der evig for meg selv. 

Johnny la jakken min rundt skuldrene mine. Klemte meg inntil seg. Da kom tårene. Jeg lot de renne nedover kinnene mine. Blande seg med svetten. Jeg tørket tårene og tok meg sammen. Dette var ikke verdens undergang. Det var et løp som ikke hadde gått helt som planlagt. Jeg forventet PB. Formen min den siste tiden ga meg forventning og håp om det. Jeg kan løpe opp og ned fjellet der vi bor, uten at det gjør meg noe særlig. Det er 6 km. Super tur. Jeg ser for meg at jeg er med i Oslos Bratteste når jeg løper opp den løypa. Det har jeg gjort mange ganger i det siste halve året. Eller årene. Det er bratt. Men ikke så bratt som Oslos Bratteste.

To timer før løpet. Alt var klart. Jeg hadde spist, flettet håret og ordnet alt. Dagen før hadde jeg tatt på rød neglelakk. Ville være fin. Pynte meg. Jeg går så mye med treningsklær og Taekwondo drakt at jeg har behov for å pynte meg innimellom. Være fin dame. Sminket meg litt og tok på øredobber. Så kom mensen. En dag for tidlig. Fy. Ikke i dag. Av alle årets dager kan jeg få mensen, men ikke dagen jeg skal på løp eller konkurranse. Ikke de dagene jeg skal prestere. Tanker om hodepine, oppblåst, vond mage og toaletter ved løpet uten vask dukket opp i hodet mitt. Jeg måtte skyve tankene unna. Det var sikkert mange andre deltakere som også fikk mensen i dag. Det er helt naturlig. Slikt skjer. 

Jeg sto ved start og så oppover. Snart min tur. Den eldste stesønnen min var ved start. Han deltok for første gang. Sprek, ung mann med et sterkt konkurranseinstinkt. Ligner på meg der - det med instinktet, altså. Jeg varmet opp og gjorde meg klar. Var på do 100 ganger. Av og på med klær. Det var så surt og kaldt, men jeg vet jeg blir varm så fort jeg begynner å løpe.

Endelig min tur til å starte. Jeg hadde Oslo Maraton klart i minnet. Der startet jeg i en gruppe som hadde helt andre ambisjoner enn meg. Den første kilometeren ble bare sikksakkløping og presse meg forbi. Nå hadde jeg meldt meg på i en gruppe med løpere som var bedre enn meg. Vi var bare rundt 30 stk så alle fikk god plass ved start. Da startskuddet gikk løp alle som gale. Herregud - var de ikke klar over hvor langt og tøft dette løpet er? Eller var de så sykt spreke at de kunne holde den farten helt til mål? Det var faktisk mest det siste. 

Wyller er tøff og det er en brutal start på løpet.  Etter rundt 500 meter så jeg på klokka. Jeg begynte å bli sliten allerede, og så var det 2,2 km igjen. Jeg glemmer hvor sykt slitsomt dette er for hver gang jeg løper her. De andre årene har jeg trent i bakken. Ikke i år. Vet ikke helt hvorfor, men jeg har bare trent i bakken hjemme. Og vært med på Barcode Challenge og Kollen Opp. Det gikk så fint, så jeg regnet med at dette skulle gå bra.

Midt i bakken begynte jeg å slite. Veldig. Det er så bratt at jeg fikk dotter i ørene. Magen ble vond. Veldig vond. Ikke bare mensenvond men skikkelig knip. Jeg sto ikke først i køen da mager skulle bli utdelt. Jeg liker å løpe med løpebelte, så jeg kan ha med mobil og høre på musikk. Særlig i Oslos Bratteste. Jeg vil ikke høre på min egen tunge pust. Ikke andres heller. I vert fall ikke andres. For to år siden hadde jeg kjøpt nytt løpebelte. Det var bredt, og fungerte utmerket når jeg løp bortover. Jeg måtte dra det av meg og kaste det ut av løype halvveis i løpet. Det klemte på magen og ga meg knip. Nå skjedde det igjen. Jeg fikk mageknip. Skikkelig. For hvert skritt kjentes det ut som om beltet gnagde seg inn i magen. Jeg løsnet det mens jeg løp. Prøvde å flytte det oppover og nedover. Holdt det ut fra magen med begge hender mens jeg fortsatte. Ingenting hjalp. Skulle jeg kaste det fra meg og hente det senere? Men hva med mobilen? Jeg orket ikke tanken på å måtte holde den i hånda. Var så sliten at det høres veldig fælt ut. Jeg så på klokken. Det gikk for sakte. Jeg var helt ferdig. Hadde bare lyst til å gå ut av løypa, ta av meg løpebelte og legge meg i gresset, gjørma eller hva som helst. Hadde lyst til å gjøre alt annet enn å fortsette. Hvorfor meldte jeg meg på dette løpet? Det var ikke gøy - i det hele tatt! Det er bare vondt og slitsomt. 

Jeg kunne jo bare stoppe. Hadde jo vondt i magen, så det var god grunn. Jeg så for meg resultatlisten. Linn Ravn DNF. Did Not Finish. Med røde bokstaver slik at det synes best mulig. Det ville stå på nettet til evig tid. Ville jeg virkelig det? Skulle jeg la en dårlig dag få ødelegge for dette? Jeg hadde jo trent og sett fram til denne dagen så lenge. Nei. Nei, nei, nei. Det var ikke en mulighet. Jeg måtte fortsette. Er jo god på å presse meg selv. 

Bena mine kjentes fremmede ut. Den lille vekten av mobilen var nok til at beltet presset på magen. Jeg måtte gjøre noe. Kunne ikke fortsette og ha det slik. Jeg tok av meg beltet og kastet det fra meg. Heldigvis tok jeg ut mobilen først. Det rosa beltet som har vært med meg på utallige turer. Det er falmet av solen og er slitt. Har ikke kjøpt nytt med vilje fordi jeg har så mange gode minner knyttet til det. Det har vært med på løpeturer i alle årstider og i flere land. På løp i alt mellom 3 og 21 km. Det var befriende å ta det av. Hjalp på magesmertene. Kanskje det bare var placebo. Ikke vet jeg, men det hjalp.

500 meter igjen. Det er ikke lengre enn litt over en runde rundt en bane. Jeg måtte fortsette. Formen var elendig. Jeg måtte gå litt. Plutselig så jeg den yngste stesønnen min i løypa. Han heiet og løp oppover med meg. Vanligvis ville jeg blitt overlykkelig over det. Nå orket jeg ikke heiing. Orket ingenting. Tror tilogmed jeg gjorde hysjetegn til han. Huff. Stemoren fra Helvete. Jeg fikk ropt til han om han kunne ta mobilen min. Jeg hadde tenkt å kaste den til han, men snill som han er løp han inn i løypa og tok den. Han ville ikke at den skulle havne i søla. Han er god. Rett etterpå rev jeg av meg øretelefonene og kastet de ut av løypa. Jeg var nesten helt i kjelleren både psykisk og fysisk. Det var godt å ikke ha noe i hånda eller rundt magen. Jeg tenkte at det var bare å følge etter meg, så hadde man til slutt komplett løpeutstyr - slik som jeg kastet både det ene og det andre fra meg. Jisses.

Johnny og stesønnen min som hadde løpt, sto nærmere mål. De heiet men jeg orket ikke å høre. Tenkte dette ikke var noe å heie på. Visste jeg ikke ville klare ny PB og at tiden ble grusom. Hadde nok med å komme meg i mål. Det var da jeg hørte speakeren heie på mennene som løp forbi meg. Jeg skjønte senere at det var ikke for å være ufin han ikke sa navnet mitt. Ikke var det fordi jeg løp dårlig heller. Det var rett og slett fordi de som passerte meg var eliteklassen, og mest sannsynlig vinnerne av herreklassen. Derfor sa de navnet og tiden til de som kom. De startet lenge etter meg, men fosset i mål før. Helt utrolig at noen kan være så spreke.

Etter at tårene hadde rent et par minutter tok jeg meg sammen. Herregud for en dårlig taper jeg er. Jeg som har fnist av menn som gråter på fotballkamper. Synes det er rart når idrettsstjerner reagerer med sinne eller tårer når det har gått dårlig i konkurranser. Tenkt at de som kaster ting eller banner etter mål må slite psykisk. Jeg har blitt sånn selv. Idrett betyr så mye for meg. Jeg legger ned mye tid og energi i løpingen og Taekwondo. Jeg elsker det. Men jeg setter også strenge krav til meg selv. Vil gjøre det bra i min aldersgruppe. Sette nye PB'r og bli bedre. Vil at treningen skal gi resultater - selv om jeg er 42 år.

Jeg gikk bort til stesønnene mine og klemte de. Beklaget for oppførselen min. Var absolutt ikke noe godt forbilde. Sa unnskyld til Johnny også. Han forstår meg. Min kjære gode mann og Wingman. Jeg endte på 25:10. Det er 30 sekunder tregere enn i fjor. Men egentlig en ok tid når jeg fikk tenkt meg om. 

 

 

Heldigvis går det fort over. Jeg begynte å kjenne på gleden av å klare å fullføre noe som dette. Glede meg på stesønnen min sin vegne, som gjorde et supert løp. Mestringsfølelsen noe slikt gir. Jeg så oppi goodiebagen. En flott lue, blant annet. Det var en fin premie. Ingen medalje, men ting jeg får brukt for. Jeg ble så gira etterhvert at jeg bestemte meg for å trene masse i bakken før neste års løp. Da skal jeg være enda bedre forberedt, og løpe uten musikk. Jeg skal smile og vinke når noen heier. Løpe over mål med hendene over hodet. Legge meg ned på gresset og ta i mot drikke. Sportsdrikke eller vann.. Jeg skal se på resultatet og være lykkelig uansett hvordan det går. Klemme familien og være glad. Lykkelig for at jeg har helse til å gjøre ting som dette. Prøve, i vert fall. 

Med lua jeg fikk fra et annet Oslos Bratteste løp

Søndagen ble en fin og koselig "restday" i solen. Johnny og jeg gikk en tur og koste oss på cafè. September viste seg fra sin beste side. Jeg er alltid trøtt dagen etter løp, så det var utrolig deilig med en avslappende dag. Vi grillet med gutta våre og unnet oss et glass rødvin og dessert. Jeg så på bildene og lo flere ganger av meg selv da jeg tenkte på oppførselen min dagen i forveien. Var glad for alle bildene Johnny tok. At idrett kan bringe fram slik oppførsel og følelser i meg er ganske fascinerende.

Jeg gleder meg allerede til neste løp og Taekwondo konkurranse. Elsker å konkurrere, og håper jeg kan gjøre det i lang tid framover.

Tøying etter gårsdagens trening :)

Ha en god dag og uke videre <3

 

PS følg oss gjerne på Facebook linnogjohnny eller på Instagram @runninglinnravn @jravn06 @linnogjohnny

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#oslosbratteste #aktivtliv #trening #kjærlighet #konkurranse #blogg #blogglisten 

"Live with no excuses and travel with no regrets"

Full av liv og varme ble jeg et øyeblikk også. På stranden følte jeg meg så levende og sterk. Jeg tøyet litt, og satt meg ned i spagaten i den varme sanden - med armene over hodet. Noen eldre menn ble stående og se på. Det er vel ikke helt dagligdags at en dame midt i livet gjør slikt.

Den varme, fuktige luften omringet meg da jeg åpnet bildøren. Jeg gikk ut av bilen og inn i solskinnet. Det var torsdag og formiddag. Varmen ga meg gåsehud. Av velbehag.

Jeg så meg rundt. Det var biler overalt og masse liv. Jeg tok på meg solbrillene. Sto et øyeblikk og bare nøt. Kunne nesten ikke tro det. Kalenderen viste 20. september. På Gardermoen løp jeg hutrende inn med altfor tynne klær. Nå klebret den tynne buksen seg til lårene mine. Jeg elsker sol og varme. Nå lå en "oval weekend" foran oss. Lå der klar med blanke ark. Det var opp til oss å fylle den med glade dager og gode minner. Lade batteriene. 

Johnny og kameraten hans løftet bagasjen ut av bilen. Jeg klarte nesten ikke å røre på meg. Bare sto der og nøt. Pustet inn den varme luften. Sugde inn alle inntrykkene. 

 

Kameraten til Johnny og hans samboer har hatt hus i VillaJoyosa en stund. Vi var så heldige å bli bedt ned til de. Så utrolig snilt. Hyggelig. Jeg har hørt de fortelle om byen og sett bilder. Visste den skulle være vakker. Det er noe helt annet å se den med egne øyne, ikke gjennom øynene til fotografen. 

Vi gikk det korte stykket fra sentrum og inn til gamlebyen, der huset til venneparet vårt ligger. Jeg har aldri sett noe lignende. En del av husene er bygget oppå den gamle bymuren. De ligger tette som perler på en snor. Fargerike perler. Alle er høye - 4 etasjer - men veldig smale. Man kan velge farger fra et fargekart. Sterke, flotte farger. Jeg hørte at grunnen til at husene er så fargerike er fordi fiskerne skulle se huset sitt fra havet. Jeg synes det var en romantisk forklaring.

 

Da vi kom fram til huset skiftet vi, og gikk opp på takterrassen. For en terrasse! Den var stor og hadde utsikt til verdens ende. Det føltes i alle fall slik. Vi koste oss med deilig tapas og et glass. Så utrolig herlig. Vi ble sittende i mange timer på terrassen. Bare nyte. Skravle, spise og kose oss. Jeg skjønner godt at venneparet vårt valgte å kjøpe akkurat det huset i den byen. Villajoyosa - den lystige byen, blir den kalt. 

 

Dagene som fulgte var deilige. Herlige. Strand, soling, café, bading, lange, fine middager på restauranter med gode samtaler. Løpetur og et bryllup. Vi var ikke i bryllup, men utenfor kirken. Vi ble stående og se på alle gjestene som ventet på bruden. De pynter seg på en helt annen måte enn oss her i nord. De er fargerike - like fargerike som husene i byen. Masse sminke, smykker og høye hæler. De ropte og sang da bruden endelig kom. Jeg ble veldig rørt. De er så fulle av liv og varme. 

Flotte, spanske damer klare for bryllup 

 

 

 

 

 

 

Full av liv og varme ble jeg et øyeblikk også. På stranden følte jeg meg så levende og sterk. Jeg tøyet litt, og satt meg ned i spagaten i den varme sanden - med armene over hodet. Noen eldre menn ble stående og se på. Det er vel ikke helt dagligdags at en dame midt i livet gjør slikt. De smilte og ga meg tommelen opp. Man skal tørre å gjøre hva man har lyst til. Leve. Utfordre seg selv. Live with no regrets.

Det er supert å reise på høsten. Vi fikk nesten hele den flotte stranden for oss selv og temperaturen var helt perfekt. Halvfulle restauranter gir god service. Vi koste oss veldig, og tiden fløy avgårde. Det var så snilt å åpne hjemmet sitt for oss. La oss få et innblikk i hvordan livet er i Villajoyosa. I vert fall en liten del av det. 

 

Lyset om morgenen er fantastisk

Det er godt å reise. For kropp og sjel. For forholdet og for alt mulig annet. Jeg følte meg - om mulig - enda nærmere Johnny etter turen. Vi svevde på en sky da vi kom hjem, og i går bestilte vi en ny tur. Den går til et sted vi aldri har vært før. Madeira. Jeg gleder meg allerede. Det blir senere i høst.

 

Ha en strålende uke videre <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #reise #spania #villajoyosa #aktivtliv

 

Always earned never given

Med den beste følelsen i hele verden løp jeg i mål. Øynene var lukket og hendene strakte jeg mot himmelen. Jeg vet ikke hvorfor, men noen ganger gjør jeg det. Av ren lykkefølelse, I guess.

Det bildet med den teksten la jeg ut på Instagram sist søndag. "Always earned never given." Dagen etter Oslo Maraton. 

Jeg sov lenge. Tror jeg sov i over 9 timer. Sto opp, og det føltes ut som om jeg hadde vært på en heidundranes fest dagen før. Det stemte til en viss grad. Jeg hadde vært på fest dagen før. Folkefest. Følte meg ikke helt som om jeg hadde hangover, men runover. Vet at det betyr noe annet, men synes det passet for hvordan jeg følte meg. Trøtt, slapp og veldig fysen. Tenkte på at jeg er veldig glad jeg ikke drikker. Mye bedre å føle seg slik.

Jeg spoler tilbake til lørdag morgen. Våknet av meg selv. Altfor tidlig. Sover nesten alltid dårlig før et løp. Og sist lørdag skulle jeg på jobb før løpet. Jeg visste ikke engang om jeg kom til å rekke å løpe. Håpet det. Elsker å være med på løp.

Johnny kjørte meg ned til toget. Da jeg gikk av på Nationalteatheret så jeg med én gang at det ikke var en vanlig lørdag. Byen var full av mennesker allerede før 12:00. Maraton var i full gang. Solen skinte og det var nesten like varmt som en sommerdag. Jeg skulle ha på tynne klær på jobb, og hadde sikret meg med ulltrøye. Den klamret seg til ryggen min der jeg gikk i rask gange bort til festingen. Uventet varmt. Deilig.

Jeg møtte de andre aktørere og crewet. Dette var 4. dagen vi skulle jobbe sammen - spredt siden juni. Så utrolig hyggelig å se de andre igjen! Når man jobber som aktør møter man mange forskjellige mennesker på jobb. Derfor er det ekstra godt å treffe igjen noen man har jobbet med før. 

 

Vi hadde en flott dag på jobb med reklameinnspilling. Jeg fikk heiet på mange av de som løp forbi. Både kjente og ukjente. Der vi sto var det 7 km igjen til mål. Det vil si at løperne hadde løpt 35 kilometer før de løp forbi vår "spot." Det er så utrolig imponerende. Noen løp forbi på sterke bein, mens andre hadde stivnet totalt og kjempet seg avgårde. Jeg grøsset inni meg. Kjenner den følelsen godt fra da jeg løp halvmaraton i sommer. 

Folk smilte og vinket tilbake da de ble heiet på. Jeg så en mann i supermannkostyme. Veldig passende - de som løper så langt er virkelig supermenn og superdamer. Alle som deltar er egentlig det - uansett distanse. Man stiller opp i et løp man vet man ikke kommer til å vinne, vet det blir tøft og så utrolig mange ser deg i løypa. Det står det respekt av. 

Noen av aktørene. Superflinke og så tøffe!

Jeg hadde meldt meg på halvmaraton, men fordi jeg skulle jobbe måtte det bli 10 for Grete. Jeg har aldri vært med på Oslo Maraton før. Har synes det virket litt skummelt. Jeg løper sjelden på asfalt. Hvordan takler beina - og ikke minst kneet mitt å løpe langt på så hardt underlag? Og så er det mye folk. Derfor har jeg i flere år heller løpt "3 for alle" som har vært dagen før selve maraton - for å få en liten smakebit. I år ble det løpet flyttet til Frognerparken tidligere i sommer. Jeg deltok på det. Gikk så bra. 3 km på 12:11 og så fornøyd. Nå ville jeg prøve meg på mila. Oppleve Maraton. Eller Maraton Light i vert fall.. Hadde satt meg som mål å løpe under 50 minutter. Om jeg rakk å være med, da. 

Johnny kom ned til byen etterhvert. Han kom for å heie. Støtte meg i løpet. Være min Wingman. Som alltid. Jeg setter så utrolig pris på at han alltid er der for meg. Uansett. Det er så trygt og godt.

Denne lappen fant jeg i matpakke mi - oppå bananpannekaka som er min "løpemat." Så utrolig koselig <3

Vi var ferdig med innspilling 16:05. Starten for min pulje var 16:20. Jeg løp avgårde for å skifte og gjøre meg klar. Det ble bare stress, og jeg rakk ikke før to puljer etter min. Der var det løpere som hadde litt bedre tid enn meg. Jeg sto nesten bakerst i puljen, og prøvde å komme meg litt foran. Starten gikk, og vi begynte å løpe. Det gikk altfor sakte. Jeg løp ut i veien for å kunne løpe forbi folk. Det ble en blanding av sikksakk løping og presse meg forbi. Så smidig som mulig - uten å være til hinder eller bry for noen.

Det var så utrolig deilig å løpe. Alt stemte. Selv om jeg hverken hadde fått tid til å varme opp, og var usikker på om jeg hadde fått i meg nok næring og væske i løpet av dagen gikk det så bra. Jeg koste meg så veldig. Datteren min skrev til meg dagen før at uansett hvordan det gikk måtte jeg huske på at jeg løper fordi jeg elsker det - og at hun var stolt av meg uansett hvordan det kom til å gå. Jeg tenkte på de ordene mens jeg løp. De motiverte og hjalp meg.

Solen stekte og jeg løp. Løp og løp. Uten musikk - for første gang på lenge. Jeg hadde glemt beltet til mobilen min hjemme. Det betydde ingenting. Det var underholdning langs løypa. DJ's, cheerleadere og et kor, faktisk. En gjeng med glade gutter heiet på alle fra en balkong. Jeg vinket tilbake. Var så glad og lykkelig. 

5 km. Jeg kjente etter. Hvor sliten var jeg på en skala fra 1-10? Ca 5. Det var bra. Da kunne jeg holde samme farten og komme meg i mål før det føltes ut som 10. Jeg løp langs Frognerstranda og så utover vannet. Sola skinte og varmet. Jeg fortsatte med sikksakk løpingen. Det var mye folk i løypa. Jeg løp ved Tjuvholmen og rundt ved Aker Brygge. Der sto publikum tett i tett langs gjerdene. De heiet og fikk oss framover. Jeg fikk øye på min kjære Johnny. Midt blant alle så jeg den kjære mannen min. Min Wingman og store støtte. Jeg ropte på han og vinket. Så sykt godt å se han. Jeg følte meg som en ekte atlet der jeg løp. 7 km. Jeg holdt samme farten. Marsfarten min, tenkte jeg. Det føltes ut som om jeg kunne løpe evig. Bare løpe og løpe. 

Da jeg kom forbi festningen sto speakeren og noen fra crewet der og jobbet fremdeles. Jeg vinket til de, og de heiet. Heiet høyt og mye. Det var så utrolig deilig. Det er godt å bli heiet på. Det gir ekstra krefter. 

Jeg begynte å bli sliten da jeg nærmet meg 8 km. Det var bare å overse. Jeg skulle klare å holde samme farten de siste 2 kilometerne. Løp videre. Så begynte jeg å nærme meg mål. 200 meter sto det på en plakat. Det er bare en halv runde rundt en bane. Jeg satte opp farten. Plutselig ble bakken dekket av blå matter. Så deilig. Jeg spurtet alt jeg klarte de siste meterne. Ville ta meg helt ut. Med den beste følelsen i hele verden løp jeg i mål. Øynene var lukket og hendene strakte jeg mot himmelen. Jeg vet ikke hvorfor, men noen ganger gjør jeg det. Av ren lykkefølelse, I guess.

Foto: Oslo Maraton

Jeg fikk medaljen av en smilende, ung gutt. Takket og smilte tilbake. Tok den selv rundt halsen min. Gud for en herlig følelse! Jeg tok et beger drikke og så etter Johnny. Jeg så han omtrent med det samme. Jeg ropte tiden min til han - full av endorfiner og runners high. 49:33. Så glad! Målet var nådd! Jeg vet det er mange som løper mye fortere enn det. Men jeg følte meg så flink. Mestringsfølelse. Lykke. Følte meg god. 

Jeg fortet meg bort til han og fikk en god klem. Jeg så kjærligheten i øynene hans. Stoltheten. Han er helt super og unik når det gjelder å glede seg på andres vegne. Min mann. Min Wingman. Alle burde ha en som Johnny i livet sitt. En bestevenn, kjæreste og støttespiller. 

Nå har jeg lagt medaljen i esken sammen med de andre. Det er gode minner for hva jeg har vært med på. Det er plass til mange flere medaljer i esken. Kanskje blir det en medalje for et hel maraton som kommer til å ligge der om en stund. Hvem vet. 

Jeg fikk nydelige roser av min kjære venninne og av Johnny etter løpet. Veldig hyggelig - elsker roser<3

Ha en strålende uke videre!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#oslomaraton #10forgrete #kjærlighet #løp #blogg #blogglisten

Amor omnia vincit

OLYMPUS DIGITAL CAMERA  

"Likeså spør jeg deg, Linn Synnøve Johansen - Vil du ha Johnny Ravn som står ved din side, til din ektefelle?" "Ja!" Inni meg ropte jeg ja hundre ganger. Ja, ja, ja. Det var ingenting jeg ville mer i hele verden enn å bli Johnny's kone. Ektefelle. Nå og for alltid.
"Vil du elske og ære ham og bli trofast hos ham i gode og onde dager inntil døden skiller dere?" Jeg så på mannen jeg elsket. "Ja."
"Så gi hverandre hånden på det." 

Vi var gift. Ektepar. Mann og kone. Jeg var verdens heldigste. Lykkeligste. Hadde fått mannen jeg elsket. 10 år etter vårt første møte. Helt utrolig. Fantastisk. 

Jeg husker alt fra den dagen. 11. september 2010. Barna våre. Gjestene. Kirken. Presten. Vielsen. Følelsene. Kjærligheten. Festen. Johnny som sang for meg under middagen. Det var en helt fantastisk helg i kjærlighetens tegn. 

Da vi sto foran presten var det lett å love hverandre evig troskap. Å bli hos hverandre i gode og onde dager inntil døden vil skille oss. Det var ingenting vi heller ville. Vår kjærlighet skulle vare evig. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

Jeg skiftet etternavn - ville hete det samme som Johnny. Ville vise for hele verden at jeg var hans kone. Det har skjedd mye i årene etter bryllupet. 8 år er lang tid. Mest godt, men også vonde ting. For oss begge. Løftene våre bleknet med årene. Vi flyttet fra hverandre. Separerte oss. Tok av ringene våre. Beviset på at vi er hverandres. Jeg tok ikke tilbake mitt gamle etternavn. Johnny solgte ikke hjemmet vårt. Vi sparte på ringene våre. Vet ikke hvorfor, men det ble bare slik. 

Vi fant tilbake til hverandre. På magisk vis fant vi kjærligheten igjen. Tilhørigheten. Lykken. Vi skilte oss aldri. Heldigvis. Det er meningen at vi to skal være sammen. For alltid. Vi trengte bare litt tid hver for oss for å se det. Vi mennesker er ikke perfekte. Vi gjør og sier ting vi kan angre på senere. Heldigvis finnes også tilgivelse. Ny start. Jeg har tatt valg i livet som er bra, men også valg som ikke alltid har vært de smarteste. Beste. Men valget av ektemann var riktig. Jeg valgte den beste mannen - for meg. 

Vi er like, men samtidig veldig forskjellige. Kanskje det er derfor vi utfyller hverandre. Får fram det beste hos den andre. Løfter hverandre opp og fram. Vi er bestevenner og kjærester. Det tror jeg er nøkkelen til et godt ekteskap. Vi vil hverandre alt godt. Gleder oss på hverandres vegne. Respekterer hverandre. Tar hverandre ikke forgitt. Jobber hver dag for kjærligheten. Har det gøy sammen. Lager fine dager og opplevelser. 

Johnny gir meg trygghet. Han får meg til å føle meg vakker, flink og som et godt menneske. Han ser meg. Forstår meg. Støtter meg. Tar meg med på eventyr. Jeg prøver å gjøre det samme tilbake.

Her om dagen hørte jeg en sang - en mann sang så vakkert om at han ville leve tusen liv med dama si. Jeg skjønner han så godt. Jeg vil også leve tusen liv med min kjære. Nå er jo det litt vanskelig å få til, men det er en quote som sier noe om at om du lever det livet du ønsker er ett liv nok. Det gjør jeg. Jeg lever akkurat slik jeg ønsker med mannen i mitt liv. Den rette - for meg. Kjærligheten er fantastisk. Johnny er fantastisk. Jeg føler meg fremdeles som den heldigste i hele verden.

Jeg elsker å være gift med deg, Johnny - elsker å være kona di. Og jeg elsker deg. Nå og for alltid. Vi skal holde løftene vi ga presten. Være sammen inntil døden skiller oss. Det vil komme mange gode dager og noen mindre gode dager. Slik er livet. Vi skal takle det - sammen <3

Amor omnia vincit - kjærligheten overvinner alt 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #ekteskap #bryllupsdag #kjærlighet 

 

Superwoman i 11 minutter og 37 sekunder

"Det er akkurat som en fødsel - man fortrenger det vonde og husker det gode. Alt det fine."

"Er du Linn?" Jeg nikket. Mannen med startlisten krysset av. Ti sekunder til start. Han smilte til meg. Jeg smilte tilbake. Eller det var vel mer som en grimase. Jeg var gira. Stressa. Fokusert. Klar. Pulsen dunket i takt med musikken på ørene mine. Følte meg som en sterk okse som ventet utålmodig på å springe ut på beite. Så vel mer ut som en liten kalv med tynne bein der jeg sto med sorte tigths.

 

 

Der gikk starten min. Jeg fosset avgårde. Tok to og to trappetrinn av gangen. Følte meg pigg. Sterk. Klarte å løpe forbi damen foran meg. Herlig følelse. 

Veggen kom fort. Mye fortere enn jeg hadde ventet. Det ble hardt, slitsomt og vondt. Johnny sto halvveis i den første bakken. Midtstubakken. Tok bilder og heiet på meg. Jeg ville så gjerne gjøre han stolt - og meg selv stolt. Halvannen uke tidligere var jeg på testløpet til Kollen Opp. Brukte 12:02 minutter. Målet for i dag var under 12:00. Det burde jeg klare. Det var innafor. Om jeg klarte det ville jeg gjøre det bra i min aldersklasse. Det er alltid målet mitt i konkurranser. Jeg elsker å konkurrere. Måle meg selv i forhold til andre. 

Jeg fortsatte opp bakken. Måtte etterhvert ta ett trinn av gangen. Fy det var tungt! Jeg kunne ikke huske at det var så fælt på testløpet. Husker aldri hvor slitsom det er å være med på løp. Det er akkurat som en fødsel - man fortrenger det vonde og husker det gode. Alt det fine. Følelsene. Lykken. Mestringsfølelsen.

Endelig kom jeg opp den første bakken. Jeg løp alt jeg kunne bort til Holmenkollbakken. Det var så uendelig godt å løpe oppover og bortover et stykke uten trapper. Bena fikk løst seg litt opp. Jeg så spent på klokken min. Nei, nei, nei. Jeg hadde ikke startet den! Jeg måtte tenke. Det er ikke så lett når man er sliten. Jeg startet vel 10.30? Men i alle dager - da hadde jeg jo brukt sykt lang tid! Jeg løp alt jeg kunne. Løp bort til trappene. Bena protesterte. De var slitne. Hadde ikke lyst til å løpe 500 trinn til. Men det måtte de. Jeg skulle på toppen. Så på klokken igjen. Ble så utrolig lei meg. Jeg hadde brukt flere minutter lenger enn på testløpet. Det skjer aldri. Jeg er jo alltid best når det gjelder. Nesten alltid, i vert fall. 

Det var nesten så jeg ga opp. Mistet all motivasjon. Var så sliten at jeg ville sette meg ned. Det var bare to dager siden jeg løp Barcode Challenge. Det måtte være grunnen til at jeg sugde i dag. Det var dumt av meg - jeg burde skjønt at to løp på tre dager var for mye. Det var sikkert ikke sunt heller. Jeg har lest at man skader seg fortere om man er sliten. Det var da god nok grunn til å stoppe. Jeg måtte ta meg sammen. Selvsagt skulle jeg ikke bryte løpet fordi jeg gjorde det dårlig. Jeg var i stand til å fullføre. Uansett om tiden var fryktelig. 

Jeg fortsatte oppover. Ga alt mens jeg tenkte på hvor langt ned jeg kom til å havne på resultatlistene. Fysj. Resultatet ville stå på nettet i all evighet. Til spott og spe som det heter i et gammelt ordtak. Plutselig hørte jeg speakeren si navnet mitt. Han sa noe over høytalleren at nå kommer Linn og at de skulle heie. Det var så godt. Så uendelig godt. Jeg fikk energi og karret meg oppover det siste stykket. Snart ferdig. Snart hvile. 

Det sto to søte jenter og delte ut medalje. Jeg orket ikke å få den rundt halsen. Eller ville ikke. Jeg var så skuffet over meg selv. Over den dårlige tiden min og over at jeg hadde vært med på to tette løp. Jeg grep medaljen og sjanglet videre. Håper jeg smilte til jenta. Virkelig.

Dette bildet la jeg ut på mystory på snap. Skrev to ord. "Fy faen." Og to svetteemoji. 

Jeg datt ned på en av tjukkassene som lå klare på gulvet. Svetten silte. Jeg følte meg dårlig. Ikke bare dårlig som i dårlig taper, men virkelig dårlig. Jeg så meg rundt etter noen fra Røde Kors - i tilfelle jeg måtte ha medisinsk hjelp. Det føltes slik. 

Jeg så ingen paramedics, men fikk en flaske vann. Satte meg opp og fikk drukket litt. Kort tid etter følte jeg meg piggere. Funksjonærene ville nok at vi skulle gå videre - begynne på nedturen så nye løpere fikk plass. Jeg orket ikke enda. Bare satt på tjukkassen som en trassig, gretten unge - med medaljen i hånden. Skikkelig dårlig taper. Det er akkurat hva jeg var og følte meg som. Jeg måtte ha bruk langt over 14 minutter. Nesten ett kvarter. 2,5 minutter tregere enn på testløpet. Jeg tok omsider på meg medaljen og reiste meg. Ble så glad da jeg så at vi kunne ta heis et stykke ned. Hadde ikke lyst til å gå i trapper nå. Hverken opp eller ned. Aldri mer, faktisk. 

Jeg er en stor pyse og tør egentlig ikke å ta slike utvendige heiser. Ser alltid for meg at vaierne skal ryke og heisen fyke nedover i flere hundre kilometere i timen før vi treffer bakken og alt blir knust. Inkludert vi som står i den. Derfor pleier jeg å gå. Men ikke i dag. Jeg sto med ryggen til så jeg ikke så ned. Turistene og de andre i heisen synes nok det var litt rart. Men jeg brydde meg ikke. Brydde meg ikke om noe akkurat der og da. 

Da jeg begynte å gå det siste stykket ned fikk jeg øye på Johnny. Min kjære mann, bestevenn og wingman. Han sto og ventet tålmodig på meg. Jeg fikk tårer i øynene. Ville så gjerne at han skulle være stolt av meg. Ville fortelle han at jeg gjorde det bra og var glad. I stedet fikk han en gråtkvalt, gretten og trist kone i armene sine. Gud så godt det var å få en klem. Han var stolt uansett. Selvsagt var han det.

Fram med skuespillertalentet og smile til kameraet

Vi tok noen bilder og dro hjem. Hele veien hjem hørte han meg fortelle hvor dårlig jeg var. Hvor lei meg jeg var. Sur og sint. Han prøvde å si at det var nok fordi jeg løp to dager før. At slikt skjer selv hos idrettsstjerner. At man noen ganger gjør det litt dårligere enn man forventer. At jeg var flink uansett. Han snakket for døve ører. Jeg bare fortsatte. Bla bla bla. Stakkars mann. Rart han ikke ba meg holde opp. Finne på noe annet. 

Vi dro innom senteret på vei hjem. Ville ha en kaffe og få ut alt før vi dro hjem til gutta våre. Mens vi satt der begynne Johnny og sjekke resultatene. Han fortalte at hun som vant kvinneklassen løp på 8:29. Hun var 12 eller 13 år. Hvordan kan et barn løpe så fort? Takk for den! Gni det skikkelig inn! Hvorfor fortalte han meg det nå? Fryktelig sadistisk trekk, da gitt! Han fortsatte å lese opp resultater. Jeg satt stille, men så for meg mindre pene ting. Noe som har med å få lukket munnen hans. Ting jeg ikke skal si høyt at jeg tenkte. "Og du løp på 11:37," fortsatte han. Hva skjedde nå? Hallusinerte jeg med ørene mine? Det måtte være feil i resultatet. Det skulle være 14:37 i så fall. Jeg så jo på klokken. Jeg tenkte i mitt stille sinn at det var jo helt fantastisk at de har skrevet opp feil resultat! Helt nydelig! Ingen kom til å se at jeg suger i trappeløp! Jeg ble flau av mine egne tanker. Vanligvis er jeg en regelrytter og er opptatt av rettferdighet og at ting skal være rett. Men denne feilen kunne jeg se igjennom fingrene med. Absolutt! Humøret steg.

Så kom jeg på noe. Jeg startet jo ikke 10:30. Jeg startet faktisk 10:33. Når jeg løp i mål og så på klokken at den var noe med 10:44 hadde jeg jo bare brukt 11 minutter og noe. Herregud. Er det mulig å være så dum? Korttenkt. Henge litt etter. Blond. Lite smart. Det var ikke rart at jeg følte meg dårlig da jeg kom i mål. Jeg hadde jo løpt 25 sekunder raskere enn jeg gjorde på testløpet! Jeg perset jo! Jeg hadde følt meg dårlig fordi jeg var drit sliten og hadde tatt meg helt ut! For en deilig følelse! Jeg var jo god! Rask, flink og nærmest som en Superwoman å regne! Følte meg slik akkurat da i vert fall.

Der - midt på bakeriet inne på nærsenteret - gikk det opp for meg. Jeg lo og gråt om hverandre. From hell to heaven på fryktelig kort tid. Gud så deilig. Folk rundt så på oss - eller meg - men det fikk bare være. Lykkefølelsen bredte seg ut i kroppen i lysets hastighet. At det går an å bli så glad! Måtte le av meg selv. Jeg vet egentlig ikke hvorfor eller hvordan jeg har fått et så stort konkurranseinstinkt. Vi blir jo opplært til at det viktigste er å delta. Det er det jo. Men jeg synes det er så uendelig godt å gjøre det bra. Jeg gjorde det bra. Ble nummer to i min aldersklasse. Et par sure hundredeler bak vinneren av min klasse. Men jeg var på pallen. Ikke fysisk men psykisk. Herlig. Tror Johnny synes det var godt også. Han foretrekker nok en glad og tilfreds kone. Han er verdens beste wingman. Og mann. Bestevenn. 

Senere på dagen var det han som skulle løpe. Og eldste stesønnen min. Det skrev Johnny om i gårsdagens blogginnlegg. Jeg var med som wingwoman for første gang. Da var det min tur til å stå på sidelinjen med høy puls. Speide etter gutta. Rope og heie på de da de nærmet seg mål. Begge to perset. Fantastiske tider på de begge. Jeg var så uendelig stolt av de - og av meg selv. Jeg heiet på alle jeg så under løpet. Vet selv hvor godt det er å bli heiet fram. Det er viktig å heie på hverandre. Få hverandre opp og fram. Glede seg over hverandres seire. Ta del i medgang og motgang.

For en dag. Løpeglede. Kjærlighet. Mestringsfølelse. Stolthet. Takknemlighet. Vi har hverandre. God helse. Mulighet til å gjøre slike ting. Få opplevelser som dette. Det er herlig.

Nå venter en ny uke med nye muligheter. Det vil komme dager jeg føler meg som verdens dårligste og som Superwoman. Jeg skal takle begge deler. Prøve, i alle fall. Neste år på samme tid skal jeg løpe Kollen Opp. Jeg har allerede begynt å glemme - eller fortrenge -  hvor slitsomt og tøft det er. Heldigvis.

God mandag og uke!

Øverste foto: KollenOpp

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #trening #kollenopp #kollenopp2018 #holmenkollen  #ekteskap #kjærlighet #løping 

Lykken er å ha en wingwoman

"Jeg liker det ikke. Har aldri likt det og kommer etter all sannsynlighet aldri til å like det. Det er litt dumt når jeg er gift med en runaddict. Tenk hvor praktisk, hyggelig og fint vi kunne hatt det. Være sammen. Løpe sammen. Likevel løper jeg. Fordi jeg tror det er bra for meg. Fordi jeg er overbevist om at det er sunt. Fordi jeg prøver å finne ut hvorfor Linn må ut i all slags vær - for å løpe. Men den egentlige grunnen har jeg ikke fortalt til noen. Jeg løper fordi jeg en dag tror jeg kan slå henne. I et løp. Det tror jeg fremdeles. Det er en våt drøm. Det kommer til å bli så deilig. Jeg gleder meg som et lite barn. Det kommer til å skje."

Dette skrev jeg i et innlegg for snart ett år siden. Jeg diltet etter Linn i skogen overfor oss. Hun var snill. Lot meg holde følge. Oppmuntret meg. Sa jeg var flink. Jeg tenkte bare. Ikke snakk til meg. Jeg løper. Jeg kan ikke puste og snakke - og løpe samtidig. Hvordan er det mulig å løpe og snakke på både inn og utpust? Er det for å ta motet fra meg?

Selvfølgelig ikke. Linn er bare snill. Er en super motivator. Heier på alle. Heier på meg. Jeg liker at hun heier på meg. Drar meg ut av sofaen når jeg har hatt en tøff dag på jobben. Det er en av de gode egenskapene Linn har. Hun har mange. Min kone. Min egen kone. 

I går lørdag skulle Linn løpe Kollen Opp. Vurderte jeg å bli med? Nei. Det er uaktuelt for meg å dø i unnarennet i Holmenkollbakken. Tenk så pinlig. Hele arrangementet avlyst fordi en optimistisk mann i 50 årene valgte å trekke sitt siste pust når det gjensto 550 trappetrinn. Så jeg var wingmann for Linn. Det er det jeg er best på. Det er det jeg kan.

Men. Nå er det slik at min eldste sønn Jonna er hjemme en tur. Han liker å løpe. Vi hadde funnet et løp i nærheten. Lørenskogløpet. 5 eller 10 K. Det er uaktuelt for meg å løpe 10k. Det er for langt. Jeg er ikke motivert. Men 5 kilometer. Jeg har jo løpt det tidligere. På Fornebuløpet. Ja, hvorfor ikke? 

Jeg våknet i går tidlig. Følte meg dårlig. Tett i nesen. Det var uaktuelt å løpe. Men vi sto tidlig opp. Linn skulle jo løpe Kollen Opp. Jeg hadde som tidligere rollen som wingman. Utover dagen følte jeg meg piggere. Jeg kunne jo prøve å løpe litt? Det er jo alltid mulig å å bryte hvis det blir for ille. 

Linn var wingwoman for første gang. Jeg så for meg at hun skulle pusle meg meg før start. Massere beina. Gi meg drikke. Si noen motiverende ord. Piffe meg opp. Som wingwomen jo skal gjøre. Men så traff hun på en løpevenninne og ettersom det kun var gått 3 timer siden hun snakket med henne sist - i Holmenkollen - hadde de jo mye å snakke om. Der ble jeg sittende med de store valgene selv. Singlet eller noe annet. Beine alt jeg orket fra start eller ta det rolig de første kilometerne. 

Med ett litt dårlig utgangspunkt varmet jeg opp. Linn kom etterhvert smilende mot meg og ga meg noe gode råd. Drikke litt før start. Ta det rolig i starten. Fordele kreftene. 

I det starten går løper Jonna frem og legger seg i tet. Ikke lenge etter er han vekk. Jeg prøver å finne en behagelig rytme. Kjenne på kroppen. Kjenne på pusten. Det går fint. Ja det er tungt men jeg klarer det. Etter en kilometer løper jeg feil. Hører en funksjonær rope til meg. Blir irritert men taper nok ikke noe mer enn noen sekunder. Men de må følge meg, Det er derfor de er der.

Ned mot Langvann. Nesten 2 kilometer. Jeg er tyngre i pusten. Løper helt alene. Det går tungt. Har jeg åpnet for hardt? Jeg tenker negative tanker. Jeg er jo egentlig ikke helt pigg. Jeg kan jo gå litt. Eller sette meg på gresset. Linn vet jo at jeg er litt småsjuk. Etter litt argumentasjon frem og tilbake bestemmer vi oss for å fortsette. Det er så fint ved Langevann. Hadde det ikke vært for alle menneskene. Voksne, barn, hunder. Hva gjør de i løypa? En jogger som kommer motsatt vei. Hva tenker han på? Jeg er med på mitt livs løp og de gjør alt de kan for å motarbeide meg. 

Nesten 4 kilometer og enden av Langevann. En lang bakke. Uendelig lang. Uendelig bratt. Foran meg stopper en jente. Kanskje 12 år. Tar seg til leggen. Jeg kan jo gjøre det samme. Jeg er sliten. Puster høyt og tungt men klarer nok en gang å overbevise meg selv om å fortsette. Vet at Linn står ved mål. Sikkert like spent som når jeg står og venter på henne. Vil ikke skuffe henne.  

Siste kilometer. Opp fra Langevann. Mot Mailand skole. Oppover. Jeg klarer å gjennomføre. Er sur i beina. Ser på klokken. 21 minutter og noe. Kan jeg klare å komme under 25 minutter. Målet mitt i år når det gjelder løping. Jeg prøver å øke farten. Pine ut de siste kreftene. Bakken er lang. Ikke så bratt men lang. Fryktelig lang. 

Jeg nærmer meg mål. Må ikke snuble. Falle. Jeg klarer å fullføre. I det fjerne hører jeg Linn rope. Min wingwoman. Min beste venn. Min kone. Min alt. Jeg er sliten men lykkelig. På ustø ben får jeg medalje og drikke. Jeg har nådd målet mitt. Klokken stoppet på 24.59. Er det mulig? Ett fattig sekund under den magiske 25 minutter grensen. 

Jonna gjorde det superbra. Slår meg med over 3 minutter. Setter ny pers med 21.43. Er så stolt av ham. Så flink. Vi setter begge personlige rekorder i samme løp. Så utrolig gøy. 

Jeg hater ikke lengre å løpe. Men jeg elsker det ikke heller. Men så fint å være på løp med Linn og Jonna. 

     Ha en god, ny uke!

PS følg oss gjerne bloggen vår eller siden vår på på facebook linnogjohnny :)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #trening #aktivtliv #løping #lørenskogløpet #ekteskap 

 

What a runderful day

"Runderful; Hvordan du føler deg etter en god/bra løpetur"

Barcode Challenge. 1 trapp. 15. etasjer. 110 meter. 303 trappetrinn. Det høres jo ikke så hardt ut. For 1,5 uker siden løp jeg jo testløpet Kollen Opp. Nesten tre ganger så mange trapper pluss 800 meter mellom bakkene. Dette høres jo nærmest litt for enkelt ut.

Trappa. Dette så jo ganske enkelt ut? Foto: Contiga

Johnny spurte meg for et par dager siden. Kunne ikke takke nei. Inntektene går til TV-aksjonen NRK Kirkens Bymisjon. Klart jeg ville bli med på det! 

Jeg sjekket resultatene fra fjoråret. Ville vite omtrent hvor lang tid jeg kom til å bruke. Liker egentlig å prøveløpe først. Men dette var jo så kort og sikkert lett. Håpet på å bruke rundt 1,45 minutter - ikke lenger enn 2.

Jeg kjente det allikevel i magen. Salmonellaen var tilbake. Den innbilte. Konkurranseinstinktet slo seg på i det øyeblikket jeg festet startnummeret på brystet. Tenk om jeg kunne løpe fortest av damene i min aldersgruppe? Av alle damene totalt? Det hadde jo vært gøy!

Bena mine er sterke. Kondisen er grei. Dette ville bli lett. 

Stolt stemor <3

Stesønnen min hadde også tatt utfordringen. Han var først ut. Sprang opp trappene så lett som bare det. Fikk en super tid. Herlig. Han er i form!

Jeg begynte å varme opp. Hvor mye skal man varme opp på et så kort løp? Ikke godt å si. Tok en light variant. 

 

Før jeg visste ordet av det var det min tur. Jeg sprang de få meterne før jeg kom til trappa.

Begynte med to og to trinn av gangen. Hadde regnet ut at jeg burde det for å få en ok tid. Det gikk så fint - jeg fløy oppover fortere enn heisen. Føltes slik i vert fall. Dette kom til å gå så fint! Rundt halvveis klarte jeg plutselig ikke å ta to trinn av gangen. Bena ville liksom ikke flytte seg høyt nok. Nei, nei, nei. Usj. Jeg måtte ta raske museskritt. Ett trinn av gangen. Kjente bena ble litt stive. En mann løp forbi meg. Gud så demotiverende! Jeg så opp. Fyy det var langt igjen! Plutselig ble det ikke så morsomt lenger. Jeg måtte tenke på at dette var bare for gøy og at inntekten går til veldedig formål. Noen får noe godt ut av at jeg svettet og sleit opp trappa. Det er en god følelse.

Jeg fortsatte på stive bein. Så bare hvitt, trapp og en dame som hadde så og si stoppet helt opp. Jeg hadde lyst til å heie da jeg løp forbi henne, men det kom ingen lyd ut av munnen min. Bare kjente meg svimmel og sliten. 

Plutselig var jeg på toppen og kunne gå ut. Nyte den flotte utsikten. Få drikke. Glede meg over at jeg klarer å løpe opp en så lang, bratt trapp. At jeg har en kropp som fungerer. Har muligheten til å være med på ting som dette. Få en super opplevelse samtidig som jeg gjør noe bra for andre. Det føles godt.

Det ble heisen ned. Fristet ikke å gå 15 etasjer ned igjen. Vel nede ventet Johnny med klem og kyss. Så stolt av sønnen sin og meg. Han synes det så gøy ut, og blir med neste år! Vi rakk en kaffe sammen mens vi sjekket resultatene. 1:50 minutter. Stesønnen min gjorde det bedre og bra i sin klasse.. Jeg var middels. Plane Jane. Jeg pleier å gjøre det bra i min aldersklasse, så det var litt skuffende med én gang. Men det går fint. Neste år, derimot ;)

Etter mini-daten med Johnny gikk jeg bort til Brygg for å møte løpegruppa Midtlivskriseilycra. Det var så hyggelig å se gruppa igjen! Vi hadde en fin løpetur på rundt 6 km i Oslo. Veldig fint å se byen på den måten. Og så utrolig gøy å løpe/skravle sammen med den fine gjengen!

Så fulgte noen timer med skravling og hygge på Brygg. Skikkelig kos. Gleder meg allerede til neste treff! Veldig godt å treffe folk som har den samme lidenskapen og interessen for løping/trening som meg selv. Folk på min alder som bruker tid på det de elsker.

Jeg var høy, (på livet) sliten og så glad da jeg satt på toget hjem. For en super dag! En skikkelig runderful dag!

Nå er det fredag og hviledag før Kollen Opp i morgen. Gleder meg!

God fredag og helg <3

Foto øverste bilde: foto.no

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #midtlivskriseilycra #barcodechallenge #tvaksjonen2018 #trening #løping #konkurranse #teamimsdal

Førpremiere

Onsdag bli kalt for lillelørdag. I går ble det akkurat det. En liten fest midt i uka. En festaften med brus for vår del, da. 

Jeg løp 10 km terrengløp i skogen der vi bor to timer før vi skulle reise, så det ble ingen høye hæler for min del . Derfor jeg ser litt sliten ut også ;)

Flotte mannen min <3

Johnny inviterte meg på "The Phantom of the Opera" i Folketeateret. Han er helt unik når det gjelder å ta intiativ og invitere meg med på flotte forestillinger. Elsker at han gjør det.

Jeg gledet meg veldig. Med god grunn. Musikalen var helt fantastisk! Når Mira Ormala, den kvinnelige hovedrolleinnehaveren og Espen Grjotheim som spilte Operafantomet - dro på med sangen - som jeg har hørt så mange ganger før - rant tårene som en overfylt elv nedover kinnene mine. Jeg tok meg selv i å sitte med åpen munn. Der i mørket satt jeg og holdt Johnny i hånden og måpte. Jeg fikk gåsehud over hele kroppen og ble så rørt. Følte meg som Julia Roberts - da hun var i teateret i filmen "Pretty Woman" og hørte opera for første gang. Hun ble helt bergtatt og gråt. Skjønner hun godt. Ble akkurat slik selv. 

Forestillingen varte i nesten tre timer med en pause. Den kunne gjerne ha vart i seks timer eller enda lenger. Jeg hadde med glede sittet og hørt på de fantastiske artistene og sett vakker dans evig.

Det er noe helt annet å se og høre slikt live. Helt magisk. Elsker å oppleve slike forestillinger med Johnny. Elsker å holde hånden hans, sitte tett i mørket. Dele opplevelsene. Føle nærhet og kjærlighet. Snakke om det før og etterpå. Helt herlig. Oppleve sang, dans, musikk og skuespill. Se på de dyktige artistene. De flotte kulissene. Leve seg inn i handlingen. Tillate seg å bli rørt og kjenne på masse forskjellige følelser. Tror det er sunt. Det er i vert fall godt.

Dette er en av verdens mest populære musikaler. Det er ikke vanskelig å forstå. Skal du se en musikal i løpet av høsten bør du se denne. Anbefales virkelig.

Måtte bare ta bildet fra toalettet. Synes det er så stilig. Oser av gammel eleganse

Senere i dag skal jeg møte Johnny i byen. Eldste sønnen hans og jeg skal være med i trappeløpet "Barcode Challenge." Billettinntektene går til TV- aksjonen NRK Kirkens Bymisjon. Det er ikke for sent å melde seg på! Så skal jeg løpe og treffe løpegruppa fra "Midtlivskrise i lycra" - en herlig gjeng med løpeglade mennesker. Gleder meg!

Ha en god dag videre!

 

 

 

#blogg #blogglisten #folketeateret #phantomoslo #phantomoftheopera #midtlivskriseilycra #barcodechallenge #tvaksjonen2018

Høstens store løpefest

Jeg våknet altfor tidlig. Magen oppførte seg som om jeg hadde fått i meg salmonella. Det var lørdag. Dagen for høstens store løpefest - KK mila. Løpet jeg har hatt i tankene på utallige løpeturer i skogen og på bane. Jeg har visualisert at jeg løper på Bislet Stadion akkurat denne dagen. Første helgen i september. I skifte mellom sommer og høst. 

 

Jeg løper fordi jeg elsker det. Følelsen det gir meg under og etter en løpetur. Hva det gjør med hodet og kroppen. Runners high. Lykke. Mestringsfølelse. 

Løp er jeg med på fordi jeg elsker å konkurrere. Med meg selv, men også med andre. Se hvordan jeg ligger an i forhold til andre - spesielt på min alder. 

Jeg bruker ikke Strava, følger ingen regid treningsplan eller tenker på negativ split. Terskelverdi vet jeg egentlig ikke helt hva er. Jeg løper når jeg vil og kan. As simple as that. Tidligere i år fikk jeg pulsklokke av Johnny - den liker jeg godt. Bruker den til å se hvor langt og fort jeg løper. Det holder for meg. Til tross for dette går det bra.

Derfor er det veldig gøy og motiverende å delta på løp. Det er også en super treningsøkt. Tar meg aldri så mye ut som jeg gjør på løpsdager. Det er vel ganske vanlig. 

Fjorårets KK mila. Et stolt øyeblikk.

KK mila er litt annerledes enn andre løp. Det at start/mål er på Bislet Stadion er supert. Den følelsen når jeg løper alt jeg kan ut av stadion - og springer i mål samme sted er helt magisk. Elsker alt med det løpet. Stemningen, aktivitetene og at det er et dameløp.

Ingenting var overlatt til tilfeldighetene. Jeg hadde spist to timer før. Løpemåltidet mitt. Det består av egg, banan og glutenfrie havregryn. Bananpannekake. Mine beste sko. Kompresjonsstrømper. Den mest behagelige løpeshortsen. En sportsbh jeg vet funker. Øredobber. Alltid små øredobber. Ingen giftering. Den kommer bare til å skli fram og tilbake på fingeren min. Det vet jeg vil irritere meg underveis. Yndlingsmusikken min. Maskara. Vil se fin ut selv om jeg skal løpe. Er lov. 

Jeg sto på tribunen og så utover. 2000 damer varmet opp og gjorde seg klare. Mine kolleger og konkurrenter. 2000 damer som deler løpegleden. Så mange som hadde tatt turen til Bislet denne solfylte første dagen i september. Alt fra nybegynnere til profesjonelle. Etter oss var det enda flere som skulle løpe mila. Noen for aller første gang. Helt fantastisk. 

Fem minutter til start. Jeg småløp bort og stilte meg i første pulje. Der var det god plass. Stilte meg nesten først. Pulsen var høy. Jeg ville ikke se hvor høy. Jeg så meg rundt. På tribunen satt datteren min, en venninne av henne og mannen min. Hjertet slo litt ekstra da jeg tenkte på det. De var her med meg. Ville heie. Dele denne dagen med meg. De vet hvor mye idrett betyr for meg. Så uendelig godt å få støtte. 

Jeg så på haren og måtte smile. Eneste løpet jeg vet om som har en person utkledd som en hare. Jeg ble revet ut av tankene mine. 10 sekunder til start. Hvordan ville jeg gjøre det? Like bra som i fjor? Bedre? Jeg havnet på 19. plass av alle damene. Mitt stolteste øyeblikk i mitt sportslige liv. Stolt av det enda, faktisk. Jeg legger press på meg selv. Det er både slitsomt og motiverende på en gang. 

Jeg vet at det viktigste er å delta. Selvsagt er det det. Det er noe man får høre fra man er liten. Det er så sant. Men når jeg står klar ved start gjelder det plutselig ikke lenger. Som jeg har skrevet om tidligere tar konkurranseinstinktet helt overhånd.

Nå var løpet i gang. Ett år siden sist KK mil. Men 5 km for min del. Det er den distansen jeg liker aller best. Jeg løp som nummer 6 ut av stadion. Jeg hørte noen ropte navnet mitt. Det var en gjeng med herlige løpedamer jeg har møtt gjennom Instagram. De heiet og jeg vinket tilbake. Ble så glad og motivert. Det er så fint å heie på hverandre. 

Jeg løp avgårde. Kjente munnen og halsen var merkelig tørr. Allerede. Shit. Var jeg blitt dehydrert av den dårlige magen min? Jeg prøvde å ikke tenke på det. Bare nyte løpet. Dette var jo dagen jeg hadde ventet på og trent til. Første kilometeren gikk unna på rett over 4 minutter. Så ble det veldig tungt. Ble fryktelig tørr i munnen. Bena fungerte, men kroppen ville liksom ikke henge med. Hva skjedde? Prøvde å tenke. Ja, jeg hadde vært småsyk noen dager tidligere, men følte meg jo frisk i dag - borsett fra at magen tøyset. Jeg prøvde å høre på musikk og løpe videre. Folk heiet langs veien. Søte cheerleders gjorde halsbrekkende stunts. Så utrolig hyggelig! Men herregud så tungt det ble! Alle bakkene ble monsterlange og bratte. Men motbakker er jo det jeg kan? Hva faen? Tankene begynte å bli rare. Jeg trener jo også Taekwondo. Kanskje jeg skulle legge opp løpingen og bare satse på kampsport? Bli sykt god på det? Dette var jo uansett ikke vits så tungt og lite hyggelig dette var! Jeg kunne jo late som om jeg datt - og sette meg ned på en café. Ringe familien min og be de hente meg. Da hadde de kommet og klemt meg. Synes synd på meg og gitt meg omsorg. 

Jeg måtte ta meg sammen. Skikkelig. Det er jo dette jeg elsker å gjøre. Jeg tenkte på de som satt på tribunen. De ventet meg snart. Da jeg passerte drikkestasjonen grep jeg et glass. Fikk i meg en liten slurk før jeg kastet fra meg glasset mot søppelkassen - og traff! Det hjalp. Jeg pleier aldri å trenge drikke i så korte løp, men det gjorde jeg i dag. Plutselig brydde jeg meg ikke om hvilken plass jeg kom på. Det spilte ingen rolle om det var 19. eller 1999. Nå ville jeg bare gjennomføre. Da jeg rundet et hjørne løp jeg forbi en gjeng med barn. De heiet og heiet. En liten jente med kjole løp alt hun kunne ved siden av meg på fortauet. Jeg fikk tårer i øynene. Gudameg så søt hun var! Det var som om jeg fikk energi av barna. Tenk om jeg kunne være med på å motivere de til å trene? Være et forbilde? Jeg løp videre og plutselig så jeg stadion. Jeg kom til å klare det på en ok tid. Ikke som i fjor, men jeg ville klare å gjennomføre. Jeg løp og løp og endelig kunne jeg løpe inn maratonporten. Øyeblikket jeg hadde ventet så lenge på var kommet. Det var en jente litt foran meg. Jeg bestemte meg for å løpe forbi henne. Ta henne igjen. De siste hundre meterne var helt ubeskrivelige. Det føltes ut som om jeg fikk superwoman krefter. Bena løp under meg i rakettfart. I vert fall føles det slik. Jeg løp forbi jenta og hørte mannen min rope og heie på meg. Helt til venstre på bildet ser man datteren min heie med armene i været. Herlig! For en fantastisk følelse! Jeg strakte hendene ut og løp over mål. Så uendelig lykkelig. Glad. Stolt.

 

 

Møtte en Instagram venn rett over målstreken. Hun er helt rå og løp inn til en flott 7. plass. Jeg så ryggen hennes en god stund før hun dro på. Så vel fortjent. 

 

Først var jeg gretten og sur fordi jeg hadde løpt 57 sekunder tregere enn i fjor. De neste minuttene var blanding av svette, sliten, lykke, mestringsfølelse, hare, klemmer, vann, sol og kjærlighet. Jeg endte på en 24. plass av 2076. Det er bra. Jeg er bra. Alle som deltar er bra! Alt var bra og jeg var så glad og kjente løpegleden i hele meg. Kjærligheten til de rundt meg og til idretten. Takknemligheten for at jeg har en kropp som gjør at jeg kan løpe. Trene Taekwondo. Gå fjellturer. Trene styrke. Gjøre alt jeg vil. Har en familie som støtter meg i det jeg gjør. Vi støtter hverandre. Har løpevenner som skjønner meg og som jeg skjønner. Felles lidenskap.

Jeg møtte også en annen løpevenn etter løpet. Hun skulle løpe mila. Sprudlende, sporty dame <3

Imsdal hadde stand på Bislet, og jeg møtte en del av #teamimsdal. Veldig kos å være en del av dette flotte teamet!

Noen ganger er det hardt og tøft å løpe løp. Delta i konkurranser. Det gjør meg bare sterkere. Psykisk og fysisk. Det er sunt og godt. Kan ikke se for meg et liv uten løping og idrett. 

"Runners race for the finish line even though someone else has already reached it" Denne quoten kom jeg over i går. Det er så sant og fantastisk. Vi stiller opp og konkurrerer selv om vi vet at vi ikke vinner. Men vi vinner over oss selv. 

Jeg gleder meg allerede til neste års KK mil. Jeg kommer til å stå ved start med den samme, dårlige magen. Kanskje det blir lettere, kanskje tyngre. Uansett så blir det en fin opplevelse. Som alltid.

Nå er en ny uke i full gang. Johnny og jeg var på Taekwondoen i går, og skal dit i kveld. Så er det fult fokus på neste løp. Det er Kollen Opp og er allerede på lørdag. Får sommerfugler i magen av å tenke på det. Gleder meg!

Ha en flott dag og uke videre <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#kkmila #løp #familie #trening #bisletstadion #blogg #blogglisten

Dagen før dagen

Jeg kjente det i magen da vi gikk inn Maratonporten på Bislet. Stemningen var avslappet og rolig. Ett år siden jeg var der sist. Ett år går fort. Veldig fort. Jeg så på datteren min og kjente en klump i halsen. 21 år går også fort. Jeg så på min flotte, voksne datter. Kjente på takknemligheten for henne. Hver eneste dag er jeg takknemlig for barna mine. Elsker å være med de. Mine flotte, voksne barn.

Vi hentet startnummeret mitt, var innom alle standene, lo og koste oss masse. Prøvde lykken på lykkehjul og lodd. 

Konkurranse om å ha laveste hvilepuls. Bare ved å være inne på stadion får jeg høy puls. 

Vi gikk bort til Imsdal standen og jeg fant plakaten med bilde av meg selv. Veldig stas :)

 

 

Var også innom standen til Nikita og fikk "raske fletter" til morgendagen.

Det var så lurt å dra på Bislet i går. En super opplading til løpet i dag. Vi fikk en super Mor og datter - dag i solen. I dag kommer det mange tusen deltakere og publikum. Stadion blir fylt med musikk, latter og glede. 

Gårsdagen var så fin. En av de siste sommerdagene for i år. Da vi skulle hjem møtte vi sønnen min, og vi dro hjem sammen alle tre. Hjertene mine og jeg <3

Jeg skal snart gjøre meg klar til løpet. I magen er det tivoli og sirkus. Er veldig spent og forventningsfull. Jeg har et stort konkurranseinstinkt og vil gjerne gjøre det bra. Men det viktigste av alt er familien min. De kommer til å sitte på tribunen og heie på meg. Uansett hvordan det går.

Etter løpet kommer jeg til å legge meg ned på gresset. Puste ut og klappe meg selv på skulderen. Så kommer familien min og klemmer meg. Det gleder jeg meg veldig til <3 

Ha en god lørdag og helg videre!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #kkmila #familie #konkurranse #aktivtliv #bisletstadion

Testløp KollenOpp

Det var mandag morgen. Ny uke, nye muligheter. Jeg hadde tenkt på KollenOpp løpet en stund. Jeg har visualisert mange ganger hvordan det vil føles. Oppleves. Først løpe opp Midtstubakken. Så 800 meter som kalles transportetappe før man løper opp Holmenkollbakken. 165 høydemeter, 800 trappetrinn og to hoppbakker. Hvor tøft er det? Klarer jeg å løpe hele veien? Kommer jeg til å sprekke? Jeg ville finne det ut. 

Løpet er 8. september. Det var kun mandagen - 27. august - at muligheten var der. Testløp. Man skulle få startnummer. Elsker å løpe med startnummer på brystet. Får ekstra krefter av det. Lenge leve placeboeffekten. Jeg kunne selvsagt ha løpt alene for å teste, men visste ikke helt hvor løypa gikk. Og det er mye morsommere å løpe med andre. 

Mandag var en grå dag. Det regnet og var kjølig. Skulle jeg dra hele veien til Holmenkollen for å løpe testløpet? Jeg måtte motivere meg selv. Selvsagt skulle jeg det. Så for meg følelsen etter løpet. Utsikten jeg ville oppleve. Opplevelsen.

Jeg dro. Alene. Johnny er min Wingman og heiagjeng, men den kvelden var han opptatt. Middag med ene sønnen sin. 

Jeg dro avgårde - spent og glad. Smilet skled litt av fjeset mitt da jeg sto nederst i Midtstubakken. Shit. Hva hadde jeg begitt meg ut på? Det var langt til toppen. Jeg prøver å dra mest mulig ut av sommeren så jeg kjørte shorts og t-shirt. Det var litt vel ambisiøst. Høsten er her - om jeg vil eller ikke. 

Jeg begynte å varme opp. Måtte løpe rundt for å ikke fryse halvt ihjel. Egentlig ville jeg spare på kreftene. De kom jeg til å trenge. 

Tenk om jeg ikke klarte å løpe hele veien? Stivnet? Ble svimmel av høyden? Jeg er jo litt pysete av meg og ikke særlig glad i høyder. Kjente jeg angret litt på at jeg hadde dratt. Men der sto jeg, med startnummer på brystet og det var få minutter til start. 

Vi startet en av gangen. 15 sekunders mellomrom. Jeg kunne jo bare snike meg unna? Gå og sette meg i den varme bilen min - spise proteinbaren og sette på musikk? Dra hjem og ta en varm dusj? 

Førstemann ut gjør seg klar

Jeg ble revet ut av tankene mine av at en dame ropte navnet mitt. Det var så hyggelig å se et kjent fjes. En super sporty dame jeg kjenner til fra før og har fått kontakt med via Instagram, sto foran meg - med en like sporty venninne. Midt i praten måtte jeg stille meg opp. Vi ble ropt opp med navn og nummer. Det var ingen vei tilbake. For sent å snu. 

Speakeren ropte meg opp og jeg måtte vinke til han. Vise at jeg var klar. Jeg visste ikke helt om jeg var klar, men vinket tilbake. Der kom signalet mitt. Jeg var i gang. Jeg så ikke oppover. Hadde bestemt meg på forhånd. Kun fokusere på det neste trinnet.

Jeg føyk oppover som en prosjektil. Det var i vert fall slik det føles. Så herlig! Jeg ble varm, og glad for at jeg hadde på meg lite klær. Bena jobbet som besatt under meg. Det gikk så fint. Jeg løp forbi en dame, og så en til. Ble stolt. Boblet nesten over av selvtillit og glede. Formen var upåklagelig. Det var nok startnummeret som ga meg superkrefter. Selv om det var fra 2017 tok jeg meg i å tenke. Dette kom til å gå så bra. Kanskje jeg ville bli best av damene i min aldersgruppe. Det liker jeg. 

Så ble det tyngre. Trappetrinnene forandret seg. Det ble større avstand mellom de. Jeg var ikke en prosjektil lenger. Snarere en pesende hval. Eller en hund. En som var våt av regn og svette. Jeg måtte ta meg sammen. Aldri om jeg stiller opp på løp for å powerwalke. Det kan man gjøre på skravleturer med venninner.

Jeg jobbet meg oppover og oppover. Det føltes ut som om jeg hadde brukt et kvarter da jeg endelig var på toppen av bakken. Jeg ville ikke se på klokken. Ville ikke vite hvor lang tid jeg hadde brukt. 

Jeg sprang avgårde oppover og bortover til neste bakke. Klarte å løpe forbi en mann. Selvtilliten steg igjen. Konkurranseinstinktet slo til. Det var så ufattelig deilig å kjenne at bena fungerte. De løp som trommestikker bortover asfalten. Men hvor var løypa? Jeg så ingen løpere og ropte til noen politimenn som sto ved veien. De pekte og jeg løp videre. Det samme skjedde rett etterpå. Jeg så ikke noe merkingen av løypa. Arrangøren hadde sagt ifra på forhånd at vi skulle lese løypekartet. Det er jeg ikke så god på. Satset på at jeg skulle følge etter de andre. Men jeg så bare folk som sto eller gikk rundt. Prøvde febrilsk å se meg rundt etter hvor jeg skulle løpe. Ville ikke risikere å ta en ufrivillig snarvei, eller - gud forby - løpe lenger enn jeg trengte. Det hjalp lite å si til meg selv at dette bare var et testløp. Det er konkurranseinstinktet som tar over alle andre instinkter når jeg er med på løp. Uansett.

Jeg løp til jeg så noen andre løpere. Ropte til de om de var med på KollenOpp og om de løp riktig. Herregud. De må ha trodd jeg var gal. Rart at de svarte. Jeg kom meg omsider til trappene og begynte på neste hoppbakke. Det var tungt. Veldig. Jeg så meg hverken opp eller ned. I vert fall ikke ned. Da hadde jeg stivnet av skrekk og falt helt ned. Kanskje. Den sjansen ville jeg ikke ta. Jeg sleit meg oppover trappene. Det var fælt og godt på en gang. Fælt fordi jeg synes det var tungt, men samtidig godt å kjenne hva man er i stand til. 

Da jeg kom meg i mål måtte jeg sette meg ned. Var helt kjørt. Men glad. Lykkelig. Stolt. Alt mulig av gode følelser strømmet rundt i kroppen. Mannen jeg hadde ropt til spurte om jeg ville være med på et bilde. Han trodde ikke jeg var gal. Han skjønte meg. Vi tok bilder av hverandre, og pratet om løping. 

Så kom de to sporty damene jeg møtte før start. Tror de løp fortere enn meg begge to. Det er helt ok. Faktisk. Jeg løp på 12:02 og synes selv det var en bra tid. For et testløp. 

Det ble surt og kaldt på toppen, men for en utsikt! Helt vidunderlig og en super belønning. Jeg så nedover bakken. Tenkte på de som setter utfor med ski på beina. Hva driver de? Hvorfor gjør de dette frivillig? Mest sannsynlig for de samme grunnene til at jeg løper opp bakken. Eller løper generelt.

Vi kom oss ned og inn i bilene. Jeg var så sliten, men samtidig så uendelig lykkelig. Løping gjør meg lykkelig. Utfordringer. Konkurranser. Elsker det. Mestringsfølelse, kjenne at kroppen fungerer og at man tar seg helt ut. Vidunderlig.

Jeg har satt meg et mål for selve løpet. Vel i mål skal jeg stå øverst i Kollen med et stort smil - uansett om jeg når målet eller ei. Det å vite at jeg klarer å gjøre noe sånt er premie nok. Takknemligheten for at kroppen min er frisk og lar meg. Det betyr faktisk mer enn all verdens pallplasseringer. Men jeg kommer til å gjøre mitt aller beste. Uansett. 

Ha en god torsdag!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #trening #konkurranse #kollenopp #holmenkollen

 

Aktiv og sosial helg

Vi ble liggende å snakke om helgen i går kveld. En helg går fort. Noen ganger altfor fort. Det er så kos, fint og deilig med helg. Denne helgen ble en blanding av sosial og sporty helg. 

Fredag fikk jeg besøk av en av mine hjertevenninner. Det er så uendelig deilig å ha en hel kveld sammen. Skravle, spise god mat og skravle enda mer. Om alt og ingenting. Gode og mindre gode ting som skjer. Livet. 

Fikk nydelige blomster av venninna mi <3 Elsker roser!

Lørdag formiddag dro Johnny og jeg bort til banen på Lillestrøm. Været var supert og det var ingen andre der da vi kom. Så deilig. Bare løpe rundt og rundt. Føle vinden ta tak i hestehalen. Kjenne kroppen bli varm og svett. Love it! 

 

Er så stolt av Johnny. Han har løpt endel, og blitt i så god form. Har blitt gøy å løpe sammen. 

 

På kvelden var det tid for den årlige hagefesten hos et vennepar. Det er en veldig fin tradisjon som markerer slutten på sommeren og begynnelsen på høsten. De gjør det så hyggelig og lager masse god mat. En kveld vi setter veldig pris på. 

I går hadde vi planlagt en tur til Mørkonga. Vi har vært der en gang før, men hadde så lyst til å oppleve det en gang til. Det er en ganske så bratt sti opp til toppen, så det ble en bra treningsøkt. Utsikten er helt nydelig. Vi traff på en Instagram venn av oss - så utrolig koselig! Man føler jo at man kjenner hverandre litt når man ser hverandres bilder flere ganger i uka. Han tilbød seg å ta bilde av oss. Så snilt. 

Det tar en stund å kjøre dit, så hele gårsdagen gikk med til turen. Så verdt det. Vel hjemme var det grilling og familietid. Vi tviholder på sommeren så lenge det går ;)

Vi snakket om at vi er heldige. Kroppene våre tillater oss å gjøre det vi vil. Bestige fjell, løpe hvor som helst og trene Taekwondo. Er så takknemlig for det. Og for at vi har hverandre og gjøre det sammen med. Dele opplevelser med. Heldige som kan, flinke som gjør - som en bekjent pleier å si. 

Nå er det igjen mandag og nye muligheter. Jeg skal løpe KK mila til helgen - det er et løp jeg har trent mye til og ser veldig fram i imot. Høstens vakreste eventyr. Virkelig. 

Ha en super mandag videre og en strålende uke!

Min treningsuke

Eller rettere sagt trenings halvannen uke. Jeg sjekket pulsklokka mi for hva vi har gjort siden vi kom hjem fra Norefjell. 13 økter de siste 11 dagene. Løping, styrke og Taekwondo. Herlig. Johnny har hatt noen færre. 

Jeg har hatt noen helt fantastiske løp på Skedsmobanen denne og sist uke. Tribunen har vært full av tilskuere med flagg og plakater. Både kjente og ukjente. De har heiet og klappet på meg og de andre løperne. Jeg har løpt i mål og kjent målseilet bryte når det kom i kontakt med kroppen min. Fått fine medaljer rundt halsen. Blitt servert iskalde drikker og fått klapp på skulderen. Reporterne kjempet om å få de beste intervjuene med meg. Stjerna.

Det var vel ikke helt slik. Men i hodet mitt var det slik. Jeg liker å dagdrømme når jeg løper alene rundt banen. Later som om jeg er med i løp. Prøver å presse meg. Kom ned i 23:13 på 5 km. Det er ok tid for meg.

I går slang vi oss med på et lite løp rundt Sognsvann. Helt perfekt. Man løper en runde på 3,3 km ca eller hvor mange man vil på en time. 

 

Det er et lavterskelløp. Veldig avslappet og greit. Ingen start nr - kun brikke rundt armen. Ingen premiering. Det er helt ok. Vi tok det som en treningsøkt. Nå nærmer det seg KK mila for meg med stormskritt. Jeg vil så gjerne gjøre det bra. Like bra som i fjor. 

Jeg kjente det med en gang vi begynte å løpe. Beina var tunge. De ville liksom ikke flytte seg som de vanligvis gjør. Det var motvind. Trått underlag. Jeg prøvde å huske på når jeg hadde hatt en hviledag sist. Det kunne jeg ikke huske. Det må ha vært da vi var på Lefkas. Der var Johnny pådriveren for å trene mens jeg ble mer bedagelig. Jeg blir vanligvis så ivrig og vil så mye. Når man driver med to idretter og i tillegg trener styrke går dagene unna. Jeg kom meg i mål, men tiden var dårlig. Det er egentlig helt greit. Jeg så meg over skulderen hver gang noen løp forbi meg. Det måtte ikke være Johnny! Jeg er løperen i familien! Det er mest min greie. Hadde han tatt meg igjen hadde jeg lagt opp. Men bare for en kveld eller to. Jeg unner Johnny alt i hele verden - bortsett fra å slå meg i løping...

Det var så koselig å delta i samme løp. Jeg var så stolt av Johnny. Min flotte, spreke mann. Vi er privilegerte som har helse og kropp til å gjøre slik sammen. Og ikke minst som har hverandre. 

 

 

Sist helg var det grillfest hos vår Master og kona hans. Foreldrene til en av mine beste venninner og treningspartner. Det var en slags kick off for en ny Taekwondo sesong. Vi hadde en flott kveld med den supre klubben vår. 

Mandag var første trening etter ferien. Helt fantastisk å komme i gang. Jeg merket hvor mye jeg har savnet Taekwondoen. Det skjer både fine og mindre fine ting i livet. Slik er det vel for de aller fleste av oss. Det er så utrolig godt å sparke på puter, "sverd" og pads. Kjenne kroppen jobbe. Få ut alt man måtte ha inni seg. Rense hodet og svette ordentlig. Dagen etter var det mer fokus på slag og mønster. Helt fantastisk. 

 

En smule anstrengt og overrasket, men stolt 

Venninna mi og jeg bestemte oss for å ta bilder etter trening. Hun foreslo at jeg kunne holde foten slik som jeg gjør på det nederste bildet. Jeg hadde aldri trodd at jeg kunne klare det. Plutselig - med hjelp både med det mentale og fysiske fra henne - sto jeg plutselig slik. Følelsen var ubeskrivelig. Jeg har sett masse bilder av andre som gjør dette, og lurt på hvordan i alle dager de klarer det? Mestring og framgang er deilig og fint. Tenk hva vi mennesker er i stand til? Om vi bare prøver, feiler, prøver igjen og aldri gir oss? 

Johnny løp til Fresh mens jeg kjørte en kveld. Formen hans er så god - i en alder av snart 58. Veldig imponerende.

Stretching er mye morsommere når man kan gjøre det sammen

Det er lite som slår en løpetur i skogen 

Datteren min kom også hjemom litt i helgen. Det er altfor lenge siden vi har sett hverandre så gjensynsgleden var stor. Selv om hun er 21 år og voksen så vil hun alltid være min lille jente. Min øyensten. Beste venn. Vi koste oss med kinodate og så "Mamma Mia." Jeg jo sett den før med min venninne, men den var minst like fin - om ikke finere gang nr 2. Har du ikke sett den bør du. Herlig film. 

Jeg elsker deg <3 <3 <3

Jeg har også rukket en superkoselig lunch med venninna mi jeg har fått gjennom Face Casting. Koser meg alltid i hennes selskap og ler mye. Det er godt. Veldig takknemlig for henne!

Tirsdag fikk jeg en hyggelig invitasjon til noe jeg aldri har vært med på. Skriver om det senere :) Det har vært en super halvannen treningsuke. I morgen blir det hviledag og jeg skal hente datteren min på Gardermoen igjen. Vi får noen timer sammen før hun skal videre. Neste helg blir hun hjemme hele helgen - lengter veldig til det <3 Jeg skal også treffe en av mine beste venninner. Gleder meg veldig!

 

Ha en flott kveld <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #trening #kjærlighet #aktivtliv #kampsport #taekwondo #løping

Fire årstider på en dag

Vi gikk til Høgevarde tidligere i sommer. Etter å ha gått i over to mil var det sykt godt å sette seg ned i de myke skinnstolene på Norefjell SPA hotell. Vi drakk iskald brus og snakket om hvor dumt det var at vi ikke hadde tenkt på at vi skulle ha spist middag og overnattet på hotellet etter turen. Vi så de hadde boblebad og basseng. Dagdrømte om slitne kropper i varmt vann.

For en uke siden - rett etter at vi kom hjem fra Lefkas - bestemte vi oss for å gå turen til Høgevarde igjen. Denne gangen med overnatting. 

 

Det var midt i hetebølgen sist gang vi var der. Slutten av juni. Den merkes på fjellet også. Vi gikk mesteparten av turen i singlet og shorts. Nå var vi midt i august. Heten fra i sommer var borte. Jeg fryser lett og kledde meg godt. Lue og vanter i sekken. Johnny var litt mer "dristig" og kjørte shorts. 

 

Det var så utrolig godt å være der igjen. Naturen hadde begynt å skifte farger. Gjøre seg klar for en ny årstid. Luften var klar og frisk. Naturen var like vakker som jeg husket den fra sist. 

Solen tittet fram da vi gikk, og det ble veldig varmt. Jeg angret på at jeg ikke hadde tatt på shorts. Det føltes ut som om det var 100 grader inni buksa mi. Svetten rant nedover ryggen. Jeg hadde ikke med t shirt en gang - det kjentes så kaldt ut da vi gikk ut av bilen. Høst. Nå var det full sommer igjen. Jeg tenkte det var bedre å svette enn å fryse og vi fortsatte. Nøt naturen og hverandres selskap. Stillheten. Naturen. 

Etter 5 kilometer var det som om noen skrudde på en stor vifte. Det kom kraftig vind fra retningen vi gikk. Plutselig var sommeren blåst bort. Høsten var kommet. 

Fram med vanter. Jakke. Vi fortsatte å gå. Det så veldig mørkt ut over fjellet. Jeg håpet vi skulle slippe unna regn. Hadde ikke med meg regntøy. Stoler blindt på pent.no. Sist gang vi var der trodde vi toppen var rett ved hyttene som ligger der. Vi ble litt skuffet over utsikten som ventet oss. Hadde sett for oss noe litt mer spektakulært. Vi leste og hørte om turen, at vi hadde gått til feil topp på slutten. Når man kommer fram til hyttene skal man fortsette litt til, og så opp til man kommer til en varde. Det var noe annet. 360 graders utsikt utover hele verden. I vert fall nesten. Utrolig vakkert. 

 

 

Vi nøt utsikten og tok noen bilder. Jeg så det lå hagl spredt utover bakken. Mange steder. Det måtte ha haglet nylig. Vi var på vei til å finne fram matpakkene våre da himmelen åpnet seg. Det kom en salig blanding av regn, snø og hagl. Vinteren var plutselig der. Vi heiv i oss litt mat og begynte å gå tilbake. Jeg så for meg en lite hyggelig tur tilbake til hotellet. Nesten 3 timer med våte, kalde klær er lite hyggelig. Johnny angret på shortsen. 

Etter et par skiver med pålegg og hagl begynte vi på tilbaketuren. Vantene ble våte. Jakken min. Shit. Jeg drømte meg bort til det varme boblebadet. Den mye hotellsengen. Pysj. Tøfler. Badstue. Stranden på Lefkas. Alt som var varmt, egentlig. 

Ti minutter senere sluttet nedbøren. Solen tittet fram. Det blåste ikke. Regnbuen skinte vakkert over fjellet. Vinteren var over allerede. Det var blitt vår. Så utrolig herlig. Fjellet er herlig. Uforutsigbart. Vilt. Vakkert. Fire årstider på en dag opplever man ikke i byen eller hjemme. I vert fall ikke på denne måten.

Vi hadde en super tur tilbake i det som minnet om vårvær. Vi rakk akkurat en liten dusj og siste bordsetting på restauranten. Vi var så sultne etter turen. Satt lenge og spiste. Koste oss veldig. Hotellet er nydelig. Maten er nydelig. 

Fint rom med flott utsikt

Frokostbuffét med alt man kan ønske seg

 

Dagen etter løp vi 5 km sammen på veiene rundt hotellet. Helt magisk å løpe i de vakre omgivelsene. Vi hadde sjekket ut, men fikk gå på SPA avdelingen. Det var boblebadet som lokket. Gud så herlig. Vi satt der en liten evighet.

 

Det var siste dagen til Johnny før han skulle begynne å jobbe igjen. Det hadde vært en flott ferie. Helgetur til Rondane, 11 dager på Lefkas og nå et døgn på Norefjell. Han har jo også vært en uke i nord. 

Nå har det gått en drøy uke, og det har vært helg igjen. Nok en fin helg. Den skal jeg skrive om senere.

Ha en god mandag og en flott uke <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #ferie #fjelltur #høgevarde #aktivtliv 

For godt til å være sant?

Vi lå og slappet av på stranden da en mann viftet med denne brosjyren til meg. Jeg satte meg opp i solsengen og lot han fortelle. Han la ut om alle stedene båten besøkte, og alt man skulle få oppleve. Det gikk i et forrykende tempo i en salig blanding av engelsk og gresk. Jeg fikk med meg rundt halvparten men det holdt. Han hadde solgt meg turen bare ved å vise meg forsiden på katalogen. Jeg har aldri vært på en så fin strand. 

Før vi booket årets sommerferietur hadde jeg gjort litt research. Hellas 8. beste strand ligger på vestkysten av Lefkas. Jeg ville så gjerne besøke den. Eller noe som lignet. Bildet lignet veldig på den stranden jeg leste om. Kunne det være den? Uansett - dette måtte jeg slå til på!  Om de andre hadde lyst, da selvsagt.

Guttene var med, men Johnny var litt skeptisk. Det er litt sånn vi er. Jeg er godtroende, blåøyd og positiv. Tror alltid det beste om alt og alle. Johnny er litt - eller ganske så mye mer skeptisk og tror ikke at alle har "edle hensikter." Det har gjort at jeg har gått på en smell noen ganger - og Johnny har nok gått glipp av noe. Det er bra at vi er forskjellige, tenker jeg. Vi utfyller hverandre på en god måte. 

Jeg spurte hva det kostet per person. Vi var jo 4 voksne, og hadde brukt mye penger på turen allerede. Jeg ble veldig overrasket da selgeren fortalte at det bare kostet 20 euro per pers for hele dagen - inkludert å bli kjørt hjem av en buss etter endt tur. Det var jo et knakende godt tilbud! Da fikk vi sett og vært på nydelige strender, grotter, øyene til Onassis familien og besøkt de nydelige øyene Kefalonia og Ithaka. Fantastisk!

Selgeren sa han trengte 20 euro i depositum. Dette for å forsikre seg om at vi dukket opp, og for å kunne reservere plasser i bussen. Jeg reagerte ikke på det i det hele tatt, og begynte å finne fram penger. Johnny derimot synes absolutt ikke dette var noen god idé. Han mente at de pengene fikk jeg aldri se igjen, og at det i vert fall ikke var noen fin båt som ventet på oss i morgen tidlig. 

Jeg overhørte han og betalte gladelig. Fikk tilogmed kvittering. Det var ikke noe særlig god forsikring for Johnny - han mente hvem som helst kunne kjøpe seg en kvitteringsblokk og selge turer som ikke var reelle. Han foreslo til og med at vi kunne kjøpe oss hver vår blokk og tjene inn pengene vi hadde brukt på ferien! Jeg holdt på å le meg ihjel - han har en veldig morsom side som kommer fram innimellom ;)

Dagen etter sto vi opp tidlig, spiste frokost og gjorde oss klare. Skjønt Johnny mente vi kastet bort tiden og kunne ha sovet lenger. Det kom ikke til å være noe båt på havna som ventet..

Vi gikk en kilometer til vi kom til havna. I følge selgeren skulle båten gå fra kai kl 10.30 så vi måtte være der 10.00. Vi nærmet oss kaia på det avtalte tidspunktet, men ingen fjong båt var å se. Derimot nærmet en bitte liten, mye dårligere ferge seg kaia. Johnny så på meg og smilte tilfreds - riktignok kom det en båt, men det var ikke den som var avbildet på brosjyren. Langt der i fra.

Jeg kjente skuffelsen inni meg. Der hadde jeg gått på en smell igjen. Det var derfor han skulle ha penger på forhånd. Ellers hadde de risikert at folk snudde når de så ferga. Jeg ble lei meg - hadde sett for meg hvordan det skulle være å tilbringe en dag på en superflott båt. Nesten som en yacht. Jeg skulle ligge på dekk og sole meg. Drikke brus med frukt og sugerør. Kaffe latte. Gå rundt på dekk og kose meg. Nyte det lekre interiøret. Ikke noe av det ville bli slik om det var en sliten ferge vi skulle med. Det var kanskje ikke do der engang. Ingen café. 

Vi gikk mot ferga. Det er jo kos med båttur uansett, måtte jeg si til meg selv og til familien. Vi får jo se mange fine steder. Jeg så for meg vi stå tettpakket i 8 timer - men sa ingenting om det.

Vi gikk bort til ferga og jeg viste fram brosjyren. Lurte på om hvor vi skulle betale resten og om vi skulle gå ombord. Mannen så litt rart på meg og pekte mot havet. "Båten deres kommer om ca 20 minutter," Hva? Kom den virkelig? Den flotte båten som på brosjyren? Vi ventet tålmodig. Plutselig dukket den opp. Yachten. Den var nydelig. Johnny ble helt stille. Nesten litt flau. Selgeren hadde ikke lurt oss. Men den var jo full av folk allerede? Den la til kai - eller rettere sagt den la seg nærme kai og noen slang en stige på land. Mannskapet ropte noe til oss på gresk - vi skjønte at det betydde at vi skulle forte oss - og vi gikk - eller ble dyttet ombord. Johnny synes det minte om kveg som ble stuet inn i låven. 

Det var folk overalt. Ingen telte hvor mange som gikk ombord. Ingen navnelister. Nesten ikke plasser å sitte. Jeg hadde med meg pene sko for å sprade rundt på dekk. De fikk jeg ikke bruk for. Hvor skulle jeg ligge å drikke brus? Latten min? Det var så varmt at svetten rant overalt. Dette kom til å bli en lang dag.

Det ble bedre da vi kom oss ut på vannet. Første stopp var utenfor en vakker strand. Det var faktisk stranden jeg hadde lest om. Hellas 8. beste. Så herlig! Båten stoppet. Kapteinen sa på flere språk at nå var det mulig å bade fra båten. 

 

Fabian i fritt fall

Foto: Fabian R Johansen

Det ble fult kaos. Alle vrengte av seg klærne og hoppet ut fra båten. Folk hoppet fra alle steder. Jeg sto og måpte. Var de ikke redde for å hoppe på hverandre? Jeg synes å høre at motoren gikk fremdeles. Tenk om noen kom borti propellen? Det ble god plass et øyeblikk. Jeg sto der med hatten min. Litt malplassert. Johnny og jeg dro opp snittalderen. Det er helt sikkert. Plutselig ville sønnene våre også uti. De stelte seg opp og stupte uti - akkurat slik som de greske ungdommene og turistene. Jeg prøvde å se om de ikke hoppet på noen eller omvendt. Det gikk bra. Som det alltid gjør. 

Neste stopp skulle vi til en paradislignende strand og få gå i land. Da vi nærmet oss stranda så jeg noe jeg aldri kommer til å glemme. Båten kjørte fort mot land. Det var mange mennesker i vannet - og båten nærmet seg de faretruende fort. Kapteinen tutet flere ganger, og folk svømte for livet. Det så slik ut. Jeg ble stående helt stiv av skrekk. Klarte ikke å røre på en eneste muskel. Det kom ingen lyd fra halsen min. Jeg var helt sikker på at jeg skulle være vitne til noe forferdelig. Det var som en skrekkfilm. Skjedde dette på ordentlig? De som svømte trodde de var i sikkerhet da de kom opp av vannet. Det var de ikke. Båten fortsatte og tute, og folk løp som gale. En dame var dårlig til beins, og to andre dro henne oppover stranda. Herregud. Hva var dette for noe? Båten kjørte faktisk litt opp på stranda før den plutselig stoppet. Ingen ropte stygge ting til kapteinen. Ingen hyttet med neven og var sinte. Jeg hadde gjort alt det hvis det var jeg som hadde holdt på å bli kjørt på av en båt. Shit. 

 

De slang en stige på stranden og vi fikk gå - eller ble dyttet i land. Etter en liten stund var alt glemt. Vi var i paradis. Virkelig. Vannet var krystallklart og hadde en helt sykt fin farge. Stranden var helt amazing. Nydelig. Jeg har aldri vært på en så flott strand før. På grunn av flyskrekken har jeg ikke vært utenfor Europa. Men dette var jo likt en sydhavsøy - slik jeg ser det for meg. 

Vi ble vant til å bli skyflet av og på som kyr. Det ble på en måte greit etterhvert. Stemningen ble roligere utover dagen. Folk ble slitne av all badingen. Det virket som om det ble bedre plass også. Vi koste oss veldig. Kom til den ene flotte destinasjonen etter den andre. Lunch på Kefalonia i en nydelig landsby. Helt herlig. 

Vi gikk i land da turen var slutt, og ble hentet av en fin buss. Da var det 20 minutter med nydelig utsikt fra bussen før vi kom til hotellet. For en herlig tur. Kommer aldri til å glemme den. Alle fire var super fornøyd. 

Jeg møtte selgeren på stranden noen dager senere. Han smilte da han så oss. Jeg takket han for at han hadde snakket til oss på stranden noen dager tidligere. Noen ganger må man ta en sjanse. Ja - jeg har gått på en smell noen ganger - men livet er for kort for å ikke ta noen sjanser. Her var det kun snakk om 20 euro og en dag som kanskje ikke hadde blitt helt som forventet. Men det ble så bra - så veldig, veldig bra <3

Ha en god uke videre!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #ferie #reise #hellas

Årets høydepunkt

I vert fall for min del. Jeg elsker å reise til syden. Varmen. Solen. Vannet. Sanden. Sene middager på koselige restauranter. Kveld og natt som aldri blir kald. Ingen husarbeid eller matlaging på mange dager. Ikke noe man må eller skal. Bare gjøre som man vil hver dag. Mange dager i strekk. Ha masse tid sammen. Det er ferie. 

Vi har vært i Hellas flere ganger før. Det er jo et ganske vanlig reisemål. Vi undersøkte og i år falt valget på Lefkas. Vi har litt forskjellige kriterier for reisemål. Johnny vil ha fjell å gå/løpe i. Jeg vil ha nærhet til en strand. Vi ville bo på et leilighetshotell. Greit å ha kjøleskap på rommet. Litt plass. Ikke så altfor langt fra flyplassen. Ikke noen stor by. Fin strand.

Vi valgte Lefkas for 3 år siden også. Da skulle Johnny, barna mine og jeg kose oss i nesten to uker. Det ble ikke noe av. Vi separerte oss 4 måneder før reisen. Jeg byttet billettene til Corfu. Orket ikke å reise dit uten Johnny. Ville ha en ny start. Nå skulle vi prøve igjen. Både ekteskapet og Lefkas fikk en ny sjanse. Alt fortjener en ny sjanse. Ekteskapet har vært og er en suksess - og det ble Lefkas også. 

I år passet det for sønnen min og eldste sønnen til Johnny. De to andre fikk ikke til å bli med i år. De var opptatt med jobb på hver sin kant. Slik er det med voksne barn. Dessverre. Sønnen til Johnny skulle komme ned etter 4 dager og bli med oss den siste uken.

Jeg var litt mer følsom enn jeg pleier på turen. Allerede på Gardermoen kjente jeg det. Vi skulle kjøpe litt mat og kaffe da de spilte "Every time we touch" med Cascada på bakeriet. Den sangen skrev jeg som et kjærlighetsbrev til Johnny for mange mange år siden. Jeg er like - om ikke mer - forelsket og glad i han den dag i dag. Jeg kjente på følelsene som bredte seg utover i kroppen og på takknemligheten for han. Jeg er så glad for at akkurat han ble min mann - og for at vi prøvde igjen.

Det har skjedd mye de siste årene. Alle barna våre har blitt voksne. 3 av 4 har flyttet hjemmefra. Jeg vet det er normalt og det er slik det skal være, men jeg synes fremdeles det er vanskelig. Nå har mitt minste barn blitt 18. Voksen. En dag forlater også han redet. De kommer til å få egne familier, reise på ferier uten oss. De har jo begynt allerede. 

Nå sto jeg på Gardermoen og ble emosjonell. Tanken på at vi skulle til Lefkas sammen - og med to av barna våre var så fint og rørende. Jeg hadde også gledet meg så veldig mye til ferie. Elsker det.

Flyturen vil jeg bare glemme - hater å fly. Og er redd. Vi ble sittende i flyet i over 1,5 time etter landing. Problemer på terminalen. Da vi endelig fikk gå ut - sultne og trøtte - var jeg glad vi hadde bestilt taxi. Det sto en tålmodig mann og ventet på oss.

Vi skulle bo i en liten by som heter Vasiliki. Jeg spurte hvor lang turen tok. Det skulle jeg aldri ha gjort - han kjørte i hundre og helvete og som om han hadde stjålet både bil og bensin. Vi spente oss fast og lo høyt hele veien - en blanding av at vi var trøtte og livredde.

 

God plass i taxien..

Da vi kom fram var det midnatt. Jeg kunne ikke komme meg fort nok i seng. Var så spent på å se hvordan det så ut der i dagslys. Alltid gøy å komme til et nytt sted.

 

Vasiliki var nydelig. Virkelig. Vi bodde rett ved stranden. Det var vindsurfing som gjaldt der. På havet var det surfebrett i alle farger. Hundrevis. Surferne var i alle aldre. Det var surfeskoler, utleie og happenings. Liv og røre på dagen, men stille på kvelden. Deilig.

Vi var selvsagt på stranden, men også aktive. Vi gikk til en bitteliten landsby som lå oppe i veien i fjellene. Vi satte oss på den eneste cafeen vi fant som var åpen. Damen som jobbet der var skjønn. Jeg tror hun synes det var stas med gjester hun ikke hadde sett før. Det var suss og klemmer da vi skulle gå, og hun insisterte på at vi skulle ta bilde sammen - som hun ville se på. Herlig. Jeg fikk også beskjed om å spise masse souvlaki - grillspyd. Tror hun synes jeg var for tynn.

Jeg tenkte på damen hele veien tilbake. Var hun gift? Tjente hun nok? Hadde hun bodd i landsbyen hele sitt liv? Hvor gammel var hun? Det var så mye jeg ville spørre henne om. Men det er ikke så enkelt når hun ikke snakker engelsk og vi ikke kan et ord gresk. Og hun var jo på jobb. 

 

 

Vi gikk 13 km. Helt fantastisk å gå til stranda og bade etterpå. Vi hadde fått opplevelser og rørt på oss. Sett mer av øya enn bare stranda. Helt perfekt og akkurat slik vi liker det.

Dagene fløy avgårde med sykling, løping, bading, båtturer og lange middager. 

 

 

 

Min flotte sønn <3

Litt sparking må til i løpet av ferien. Snart begynner taekwondoen igjen og nye mål skal jobbes mot

Den andre sykkelturen vi var på var vi alle 4. Vi syklet opp i fjellene. Utsikten var nydelig. Vi satt oss under et oliventre og spiste lunch. Magisk. Vi kunne se helt til vannet og der vi bodde. 

 

<3 <3 <3

Noen ganger skulle jeg ønske at tiden kunne stå stille. Eller i vert fall gå saktere. Vi tok båt til en nydelig strand. Agiofili beach. Krystallklart vann. Hvite, runde stener. Varmt som bare det, men så uendelig vakkert. 

 

En herlig dag jeg aldri kommer til å glemme. Så utrolig fint å dele den med gutta mine. 

Vi var også på en heldagsbåttur. Det var en spesiell opplevelse på mange måter. Den skal jeg skrive om senere.

Det har blitt kaldere i Norge nå. Hetebølgen er over. Man kan føle at høsten er på vei - luften er annerledes. Naturen begynner å skifte farger. Jeg har lagret sommer og varme inni meg - sammen med alle gode opplevelser. Jeg er klar for høst og nye eventyr. Det er godt å kose seg med minner og bilder fra ferier og opplevelser, men samtidig glede seg til alt som kommer. 

Ønsker dere en god mandag og uke <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #ferie #hellas #kjærlighet #familie #sommer #reise

Aktiv ferie

Helgen vår i Rondane gikk så veldig fort. Da vi våknet søndag morgen var det deilig hotellfrokost, matpakkesmøring og ut på tur igjen. Jeg ble så betatt av fossen vi fant på fredagen, og hadde så veldig lyst til å se den igjen. 

 

 

Practice always and everywhere

Vi fortsatte opp en bratt sti til vi kom til en liten topp. Det var så utrolig deilig å sette seg ned på toppen. Se utover landskapet. Ta av varme sokker og sko. Jeg gravde tærne ned i den sandete bakken. Solen varmet så godt. Velværen bredte seg utover i kroppen min. Vi spiste matpakkene våre og koste oss. Nøt stillheten og nærværet til hverandre. Jeg så på armen til Johnny. "Every day I love you Linn" står det med sorte bokstaver. Tatovert inn i huden. Den varer evig. Akkurat som kjærligheten vi har til hverandre. 

 

 

Det er så godt å bevege på seg. Gå eller løpe til svetten renner. Sparke, leke og tøyse. Kjenne at en lever. At kroppen fungerer. Jeg håper vi er friske så vi kan være aktive resten av livet. Få dra på nye eventyr og oppleve forskjellige steder. Sammen.

Vi kjørte veien over Valdresflya hjem. Stoppet på veien for å se oss omkring. Det var så vakkert der. Vår neste fjelltur blir dit. 

 

Noen ganger er det godt å reise til steder man har vært før. Steder man har gode minner fra. Da jeg var liten var vi sjelden ute å reiste. Men vi dro til ett sted et par ganger - Vangsjøen fjellstue. Jeg har ikke vært der på snart 30 år, men har sett skiltet fra veien en gang jeg var på Beitostølen. Det er en dårlig vei på 14 km som leder inn til stua. Johnny var ikke i tvil - vi måtte dra innom å se. 

Jeg kjente igjen stua fra lang avstand. Minnene strømmet på. Fisking i den kunstige dammen. Rømmegrøt. Rideturer med datteren til eierne. Fjelltur. Gåtur. Sommer. Sol. Gode minner.

Det virket forlatt. Ingen biler. Ikke noe latter og glade stemmer. Gresset var langt. Den kunstige dammen var borte. Det er virkelig en perle, men hvorfor var det ingen der? Jeg hadde håpet på å kunne gå inn. Kanskje ta en kaffe. Se om det dukket opp nye minner. Jeg måtte google. Vangsjøen, som nå er til salgs, er stengt pga sykdom. Jeg håpet det var de samme eierne som fremdeles drev stedet. At det var alderdom som gjorde at de måtte stenge. Jeg måtte riste av meg triste tanker og vi dro hjemover. Vi var ikke hjemme før nærmere midnatt. Møkkete, svette men så utrolig fornøyde etter helgen. En deilig, aktiv helg og en "trip down memory lane" for min del. Johnny er så snill som gjør slike ting for meg. Jeg elsker han for det. Og for 1000 andre ting selvsagt <3

Uken etter turen var også aktiv. Vi løp et par ganger og trente nesten hver dag på Fresh. Fikk med oss en tur til den lokale stranden like ved der vi bor, og jeg fikk en dag på Huk med venninner. Herlig.

 

 

Søndagen var det endelig tid for ferietur. Da kvelden kom gikk vi ombord på et Norwegian fly. Jeg hater - som jeg har skrevet om før - å fly, men det er så verdt det. Uansett hvor redd jeg er. Det hjelper veldig å ha en god, trygg hånd å holde i.

 

Sønnen min Fabian ble med, og eldste sønnen til Jonny kom etter 4 dager senere. Det passet ikke for den andre sønnen til Johnny eller for datteren min. Sånn er det å ha voksne barn. Neste år håper vi på å få til en tur alle 6. Gleder meg allerede <3

Når jeg ser ut av vinduet ser jeg regn. Greiner og gress bøyer seg i vinden. Lyngen har allerede begynt å bli oransje. Tydelige tegn på at høsten begynner å snike seg på. Denne varme, gode sommeren var så deilig. Jeg føler jeg har ladet energi og varme i kroppen for lang tid framover.

Jeg sitter her med brune legger og hår som har blitt lysere av solen. Det meste av ferien er over for denne gang. Men alle minnene og opplevelsene har jeg gjemt i hjertet mitt. 

Jeg gleder meg til å lage nye minner med deg, Johnny. Jeg elsker deg <3

Ha en god fredag og helg!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #ferie #aktivferie #kjærlighet #ekteskap #aktivtliv #trening

 

En diva på fjelltur

Jeg drar ikke på telttur. Det ser jeg på som en form for straff og som alt annet enn kos og hygge.

Jeg hadde gledet meg veldig til helgen. Elsker å reise. Oppleve nye steder. Jeg har ikke vært i Rondane. Johnny har vært der for lenge siden og kunne tenke seg å dra tilbake. Vi har snakket om å dra dit en stund, og tidligere i sommer bestemte vi oss for å reise denne helgen.

 Jeg drar ikke på telttur. Det ser jeg på som en form for straff og som alt annet enn kos og hygge. Det å ligge på bakken med kun et tynt liggeunderlag mellom meg og jorda høres fælt ut. Jeg våkner lett - av den minste lyd og lys. Da passer det ikke noe særlig å sove i telt eller under åpen himmel. 

Jeg har ligget i telt en gang. Det var på ungdomsskolen. Husker lite fra den turen. Eneste jeg husker er at da jeg våknet på morgenen var teltduken ca 5 cm fra nesa mi. Det hadde regnet hele natten. Alt var klamt og vått. Lærerne lå i en hytte. Skjønner de godt.  Hengekøye som er så populært nå - helt uaktuelt. Å ligge i en sovesal eller å dele hytte med vilt fremmede - ikke tema. En enkel hytte uten fasiliteter er jeg heller ikke så gira på. Jeg ser ikke sjarmen med å streve for å få tak i vann eller å lage mat på en gammeldags måte. Når jeg er på tur og ferie vil jeg ha det komfortabelt. Jeg vil legge meg i en myk, ren seng. Ha egen dusj. Water closet. Jeg kan løpe et halvmaraton. Trene 5 timer Taekwondo i strekk. Svette på Fresh i flere timer. Gå i fjellet hele dagen. Det er helt ok. Men om natten vil jeg ha det komfortabelt. Smak og behag. 

Johnny kunne godt tenke seg både telt og hengekøye. Ligge under åpen himmel. Ingen dusj eller do. Kjenne på villmannen i seg. Urmannen. Eller noe i den duren. Jeg husker godt når han kom hjem etter sine årlige turer til sommerhuset i nord. Før de fikk ordnet ordentlig dusj der oppe. Det var en urmann som kom inn av døren. Den dresskledde mannen min som alltid lukter godt var byttet ut med noe helt annet. Skjeggete, litt ekstra på magen og med en kroppslukt jeg har fortrengt. Sikkert hyggelig. For de som liker slikt.

Johnny vet hva jeg synes om alt dette. Han bestilte derfor rom til oss på Rondane Høyfjellshotell. Han prøvde å dempe forventningene mine til hotellet. Fortalte at standaren var enklere enn hotell i byer. Det hadde han ikke trengt å gjøre. Hotellet var så fint. Det var SPA avdeling, god mat og så koselige ansatte. 

Når vi gikk inn på rommet vårt ble vi møtt av denne utsikten. Herlig.

Etter å ha pakket ut og slappet litt av, dro vi ut på en løpetur. Vi så en foss fra rommet vårt vi hadde lyst til å finne. Særlig jeg. Jeg har alltid vært fascinert av fosser. Synes det er vakkert. Mektig. Jeg kan ikke huske å ha sett en stor, imponerende naturlig foss på nært hold med egne øyne. Etter en kort løpetur fant vi fossen. Eller fossene. Johnny visste selvsagt hva det heter når det er flere fossefall i samme elven. Min hjerne fungerer ikke slik at sånne ord fester seg. Nåvel. Det var i alle fall 3 flotte fossefall. Stien gikk oppover og det var stupbratt ned til fossen. Det var så vakkert at det tok helt pusten fra meg. Vi løp videre og etterhvert kunne vi gå nærme fossen. Jeg elsker lyden. Lukten. Synet. Synes jeg fant et paradis. Det var nesten ikke mennesker der. Vi tok noen bilder og koste oss. Jeg kunne nesten ikke tro mine egne øyne. Endelig så jeg en helt fantastisk foss. Var nære den. Johnny har sett mange før, og ble ikke like imponert som meg. Det skal litt til før Johnny blir satt ut av noe. Men det ble han dagen etter. Midt oppe på vidda. Omkranset av fjell. 

 

Etter 8 km løp vi tilbake til hotellet for å spise middag. Så deilig å dusje og gå ned å bli servert sunn mat. Det er jeg som vanligvis handler og lager middag hjemme, så ekstra godt å slippe det på tur.

Dagen etter kjørte vi inn til Spranget, og gikk derifra inn til Rondvassbu. Nydelig sted. Derifra gikk vi mot Storronden og innover i fjellene.

 

 

Johnny var så gira når vi gikk. Han elsker virkelig å gå i fjellet. Det beste han vet er å være over tregrensa. Gå i timesvis i ulendt terreng. Tror nok dette var en liten milepæl i livet hans - på lik linje som da vi så villrein på Høgevarde. Det er så godt og fint å se han så gira. 

Vi hadde en super dag i fjellene. Vi gikk, skravlet om alt og ingenting, spiste matpakkene vår og var kjærester. Og lo. Vi ler alltid masse sammen. Det er noe av det jeg setter så stor pris på med Johnny. Vi har det gøy sammen - uansett hva vi gjør eller hvor vi er. 

 

 

 

 

Tilbake på hotellet var det boblebad før middag. Det var så sykt godt etter 19 km fjelltur. Johnny var redd vi ikke skulle rekke middag før restauranten stengte og vi hadde bestilt bord. Han synes det ble vel rart å måtte si til restauranten at vi kom for sent fordi jeg vasket lårene. Jeg måtte forklare at jeg tok bort hår. Jeg blir ikke huleboer selv om jeg er på fjelltur en helg. Da jeg pakket for reisen minnet Johnny meg på at vi skulle til fjellet, ikke på en flott restaurant. Jeg går så mye med treningsklær så jeg liker å pynte meg når jeg kan. Fant ut at jeg ikke hadde noen typisk "høyfjellshotellkjoler" så det ble noe ganske enkelt.

Jeg fikk også noen kommentarer for alle toalettsakene jeg hadde drasset med meg. Jeg bruker alle hver dag - det er samme kvantum om jeg er borte en natt eller 14. Rensemelk, ansiktsvann, øyekrem, serum, nattkrem, dagkrem, deo, bodylotion osv for ikke å snakke om en saks! Det er veldig viktig å ha med på tur. Jeg får alltid brukt den til ett eller annet. Johnny bare ristet på hodet og mumlet noe om at han aldri i hele sitt liv hadde fått brukt for en saks på tur. Jeg tror ikke helt på han. Han skjønte ikke hva jeg skulle med håndveske heller. Men den er alltid med. Ikke på tur selvsagt, men har den i bilen og fikk faktisk bruk for den da vi stoppet på senteret i Lillehammer. Så det så.

På vei hjem i bilen i går begynte øynene mine å svi som bare det. Burot. Jeg hadde med meg saltvannspipetter så det gikk bra. Har alltid det. Johnny himlet med øynene og sa at det var helt normalt å ha med seg på fjellet og overalt. Selvsagt. Jeg ler fremdeles. Vi er så utrolig forskjellige med allikevel like. På en merkelig måte. 

Johnny har lært seg til at ting tar tid med meg. Det skal vaskes, smøres, ordnes og alt mulig før vi kommer oss ut av døra. Øredobber er på, samme med mascara. Alltid. Jeg hørte han snakket med seg selv om at han hadde med seg en Diva på tur. Jeg bare lo. Vet han liker at jeg tar vare på meg selv. Er ren og pen og sørger for at han også alltid har rene ting. 

I går var vi også på en super tur før vi reiste hjem. Det skal jeg fortelle om siden - nå skal jeg vaske fjellstøvlene, sekkene og alt annet vi har brukt. Alt skal ligge klart til vårt neste eventyr vi skal ut på - sammen. 

Tusen takk for en helt herlig tur, Johnny. Takk for at du er den du er - og lar meg være den jeg er. Jeg elsker deg <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#rondanehøyfjellshotell #rondane #kjærliget #aktivtliv #blogg #blogglisten #friluftsliv #fjelltur

 

Uken uten han

Vi kysset hverandre før Johnny gikk inn på flyplassen. Jeg i pysjbuksa og håret til alle kanter. Det var tidlig på morgenen. Torsdag for 8 dager siden. Satte meg inn i bilen og kjørte hjem. Det var litt rart. Vi er nesten alltid sammen. Løper, trener taekwondo, trener på Fresh og går på fjellturer. Sammen. Nå skulle vi være fra hverandre en uke.

Johnny har et gammelt sommerhus i Narvik med broren sin. Det har tilhørt familien hans i generasjoner. Han er der en uke fast hver sommer. Jeg tror han trenger å være der. Kjenne på røttene sine. Alle minnene han har derifra. Han har vokst opp i nord. Alle somrene tilbrakte han der ute. I et hvitt hus rett ved havet. Det er omgitt av fjell. Nydelig sted.

Utsikt fra gården

Johnny var så flink å trene når han var i nord. Og flink med selvutløseren ;)

Jeg har kun vært der en gang. For mange år siden. Da var det ikke ordentlig dusj der, og jeg hadde litt andre verdier. Interesser. Synes det var kjedelig der. Men pent. Det har bare blitt slik i årene som har gått at han har reist dit uten meg. 

De første dagene gikk greit. Vi har vært så mye sammen at det var helt ok med litt tid hver for oss. Godt å kjenne på savnet og tenke på hverandre. Jeg brukte dagene til å møte mine beste venninner, trene og bare slappe av i hagen. Var ute i det nydelige været. I hagen, stranda og i skogen. Deilig.

Var ute å spiste med to av mine hjertevenninner. En kveld med min kjære venninne jeg har hatt siden ungdomstiden, og en med min nye fine, gode venninne jeg har møtt igjennom jobb for Face casting <3 

Jeg var på Huk og Sørenga i 3 dager med min kjære, kjære venninne jeg har hatt i rundt 4-5 år. Vi møttes på jobb, og har vært så gode venner siden. Vi har også taekwondoen sammen <3 Huk er et av mine favorittsteder.

Jeg trener hver dag hele året. Elsker det. 

Veldig takknemlig for at vi har skogen rett bak hjemmet vårt. Enkelt å ta på seg joggeskoene og løpe en tur i vakre omgivelser.

Etterhvert som dagene gikk, begynte savnet å melde seg. Veldig. Dagen før Johnny skulle komme hjem ringte jeg han. Jeg hadde så lyst til å se han, så jeg ringte på Facetime. Da jeg så han kjente jeg tårene presse seg på. Øynene ble fulle av tårer, og det rant nedover kinnene mine. Det kom brått på. Uventet. Jeg visste jeg savnet han, men ikke at savnet var så sterkt. Det var både fint og godt. Deilig å kjenne på følelsene sine. Det var så fint å se han. Mannen min. Han var så glad og viste meg hva de har gjort på gården. Pusset opp. Laget ordentlig dusj. 

Når jeg la på ville jeg bare at det skulle bli torsdag, og at jeg skulle hente han på Gardermoen. Få han hjem. Kjenne armene hans rundt meg. Klemme han. Snakke med han. Være med han. 

Såå deilig å være sammen igjen 

Det var så godt å hente han. Han så meg før jeg så han. Sto og vinket til meg. Fine mannen min. Gud hvor deilig det var å kjenne armene hans rundt meg. Trygt og godt. Vi kjøpte sushi og dro hjem. Rakk en tur sammen på Fresh før vi pakket. I dag dro vi til Rondane Høyfjellshotell. Har hatt en amazing dag sammen. Denne helgen blir super. Livet er herlig. Kjærligheten er herlig. Kjærligheten til barna, familie, venner og til partneren.

Nå er vi godt i gang med å skape nye minner. Gleder meg så veldig til morgendagen, og til resten av livet. Sammen. Vi har jo vært separert. Det begynner å bli en stund siden. Et minne som blekner etter hvert som tiden går. Vi har lært. Aldri mer. 

Det ble en helt fantastisk start på helgen vår. 8 km løpetur i skjønne omgivelser. Masse fluer i panna, slitne men lykkelige.

Johnny - du er min aller beste venn, treningskompis og kjære mann. Jeg elsker deg evig

Ha en fantastisk helg og nyt <3

 

En heftig løpetur

Vi har hatt en super helg. Slappet av. Spist godt. Trent. Vært sammen med familien. Gjordt de tingene vi liker å gjøre. Det som gir oss det gode liv. 

Min eldste sønn Jonna har vært hjemme. Til daglig bor og jobber han i Tromsø. Nå hadde han noen etterlengtede dager i «syden». Han er gründer. Har startet sitt eget firma. Jobber mye. Så fint å ha han hjemme noen dager. På fredag løp vi sammen i skogen hos oss. Bare oss to. Det var så fint. Da han var barn trente vi sammen hver dag. Han drev med alpint og sykling. Jeg pushet han. Sørget for at han fikk sin daglige dose trening.  Jeg savner virkelig den tiden. Vi kom så nært sammen da.

Vi trengte en treningsfri dag. Linn var ennå ikke helt restituert etter forrige helgs halvmaraton. Lørdag dro vi til byen på dagen. Fint vær. God stemning. Fotball på storskjerm. Forventningsfulle og glade mennesker over alt.

Vi gjorde alt og ingenting. Gikk innom noen butikker. Spiste is. Tok en kaffe. Satt på en benk. Så på det pulserende livet på Aker Brygge. Koste oss.

Søndag hadde vi bestemt oss for å dra til Mørkonga på Sundvollen. Vi har sett bilder fra den fantastiske utsikten der. Vi så for oss at det ville være en fin løpetur og rosinen i pølsa ville være utsikten over Steinsfjorden når vi nådde toppen.

Jeg kan innrømme det med en gang. Forberedelsene var litt dårlige. Turen opp er ca. 2 kilometer og 450 høydemeter. Jeg var liksom ikke forberedt på det. Likevel løp vi mesteparten. Linn og Jonna noen meter foran. Den første kilometeren er ikke lett men det er mulig å løpe. Sakte. Den neste ble tung. Når vi passerte den gamle kjerreveien måtte vi delvis ned på alle fire og løping var uaktuelt.

Stien er en blanding av ur og røtter, Mye løse steiner som rutsjer nedover. Man må være påpasselig. Trå forsiktig. Og ikke minst se opp. Det er ikke så enkelt når beina er stokke stiv og pulsen er 180. Linn smalt hodet i et tre som hadde falt på tvers av stien. Like etter gjorde jeg det samme. Men jeg dør ikke av noen kutt i panna så jeg beit tennene sammen og forsøkte å holde følge med fjellgeitene foran meg.

Det siste partiet er det mest krevende. 45 grader helling. Heldigvis er det satt opp wire og tau som man kan holde i det siste stykket.  For noen år siden ville Linn ha snudd før det siste partiet. Nå var hun flink. Krabbet oppover med ett godt grep rundt tauet. Hun kom seg helskinnet opp. Så stolt.

Toppen er vel verdt løpingen og klatringen. En formidabel utsikt over Steinsfjorden og de omliggende områdene.

Jonna skal rekke et fly på ettermiddagen så vi starter nedturen etter en liten pust i bakken. Noen bilder og en drikkepause. Hjemover tar vi en slakere men noe lengre sti. Vi løper lett. Flyr over steiner og røtter. Det er så deilig å løpe på skogsstier. Samtidig må vi være oppmerksom. Ha hodet med. Med ett roper Linn ett eller annet som ikke egner seg på trykk. Jeg snur meg og ser henne ligge på bakken. Tar seg til venstre ankel. Overtråkk. Det er tydelig at hun har smerter. Blir sittende lenge. Fortviler. Jeg vet hva som går gjennom hodet på henne. Skadet igjen. Ingen løping.

Enkelt sagt er en skadet Linn ikke bra for noen av oss. Alle har det best når hun kan hoppe og danse seg gjennom skogen hver eneste dag.

Vi blir stående en stund. Ingen sier noe særlig. Dette må hun ordne selv. Reiser seg. Prøver å belaste foten. Lyser opp. Det gjør mindre vondt. Ingen hevelse. Jeg sender en stor takk til han der oppe. 

Etter en evighet. Eller kanskje bare noen minutter er vi i gang igjen. Først rolig gåtempo. Det går fint. Deretter forsiktig løping. Smertene gir seg og snart løper vi normalt. Det er steinete og ruglete på stien. Vi løper forsiktig. Men vi kommer oss helskinnet ned til parkeringsplassen uten flere episoder.

Over Sollihøgda kommer plutselig skogens konge ut av skogen. Skjønt det så mer ut som sønnen. En liten elgkalv. Forvirret. Løper langs veien. Trafikken stopper opp før den plutselig bestemmer seg for å løpe inn i en hage.

Jonna rekker flyet. Vi har hatt nok en super helg. Nå jobb i 3 dager så ferie.

 

Angrepet av villdyr

 

Ja det var ikke helt sånn. Men for Linn ble denne turen litt mer spennende enn hun hadde sett for seg.

For en uke siden bråbestemte vi oss for å finne en tur. Været var fint og vi hadde ingen planer den dagen. Vi liker å røre på oss. Kjenne musklene bli ømme og slitne. Bruke kroppen. Svette.

Når du bor i Oslo området er det ikke så mange muligheter til å komme høyt opp på en dag. Valget falt på Høgevarde. Det er den høyeste toppen på Norefjell på 1459 meter. Eller rettere sagt den nest høyeste. Gråfjelltoppen er høyere med 1466 meter.

Vi valgte å gå fra Norefjell Spa hotell. Været var fint. Heldigvis ikke så varmt som det har vært de siste dagene. De nye tursekkene var med. Det var også mat,drikke og fotoapparat. Og godt humør. Alt blir enklere når humøret er på topp. 

Første del av traseen er grusvei. Det er enkelt å gå og det går relativt fort. Etter noen hundre meter slutter veien og stien slynger seg oppover lia. Over en bro og en liten bekk før stigningen starter. Vi følger juvet oppover noen hunder meter. 

Før vi vet ordet av det står vi på kanten av juvet. 200 meter ned. Linn er litt engstelig av seg. Kan vi falle ned? Vi smyger oss forsiktig forbi den bratte skrenten.

Vi kommer forbi det bratte juvet og terrenget åpner seg opp. Det flater ut. Det er stille. Bare lyden av bekken som danser mellom steiner som ble fraktet ditt etter siste istid. Jeg stopper opp. Lukker øynene. Kjenner på luktene, Hører en fugl i det fjerne. En flue som summer rundt hodet. Jeg er lykkelig. Jeg er i paradis. Tenk hvor heldige vi er. Som har muligheten til å oppleve dette.

Turen er 10 kilometer hver vei og ca 750 høydemeter. En barnevennlig rute. Vi ble derfor litt overrasket da vi kun møtte på en håndfull andre turgåere på turen. Fordelen er at vi slipper å stampe i kø som man må på andre mer populære ruter.

Etter 5 kilometer er det hvilepause, mat og drikke. Vi er allerede kommet så høyt at utsikten er fantastisk. Jeg tøyer stive muskler og gjør en yeop chagi til ære for fotografen. Det er 3 uker siden siste Taekwondotrening. Det gjelder å holde ferdighetene ved like.

De siste 5 kilometrene er enkle. Selvfølgelig går det oppover. Men det er slakt og fint å gå. 

Hele turen har Linn ligget foran og satt tempo. Med ett stopper hun opp. Rygger. Hva er det der? sier hun forskremt. Går bakover. Smyger seg forsiktig opp i lia på motsatt side. 

Rett foran oss ikke mer enn 40, kanskje 50 meter kommer det en reinflokk. Vi har vinden i ryggen og de har ikke sett oss. Jeg setter meg ned på huk. Ber Linn være stille. Må få tatt noen bilder av dette. Så fantastisk. Se dyrene i sitt rette element. På fjellet. Jeg blir oppspilt. Linn blir bare redd. Går en stor omvei. Med ett sanser de oss. Løper ut og er borte bak en åsrygg. Senere traff vi på flere rein både oppover og på vei ned. Linn veldig skeptisk. Jeg fikk en opplevelse for livet.

Vi nærmer oss toppen og blir både overrasket og litt skuffet. I mitt indre så jeg for meg hytta klamre seg fast på en topp med 360 graders utsikt. Nå ligger den i et søkk mellom to topper. Stengt. Ingen vaffel. Ingen kaffe.

Opp på toppen. Fin utsikt, men langt fra noen toppfølelse. Vi hadde ventet oss en mer spektakulær utsikt. Jeg setter meg på en stein. Er glad og fornøyd. Føler meg veldig heldig. Blir nesten litt rørt.  Få oppleve dette sammen med min kjære. Vi to sammen. Linn som står foran meg. Ubevegelig. Jeg må holde rundt henne. Kysse henne på kinnet. I det øyeblikket er jeg verdens lykkeligste mann. 

Hvor lenge var Adam i paradiset? Plutselig fyker en hånd opp i ansiktet mitt. Brillene blir slått av. Hva er det der? Linn litt hysterisk. Beveger seg bakover. Holder på å snuble. En fin bukk stopper opp. Vurderer oss. Linn vil gå ned. Vil hjem. Den kan jo være farlig. Se på de store hornene.

Hjemturen er fin. Storslått natur. En rein her og der. Det er mange av de. Møtte kun en syklist på vei ned. Hvor er alle sammen? Vi er slitne. Veldig fornøyde og glade når vi sitter i resepsjonen på hotellet med en iskald cola.

Høgevarden er en fin dagstur fra Oslo. Nå venter nye eventyr på oss. Vi gleder oss til Rondane senere i måneden.

Ha en god helg!

Betalt trappeløp

Jeg er ikke noen utpreget morgenfulg - for å si det mildt. Når jeg skal på oppdrag er det som regel oppmøte fryktelig tidlig - i min målestokk. Mitt faste rituale er å ta øyemaske. Det er det beste rådet jeg har fått - ever. Mens jeg ordner meg lar jeg de to klebrige "maskene" gjøre mirakler. Under en halvtime senere drar jeg de av, og - voila - som reneste magien er det som måtte være av poser og trøtte tegn så godt som forduftet under øynene. Det som er over øynene går seg til etterhvert.. Love it!

Johnny drar på jobb grytidlig hver eneste dag. Når klokka hans ringer kjenner jeg på takknemligheten for at jeg som regel kan sove litt lenger. Jeg overtalte han til å dra en halvtime senere på jobb i dag - så vi kunne reise til byen sammen. Fryktelig hyggelig start på dagen! 

Da jeg sto opp tror jeg kroppen var litt i sjokk. Den trodde nok ikke helt at jeg skulle stå opp så tidlig  - kanskje jeg bare skulle på do? Jeg følte meg så utrolig pigg og sprudlende. Johnny er vant til å være alene på morgenen så jeg er litt usikker på hvor fryktelig hyggelig det var med en litt i overkant oppspilt og ivrig kone. 

Litt trøtt, men såå glad 

Jeg så meg rundt på togstasjonen. Alle var pent kledd. Dress, drakt, kjole, penbukse osv. Jeg sto der med rosa bag, kort løpeshorts og singlet. Føltes litt ut som om jeg hadde bommet skikkelig på dress coden i et selskap..

Jeg gleder meg alltid til jeg skal på oppdrag. Kjenner forventningene og spenningen allerede dagen før. I dag var en slik dag. Jeg skulle til byen og være med på innspilling for Imsdal. Oppgaven var å løpe opp en lang trapp. Mange ganger. Jeg var litt spent på hvordan bena skulle takle trappeløp i dag. Det er bare 4 dager siden halvmaraton, og jeg har vært stiv og støl siden. Hatt litt vondt i beina. Men det skulle ikke få stoppe meg uansett. Crewet rigget til, jeg stilte meg opp og så var det bare å begynne. Det gikk så fint. Jeg kjente ingen verdens ting i beina. Heldigvis.

Jeg løp opp trappene og kjente hvor godt det er å røre på seg. Trene. Tenk å få betalt for å gjøre det man elsker? Det er helt amazing. Jeg trives også veldig godt foran kamera. Jeg med min sceneskrekk - hvem kunne tro det? Etter en time var de fornøyd og min arbeidsdag var allerede over. Jeg liker dette så godt så for min del kunne jeg like gjerne ha jobbet i mange timer til. Det er en god følelse. Da vet man at man gjør noe som er rett for en selv.

Jeg hadde all verdens tid og gikk igjennom byen. Johnny inviterte til lunch, så det måtte jeg jo benytte meg av. Date med verdens fineste mann og deilig mat samtidig - kan det bli bedre? 

 

Gårsdagens blogginnlegg var det mange som ville lese - vi havnet på 58. plass på topplisten! Veldig gøy!

Ha en flott ettermiddag og kveld i det herlige, varme været! Much love <3

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #jobb #kjærlighet #trening #aktivlivsstil #aktivtliv 

 

En syk opplevelse

Tre miutter til start. 180 sekunder. Jeg kjente meg svimmel. Hadde jeg kanskje litt vondt i hodet? Pulsen var høy - som vanlig før et løp. Men denne gangen var alt annerledes. 

Deltakerne satt, sto og gikk rolig rundt ved start. Folk pratet og lo. Solte seg. Skulle de ikke varme opp? Slik man gjør før løp? Jeg hadde tenkt å bruke de første kilometerne som oppvarming. Spare på kreftene. Det så ut som om de fleste andre tenkte som meg. 

Jeg har vært med på mange løp. 3 og 5 km. Ett løp på 10 km. BDO mila i fjor. 48:00 og så stolt. Da gikk jeg rett på Taekwondo trening. Det betydde at jeg hadde mer å gå på. Jeg burde prøve å løpe lengre. Så ble jeg skadet. "Runners knee." Lang historie kort. Vondt, vondt vondt. Behandling. Opptrening. I år har jeg ikke løpt på langt nær så mye som de siste årene. Har hatt vondt, og vært redd for kneet. Jeg har også fått rødt belte i Taekwondo og konkurrert. Jeg kan ikke både  løpe og trene Taekwondo hver eneste dag. Må begrense meg. Men jeg har løpt Holmenkollstafetten, 5 km på Sentrumsløpet og 3 km på OsloMila. Det gikk veldig bra i alle løpene. Fornebuløpet endte i DNF. Kjip opplevelse. Har skrevet om alt dette i tidligere blogginnlegg. 

Sist torsdag møtte jeg den nye løpegruppa til "Midtlivskrise i lycra." Det var en hyggelig og inspirerende kveld. Spreke folk som løper langt. Da jeg kjørte hjem den kvelden tenkte jeg på Krokskogen Halvmaraton. Skulle jeg være litt impulsiv og melde meg på det? Jeg elsker å løpe i skogen. Det er også best for beina. Spesielt knærne. Men jeg har jo aldri løpt 21 km før. Takler kneet det? Har jeg kondisjon til det? Er ikke jeg best på korte løp? Ikke er jeg god på å havne langt nede på resultatlistene heller. Fryktelig dårlig taper.

Jeg sendte sms til Johnny fredag formiddag om at jeg hadde lyst til å delta. Men kun om han ble med. Fikk til svar at han selvfølgelig ble med. Jeg ble så glad og rørt. Min snille, gode Wingman. Stiller alltid opp. Always by my side. 

My Wingman

Ett minutt til start. Jeg hadde meldt meg på kun tre timer før løpet. Hadde ikke fortalt det til noen. Ville ikke ha noen avtale om å møte noen andre løpere. Ikke noe press. Hadde jeg sovet dårlig natt til løpet, eller ikke vært i form, hadde jeg droppet det. Men alt lå til rette. Jeg sov godt, formen var super. Jeg prøvde å kjenne etter om det feilte meg noe. Hadde jeg noen vondter? Måtte le av meg selv. Selvsagt hadde jeg ikke det. Bortsett fra magen. Der var det fult kaos. Det er vanlig. Alltid slik på løpsdager.

Rimelig spent når jeg skulle hente startnummeret mitt. Jeg har aldri meldt meg på et løp så sent før

Vanligvis stiller jeg meg opp i en av de første rekkene. Når startskuddet går av løper jeg så fort jeg kan. Løper og løper. Spurter alt jeg kan gjennom hele løpet. Når jeg er i mål må jeg sette meg ned. Helt ferdig. Sjekker resultatene. Gjør det som regel bra i min aldersgruppe. Egentlig gjør jeg det bra overall. Det er en god følelse og lønn for strevet. 

Nå sto jeg langt bak. Utfordringen min visste jeg var å løpe sakte nok. Ikke la meg rive med og løpe av gårde i full fart. Da kom jeg ikke til å klare hele løpet. Jeg trodde det skulle være vanskelig, men det gikk overraskende greit. Jeg brydde meg faktisk ikke så mye om at folk løp forbi meg. Vanligvis gjør jeg alt for å unngå det. Jeg koste meg der jeg løp i et rolig tempo innover i skogen. Etter noen hundre meter fikk jeg øye på Johnny. Han sto og vinket til meg. Hjertet mitt hamret litt ekstra. Jeg ville så gjerne klare dette løpet. Jeg ville løpe over målstreken med hendene over hodet. Løpe rett i armene til mannen min. Han skulle stå der og være så stolt - kanskje med en liten tåre i øyet? Vi hadde snakket om hvor lang tid jeg kom til å bruke. Det viktigste var å klare å gjennomføre. Tiden var ikke så viktig. Men kanskje rundt 2:15? Det burde være oppnåelig. 

 

De første fem kilometerne gikk greit. Jeg hadde bestemt meg for å drikke på alle stasjonene. Jeg senket farten og fikk i meg litt væske. Humøret var på topp. Jeg løftet hånden og tok en "high five" med en mann som heiet i løypa. Det pleier jeg aldri å gjøre, men jeg bare måtte - av glede. De neste fem gikk også bra. Det var egentlig ganske behagelig å løpe i et slikt rolig tempo. Det gjør jeg vanligvis ikke når jeg løper alene engang. Gjennomsnittsfarten min var 5:47. Nice. Jeg nådde 10,9 km målingen på akkurat en time. Jeg hadde det så fint, og begynte å leke med tanken på å klare løpet på under 2 timer. Eneste som ødela litt var frykten for å få vondt i kneet. Jeg brukte unødig mye energi på å kjenne etter og løpe der det var minst steiner. Tenk om jeg fikk så vondt at jeg ikke klarte å løpe mer? At jeg måtte sette meg ned og bli hentet av Røde Kors? Det måtte ikke skje. 

Jeg fikk i meg en halv banan ved 10,9 km. Mer drikke. Så begynte en lang oppoverbakke. Den føltes uendelig. Jeg la meg bak en dame. Brukte hun som hare. Det må være lov. Jeg hørte tung pust rett bak meg - noen hang seg også bak meg. Det gikk oppover og oppover. Jeg takket høyere makter for at jeg er vant til å løpe i motbakker. Jeg elsker det. Melder meg på Oslos Bratteste år etter år. Selv om jeg lover meg selv å kaste alle joggesko og begynne med noe helt annet når jeg er halvveis i løypa.

Det føltes som en evig motbakke. Jeg så på klokka. 12 km. 13. 14. 15. Jeg hadde lest på løypekartet at de siste 5 kilometerne var forholdsvis lettløpte. Gud som jeg gledet jeg til å passere 16 km merket. Jeg prøvde å ikke tenkte på at nå løp jeg faktisk så langt som jeg aldri har løpt før. Dyttet den tanken vekk. Tenkte heller på at jeg trener hver eneste dag. Taekwondo, løping eller på Fresh. Jeg sykler mye på Fresh. Det er skånsomt for knærne. Prøvde å si til meg selv at alt dette i sum gjør meg sterk nok til å gjennomføre et slikt løp. Da jeg endelig kom til 16 km var det ikke gøy lenger. Det begynte å gjøre vondt. Litt her og der. Smerter kom og gikk. Men heldigvis ikke der jeg hadde de største problemene med kneet. Jeg måtte ta meg selv i nakken og si at de siste 5 km skulle jeg klare. Det er fort gjort.

Bena mine var ikke helt enig. De ville stoppe. Hadde fått nok. Jeg ble stivere og stivere i lårene. Det var som om jeg hadde bein av tre. De ble stokke helvetes stive. Dette hadde jeg ikke tenkt på. Aldri opplevd før. Shit. Jeg har jo absolutt ikke den treningsmengden inne som jeg bør ha for å løpe en halvmaraton. Fy så vondt det var.

Dette bildet husker jeg ikke ble tatt. Det var nok i den siste delen av løypa. Klarte å smile og vinke tydeligvis. Foto: Siri K. Rakeie

Det ble glissent med løpere rundt meg. Jeg løp alene i lange perioder av gangen. Det gjorde ikke saken noe bedre. Følte meg litt alene med vondtene og slitet mitt. Jeg er god på å presse meg selv så jeg stengte av alt og bare løp. Tenkte på at jeg kunne dra til fysioterapeut på mandag om bena fortsatt var vonde. Tenkte alt mulig rart. Hodet føltes som bomull. Tenkte at jeg var glad for at jeg ikke hadde tatt på ringer. De måtte jeg antakeligvis ha brukt avbitertang for å noensinne få av. Fingrene mine så ut som pølser. En funksjonær ropte til meg at jeg måtte holde stilen. Hvilken stil? Var han blind eller noe? Så han ikke at jeg løp som en gås? Jeg kjente at jeg ikke var så hyggelig lengre. Tvang fram et smil. Han kunne jo ikke noe for at jeg holdt på å gå i kjelleren. Han var bare grei og motiverende. Den neste jeg møtte var en eldre mann. Han ropte noe om at jeg måtte holde ut - snart kom jeg i mål og kunne spise og drikke. Jeg vinket til han. Gode, snille mannen. Heiet på en vilt fremmed dame. Så herlig.

Jeg prøvde å konsentrer meg om musikken min. Konsentrerte meg om å ikke se på klokken for hver 10. meter. Prøvde å regne ut om jeg ville klare det på under to timer. Det var vanskelig å regne. Det virket som om hjernen hadde mer enn nok med å kommandere bena mine til å løpe. Jeg prøvde å ta meg sammen. Jeg kunne klare det. Men det gikk for sakte. 18, 19 og 20 km. Jeg husker ikke så mye fra den distansen. Vil helst glemme. Husker bare at hver lille helling i veien føltes som en stor, diger monsterbakke. Tenkte på hvorfor de skrev at de siste 5 km var lettløpte? Det var jo de verste! Jeg løp alt jeg kunne. Løp og løp på bare viljestyrke. 400 meter igjen. Det er like langt som en runde rundt en bane. Jeg kom til å klare det - ikke under to timer, men jeg ville klare å gjennomføre. Lykken bredte seg utover i brystet mitt. Bena mine begynte plutselig å fungere nogenlunde normalt igjen. Jeg løp fortere og forter mot mål. En mann sto og tok bilder. Jeg strakte hendene mot været av glede over at jeg snart var i mål. Fotografen var Hans Edgar. En instagramvenn. Det så jeg ikke. Hadde ikke kjent igjen noen av mine nærmeste venner om de hadde stått der. Var helt i min egen boble.

Der så jeg tidtakeren på bakken. Den vi løp over litt etter start. Kunne det være mål? Men det var jo nesten ingen der? Jeg ropte til en mann som sto der om dette var målstreken? Han ropte tilbake at den er rett ved. Jeg visste det jo innerst inne - men hadde så veldig lyst til å være ferdig. 

Der så jeg mål - jeg løp alt jeg klarte. Hvordan i alle dager kunne jeg løpe så fort til mål? Jeg overrasket meg selv. Jeg fikk øye på Johnny. Han sto midt foran mål men så meg ikke. Ventet meg ikke enda. Jeg ropte på han og fektet med armene. "Johnny, Johnny!" Han så meg. Jeg løp rett i armene hans. En blanding av latter og gråt kom ut av munnen min. Jeg klarte det. 2:01. En dame med en blokk og penn prøvde å spørre meg om noe. Jeg registrerte ikke hva hun sa. Johnny svarte for meg. De lurte på hva jeg het, det var noe surr med noen av numrene. Hun kunne sagt hva som helst. Jeg hadde ikke hørt uansett.

Jeg sjanglet bort til gresset og la meg ned noen sekunder. Herregud for en deilig følelse. Jeg var i mål. Uskadd. Kneet holdt. Kondisen holdt. Jeg holdt. For en syk opplevelse. Dette var noe helt annet enn noe jeg har gjort i hele mitt liv. En milepæl i mitt idrettsliv, tenkte jeg. 

Selfie noen minutter etter løpet. Såå glad, flluer i panna og full av endorfiner

Jeg er så glad jeg gjorde det. At jeg tok sjansen. Jeg er så takknemlig for at jeg har Johnny som står i mål. Venter på meg med open arms. Kjærlighet og omsorg. Det er så fint og godt.

Jeg var høy lenge etter løpet. Johnny hørte tålmodig på meg fortelle om løpet i bilen på vei hjem. Han ble tydeligvis motivert, for da jeg hoppet i dusjen dro han ut på løpetur. Neste år kanskje vi løper halvmaraton sammen. Det blir fint.

Etter dusj heiv jeg meg i bilen og kjørte til byen. Min kjære venninne hadde invitert meg ut på middag. Det var så godt å se henne. Feire løpet, Pride og alt mulig annet. Livet. Vennskap. Kjærlighet.

Det ble tidlig kveld på meg. Jeg kunne knapt gå og hadde parkert rett ved restauranten. Da jeg la meg følte jeg meg lys våken. Jeg var fremdeles høy og hadde så mange nye inntrykk. Jeg la meg men forventet ikke å sovne. Det tok under ett minutt eller noe før jeg sov. Så sliten, men lykkelig. Idrett gjør meg lykkelig. Løpeglede. Runners High. Mestringsfølelse. Stolt. Støl. En salig blanding av alt mulig. Dette var mitt første lange løp. Men absolutt ikke siste. Kroppen vår kan gjøre de sykeste ting. Med trening, sunn kost og riktig innstilling. Det er en quote som heter noe sånt som at når bena ikke vil løpe lengre så løp med hjertet. Det gjorde jeg på lørdag. Virkelig. Jeg elsket det. 

Dagen etter løpet kunne jeg nesten ikke gå. Jeg var så støl i beina. Vi gikk en liten "recovery walk" i skogen der vi bor. Tror vi brukte en time på noen få kilometre. Vondt å røre på meg, men kjente at jeg hadde gjort noe - for meg - stort dagen før. Noe sykt. Det var absolutt verdt det og jeg gleder meg til å gjøre det igjen!

Ha en god uke videre <3

 

Foto første bildet: Hans Edgar Rakeie

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#krokskogenhalvmaraton #halvmaraton #blogg #blogglisten #trening #aktivtliv #aktivtlivsstil #kjærlighet #ekteskap

Livet er å oppleve

Min yngste stesønn er ferdig utdannet politi. Tre tøffe år på Politihøgskolen er over. Det er klart at vi skulle være med på avslutningen. Seremonien og festen. Jeg var så utrolig stolt av han. Flotte, flinke stesønnen min. Den andre stesønnen min, moren deres og hennes forlovede hadde også tatt turen til Bodø. Jeg har aldri vært så langt nord, så det ble en opplevelse i seg selv. Jeg elsker å reise. Oppleve nye steder. Treffe nye mennesker. 

 

 

Johnny og de flotte stesønnene mine 

Det blåser mye i Bodø fant jeg ut

Vi fikk et rom med en fantastisk utsikt. Herlig. Eneste ulempen var at de holdt på med renovering av hotellet. Det var boring non stop. Jeg har lært meg å si ifra når noe ikke er greit. Det hjalp. Vips så fikk vi suite i en annen etasje og hyggelig gave fra hotellet. Det er bra kundeservice og gir fornøyde kunder!

 

Det ble selvsagt trening på turen - vi testet ut det lokale gymet 

Fredag var det tid for å reise hjem. Rett etter frokosten fulgte Johnny meg ut til taxien - kysset meg og ønsket meg god tur. Han skulle ta med kofferten min, så jeg trengte bare å ta med meg veske. For taxisjåføren så det kanskje ut som om jeg hadde vært på jobb - av det litt shady slaget. Eller kanskje han trodde vi hadde et "forbudt" forhold? Jeg satt i baksetet og smilte av tanken. Smilet skled av fjeset mitt da jeg så flyplassen. Bodø Lufthavn sto det med store, blå bokstaver. Magen vrengte seg og det føltes ut som om jeg ble akutt syk. Det som for noen dager siden hadde vært en god idé virket plutselig ikke særlig smart. Jeg skulle snart befinne meg langt oppe i luften. Alene. 

Jeg prøvde å ta meg sammen. Se meg rundt. Alle andre virket helt upåvirket av at de var på en flyplass. Flyet var forsinket. Minuttene sneglet seg avgårde. Halsen ble tørr. Magen var som et tivoli og sirkus på én gang. Jeg ville bare gå inn i flyet og få turen overstått. Lande trygt på Gardermoen. Kjøpe meg mat, kaffe og sette meg på flytoget. Dra på jobb. Kose meg. 

Jeg så på billetten min. Fy faen. Rad nr 30. Nest bakerst. Om det blir turbulens er det bakerst i flyet man merker det best. Jeg hater å sitte bakerst. Betaler gjerne litt ekstra for å sitte langt foran. Helst i setene ved midtgangen. Jeg vil ikke se ut. Vil ikke se 10000 meter ned mot bakken. Jeg måtte sette meg ned. Mitt sete var 30 B. Hvordan kunne jeg glemme å sjekke det? Jeg satt midt mellom to fremmede menn. Øretelefoner på. Meditering. Letting. Marsjhøyde. Det gikk greit. Jeg hadde det ikke fint, men jeg taklet det. Jeg hadde nett hele veien, og tiden gikk når jeg var på sosiale medier. En halvtime til landing. Fest setebeltevarsel på. Det begynte å riste. Veldig. Nei. Nei, nei, nei. Jeg orker ikke turbulens. Tanken på at flyet flyr så sykt fort nedover mot bakken - mens det rister og krenger er helt forferdelig. Lufttomt rom. Flyet datt mange meter ned. Flere ganger. Det føltes som om jeg skulle svime av. Jeg ble så redd at tårene presset på. Pusten og hjertet mitt gikk fortere og fortere. Det dunket i hodet. Mannen ved vinduet så ut. Han på andre siden så rett fram. Så de ikke at jeg var redd? Kunne ikke en av de holde meg i hånda? Spørre om det var noe de kunne gjøre? 

Flyet ristet og ristet. Da det datt ned for 3. gang klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. De rant nedover kinnene mine som en liten bekk om våren. Mannen ved midtgangen så på meg og sa at det ikke var farlig. Det kom til å gå bra. Jeg klarte ikke å svare. Var helt stiv av skrekk. Jeg vet at det kommer til å gå bra. Det gjør det alltid. Men det hjelper ikke - jeg blir så redd og jeg vil ikke være i flyet når slikt skjer. Da vi endelig landet beklaget jeg for at jeg hadde grått og vært redd. De smilte og sa at det er naturlig å bli redd når det rister. Jeg tenkte fremdeles på hvorfor ingen av de tok hånden min, eller spurte om de skulle holde meg i hånda eller rundt skulderen. Er det "Me too" kampanjen som er grunnen? Tenkte de at jeg er psykisk syk og ikke turte? Ville de, men visste ikke hvordan? Ikke vet jeg. Jeg har i vert fall bestemt meg for lenge siden at jeg skal hjelpe om jeg kan. Tilby hjelp, i det minste. Det blir tatt i mot på ulike måter, men jeg kommer aldri til å slutte med det.  

Da jeg gikk ut av flyet var jeg så glad. Lykkelig over å være på bakken. Jeg måtte riste redselen av meg. Jeg skulle være med i en reklamefilm, og måtte ta meg sammen. Være profesjonell. Det var så hyggelig å komme på jobb. Jeg elsker å være aktør. De hadde flyttet opptaksdag så jeg måtte ta et tidligere fly enn det Johnny hadde bestilt. Han kom derfor med et senere fly, og jeg fløy alene. 

Jeg gikk på senteret mens jeg ventet på at han skulle hente meg. Jeg synes jeg hadde vært så flink til å fly og jobbe så jeg unnet meg en trench coat. Den skal få være med meg på reiser. Jeg kommer til å fortsette å fly. Mange, mange ganger. Det går bra hver gang. En dag skal jeg gå inn i flyet. Legge trench coaten inn i hattehyllen. Sette meg ned i setet mitt - hvor som helst på flyet - og nyte turen. Glede meg over at det finnes fly. Jeg har lest at å fly er noe av det sikreste transportmiddelet vi har. Jeg vet det. Og en dag skal jeg føle det slik også. 

Jeg var høy etter filmingen og replikker, men samtidig så sliten etter reisen. Da var det ekstra kos å se Johnny igjen. Fortelle om turen og jobben. Min beste venn og fine mann.

I dag skal vi ut på tur. Høgevarde på Norefjell. Gleder meg så utrolig mye. Vi skal dele nok en opplevelse sammen. En ny reise, Elsker det. 

Ha en super søndag!

 

 

 

 

 

 

 

 

#flyskrekk #reise #blogg #blogglisten #aktivtliv 

"We train together to make each other great"

Kara Goucher har sagt eller skrevet dette. Hun er en amerikansk friidrettsutøver som konkurrerer i maraton. Jeg kan tenke meg hun siktet til de andre på landslaget. Kollegene sine. Vennene sine. Det er slik det skal være. Man skal eller burde gjøre hverandre gode. Inspirere, heie og få hverandre opp og fram. Kolleger. Venner. Partnere. 

Min partner er veldig god til akkurat det. Det er vel også noe av grunnen til at vi har det så bra sammen. Vi vil hverandre alt godt. Ønsker at den andre skal lykkes. Hjelper og støtter hverandre. De aller fleste trenger støtte for å bli gode. Ha noen som heier og som står på sidelinja. Uansett. 

Det er også slik i Taekwondo klubben vår. Man heier og støtter. Gjør hverandre gode. For en uke siden var det sommertrening i klubben. Det innebærer en helg med trening fra morgen til kveld. Fest. Klubbkonkurranse og gradering. Sykt slitsomt, men gøy. 

Det hele startet fredag ettermiddag, men det var 18-års dagen til sønnen min. Family first. Det var en flott dag, men også litt vemodig - for å bruke et gammelt ord. Mitt minste barn har blitt voksen. 

Tiden flyr. Virkelig.

Jeg er så stolt og takknemlig for barna mine og stesønnene mine. Hver eneste dag. Det er greit og fint at alle fire er voksne. Vi kommer alltid til stå hverandre nære. Det er det viktigste. På bildet er vi på vei til Aker Brygge og et lite surprise party med familie og venner. En superkoselig kveld og en fin feiring.

Resten av helgen tilbragte vi i hallen. Det var tøft med både konkurranse og gradering på samme dag. Jeg sliter fremdeles med prestasjonsangst. Uansett hvor mye jeg jobber med å bli kvitt den er den der. Den kommer som lyn fra klar himmel. Gjør så hjertet mitt dunker altfor fort. Får hendene mine til å skjelve. Bena mine blir stive og vil ikke gjøre som jeg vil.

Jeg ser på bildet at bena har feil stilling. Fingrene spriker. Jeg ser redd ut. Klubbkonkurranse skal være gøy. Avslappet. Det ble ikke noen av delene. Jeg har øvd på hva jeg skal gjøre så utrolig mange ganger. Visualisert. Forberedt meg. Når jeg står alene på matta skjer det. Prestasjonsangsten tar nesten over. Men bare nesten. Jeg får ikke vist alt hva jeg kan. Det er utrolig irriterende og kjipt.

Jeg synes det ble verre på hjemmebane. Alle dommerne var mine kolleger. En av mine beste venninner var en av de. Masteren som trener oss mest i Poomsae var en annen. Vår hovedtrener og Master så på. Alle de andre i klubben var der. De vet at jeg konkurrerer - får individuell oppfølging og undervisning. Presset føltes stort. Jeg ville vise at jeg fortjener plassen min på konkurranseteamet. Vise hva jeg har lært av de. Jeg synes ikke jeg var særlig flink. Blir så irritert på meg selv. Alle gode ord og støtte fra kolleger hjelper på. En av de minste utøverne kom bort til meg og sa at hun synes jeg var veldig flink. Jeg ble så rørt at jeg nesten begynte å gråte. Jeg prøvde så godt jeg kunne å støtte og heie på de andre - ville så gjerne at alle skulle gjøre det bra. Skinne på matta og gjøre bra kamper.

Stolte og glade etter konkurransen

Johnny får medaljen sin av en av klubbens dyktige, unge sortbelter

Jeg fikk også prøve meg som coach. Alle som konkurrerer har en egen coach. Det var fint og gøy å få prøve meg i den rollen. Det fikk tankene mine over på noe annet før jeg skulle konkurrere. Jeg fikk konsentrert meg om å gi råd og støtte til en ung gutt som skulle ut på matta. Sortbeltene var coah for hverandre, selv om de kjempet om samme pall. Det er en god ting og sier det meste. "We train together to make each other great." Det er akkurat det vi gjør i klubben vår. Det er også det vi gjør i ekteskapet. På alle arenaer. 

Jeg er så uendelig stolt av Johnny. Om det bare var han av som hadde klart å fått rødt belte hadde det vært helt ok. Han står på og gjør sitt beste. Alltid. Vi klarte det begge to. Det er helt utrolig å få dele slike opplevelser. Det binder oss enda tettere sammen.

 I forrige blogginnlegg skrev jeg om mitt siste løp som endte i DNF. Jeg var derfor ekstra spent før Oslomila. Det ble en super opplevelse. Jeg koste meg veldig, og endte på en 5. plass av alle damene. 12:11 på 3 KM. Not bad. 

Jeg elsker medaljer. For meg er det er et bevis og minne om at man har vært med på noe gøy. Vært sporty og flink. 

Jeg har vært så heldig å få være aktør på noen veldig morsomme prosjekt de siste ukene. Resultatet kommer på web og Insta. Her var en svensk dame som heter Blossom hovedrolleinnehaver. Inspirerende, flott dame

Det har vært en flott start på livet som 42-åring. Virkelig. Jeg gleder meg over det som har skjedd og hva vi har oppnådd. Det er lov. Men vi retter også blikket mot nye mål. Elsker å ha mål å se fram til. Jobbe mot. "Jobbe på," som en amazing dame jeg møtte ifm jobb her om dagen pleier å si. Stine Hartmann. Flott motto! 

Ha en strålende mandag og god uke videre!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogglisten #blogg #trening #kampsport #kjærlighet #aktivlivsstil

Fra den dype dal til en høy topp (bokstavelig talt)

Fornebuløpet. Det er klart jeg måtte henge meg med på det. Løpe 5 km i flotte omgivelser. Få fin medalje. Kanskje gjøre det bra - i vert fall i min aldersgruppe. Og det beste av alt - Johnny ville bli med på det også. Så fantastisk. 

Det var strålende sol og varmt. Veldig varmt. Så varmt jeg ikke kan huske at det har vært i mai. Nesten 30 grader. Det burde ikke bety så mye. Jeg har løpt i varmere vær. Det gikk fint. Selv om fingre og føtter ble hovne. Ikke noe å klage over. 

Jeg møtte et par instagramvenner og en bekjent. Så hyggelig. Varmet opp og gjorde meg klar. Alt var på plass. Startskuddet gikk, og jeg løp avgårde. Allerede etter en kilometer kjente jeg det. Jeg sleit med å løpe. Virkelig. Det var ikke bare at jeg ble sliten - som jeg alltid blir i løp - men jeg sleit skikkelig. Det var som om jeg løp med vekter på beina. Kom nesten ikke av flekken. Hodet verket. Magen hadde vært ugrei hele dagen. Lysken og kneet var ikke helt med. Vi var på taekwondo trening kvelden før. Det var blant annet lett kamptrening. Var det derfor jeg kjente det i beinet? Mulig. Jeg har løpt med "vondter" før. En brysom mage har jeg så og si hver eneste dag. Det går fint å løpe uansett. Men hvorfor kjentes det slik ut? Det føltes ut som om det ble varmere og varmere. Jeg så på klokka utallige ganger. Tiden sneglet seg av sted. Blikket mitt gikk ustanselig til skyggefulle steder. Det var som om kroppen min ble dratt ut av løypa og mot skyggen av en ukjent kraft. Jeg er god på å presse meg selv. Denne gangen var alt annerledes. Kroppen fungerte ikke. Jeg heiv etter pusten og svettet som jeg nesten aldri har gjort før. Alt var galt. Jeg kjente meg dårlig. Jeg som elsker å løpe synes det var helt forferdelig. Jeg drømte meg bort til Dojangen - salen vi trener taekwondo i. Jeg så for meg at jeg lå på de myke mattene. Hadde på min fineste drakt. Håret lå utover gulvet. Øynene var lukket. Den rolige musikken strømmet ut av høytalleren. Jeg mediterte. Det var hva de andre i klubben min gjorde på det tidspunktet. Jeg angret på at jeg hadde blitt med på løpet. Skulle ønske at jeg kunne åpne øynene og så lå jeg der i salen med de.

Jeg så på klokken igjen. Det var 2 kilometer til mål. Bare jeg kom meg dit kunne jeg legge meg ned i det grønne, friske gresset. Jeg kunne se opp mot himmelen. Smile og klappe meg selv på skulderen. Beundre den fine medaljen som hang rundt halsen min. Jeg kunne slå opp og sjekke resultatet. Se hvor bra jeg hadde gjort det. Det eneste jeg trengte var å løpe de siste 2000 meterne. Det gikk ikke. Jeg klarte ikke. Jeg vet ikke hva som hadde skjedd om jeg hadde presset meg mer. Hadde jeg besvimt? Blitt dehydrert? Skadet benet? Hadde ingenting skjedd? Det får jeg aldri vite.

Jeg gikk ut - eller rettere sagt sjanglet som en full dame ut av løypa. Jeg satte meg ned på gresset i skyggen. Reiv av meg startnummeret. Solen skinte og vi var i en nydelig park. Jeg klarte ikke å se skjønnheten i noe av det akkurat da. Johnny hadde startet i en pulje litt etter meg. Han ble rimelig overrasket da han så meg sitte i skyggen - under et stort tre. Han løp forbi, og lurte på om jeg allerede hadde løpt i mål og fortet meg tilbake. I wish. "Jeg er dårlig," ropte jeg tilbake. Var jeg dårlig? Syk? Eller bare dårlig til å løpe? Var det slik det var å bli 42 år? Blir man dårlig da? Jeg var bare forvirret og irritert. Jeg gikk mot mål. Walk of shame. @runninglinnravn heter jeg på Instagram. Løpende Linn. 2266 følgere i skrivende stund. Og så klarer jeg ikke å løpe stakkarslige 5 km fordi jeg ikke er helt i form, har litt vondt i benet og det er varmt? Herregud, så jævlig flaut. Jeg brettet startnummeret mitt så mange ganger at jeg kunne holde det inni hånda mi. Da ville folk bare tro at jeg var ute og gikk tur eller noe. Kanskje litt rart sett sånn i ettertid - jeg hadde på lange kompresjonsokker som gikk opp til knærne. Løpeshorts og singlet. Litt underlig antrekk for en som går på tur.

Plutselig fikk jeg øye på en venninne av meg - en jeg har kjent nesten hele livet og som jeg er veldig glad i. Jeg hadde ikke fortalt at jeg skulle løpe, så jeg lurte på hva hun gjorde der? Hun var der for å heie på en annen venninne av henne. Det var forresten hun jeg skrev om sist høst i innlegget om Helvetesbakken. Supersupporteren. Det var så godt å se henne. Få en god klem, trøstende ord og frukt. 

Jeg måtte gå videre mot mål. Møte Johnny. Min flinke, sporty Johnny. Han kom mot meg så sliten, men glad. Den fine medaljen skinte der den hang om halsen hans. Han hadde klart det. Jeg failet. DNF. Did not finish. Hva faen. Det er jeg som er løperen i familien. Jeg er den som løper ute hele året - i all slags vær og vind. Så var det jeg som satt her på gresset - uten medalje men med DNF på resultatlistene.

Jeg tror ikke jeg var verdens triveligste person på vei hjem. Jeg skjønte ikke helt hva som hadde skjedd. Det har aldri vært slik før. Jeg elsker jo å løpe. Lite slår det. Hva skjedde? Det kom noen tårer på hjemturen. Tror jeg gikk igjennom hele følelsesregisteret. Da jeg la meg om kvelden fikk jeg ikke sove. Ble liggende og vri meg. Hadde jeg blitt dårlig? Svak? Gammel? Ikke godt å si. Jeg la ut bilde på Instagram og fortalte om min DNF. Det er jo egentlig ikke flaut. Jeg fikk masse hyggelige kommentarer og oppmuntrende ord. En fortalte meg at det var bra jeg hadde stoppet - det var visstnok flere personer som hadde falt om i løypa. Huff. Jeg lyttet til kroppen og stoppet i tide. Heldigvis.

Fredagen ble hviledag. Lørdag morgen løp Johnny og jeg en tur i skogen. Det var nesten så jeg ikke turte å løpe. Tenk om jeg ikke klarte? Det ble en fin tur. Formen var akkurat så bra som dagen før løpet. Jeg hadde hverken blitt dårlig, syk eller gammel. Benet mitt var ikke skadet. Jeg ble så uendelig glad. Alt var ok. Torsdagen må jeg bare glemme. Slikt skjer. Før eller siden.

På ettermiddagen kjørte vi til Drøbak. Vi tok ferja over til Oscarsborg. Søsteren min og svogeren min var der med seilbåten sin i helgen. Nevøen min og kjæresten hans var også der. Det ble en super kveld. Glede, latter og en helt amazing solnedgang som jeg aldri kommer til å glemme. 

 

 

 

 

Søndag kveld var vi igjen ute på tur. Vi dro til Bjønnåsen. Det er en super, liten tur. 396 moh. Det føltes ut som om jeg var på verdens høyeste topp. Det er nydelig utsikt og vi var der rett før solnedgang. Herlig. Torsdagens skuffelse var forlengst glemt. Når solen går ned kommer det snart en soloppgang. Nye dager med nye muligheter. 

 

 

 

 

 Nå kaller sengen. Jeg skal opp tidlig i morgen for å være med på OsloMila i Frognerparken. Det kommer til å bli varmt. Kanskje jeg kjenner noe i benet. Eller magen. Det spiller ingen rolle. Om jeg må gi meg er det helt ok. Det kommer alltids nye sjanser. Muligheter. Det er flott.

Ha en god natt og helg videre!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #løp #dnf #aktivlivsstil #aktivtliv #trening 

I am another year wiser, happier and more grateful

Det quotet passer veldig bra. Jeg er 42 år. I dag. Det betyr at jeg har levd en stund. Hver dag lærer man noe nytt, og midt i livet er man kunnskapsrik. Man lærer det som en blir fortalt, leser om og hører. Jeg har lært mye på disse 42 årene. Noe av det viktigste jeg har lært er å ha troen på meg selv. 

Tidligere i livet hadde jeg dårlig selvtillit. Jeg kavet rundt og prøvde å gjøre alle til lags. Det var viktig for meg å bli likt. Jeg synes ikke jeg var pen. Kroppen var i vert fall ikke noe å skryte av. Ikke var jeg spesielt morsom heller. Når jeg snakket med fremmede rødmet jeg. Det var slitsomt.

Da jeg ble Mor var det viktig for meg å gi barna mine god selvtillit og troen på seg selv. Det har jeg heldigvis lykkes med. Man kan oppnå akkurat det man ønsker og vil - hvis man har troen på at man klarer det. 

Barna mine og Svigersønnen min  - hjertene mine <3

Sist helg dro Johnny og jeg til Sverige. Målet var Lomma Cup. Min første internasjonale Taekwondo konkurranse. Master Ferhat og min kjære venninne Mai Linn var også med. Han som leder og trener/coach og hun som deltaker. Jeg skalv på hendene da jeg filmet henne. Da hun var ferdig rant tårene. Jeg vet hvor mye hun har jobbet for å komme dit hun er i dag. Jeg ville så gjerne at hun skulle lykkes. Det gjorde hun. Hun skinte på matta. Fikk en flott 2. plass i elite gruppa. Hun har selvtillit og troen på seg selv. Det må man ha. 

Min vakre, flinke og skjønne venn og forbilde <3 Hun er så flink til å støtte og heie. Gi selvtillit 

Teamet fra Romerike Taekwondo klubb <3 

Da det var min tur var jeg et nervevrak. Prestasjonsangsten tok nesten over. Men bare nesten. Jeg har fått veldig bra undervisning. Jeg kunne det jeg skulle gjøre. Så hvorfor ble jeg så utrolig nervøs? Hvorfor blir jeg 14 år når jeg skal ut på matta? Hvorfor får jeg hjertebank og ut av meg selv opplevelse? Hvorfor tror jeg at jeg suger? Jeg tror det henger igjen fra tidligere i livet. Fra da jeg ikke trodde jeg var bra nok.

Jeg har bare trent Taekwondo i 16 måneder så jeg deltok i nybegynnerklassen. Senior 3. Høres veldig gammelt ut. Under 50 heter klassen. Er jeg virkelig der? I aldersklasse 41 - 50? Jeg er det. Og det er helt greit.

Målet mitt jeg hadde satt for meg selv var å ikke komme sist. I vert fall slå én. Jeg er en fryktelig dårlig taper. Jeg endte på 2. plass. Kun 0,02 poeng bak vinneren. Jeg så på tavla og kunne nesten ikke tro mine egne øyne. Jeg ble så glad, stolt og lykkelig. Jeg er bra nok. 

Det er noe av det beste med å bli ordentlig voksen. Selvtillit. Med alderen kom troen på meg selv. Jeg er bra nok. På alle måter. Det er godt å vite. Det er ikke viktig å bli likt av alle. Ingen blir det. Jeg leste en quote som var omtrent som dette: "Slutt å løpe etter folk - se heller hvem som kommer bak deg." Det er så veldig sant. 

Da jeg våknet i dag spurte Johnny meg om hva som var viktigst for meg og hva som gjør meg lykkelig. Det var lett å svare på. Kjærligheten er viktigst. Barna mine. Mannen min. Venner og familie. Ha det godt. Gjøre ting jeg blir lykkelig av. Det er lov. Man skal tenke på andre, men også seg selv. Man har ett liv. En sjanse til å leve et lykkelig liv. Være et godt medmenneske. Være lykkelig. Jeg er lykkelig. Og takknemlig. Takknemlig for alle jeg har og alt jeg har.

Denne flotte, sporty og snille mannen er min. Han gjør meg så lykkelig <3

Hver bursdag ønsker jeg meg bare én ting. Et kort fra barna mine med gode ord. I dag sto det blant annet på kortet at de er takknemlige for at de har meg som Mor. Mannen min skrev at han er takknemlig for å få være en del av livet mitt. Det gjorde meg så rørt og evig takknemlig. Det gjør meg lykkelig. De gjør meg lykkelig. Jeg er verdens rikeste som har kjærlighet. Det er det aller viktigste.

Min Wingman er alltid i mål. Heier og støtter. Jeg er evig takknemlig <3

Dette året som 42 - åring skal bli bra. Jeg skal fortsette å konkurrere i både taekwondo og løp. Fordi jeg elsker det. Det gir meg lykke, mestringsfølelse og glede. Men først skal jeg nyte dagen min. Jeg skal kose meg med min flotte, kjære familie. Jeg skal glede meg over og lese alle gratulasjonene jeg har fått og får. Det er koselig og fint. Det er og blir en fin dag. 

Ha en flott 2. pinsedag!

Klem fra Linn

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

#blogg #blogglisten #trening #kjærlighet #familie #bursdag

Les mer i arkivet » Oktober 2018 » September 2018 » August 2018
linnogjohnny

linnogjohnny

42, Oslo

"Perfect match" på 42 og 57 år :) Vi er kjærester, ektefeller, treningspartnere, bestevenner og hverandres coach. Livet vårt består av de store barna våre, kjærlighet, trening, venner, opplevelser og familie. Løping, taekwondo, fjellturer og trening på Fresh er en del av vår hverdag. Vi lever akkurat det livet vi ønsker og inviterer deg med på reisen - og håper du blir inspirert til et mer aktivt liv og deler litt av din hverdag med oss

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker